Saken gjaldt forståelsen av reglene for utdanningsstøtte til utdanning i utlandet. Lånekassen mente at det aktuelle studieopplegget ikke tilfredsstilte kravet til at utdanningen må være lagt opp som fulltidsutdanning, da det fremkom at undervisningsopplegget var tilpasset studenter i full jobb, med forelesninger lagt til fredager og lørdager. Ombudsmannen mente at Lånekassens klagenemnd la til grunn en for snever tolkning av vilkårene i utdanningsstøtteforskriften. Ved vurderingen av om utdanningen er lagt opp som fulltidsutdanning, må det gjøres en konkret vurdering av om det enkelte utdanningsopplegget innebærer at studenten studerer på fulltid, og herunder ses hen til om den samlede studiebelastningen tilsier at studenten studerer på fulltid. Lånekassen ble bedt om å behandle saken på nytt. Lånekassen behandlet saken på nytt og tildelte støtte til utdanning i utlandet.

Medietilsynet fattet vedtak om nye konsesjoner til å drive lokalradio i 2008. Vedtaket ble opphevet av Kulturdepartementet på grunn av saksbehandlingsfeil. Medietilsynet foretok deretter en ny utlysning og fattet et nytt tildelingsvedtak. Dette vedtaket ble etter klage opprettholdt av departementet. Norsk Lokalradioforbund klaget til ombudmannen over saksbehandlingen og rettsanvendelsen. Etter å ha gjennomgått sakens dokumenter og innhentet en redegjørelse fra departementet, fant ombudsmannen å kunne la saken bero. Ombudsmannen knyttet likevel enkelte kommentarer til departements tolkning av regelverket. Hvilken søker som ble tildelt konsesjon, berodde på en skjønnsmessig vurdering som ombudsmannen ikke kunne overprøve.

Tine BA (Tine) foretok i august 2007 et trekk på 40 øre per liter levert melk fra A fordi vedkommende ikke var medlem av Tines kvalitetssikringssystem Kukontrollen. Etter henvendelse fra A kunne Konkurransetilsynet ikke se at trekket innebar utilbørlig utnyttelse av Tines dominerende stilling i strid med konkurranseloven § 11, og fant på denne bakgrunn ikke å kunne prioritere saken. A klaget til Fornyings- og administrasjonsdepartementet, som ikke tok klagen til følge. Ombudsmannen kom til at Konkurransetilsynets begrunnelse var mangelfull, og at det ikke var mulig å kontrollere om tilsynets ressursprioritering var forsvarlig. Begrunnelseskravet i konkurranseloven § 12 tredje ledd første punktum kunne ikke anses oppfylt. Ombudsmannen ba om at saken ble behandlet på nytt. Konkurransetilsynet foretok deretter en ny vurdering av saken og opprettholdt sin tidligere konklusjon, men nå med den begrunnelse at saken ut fra ressurssituasjonen ikke kunne prioriteres.

Saken gjaldt namsmannens behandlingstid av en søknad om gjeldsordning, og i hvilken grad gjeldsordningssøkeren hadde mottatt tilstrekkelig informasjon og veiledning om saksgangen. Ombudsmannen kom til at namsmannens behandling av den aktuelle søknaden om gjeldsordning var kritikkverdig. Saksbehandlingstiden hadde vært for lang, og de oppgitte årsakene til dette syntes delvis å bygge på feil forståelse av regelverket. Ombudsmannen fant grunn til å orientere Politidirektoratet om forholdet.

På generelt grunnlag ble Arbeids- og velferdsdirektoratet stilt spørsmål om psykiske lidelser etter omstendighetene kunne innebære en funksjonshemming og gi grunnlag for høyere tilleggsstønad til dekning av reiseutgifter i forbindelse med arbeidsrettede tiltak. Arbeids- og velferdsdirektoratet bekreftet at psykiske lidelser etter omstendighetene kunne innebære en funksjonshemming, og presiserte senere dette i rundskriv til folketrygdloven kapittel 11. Etter dette ble direktoratets redegjørelse tatt til etterretning.

Nav Nesset hadde feilaktig utbetalt grunn- og hjelpestønad til mors konto istedenfor barnets. Det var på det rene at mor og far hadde undertegnet avtale om at pengene skulle overføres en egen konto i barnets navn og at dette var meddelt Nav. Nav innrømmet feilen, men viste til at overformynderiet hadde bekreftet at pengene uansett hadde kommet barnet til gode. Ombudsmannen la avgjørende vekt på de formelle forhold og konkluderte med at det forelå en feilutbetaling i folketrygdlovens forstand. Bekreftelsen fra overformynderiet kunne ikke tillegges særlig vekt i denne sammenheng. Nav ble bedt om å vurdere saken på nytt i lys av ombudsmannens uttalelse. Etter en fornyet vurdering utbetalte Nav pengene til barnets konto.

Saken gjaldt en klage på Fylkesmannen i Rogalands behandling av søknad om lemping av vilkår om boplikt. Spørsmålet var om fylkesmannen ved denne avgjørelsen kunne forholde seg til de vilkårene som ble gitt for en konsesjon, fordi det fortsatt gjorde seg gjeldende vesentlige hensyn for å opprettholde disse på avgjørelsestidspunktet av lempingssaken, til tross for at eiendommen ikke lenger var konsesjonspliktig. Ombudsmannen kom til at fylkesmannens avgjørelse om ikke å lempe på bopliktvilkåret ville kunne virke urimelig, og ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering av saken. Fylkesmannen opphevet deretter boplikten.

Spørsmålet i saken var om prinsippet om retten til å uttale seg før et vedtak blir fattet (det kontradiktoriske prinsipp) og forvaltningslovens krav til begrunnelsens innhold ble tilstrekkelig ivaretatt i en sak om oppnevning av tilleggshjelpeverge i medhold av sosialtjenesteloven § 4A-3 tredje ledd. Bestemmelsen gjelder ved bruk av tvang eller makt overfor tjenestemottakeren. Ombudsmannen kom til at Fylkesmannen i Møre og Romsdals behandling ikke hadde ivaretatt kravene til sakens opplysning, kontradiksjon og begrunnelse. Det var også spørsmål om det forelå feiltolkning av regelverket. Ombudsmannen ba om at saken ble behandlet på nytt. Saken ble behandlet på nytt av overformynderiet og fylkesmannen, og igjen brakt inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at de tidligere innvendingene ble rettet opp ved den nye behandlingen av saken. 

A klaget hit over lang behandlingstid og mangelfull oppfølging i en klagesak om uførepensjon. En årsak til saksbehandlingstiden var at As klage hadde kommet bort etter at den var blitt oversendt fra As lokale Nav-kontor til Nav Forvaltning Bergen. Ombudsmannen uttalte at Nav Forvaltning Bergens manglende oppfølging av As sak var klart kritikkverdig. Forvaltningsenhetens svar på foreleggelsen herfra ga inntrykk av manglende evne og/eller vilje til å finne ut av hvordan As klage kunne ha kommet bort og hvorfor det, til tross for gjentatte purringer, ikke var blitt tatt tak i saken tidligere. Da det var grunn til tvil om arkivrutinene ved forvaltningsenheten hadde vært forsvarlige og i henhold til gjeldende regler, ble det funnet grunn til å orientere Riksarkivet.

Ved ileggelsen av årsavgiften for vann og kloakk, beregnet X kommune avgiften for en eiendom ut fra differansen mellom faktisk målerstand da eierens vannmåler ble avlest og totalen av tidligere års fakturerte overforbruk. I de årene som eieren ikke hadde lest av måleren, hadde kommunen krevd inn den variable delen av vannavgiften basert på et stipulert forbruk. Eieren av eiendommen mente at den beregnede årsavgiften var for høy, og viste til at ikke alt overforbruket (i forhold til kommunens stipulerte verdier) hadde skjedd det siste året. Han mente det hadde skjedd et jevnt overforbruk i årene uten måleravlesing, slik at deler av overforbruket måtte være foreldet. Ombudsmannen mente at de beste grunner talte for at foreldelsesfristen for forbruksgebyret begynte å løpe på det tidspunktet som forbruket kunne ha vært konstatert ved måleravlesning. Spørsmålet om hvilke deler av overforbruket som var foreldet, berodde derfor på når overforbruket rent faktisk hadde skjedd. Dette spørsmålet ville igjen bero på en konkret bevisvurdering, der kommunen måtte legge det mest sannsynlige alternativet til grunn. Ombudsmannen uttalte at det etter hans skjønn, i mangel av holdepunkter for annet, måtte ha en klar formodning for seg at vannforbruket på en eiendom holdt et noenlunde jevnt nivå fra ett år til et annet. Kommunen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt.