Det generelle inntrykket er at forvaltningen respekterer ombudsmannens uttalelser og anbefalinger. Når Stortinget i ombudsmannsloven § 10 første ledd har gitt ombudsmannen myndighet til å «uttale sin mening om forhold som går inn under hans arbeidsområde», kan det med styrke hevdes at det i dette ligger en forutsetning om at forvaltningen også skal rette seg etter det ombudsmannen sier.
Dette kapittelet tar for seg hvordan mine tidligere uttalelser er fulgt opp av forvaltningen. For så vidt gjelder de sakene som ble avsluttet i 2008 og som refereresi kapittel V, vil det fremgå av referatet der hva som eventuelt ble følgen av min uttalelse.
Tillegg til meldingen for 2006
Sen saksbehandling av begjæring om innsyn i årsrapporter fra Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll
(Sak 2006/1323) Nr. 5 (s. 60 – 62)
Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Justis- og politidepartementet NRK Dagsnytts begjæring om innsyn, og fant å kunne gi delvis innsyn i årsrapportene.
Departementets rutiner for behandling av innsynsbegjæringer i dokumenter gradert etter sikkerhetsinstruksen eller beskyttelsesinstruksen ble revidert, og de nye rutinene oversendt ombudsmannen.
Tildeling av avtalehjemler for fysioterapeuter i privat praksis
(Sak 2004/3371) Nr. 33 (s. 139-147)
I brev 31. oktober 2008 opplyste kommunen at lagmannsretten avsa dom i ankesaken 7. oktober 2008. I dommen ble det konkludert med at det var begått flere klare saksbehandlingsfeil fra kommunens side. Lagmannsretten fant imidlertid ikke å kunne tilkjenne A erstatning og uttalte bl.a.:
«Lagmannsretten finner etter dette, dog under betydelig tvil, ikke å kunne legge til grunn at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at A ville blitt tildelt driftstilskudd av Z kommune dersom kommunen ikke hadde begått saksbehandlingsfeil. A har derved heller ikke krav på erstatning.»
Kommunen ble etter dette frifunnet for erstatningskravet både i hovedsøksmålet og motsøksmålet.
Saksbehandlingen i klagesak om visum
(Sak 2005/1983) Nr. 51 (s. 202-204)
B henvendte seg på nytt på vegne av A i februar 2007 og opplyste at direktoratet ennå ikke hadde foretatt en ny vurdering av visumsaken. Han viste også til at han ved henvendelse til direktoratet ikke hadde fått noe klart svar på når saken kunne forventes ferdigbehandlet. På bakgrunn av dette ble direktoratet i brev 22. februar 2007 bedt om å opplyse når saken kunne ventes å være ferdigbehandlet, og om det var gitt noen tilbakemelding til søkeren eller dennes representant om forventet saksbehandlingstid. Det ble minnet om saken i brev 11. april 2007 og 9. mai 2007.
I brev 31. mai 2007 beklaget Utlendingsdirektoratet den sene tilbakemeldingen i saken og opplyste at den nå var fordelt til ny saksbehandler som skulle vurdere behovet for å innhente ny dokumentasjon i forbindelse med den nye vurderingen av søknaden. Det ble lovet nærmere opplysninger om fremdriften innen to uker. I brev 4. juli 2007 kom det en ny beklagelse fra direktoratet knyttet til sakens fremdrift. Det ble opplyst at saken ved en inkurie ikke hadde kommet tilbake til saksbehandler etter at brevet 31. mai 2007 ble sendt ut, men at den nå var etterlyst og ville bli gitt høyeste prioritet når den kom tilbake til saksbehandler. Det ble lovet en ny orientering i uke 32. Sakens dokumenter, som hadde blitt feilsendt til ombudsmannen i brevet 31. mai 2007, ble returnert til direktoratet 11. juli 2007. I telefonsamtaler 3. august og 17. august 2007 ga direktoratets saksbehandler muntlig beskjed hit om fremdriften, og at det var bedt om ytterligere dokumentasjon fra politiet. I brev 19. september 2007 henvendte jeg meg til Utlendingsdirektoratets direktør angående direktoratets oppfølging av min uttalelse. Jeg så meg nødt til å be om at direktoratet omgående tok tak i saken med sikte på å få foretatt den fornyede vurderingen som jeg hadde bedt om. Videre ba jeg om en skriftlig redegjørelse og forklaring fra direktøren på direktoratets oppfølging av saken etter min uttalelse 2. oktober 2006. Forespørselen ble besvart 28. september 2007 av en underdirektør i direktoratet, på vegne av direktøren.
I brev hit 5. oktober 2007 oversendte Utlendingsdirektoratet sin fornyede vurdering av saken. Direktoratet besluttet å opprettholde sitt vedtak om å avslå As søknad om visum med hjemmel i utlendingsforskriften 21. desember 1990 nr. 1028 § 106 sjette ledd første punktum, jf. utlendingsloven 24. juni 1988 nr. 64 § 27 første ledd bokstav e og f.
Jeg fant grunn til å stille enkelte spørsmål om Utlendingsdirektoratets nye behandling av visumsøknaden i en ny henvendelse til direktoratet. Spørsmålene gjaldt blant annet direktoratets vurdering av kravet i utlendingsloven § 27 første ledd bokstav e, om at det må foreligge «særlig grunn til å frykte» at utlendingen vil begå straffbar handling. Det ble også stilt spørsmål om klagerens mulighet til kontradiksjon i forbindelse med opplysninger fra politiet og til sakens opplysning. Direktoratet ble også bedt om å besvare spørsmål knyttet til sin konklusjon om at det forelå bortvisningsgrunn etter utlendingsloven § 27 første ledd bokstav f, som bl.a. krever at det er «sannsynliggjort at klageren vil reise inn i et annet nordisk land». Det ble blant annet stilt spørsmål om forholdene rundt finske myndigheters visumnektelse var tilstrekkelig opplyst til at den kunne tillegges betydning ved vurderingen av om vilkårene i utlendingsloven § 27 første ledd bokstav f var oppfylt. Det ble herfra satt en svarfrist på tre uker.
Det ble purret på svar i brev 28. januar 2008, og ny svarfrist ble satt til 8. februar 2008. Fristen ble utsatt til 19. februar etter muntlig henvendelse fra direktoratet. I ebrev 19. februar 2008 orienterte direktoratet om at svaret ennå ikke var ferdigbehandlet, men at det ville være ombudsmannen i hende om et par dager. I e-brev 24. februar 2008 opplyste direktoratet at det var behov for ytterligere tid for å besvare henvendelsen herfra og det ble bedt om utsettelse av svarfristen til 12. mars 2008. Svar på spørsmålene herfra forelå først 17. mars 2008.
Etter dette kom jeg med følgende merknader i brev til Utlendingsdirektoratet:
«1. Utlendingsdirektoratets oppfølging av ombudsmannssaken
Det tok ett år fra jeg i uttalelsen 2. oktober 2006 ba Utlendingsdirektoratet om å vurdere As visumsak på nytt til vurderingen forelå. I brevet 28. september 2007 fra direktoratet ble det som begrunnelse for sakens manglende fremdrift blant annet vist til «den generelle restansesituasjonen på visumsaker i Utlendingsdirektoratet, og den generelle prioriteringen av førstegangssøknader fremfor omgjøringsbegjæringer etter avsluttet klagebehandling». Det ble også vist til at det hadde tatt lang tid å få oversendt dokumenter fra politiet.
Når jeg, etter å ha gjennomgått en forvaltningsavgjørelse, finner at det er grunn til å be det aktuelle forvaltningsorganet om å foreta en ny vurdering av saken, forventer jeg at min anmodning følges opp på en mer aktiv måte enn det Utlendingsdirektoratet her gir uttrykk for, og som har vært tilfellet i denne saken. Dette innebærer også å sørge for at nødvendige dokumenter innen rimelig tid blir oversendt fra andre organer. Jeg må derfor kritisere direktoratet for svært mangelfull fremdrift i oppfølgingen av min uttalelse 2. oktober 2006. En slik oppfølging av en ombudsmannsuttalelse som i denne saken kan ikke under noen omstendighet aksepteres.
I uttalelsen kritiserte jeg direktoratet for ikke å ha svart på henvendelser fra ombudsmannen innen fastsatte frister og jeg forutsatte at dette ikke ville gjenta seg. Jeg må nå dessverre på nytt kritisere direktoratet for manglende overholdelse av de fristene som er satt herfra i saken. Det gir grunn til alvorlig bekymring at direktoratet ikke har tatt til seg det jeg ga uttrykk for i uttalelsen. Verken henvendelser om forventet saksbehandlingstid i forkant av direktoratets nye vurdering, eller spørsmålene som ble stilt vedrørende den nye vurderingen har blitt besvart innen rimelig tid. Mitt kontor har flere ganger måttet purre på svar. I tillegg ble frister som direktoratet selv oppga stadig forskjøvet. Selv om direktoratet i noen grad har holdt mitt kontor informert om forsinkelsene, er dette ikke tilfredsstillende. Gjentatte unnlatelser av å overholde de fristene som er satt er uheldig, både for tilliten til forvaltningen og hensynet til effektiviteten i ombudsmannsbehandlingen.
Jeg kan heller ikke si meg tilfreds med at min anmodning 19. september 2008 om en redegjørelse for og forklaring på direktoratets oppfølging av saken ikke ble besvart av direktoratets direktør, slik jeg hadde anmodet om. Når jeg går til et så vidt alvorlig skritt som å be den øverste lederen i et forvaltningsorgan om selv å svare, forventer jeg at dette blir fulgt opp. Jeg viser for ordens skyld til at jeg også i uttalelsen 2. oktober 2006 stilte spørsmål om på hvilket nivå i direktoratet henvendelser herfra besvares. Dette på bakgrunn av at henvendelsene herfra ble besvart av en enkelt saksbehandler, for øvrig den samme som hadde underskrevet direktoratets vedtak i saken.
Utlendingsdirektoratet har i brevet hit 17. mars 2008 beklaget «flere uheldige forhold i denne saken med hensyn til saksbehandlingen og besvarelsene av Sivilombudsmannens tidligere henvendelser». Det gis i samme brev også uttrykk for at uttalelsene fra ombudsmannen i denne saken tas svært alvorlig, og at direktoratet vil sørge for ytterligere bevisstgjøring internt om henvendelser fra ombudsmannen. Videre har jeg merket meg at direktoratet har utarbeidet en intern melding om rapportering til sin direktør og til departementet om ombudsmannens uttalelser.
Jeg tar dette til etterretning, og forventer at den type forhold som jeg her har pekt på ikke vil gjenta seg.
2. Utlendingsdirektoratets fornyede vurdering av visumsøknaden
I svaret på min henvendelse 17. desember 2007, skriver Utlendingsdirektoratet at en ny gjennomgang av saken har vist at det foreligger svakheter ved direktoratets behandling av den opprinnelige klagen, og ved den fornyede klagebehandlingen.
Når det gjelder vurderingen av kravet i utlendingsloven § 27 første ledd bokstav e, om at det må foreligge «særlig grunn til å frykte» at utlendingen vil begå straffbar handling har jeg særlig merket meg direktoratets uttalelse om at det «… kan stilles spørsmål ved om brevet fra politiet var tilstrekkelig til at direktoratet kunne avgjøre hvorvidt det forelå en bortvisningsgrunn … ». Videre har jeg merket meg direktoratets uttalelser om sakens opplysning og kravet til kontradiksjon. Direktoratet uttaler blant annet:
«… klageren burde ha vært gjort kjent med innholdet av anklagene og gitt anledning til å imøtegå disse, da disse opplysningene var sentrale for utfallet av saken. Det fremgår ikke av politiets brev av 08.07.04 hvorvidt klager har hatt anledning til å imøtegå anklagene. I generalkonsulatets merknader til søknaden står det riktignok at søkeren har vært i politiavhør, sannsynligvis med henvisning til politiets brev av 08.07.04. Det fremgår imidlertid ikke av sakens opplysninger hvorvidt klageren har hatt en reell mulighet til å imøtegå anklagene hos politiet.
Klager har i visumsaken uttalt seg om anklagene. I den aktuelle saken anså derfor direktoratet klageren for å kjenne til anklagene og også for å ha imøtegått opplysningene i saken i brev av 10.09.04. Direktoratet ser i ettertid at saken burde vært bedre opplyst da klagerens utsagn stred mot innholdet i politiets brev, og klageren burde vært gjort kjent med innholdet i anklagene og gitt anledning til å imøtegå dette».
I forhold til vurderingen av om det forelå bortvisningsgrunn etter utlendingsloven § 27 første ledd bokstav f, viser jeg særlig til at direktoratet har gitt uttrykk for at det ikke anser «… forholdene rundt den finske visumnektelsen for å være tilstrekkelig opplyst» til at den kan tillegges betydning ved vurderingen av om lovens vilkår er oppfylt. Jeg har også merket meg direktoratets uttalelser om at:
«Hvorvidt et avslag gitt av et annet Schengen-land vil være avgjørende for vurderingen av om et Schengen-visum skal gis av Norge, beror på den enkelte sak, begrunnelsen for avslaget og formålet med besøket. Et slikt avslag vil være et moment i en helhetlig vurdering av om det foreligger innvandringspolitiske hensyn som taler mot at et visum gis eller i vurderingen av om det var tvil om formålet, jf. uf § 106».
Jeg er i det vesentlige enig i direktoratets vurderinger, og har ikke behov for å komme med ytterligere spørsmål eller merknader til disse spørsmålene.
A har nå inngitt ny søknad om visum til Norge, som vil bli behandlet av Utlendingsdirektoratet som førsteinstans. I brevet hit 17. mars 2008 har direktoratet opplyst at det anses mest hensiktsmessig å prioritere behandlingen av den nye saken, fremfor å foreta en fornyet behandling av klagesaken. Slik saken har utviklet seg, har jeg ingen avgjørende innvendinger mot dette, men vil peke på at det nå er gått snart 3 ½ år siden A innga sin forrige søknad om visum, og at søknaden i denne perioden ikke har fått en tilfredsstillende behandling. På bakgrunn av dette legger jeg til grunn at arbeidet med å behandle den nye visumsøknaden vil bli gitt høy prioritet i direktoratet. Jeg legger også til grunn at det ved behandlingen av saken vil bli sett hen til de kritiske kommentarene direktoratet selv har gitt uttrykk for verdrørende behandlingen av As forrige visumsøknad. Direktoratet bes holde meg orientert om behandlingen av den nye visumsøknaden.»
Etter dette mottok jeg 14. oktober 2008 brev fra Utlendingsdirektoratet hvor det ble orientert om at As nye visumsøknad var innvilget samme dag. Det fremgikk også at direktoratet var enig i min kritikk av fremdriften i saken og av at svar på henvendelsene fra ombudsmannen ikke ble håndtert på riktig nivå i organisasjonen. Saken ga etter dette ikke grunn til noe ytterligere fra min side.
Oppføring av hytte i strid med byggegrenser
(Sak 2004/3303 og 2007/2145) Nr. 74 (s. 295-300)
Fylkesmannen anmodet kommunen om å ta initiativ til videre behandling av saken, med sikte på å vurdere om det var grunnlag for å gi dispensasjon fra byggegrensene i reguleringsplanen. Søknad om dispensasjon fra planen ble deretter innvilget av kommunen og stadfestet av fylkesmannen.
Klageren brakte fylkesmannens stadfestelse av dispensasjonsvedtaket inn for ombudsmannen. Ombudsmannen fant ikke grunn til å gå videre med saken. Det ble blant annet vist til at fylkesmannen hadde vært på befaring og gjort seg opp en selvstendig mening om lokale forhold av betydning for saken, slik som terrengforhold og den sjenanse tiltaket måtte medføre, mens ombudsmannen, gjennom sin skriftlige saksbehandling, vanskelig kan danne seg et slikt selvstendig inntrykk av de faktiske forholdene på stedet.
Beregning av byggesaksgebyr
(Sak 2005/1486) Nr. 76 (s. 304-308)
Etter at fylkesmannen hadde bedt kommunen vurdere hvordan det fastsatte gebyret stilte seg i forhold til prinsippet om selvkost, behandlet kommunen saken på ny og traff vedtak om å sette ned gebyret til kr 200 000 og at for mye betalt gebyr skulle refunderes.
Tillegg til meldingen for 2007
Innsyn i INFOFLYT
(Sak 2007/264) Nr. 7 (s. 45 – 48)
Etter ombudsmannens uttalelse behandlet Kriminalomsorgen region vest As innsynsbegjæring på nytt, og besluttet å gi ham delvis innsyn i INFOFLYT-dokumentene – i hovedsak i lister over registrert korrespondanse.
Regionen mente at de vurderinger og konklusjoner som var gjort i INFOFLYT-dokumentene falt utenfor innsynsretten, og at As rettssikkerhet var tilstrekkelig ivaretatt ved at han får innsyn i faktaopplysningene i saksmappen. Regionen hadde også vektlagt at INFOFLYT-systemet skal ivareta sikkerhetsmessige vurderinger rundt de innsatte som antas å innebære størst risiko. Det ble fremholdt at en effektiv bruk av INFOFLYT forutsetter at de risikovurderinger som gjøres må ta i betraktning alle momenter kriminalomsorgen har kjennskap til. Dersom de innsatte får innsyn i disse vurderingene, vil de kunne tilpasse seg de sikkerhetsforanstaltninger som eventuelt blir satt i verk, og kontrollhensynet som systemet er ment å ivareta vil bli utvannet.
Regionen hadde vurdert om innsyn kunne gis As partsrepresentant eller annen fullmektig, men mente sikkerhetsmessige hensyn talte i mot dette.
I brev til ombudsmannen fremholdt A at det var en rekke faktiske feil i listene. Han understreket viktigheten av at opplysningene som var registrert om ham var korrekte, og pekte på sammenhengen mellom INFOFLYT-systemet og hans manglende soningsprogresjon. Som følge av dette mente han at det burde vært gitt fullt innsyn i INFOFLYT-mappen. A ba ombudsmannen granske saken nærmere.
Kriminalomsorgen region vest mente at de påståtte avvikene i hovedsak dreiet seg om stavefeil – særlig av navn. Det het videre om dette:
«Nedtegningen av faktaopplysninger skjer gjerne ved telefonavlytting. Det kan derfor forekomme at navn oppfattes i feil kontekst (f.eks. pga. bruk av kallenavn) eller noteres med uriktig stavemåte. Rapportene som utarbeides er basert på håndskrevne notater fra tjenestemenn. Dette gir også rom for unøyaktigheter mht gjengivelse av navn på personer mv. Disse stavefeilene har etter region vests mening ikke svekket kvaliteten på innholdet i dokumentene i avgjørende grad.»
I brev til regionen uttalte jeg:
«Det synes som Kriminalomsorgen region vest i all hovedsak har hatt riktig rettslig utgangspunkt for den vurderingen som nå er foretatt. Spørsmålet om innsyn synes bl.a. denne gang å være vurdert konkret i forhold til hvert enkelt dokument.
Det er imidlertid fortsatt sider ved kriminalomsorgens begrunnelse som foranlediger spørsmål fra min side.
1. Innsyn i vurderinger og konklusjoner
Kriminalomsorgen region vest fremholder at «de vurderinger og konklusjoner som er gjort i INFOFLYT-dokumentene faller utenfor innsynsretten». Det er ikke oppgitt noe rettslig grunnlag for en slik konklusjon, og jeg kan ikke se at det gjelder noen slik generell regel. Utgangspunktet er tvert i mot at forvaltningens dokumenter er offentlige – og det er således eventuelle unntak fra offentlighet som må kunne begrunnes.
For dokumenter utarbeidet for organets internesaksforberedelse, har imidlertid en part bare rett til å gjøre seg kjent med de deler av dokumentet som inneholder faktiske opplysninger eller sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum, jf. forvaltningsloven § 18 annet og tredje ledd. Begrepet «faktiske opplysninger» må imidlertid forstås vidt. Fra forarbeidene (Ot.prp. nr. 3 for 1976-1977) hitsettes:
«Begrepet «faktiske opplysninger» som loven bruker i dag, er meget omfattende. Ikke bare har parten rett til å gjøre seg kjent med spesifikke og presise faktiske opplysninger, som f.eks. arealoppgaver, men også med opplysninger som i høy grad bygger på vurderinger. I en konsesjonssak vil parten f.eks. ha rett til å gjøre seg kjent med opplysninger om bonitet, rentabilitet og drivverdighet. Den karakteristikk som gis av en bestemt person, må reknes som faktisk opplysning i hvert fall når den bygger på konkrete hendinger, f.eks. må uttrykk som «drikkfeldig» eller «alkoholmisbruker» reknes til denne kategori. I en sak som angår forretningsforhold, vil parten ha rett til å se anslag for gevinst og tap og de berekninger og forutsetninger dette bygger på. I sak om erstatning for ulykke, f.eks. for naturskade, kan parten kreve å få se utredninger om årsaken til ulykken, selv om disse kan være skjønnsmessige og lite eksakte.»
Uttalelsene i kriminalomsorgens brev etterlater tvil om organet har vurdert innsynsspørsmålet på et riktig rettslig grunnlag på dette punkt.
2. Innsyn gjennom partsrepresentant mot løfte om taushet
Når det gjelder spørsmålet om innsyn gjennom partsrepresentant, viser kriminalomsorgen til Veiledning om saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven og straffegjennomføringsloven § 7 punkt 3.7, der det bl.a. fremgår:
«Opplysninger som det anses utilrådelig at domfelte eller innsatte gis innsyn i, skal på anmodning gjøres kjent for en representant for parten, for eksempel fullmektig eller verge. Opplysningene skal ikke gjøres kjent for representanten når særlige grunner taler imot det, for eksempel sikkerhetsmessige eller etterforskningsmessige hensyn.»
I brevet fra kriminalomsorgen heter det så:
«På grunn av dokumentenes sensitive innhold og risiko for spredning taler «særlige grunner» mot innsyn kun for advokat. (…) Spredningsfaren er til stede fordi advokaten ikke er sikkerhetsklarert. Det eneste pålegget kriminalomsorgen har mulighet til å gi, er pålegg om taushetsplikt. Kriminalomsorgen har ingen muligheter for å kontrollere om informasjonen gis videre. Dette sammen med muligheten for at en partsrepresentant kan bli utsatt for utilbørlig press fra domfelte, tilsier at informasjonen ikke bør gis til partsrepresentant av sikkerhetsmessige hensyn.»
Dersom regionens regelforståelse skal legges til grunn, er det vanskelig å se at det er noen realitet i ordningen med å gi innsyn for partsrepresentant mot løfte om taushet.
Det er riktig at kriminalomsorgen ikke har annen sikkerhet for hemmelighold enn et eventuelt løfte om taushet. Dersom partsrepresentanten er advokat, vil imidlertid brudd på et slikt taushetsløfte være i strid med reglene for god advokatskikk, slik disse er utlagt i advokatforskriften 20. desember 1996 nr. 1161 kapittel 12. Selv om det vel foreligger en risiko for spredning ved innsyn for partsrepresentant, kan kriminalomsorgen neppe uten konkrete holdepunkter gå ut fra at advokaten vil bryte et slikt taushetsløfte. Utgangspunktet og den klare hovedregel er snarere det motsatte: slikt innsyn skal gis, med mindre kriminalomsorgen har konkrete holdepunkter for at særlige grunner taler mot det.
Kriminalomsorgens henvisning til sikkerhetsklarering virker lite treffende. Dokumentene det er tale om er gradert etter beskyttelsesinstruksen 17. mars 1972 nr. 3352. Det er ikke krav om sikkerhetsklarering for å få tilgang til dokumenter som er gradert etter beskyttelsesinstruksen. Klareringssystemets virkeområde omfatter gradering etter sikkerhetsloven 20. mars 1998 nr. 10, jf. lovens § 19.
Etter dette kan det reises spørsmål om det er foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av om det forelå sikkerhetsmessige hensyn som talte mot innsyn til partsrepresentant i dette tilfellet.
Kriminalomsorgen region vest bes vurdere om mine spørsmål kan gi grunn til å gi ytterligere innsyn. Jeg ber om å bli holdt orientert om utfallet av vurderingen.
Når det gjelder de faktiske feil A påpekte, har jeg notert meg regionens svar til ham. Jeg har i lys av dette ikke funnet grunn til å undersøke dette spørsmålet ytterligere.»
Som følge av ombudsmannens uttalelse foretok Kriminalomsorgen region vest ytterligere en gjennomgang av As INFOFLYT-mappe, og fant å kunne gi ytterligere innsyn. Enkelte dokumenter ble fortsatt unntatt innsyn, og regionen opplyste at de aktuelle opplysningene «ligger i kjerneområdet for straffegjennomføringsloven § 7c». Vedtaket om å nekte innsyn til partsrepresentant mot løfte om taushet ble opprettholdt.
Etter en gjennomgang av de dokumentene som fortsatt var unntatt partsinnsyn, fant ombudsmannen å kunne la saken i bero.
Personlig opprykk til professor etter kompetanse
(Sak 2006/1195) Nr. 25 (s. 85-86)
Universitetet nedsatte en ny bedømmelseskomité, som blant annet fant at kriteriene for opprykk til professor var tolket «incorrectly» av den første komiteen. Det var heller ikke nødvendig å bedømme As kvalifikasjoner på nytt, siden det i mellomtiden var foretatt en slik vurdering av en bedømmelseskomité oppnevnt av et annet, utenlandsk universitet i forbindelse med As søknad om en stilling ved dette universitetet.
Etter at A var gitt anledning til å kommentere bedømmelseskomiteens vurdering, behandlet Tilsettingsutvalget ved universitetet saken i et møte 15. mai 2008 og traff vedtak om at A skulle gis opprykk til professor med virkning fra det tidspunkt A første gang søkte om opprykk. Universitetet beklaget samtidig den uleilighet saken hadde skapt for A.
Tildeling av driftstilskudd til fysioterapeut i privat praksis
(Sak 2006/595) Nr. 34 (s. 119–123)
Klagerne mente at deres lidte økonomiske tap og fremtidige økonomiske tap oversteg kommunens tilbud om kompensasjon. Kommunen behandlet tildelingssaken på nytt og foretok en sammenlignende vurdering av klagerne og den fysioterapeuten som fikk tildelt driftstilskuddet (D). Det ble lagt vekt på «utdanning, relevant erfaring som fysioterapeut innen psykisk helse og intervjuene som ble foretatt i 2005». B ble innstilt som nr. 1, D som nr. 2 og A som nr. 3. I brev til de tre klagerne beklaget kommunen «de feil som er begått i denne saken» og opplyste at arbeidet med å lage nye prosedyrer for tildeling av driftstilskudd er i gang. Kopi ble sendt ombudsmannens kontor.
B fremmet et erstatningskrav, som hun av kommunen ble bedt om å dokumentere nærmere. Det ble deretter avholdt et møte mellom B og kommunen. Kommunen mente at B ikke hadde lidt noe økonomisk tap, men tilbød ifølge møtereferatet kompensasjon for tort og svie «for den krenkelsen hun har blitt utsatt for ved å bli forbigått i tildelingen av driftstilskuddet». B godtok til slutt kompensasjonen på kr. 30 000.
Tildeling av 70 % driftstilskudd for fysioterapi til et selskap
(Sak 2006/95) Nr. 35 (s. 123-128)
Etter innledende forhandlinger tok klagerne ut stevning mot kommunen. I rettsforlik 30. september 2008 ble partene enige om at driftstilskuddet til klagerne skulle økes til henholdsvis 80 % og 70 % med virkning fra 1. oktober samme år. Saken ble deretter hevet som forlikt.
Sak om språkstipend – tolking av forskrift
(Sak 2007/1154) Nr. 39 (140-141)
I forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2008-2009 ble ordlyden endret. Kravet til varighet er nå som følger: «Språkkurset må vare i minst fire uker (mandag til fredag), med minimum 15 timer undervisning per uke.»
Stans av ventestønad – blant annet spørsmål om krav om jobbsøkeraktivitet var pålagt stønadsmottaker på forskriftsmessig måte
(Sak 2006/1777) Nr. 41 (s. 145 -149)
Ombudsmannens anmodning om å behandle saken på nytt ble fulgt opp av Nav Klage og anke Sør i et brev til As advokat i mai 2008. I dette brevet het det blant annet:
«På bakgrunn av endrede retningslinjer fra Arbeids- og velferdsdirektoratet finner NAV klage og anke Sør å måtte omgjøre vårt vedtak av 08.06.06. Dette innebærer at tidligere Aetat Bergen sitt vedtak av 10.01.06 oppheves. Nav Bergen arbeid må etter dette vurdere om vilkårene for etterbetaling av ventestønad er tilstede fra stanstidspunktet.»
Ombudsmannen har senere fått opplyst at A nå har fått etterbetalt ventestønad for den aktuelle perioden.
Virkningstidspunkt for tilståelse av rehabiliteringspenger – veiledningsplikt/ informasjonsansvar
(Sak 2007/593) Nr. 42 (s. 149 – 152)
Ombudsmannens anmodning ble fulgt opp av Arbeids- og velferdsdirektoratet i et brev til Nav Østfold i mars 2008. I dette brevet het det blant annet:
«Arbeids- og velferdsdirektoratet legger Ombudsmannens syn på spørsmålet om veiledningsplikten til grunn. Vi ber derfor NAV Østfold gjennomgå saken på nytt og legge til grunn at virkningstidspunktet i den aktuelle rehabiliteringspengesaken bør settes til 1.12.2002. Hvilken betydning dette får for en eventuell etterbetaling må vurderes nærmere av NAV Østfold. Dersom det gjenstår perioder som ikke kan dekkes av rehabiliteringspenger, bør andre løsninger vurderes. Om nødvendig bør NAV Østfolds vedtak av 18.7.2006 om erstatning vurderes på nytt.»
I brev til ombudsmannen 27. juni 2008 opplyste så Arbeids- og velferdsdirektoratet at A i uke 27/2008 ville få etterbetalt rehabiliteringspenger for perioden 1. desember 2002 – 31. desember 2003.
Sak om barnebidrag – beregning av inntekt
(Sak 2007/691) Nr. 43 (152-153)
På bakgrunn av fråsegna blei saka handsama på nytt. NAV Klage og anke kom til at tilskotspliktige si inntekt var vesentleg lågare enn det han burde oppnå ut frå utdanning og evner, utan at han kunne gi ein rimeleg grunn til det. Tilskotspliktige si inntekt blei derfor skjønnsfastsett.
Status som fosterhjem ved plassering av barn hos slektninger
(Sak 2007/530) Nr. 54 (s.180-184)
På bakgrunn av min uttalelse presiserte fylkesmannen innholdet i barnevernloven § 4-7 overfor barneverntjenesten. Bestemmelsen og uttalelsen ble også gjennomgått på fylkesmannens årlige kontaktmøte med barneverntjenestene. Barneverntjenesten fant imidlertid ikke grunnlag for en annen vurdering av denne saken.
Fylkesmannen måtte sies å ha fulgt anmodningene i min uttalelse, og jeg kunne derfor si meg ferdig med denne saken.
Endring av navn på barn når det pågår sak om foreldreansvar
(Sak 2006/1698) Nr. 55 (s.184-185)
Justisdepartementet orienterte senere om at Barnelovutvalget hadde vist til at det falt utenfor dets mandat å ta stilling til problemstillingene. Spørsmålet var da heller ikke berørt i utvalgets innstilling NOU 2008:9 Med barnet i fokus. Imidlertid hadde utvalget kommet inn på flere momenter som departementet mente burde tas med i vurderingen. Videre opplyste departementet at det hadde tatt kontakt med Barne- og likestillingsdepartementet for å få dets foreløpige synspunkter, og at det hadde mottatt tilbakemelding derfra. Justisdepartementet arbeider videre med saken og ønsker å se på sammenhengen med andre forhold som ligger under foreldreansvaret og konsekvens i regelverket for øvrig, herunder hva som antas å være til det beste for barna. Departementet tok sikte på å ha klare retningslinjer for en enhetlig praksis, eller eventuelt et høringsutkast, i løpet av høsten 2008. Ombudsmannen ba departementet om å bli orientert når arbeidet er avsluttet.
Gjennomføring av urinprøvekontroll i fengsel
(Sak 2006/2026) Nr. 64 (s. 212-216)
Kriminalomsorgens sentrale forvaltning opplyste senere at behovet for å oppdatere og presisere retningslinjene om gjennomføring av urinprøvekontroll hadde blitt vurdert, og at de eksisterende, generelle formuleringene i retningslinjene ble ansett å være tilstrekkelig klare. Det var derfor foreløpig ikke funnet grunn til å foreta ytterligere presiseringer. KSF ga uttrykk for at saken som foranlediget ombudsmannens uttalelse var et svært spesielt tilfelle, og at brudd på retningslinjene ikke ble ansett som et utbredt problem. Videre viste KSF til at behovet for konkretisering av regelverket må avveies mot faren for at retningslinjene blir for omfattende og dermed vanskeligere tilgjengelige for brukerne.
Ombudsmannen tok KSFs redegjørelse til etterretning og fant å kunne la saken bero med den redegjørelsen som var gitt. Det ble imidlertid forutsatt at KSF fortsatt ville være oppmerksom på de problemstillingene saken hadde reist, og at det om nødvendig på nytt ble vurdert å endre retningslinjene dersom det skulle oppstå nye, lignende saker.
Familiegjenforening for barn over 18 år – spørsmål om søkeren hadde en far i hjemlandet
(Sak 2006/1111) Nr. 67 (s. 224-228)
Saken ble behandlet på nytt i nemndmøte med personlig fremmøte. Klageren fikk arbeids- og oppholdstillatelse etter utlendingsforskriften § 24 første ledd bokstav e. I vedtaket het det:
«Nemnda legger ombudsmannens tolkning til grunn for vedtaket og anser at en søker er eller blir igjen i hjemlandet uten foreldre når moren er i Norge og farens identitet er ukjent. Når det gjelder den bevismessige siden har nemnda hørt klageren og hans mors forklaring for nemnda. Klageren selv har ikke hørt noe fra moren om hvem som er hans far, mens moren i sin forklaring blant annet har kommet inn på bakgrunnen for de formuleringene som er brukt i saken. Nemnda mener etter en konkret helhetsvurdering av sakens dokumenter og det som er fremkommet i nemndmøtet at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at klageren ikke har en far i hjemlandet med kjent identitet.»
Nemnda la til grunn at klageren «anses å være et forsørget barn i forskriftens forstand» og kravene til underhold og bolig var også oppfylt.
Finansdepartementets endring av praksis med å frafalle foreldelsesinnsigelser på merverdiavgiftens område
(Sak 2006/1028) Nr 75 (s. 262 – 267)
Ombudsmannens anmodning om ny behandling av selskap As søknad om frafallelse av foreldelsesinnsigelsen ble fulgt opp av Finansdepartementet i et brev til selskap As advokat i februar 2008. I dette brevet het det blant annet:
«Departementet anser en saksbehandlingstid på ti måneder for å være innenfor det normale og akseptable. Det vises her til at to forvaltningsnivåer har vært involvert (fylkesskattekontoret og Skattedirektoratet), noe som nødvendigvis vil medføre at saksbehandlingen tar noe tid. Departementet viser også til at tidsbruken skyldes forhold både på avgiftsmyndighetenes side (Skattedirektoratet brukte 6 uker på å be om ytterligere dokumentasjon) og selskap As sin side (selskap A brukte 4½ mnd på å svare). Departementet kan ikke se at denne tidsbruken kan kritiseres eller at det er grunnlag for å hevde at avgiftsmyndighetene har nedprioritert saken.
Departementet har likevel etter en helhetsvurdering kommet til at foreldelsesfristen kan frafalles i tråd [med tidligere praksis] i dette tilfellet. Departementet har i denne vurderingen lagt avgjørende vekt på Sivilombudsmannens uttalelse. Frafallelse skjer i tråd [med] de retningslinjer som gjaldt før praksis ble lagt om 7. desember 2005, dvs. at kravet må anses betryggende dokumentert mv.
Skattedirektoratet er ved gjenpart av dette brev bedt om å følge opp departementets vedtak.»
Dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36
(Sak 2005/989) Nr. 77 (s. 272-279)
Etter å ha mottatt ombudsmannens uttalelse, henvendte fylkesmannen seg til Miljøverndepartementet. Fylkesmannen ga uttrykk for at «uttalelsen er av klart prinsipiell karakter og avviker fra den tolkning som hittil har vært fulgt i forvaltningspraksis etter fvl. § 36». Departementet ble derfor bedt om å avklare hvordan fylkesmannen skulle forholde seg i den aktuelle og fremtidige saker.
Etter å ha innhentet Justisdepartementets syn på om ombudsmannens uttalelse ga grunnlag for å endre forvaltningspraksis, anbefalte Miljøverndepartementet å tilkjenne saksomkostninger i saken. Det ble vist til at Justisdepartementets lovforståelse åpner for at det fortsatt kan utøves skjønn i denne typen saker og at utgangspunktet er at forvaltningen skal følge ombudsmannens anbefalinger. Miljøverndepartementet la samtidig til grunn at reglene om saksomkostninger vil bli vurdert i forbindelse med den forestående revisjonen av forvaltningsloven.
Fylkesmannen omgjorde deretter sitt avslag i saken og traff vedtak om at saksomkostningene skulle dekkes av kommunen.
Riving og gjenoppføring av fritidsbolig i Tjøme kommune
(Sak 2006/470) Nr. 81 (s. 296-299)
Fylkesmannen tok ombudsmannens synspunkter til etterretning og opplyste at disse ville bli lagt til grunn ved fremtidig saksbehandling. Etter fylkesmannens mening ville en fornyet behandling av saken i samsvar med ombudsmannens føringer ikke medføre noen endring av realiteten i fylkesmannens avgjørelse. Det ble gitt uttrykk for at tiltakshaveren ville ha fått byggetillatelse enten fylkesmannen hadde behandlet klagen eller omgjort sitt opprinnelige vedtak. Fylkesmannen var av den oppfatning at vilkårene for omgjøring etter forvaltningsloven § 35 var oppfylt fordi saken ikke var tilstrekkelig opplyst ved tidligere saksbehandling. Fylkesmannen fant derfor ikke grunn til å ta saken opp til ny vurdering.
Klageren kom etter dette tilbake til saken, og på bakgrunn av henvendelsen ble det funnet grunn til å stille fylkesmannen enkelte spørsmål bl.a. om hvilket alternativ i forvaltningsloven § 35 som etter fylkesmannens vurdering hjemlet omgjøring i det foreliggende tilfellet. Fylkesmannen mente at det var adgang til omgjøring etter forvaltningsloven § 35 litra a (endringen ikke til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser). Fylkesmannen omgjorde deretter sitt opprinnelige vedtak om avslag på dispensasjonssøknaden for å unngå tvil om det forelå to motstridende vedtak i saken. Samtidig ble det gitt uttrykk for at fylkesmannen ved klagebehandlingen hadde vært av den oppfatning at det forelå nye opplysninger i saken som medførte at kommunen hadde adgang til å ta saken opp til ny behandling og videre at vilkårene for dispensasjon forelå. I mitt avsluttende brev til klageren, opplyste jeg at dersom han ønsket å gå videre med saken, måtte det i så fall skje ved at adgangen til å påklage fylkesmannens omgjøringsvedtak til Miljøverndepartementet ble benyttet.
Søknad om oppføring av ilandstigningsbrygge og trapper
(Sak 2006/2296) Nr. 82 (s. 299 – 302)
Fylkesmannen avholdt befaring og vurderte deretter saken på nytt. Det ble gitt dispensasjon for omsøkte trappeatkomst, men ikke for bryggen.
Oppføring av «tretelt» på campingplass
(Sakene 2006/634, 2006/691, 2006/739, 2006/745, 2006/751 og 2007/521) Nr. 83 (s. 302-311)
Fylkesmannen i Rogaland omgjorde sine egne vedtak, og opphevet Tysvær kommunes vedtak. Kommunen ble bedt om å behandle saken på nytt i samsvar med ombudsmannens merknader.
Kravene til vurdering av «særlige grunner» til dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7
(Sak 2006/1118) Nr. 85 (s. 314-320)
Etter å ha vurdert saken på ny i lys av ombudsmannens uttalelse, omgjorde fylkesmannen sitt vedtak, slik at det ikke ble gitt tillatelse til den omsøkte fradelingen.
Mangelfull behandling av sak omoppføring av leilighetskompleks i Arendal kommune
(Sak 2005/2137 og 2008/2220) Nr. 88 (s. 327 – 333)
Fylkesmannen anmodet etter dette kommunen om å behandle saken om planendring på nytt. Saken ble deretter prøvd av fylkesmannen som konkluderte med at planendringen måtte anses som en mindre vesentlig endring av den aktuelle reguleringsplanen, slik at Driftsstyret i kommunen hadde den nødvendige kompetanse til å treffe vedtak.
Deretter foretok fylkesmannen en fornyet vurdering av habilitetsspørsmålet og beregningen av byggets gesimshøyde. Fylkesmannen konkluderte med at vedtaket 8. februar 2005 var gyldig og opprettholdt dette. Endelig vurderte fylkesmannen om det var grunnlag for å tilkjenne klageren kompensasjon for et eventuelt økonomisk tap, men kom til at det ikke forelå slikt grunnlag under henvisning til at de vedtak som var fattet, var gyldige.
Klageren ba ombudsmannen om å se på saken på nytt. På bakgrunn av henvendelsen ble fylkesmannen herfra stilt enkelte spørsmål vedrørende kommunens og fylkesmannens fornyede behandling. Denne fornyede undersøkelsen er foreløpig ikke avsluttet.
Adgangen til å gi rammetillatelse i byggesaker der sektormyndigheten har stilt seg negativ til tiltaket – om Reindriftsloven 1978 § 10 nr. 4 gir anvisning på en samtykkeordning
(Sakene 2006/525, 2007/622 og 2007/62) Nr. 90 (s.337-348)
Fylkesmannen omgjorde deretter vedtaket i klagesaken og stadfestet den byggetillatelsen kommunen hadde gitt.
Nedsettelse/ettergivelse av ilagt tvangsmulkt – ulovlig oppført gjerde og levegg
(Sak 2007/270) Nr. 92 (s. 349-351)
Fylkesmannen i Vestfold vurderte saken på nytt. I fylkesmannens vedtak 20. juni 2008 ble tidligere vedtak 5. februar 2007 omgjort og den ilagte tvangsmulkten ble nedsatt til kr. 450.000,-. Klageren påklaget vedtaket til Kommunal- og regionaldepartementet som i vedtak 16. oktober 2008 ikke fant grunn til å ta klagen til følge. Fylkesmannens vedtak 20. juni 2008 ble stadfestet.
Klageren tok deretter på ny saken opp med ombudsmannen.
Jeg hadde forståelse for at den akkumulerte mulkten var betydelig. Under henvisning til at både fylkesmannen og departementet syntes å ha vurdert de ulike sider i saken, herunder tatt hensyn til de relevante forhold som talte for og mot en ytterligere nedsettelse, fant jeg etter omstendighetene likevel å kunne la saken bero med den fornyede vurderingen som var foretatt.