Nav Forvaltning hadde forskuttert sykepenger til arbeidsgiver. Arbeidsgiveren gikk konkurs før arbeidstaker fikk utbetalt sykepengene. Arbeidsdepartementet avslo søknaden fra arbeidstaker om dekning av sykepengene gjennom lønnsgarantiordningen. Ombudsmannen konkluderte med at Nav ikke hadde hjemmel til å forskuttere utbetaling av sykepengene. Arbeidsdepartementet ba deretter Arbeids- og velferdsdirektoratet behandle saken på nytt. 

Spørsmål om reglene for hovedspråk i barnehager i Norge ble tatt opp på generelt grunnlag med Kunnskapsdepartementet. Ombudsmannen fant det rettslig sett tvilsomt om det foreligger et krav om norsk hovedspråk i barnehager godkjent etter barnehageloven. Han ba derfor departementet sørge for en klargjøring av regelverket.

En mor hadde klaget på vedtak om tilbakekreving av halvparten av det feilutbetalte kontantstøttebeløpet. Hun mente hun hadde fått muntlige forsikringer fra flere saksbehandlere i Nav på at hun hadde rett til full støtte. I klageomgangen traff klageinstansen vedtak om at hun skulle tilbakebetale hele det feilutbetalte beløpet. Begrunnelsen var at det ikke var anledning til å anvende skylddelingsregelen i tilfeller hvor stønadsmottaker hadde opptrådt forsettlig. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til flere forhold av betydning i saken. Dette gjaldt særlig kvaliteten på telefonkontakten mellom Nav og bruker. I tillegg gikk det ikke klart frem av vedtaket om klageinstansen mente stønadsmottaker hadde opptrådt forsettlig i saken, eller bare uaktsomt. Det var også uklart hvorvidt underinstansens vedtak kunne anses ugyldig. Som en minnelig løsning, anbefalte ombudsmannen at tilbakekrevingen ble begrenset til halve beløpet slik underinstansen i sin tid tok til orde for. Nav etterkom deretter ombudsmannens anbefaling.

Eierne av en fritidseiendom skulle mudre utenfor en privat brygge og ble ilagt gebyr for tillatelse til mudring fra skip. Reglene for mudring fra henholdsvis land og skip var regulert av ulike regelsett. Dette innebar at mudring fra skip alltid krevde tillatelse og dermed gebyr, mens det ved mudring fra land ble gjort en konkret vurdering. Klagerne mente de burde fått denne informasjonen, slik at de kunne unngått gebyr ved å søke om mudring fra land i stedet. De anførte videre at en saksbehandler, som hadde tilrettelagt for behandlingen av saken, var inhabil. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde oppfylt sin veiledningsplikt. Han ba derfor om at saken ble behandlet på nytt, slik at klagerne ble stilt i en situasjon tilsvarende den de ville vært i etter riktig saksbehandling. Ombudsmannen uttalte generelt at terskelen for inhabilitet må være lav ved ekteskapslignende samboerskap med en part. Etter ombudsmannens uttalelse frafalt Klima- og forurensningsdirektoratet gebyrkravet.

Arbeids- og velferdsetatens behandlingstid for oversendelser av saksdokumenter til saksparter og fullmektiger ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet på generelt grunnlag. Direktoratet erkjente at etaten hadde hatt problemer med å imøtekomme parters og fullmektigers krav om oversendelser av saksdokumenter innen tilfredsstillende tid, og redegjorde for flere tiltak som skulle føre til bedre oppfølging av sakene. Det ble uttalt at innsynskravene i utgangspunktet burde behandles innen to uker og at parten eller fullmektigen skulle få et foreløpig svar når det ikke lot seg gjøre å få oversendt dokumentene innen denne fristen. Ombudsmannen uttalte at det måtte antas at tiltakene ville kunne bidra til at saksbehandlingstiden for partsinnsynssaker blir kortere enn den kunne synes å ha vært i de senere årene. Under henvisning til tidligere uttalelser, ble det bemerket at fristen som nå var satt til to uker trolig kunne og burde forkortes etter hvert som stadig flere av saksdokumentene ville være lagret elektronisk.

I forbindelse med behandlingen av en klage over lang saksbehandlingstid for søknad om avtalefestet pensjon, kom det frem at Nav rutinemessig fattet vedtak om innvilgelse av avtalefestet pensjon og alderspensjon fra tre måneder før virkningsdato. Ombudsmannen uttalte at kravet om avgjørelse «uten ugrunnet opphold» i folketrygdloven § 21-10 første ledd og forvaltningsloven § 11 a første ledd ikke var til hinder for at sakene kunne behandles i en annen rekkefølge enn etter når de kom inn, der saklige og tilstrekkelig tungtveiende grunner talte for det. En forutsetning for at det skulle kunne være akseptabelt at søknadene ble behandlet etter iverksettingsdato i stedet for etter søknadstidspunkt, måtte være at de som søkte i god tid ble holdt orientert om saksbehandlingstiden og at det, så vidt mulig, ble gitt slik veiledning at deres behov for avklaringer i saken ble ivaretatt.

Ombudsmannen stilte en rekke spørsmål til Justis- og politidepartementet knyttet til INFOFLYT, som er et system for utveksling av informasjon mellom kriminalomsorgen og politiet/påtalemyndigheten i saker som er særlig alvorlige og med særlig høy risiko. Departementet opplyste i sitt svar at det var nedsatt et utvalg som blant annet skulle utrede mange av de spørsmålene som ombudsmannen hadde tatt opp. På bakgrunn av den pågående utredningen ble saken avsluttet, men ombudsmannen ba om å bli orientert om det videre arbeidet på området. Ombudsmannen kom også med enkelte kritiske merknader til departementets og kriminalomsorgens håndtering av de personvernmessige sidene ved INFOFLYT. Han ga blant annet uttrykk for at spørsmålene knyttet til personvern skulle ha vært avklart før systemet ble tatt i bruk og ikke først i ettertid.

Helsetilsynet i fylket stadfestet kommunens avslag på en søknad om korttidsplass/rehabiliteringsplass ved et sykehjem. Søkeren ble i stedet tilbudt hjemmebaserte tjenester. Klagen gjaldt blant annet kommunens klageordning og Helsetilsynet i fylkets grunnlag for konklusjonen om at søkeren fikk oppfylt sin rett til «nødvendig helsehjelp» etter kommunehelsetjenesteloven. Ombudsmannen påpekte at kommunen ikke hadde fulgt reglene for korrekt klagebehandling ved at samme organ hadde vurdert saken som beslutningsmyndighet og som klageinstans. Helsetilsynet burde derfor henvist saken til ny behandling i kommunen. Beslutningsgrunnlaget til Helsetilsynet var dessuten sparsomt, og det fremsto som usikkert om tilsynet hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere saken.

Søknad om fritak for renovasjonsavgift fordi bygningene ennå ikke var tatt i bruk, ble avslått av Hol kommune. Avslaget var begrunnet med at det i følge kommunens forskrifter var adgang til å ilegge renovasjonsavgift året etter at det var gitt oppføringstillatelse. Selvkostprinsippet tillater neppe at en kommune innkrever renovasjonsgebyr for en eiendom som rent faktisk ikke er i bruk, og som heller ikke lovlig kan tas i bruk. Ombudsmannen aksepterte en regel om at gebyr som hovedregel påløper fra og med året etter at tillatelse til oppføring er gitt. Det måtte imidlertid være rettslig adgang til å dispensere fra gebyrplikten, og denne dispensasjonsadgangen måtte praktiseres i samsvar med selvkostprinsippet. Klagerens fritakssøknad syntes ikke å ha vært undergitt en tilstrekkelig konkret vurdering, og det var også begrunnet tvil om kommunen har tatt riktig rettslig utgangspunkt. Kommunen ble bedt om å behandle søknaden på nytt.

Kommunen egengodkjente en reguleringsplan etter å ha ansett fylkesmannens innsigelse som for sent fremsatt. Fylkesmannen mente innsigelsen var rettidig og påklaget kommunens vedtak. Miljøverndepartementet tok fylkesmannens klage til følge og stadfestet reguleringsplanen med visse endringer. Etter behandling av klage til ombudsmannen ble departementet bedt om å behandle saken på nytt. I sin nye vurdering opprettholdt departementet sitt tidligere vedtak. Ombudsmannen kom til at det fremdeles heftet begrunnet tvil ved departementets avgjørelse og at fylkesmannen burde ta ansvaret for den tvil som foreligger i saken. Det ble vist til at forvaltningen er nærmest til å besørge en eller annen form for notoritet rundt spørsmålet om fristforlengelser i saker om innsigelse. Departementet ble bedt om å behandle saken på nytt.