En søknad om rammetillatelse til oppføring av tomannsbolig ble avslått under henvisning til en kommunedelplan, som var vedtatt etter utløpet av plan- og bygningslovens ordinære frist på 12 uker for behandling av slike søknader. Klageren mente at den nye planen ikke kunne legges til grunn ved avgjørelsen av søknaden. Ombudsmannen uttalte som et generelt utgangspunkt at myndighetene ikke gjennom rettsstridig opptreden kan skaffe seg rom til å endre det materielle rettsgrunnlaget i søkerens disfavør. Han fant at kommunen ikke hadde fulgt lovens krav til fremdrift i saksbehandlingen, og at kommunedelplanen dermed ikke kunne legges til grunn ved avgjørelsen av saken. Fylkesmannen ble på denne bakgrunn bedt om å behandle saken på nytt. Etter anmodning fra fylkesmannen om veiledning, sa Kommunal- og regionaldepartementet i et brev seg uenig i ombudsmannens rettsforståelse. Miljøverndepartementet fremholdt derimot at ombudsmannens uttalelse burde legges til grunn frem til en eventuell lovendring. Fylkesmannen la deretter ombudsmannens rettsoppfatning til grunn, omgjorde sitt vedtak og ga rammetillatelse.

Saken gjaldt et krav om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36, basert på et salærkrav fra en advokat. Advokaten hadde gitt uttrykk for at hans klient ikke ville bli fakturert før spørsmålet om dekning av saksomkostninger var avgjort. Kommunen ville ikke ta stilling til kravet før det ble dokumentert at klienten faktisk hadde betalt salæret. Ombudsmannen uttalte at forvaltningsloven § 36 ikke kan forstås slik at forvaltningen må anse de materielle vilkårene som oppfylt før parten kan få sitt krav behandlet. Når sakens faktum er klart, gir forvaltningsloven § 17 ingen hjemmel for å unnlate å treffe vedtak under henvisning til at det faktum som foreligger, ikke fyller lovens materielle vilkår. I en slik situasjon plikter kommunen å realitetsbehandle saken og treffe et vedtak. Kommunen ble derfor bedt om å realitetsbehandle og avgjøre saksomkostningskravet.

A sendte inn igangsettingssøknad 6 uker før rammetillatelsen utløp etter plbl. 1985 § 96 første ledd. Søknaden ble etter fire måneder avvist med den begrunnelse at rammetillatelsen da var bortfalt. Ombudsmannen kom til at bygningsmyndighetene ikke hadde adgang til å avvise søknaden på dette grunnlaget. Gode grunner kunne tale for å anse treårsfristen for avbrutt allerede ved innsending av igangsettingssøknad, men uansett kunne kommunen ikke forringe tiltakshaverens rettigheter ved å unnlate å oppfylle plikten til å behandle igangsettingssøknaden. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Ombudsmannen ba også departementet om å vurdere regelverket, slik det hadde sagt seg villig til. I svar på et brev fra departementet tilføyde ombudsmannen at det er naturlig å lese loven med forarbeider ut fra en forutsetning om at myndighetene opptrer lovlig. Et hovedbudskap i uttalelsen var at kommunens unnlatelse av å behandle tiltakshaverens søknad også får konsekvenser for den forvaltningssaken som er til behandling. Han påpekte at ombudsmannsordningen har som forutsetning at ombudsmannens uttalelser blir fulgt, og han forventet at departementet og fylkesmannen gjorde det også i denne saken. Fylkesmannen opphevet deretter avvisningsvedtaket og ba kommunen om å realitetsbehandle søknaden om igangsettingstillatelse.

Etter et møte med Utlendingsdirektoratet høsten 2010 stilte ombudsmannen spørsmål til direktoratet om saksbehandlingstiden for klager på egne vedtak. Opplysninger på direktoratets nettsider og egne erfaringer tydet på en kraftig økning i behandlingstiden for klagesaker om familieinnvandring. Direktoratet erkjente at saksbehandlingstiden for mange klagesaker var for lang og redegjorde nærmere for pågående arbeid på feltet og prioriteringsspørsmål. Ombudsmannen minnet om forvaltningsloven § 33 og plikten til å oversende dokumenter til klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Det er rettslig sett uakseptabelt at saker blir liggende ubehandlet over tid. Ombudsmannen var usikker på om direktoratet hadde gode nok rutiner for å skille mellom klager som gir grunn til videre undersøkelser og klager som raskt kan ekspederes videre til Utlendingsnemnda. Videre understreket ombudsmannen direktoratets ansvar for en forsvarlig drift, uavhengig av tildelingsbrev fra departementet og andre styringssignaler. En lojal etterlevelse av slike signaler kunne ikke føre til lovstridige eller rettslig sett tvilsomme forhold i deler av porteføljen.

Spørsmålet i saken var om Nav ved behandlingen av et krav om barnetrygd, skulle veiledet om at søkeren også kunne ha rett til bidragsforskudd, og dermed forsømte sin veiledningsplikt i en slik grad at vilkåret for etterbetaling er oppfylt. Ombudsmannen kom til at Navs manglende veiledning om retten til bidragsforskudd i dette tilfellet ikke kunne likestilles med misvisende opplysninger som kvalifiserte til etterbetaling. Nav Klageinstans’ behandling av henvendelsen herfra ga grunn til kritiske merknader. Det hadde tatt lang tid å få besvart spørsmålene, og enkelte etterspurte dokumenter var, tross påminnelser, ikke blitt oversendt.

Spørsmålet i saken var om rettsforlik om delt bosted skulle legges til grunn ved beregningen av bidrag eller om de endrede faktiske forholdene – at barnet var flyttet – kunne legges til grunn. Ombudsmannen kom til at vedtaket fra Nav Klageinstans bygget på feil forståelse av reglene om fastsetting av bidrag og ba om at saken ble behandlet på nytt. Nav Klageinstans foretok deretter en fornyet gjennomgang av saken. Under henvisning til ombudsmannens forståelse ble bidraget beregnet slik at det ikke ble lagt til grunn delt bosted for barnet i den aktuelle perioden.

A klaget hit over manglende svar på flere henvendelser han hadde sendt Nav Internasjonalt per e-post. Henvendelsene gjaldt en anke til Trygderetten og innsyn i en uttalelse fra rådgivende lege. Da saken ble tatt opp herfra, viste det seg at anken til Trygderetten ikke var registrert i datasystemet Infotrygd, og at den var lagt i feil saksmappe. Ombudsmannen uttalte at det var kritikkverdig at As henvendelser ikke var blitt fulgt opp slik de skulle. Da det var grunn til tvil om arkivrutinene ved kontoret var forsvarlige og i henhold til gjeldende regler, ble Riksarkivet orientert om saken.

Saksbehandlingstiden ved Namsfogden i Oslo i en sak om utlegg ble tatt opp med Politidirektoratet, som ga en grundig redegjørelse for saksbehandlingssituasjonen og tiltakene som var igangsatt for å redusere saksbehandlingstiden. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å kritisere namsfogdens behandling av utleggsbegjæringen i den foreliggende saken, men understreket betydningen av at direktoratet fortsetter sin oppfølging slik at namsmannskontorene fungerer etter hensikten.

Ombudsmannen besøkte i oktober 2009 Romerike politidistrikt og Lillestrøm politistasjon. På bakgrunn av det som fremkom under besøket, ble det stilt flere spørsmål til politidistriktet om blant annet luftemulighetene for personer som oppholder seg i politiarresten, plassering av flere innsatte på samme celle (dublering), kameraovervåking av arrestlokalene og føring av arrestjournal m.v. Ombudsmannen presiserte at det ville være en fordel å føre alle gjennomførte luftinger inn i arrestjournalen, og at det i de tilfeller der det ikke gjennomføres lufting gis en kort begrunnelse for dette. Han ga videre uttrykk for at utgangspunktet om enerom/enkeltcelle må være retningsgivende også ved plassering av arrestanter i politiets arrester. Når det gjaldt kameraovervåking, ble det understreket at det i forkant av enhver bruk av slikt utstyr må foretas en konkret helhetsvurdering opp mot de vilkår politiarrestforskriften m.v. oppstiller. Ombudsmannen merket seg med bekymring at todøgnsfristen for opphold i politiarresten var oversittet i en rekke tilfeller og bemerket at det må føres i journalen hva som er gjort for å skaffe til veie fengselsplass. Det ble også knyttet enkelte merknader til bruken av celledører med sprinkler/glipper i stedet for heldekkende stålplate. Romerike politidistrikt kom tilbake til saken med kommentarer og nye opplysninger knyttet til temaene som var tatt opp av ombudsmannen. Det ble deretter sendt et nytt brev til politidistriktet med oppfølgende merknader fra ombudsmannen.

En ansatt i Nav lokalt hadde på bakgrunn av en hendelse hun var vitne til som privatperson brukt Navs datasystem for å sjekke om en navngitt person var en av Navs brukere. Opplysningene om vedkommende som fantes i Navs systemer ble deretter videreformidlet til det kommunale barnevernet i en bekymringsmelding sammen med en beskrivelse av den aktuelle hendelsen. Forvaltningsloven § 13 åpner for en relativt vid adgang for spredning av taushetsbelagte opplysninger innenfor samme organ. Opplysningene kan likevel ikke sirkulere fritt i organet. Opplysninger som er underlagt taushetsplikt skal ikke være tilgjengelig for offentlige ansatte i større utstrekning enn det som er nødvendig for å utføre de arbeidsoppgavene de er satt til å løse. Den Nav-ansatte hadde i dette tilfellet neppe slikt tjenstlig behov for å hente ut opplysninger om klageren. Det var kritikkverdig at Nav lokalt ikke hadde gjort de ansatte kjent med taushetspliktsreglene på en betryggende måte, og heller ikke fulgt opp denne saken internt. Videre mente ombudsmannen at det knyttet seg begrunnet tvil til om den informasjonen som forelå om klageren var tilstrekkelig til å utløse opplysningsplikt til barnevernet hvoretter taushetsplikten oppheves, jf. barnevernloven § 6-4 annet ledd. Adgangen til å inngi en bekymringsmelding var uansett til stede