Det tok over to år fra A første gang søkte Mattilsynet om å få delta i en veterinærvaktordning til han fikk mulighet til deltakelse på lik linje med de øvrige deltakerne i vaktområdet. Det lange tidsforløpet skyldtes bl.a. at det i løpet av prosessen måtte fattes flere enkeltvedtak, som alle ble påklaget. Mattilsynet hadde dessuten ved flere anledninger forsøkt å få A og de øvrige deltakerne i ordningen til å bli enige om en vaktliste, men uten at dette hadde lykkes. Ombudsmannen kom til at saksbehandlingstiden klart lå utenfor de rammer som følger av forvaltningsloven § 11 a og alminnelige prinsipper for forsvarlig saksbehandling. Mattilsynet hadde ikke sørget for en tilfredsstillende fremdrift i saken, og iallfall deler av den lange saksbehandlingstiden syntes å ha sin årsak i erstatningsbetingende feil fra Mattilsynets side. Mattilsynet opplyste senere at A var tilkjent kompensasjon.

A klaget på at Fylkesmannen i Oppland og Direktoratet for Naturforvaltning i to saker om rovviltskadeerstatning ikke la til grunn hans beregning av normaltapet. Han klaget også på at myndighetene ved beregningen av normaltapet tok med i besetningstallet dyr som gikk på innmark. Ombudsmannen påpekte at det ut fra vedtakene alene var vanskelig å lese hvordan erstatningene var utmålt, og han understreket plikten til å gi individuelle og dekkende begrunnelser. Etter loven hadde eieren krav på «full erstatning» for rovviltskade, og dersom eieren fremla tilfredsstillende dokumentasjon på normaltapet, skulle den legges til grunn. Dette gjaldt uavhengig av om det i perioden var rovdyr i området eller ikke. Ombudsmannen uttalte avslutningsvis at i den grad det var aktuelt å gi erstatning for rovdyrskade for husdyr på innmark etter rovviltforskriften § 8, måtte det følge direkte av prinsippet i § 9 at det også for disse skulle gjøres et fradrag for normaltapet.

Saken gjaldt omfanget av kommuners plikt til vedlikehold av kommunale veier uten fast bosetting, jf. veglova. Lyngdal kommunen hadde i en årrekke utført minimalt vedlikehold av slike kommunale veier, og hadde bl.a. belaget seg på brukerbidrag for det vedlikeholdet som ble gjort. Ombudsmannen uttalte at så lenge det var tale om en kommunal vei, hadde ikke kommunen adgang til å oppfylle vedlikeholdsplikten ved å kreve praktiske bidrag fra brukerne av veien. Veglova åpner for en skjønnsmessig vurdering med hensyn til omfanget av vedlikeholdsplikten, men det må antas å være en nedre grense for hva som kan anses å oppfylle denne plikten.

Ifølge Fræna kommunes regelverk for vann- og kloakkavgift skulle tilknytningsavgiften for en eiendom beregnes ut fra bebyggelsens størrelse. Det skulle imidlertid ikke tas hensyn til «separate» bygg som ikke var tilknyttet vann og kloakk. A hadde opprinnelig hatt en separat garasje. En utvidelse av hovedbygget førte imidlertid til at hovedbygget og garasjen ble fysisk sammensluttet. Kommunen krevde ekstra tilknytningsavgift for det samlede arealet av påbygget og garasjen. A mente avgiftskravet manglet hjemmel i det kommunale forskriftsverket. Ombudsmannen kom til at kravet om ekstra tiknytningsavgift hadde tilstrekkelig hjemmel. Kommunens tolkning var forenlig med ordlyden i det kommunale forskriftsverket, og dessuten i tråd med kommunens praksis i lignende saker. Ombudsmannen la også vekt på kommunens behov for å ha et regelverk som var enkelt å håndheve.

To hytteeiere i Kvinesdal kommune, med husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, fikk avslag på sin søknad om fritak fra hytterenovasjon. Klagerne mente at kommunens forskrift om hytterenovasjon innebar en usaklig forskjellsbehandling fordi den ga fritidseiendommer innenfor et bestemt geografisk område adgang til fritak fra renovasjonsavgift dersom eierne samtidig hadde husholdningsabonnement i renovasjonsdistriktet, mens fritidseiendommer utenfor dette geografiske området ikke kunne få fritak fra renovasjonsavgiften med den samme begrunnelsen. Ombudsmannen mente at kommunens forskriftsbestemte ordning verken var i strid med forurensningsloven eller innebar noen usaklig forskjellsbehandling. Ordningen var begrunnet i objektive forskjeller mellom de to områdene. Ombudsmannen la også til grunn at kommunen var innforstått med plikten etter forurensningsloven § 30 annet ledd annet punktum til å foreta en konkret vurdering av søknader om fritak og at det skulle tas stilling til om det forelå objektive trekk ved eiendommen som tilsa slikt fritak.

A klaget til ombudsmannen over Stryn kommunes beregning av vann- og avløpsgebyr for en eiendom som inneholder både butikklokaler og leiligheter. Klageren anførte at det ikke var adgang til å kreve abonnementsgebyr for hver enkelt boenhet. Ombudsmannen uttalte at det ikke var hjemmel i kommunens forskrift om vann- og avløpsgebyr for å kreve abonnementsgebyr for useksjonerte boenheter i kombinasjonsbygg av typen som A eier. De innbetalte gebyrene ble etter ombudsmannens uttalelse tilbakebetalt til klager.

A ble dømt etter straffeloven § 127 for å ha dyttet en parkeringsbetjent. Pga. dommen vedtok politidistriktet å tilbakekalle As ordensvaktgodkjenning. Politidirektoratet opprettholdt vedtaket og viste i tillegg til to nye uavgjorte forhold. Ombudsmannen kom til at skikkethetsvurderingen som lå til grunn for tilbakekallet, var mangelfull. Det var ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av grovheten av overtredelsen av straffeloven § 127. Videre var det tatt utenforliggende hensyn da et uavgjort forhold ble tillagt vekt. I tillegg gjorde tre tilfeller av skrivefeil at det knyttet seg usikkerhet til Politidirektoratets vurdering. Direktoratet ble bedt om å vurdere saken på nytt. Ombudsmannen ba også direktoratet om å gjennomgå interne saksbehandlingsrutiner for å kvalitetssikre vedtakene. På bakgrunn av uttalelsen ble saken behandlet på nytt. Politidirektoratet fant ikke grunnlag for å gjøre endringer i det tidligere vedtaket.

Naturvernforbundet i Finnmark klaget til ombudsmannen over Kautokeino kommunens dispensasjonspraksis i saker om motorferdsel i utmark. Forbundet anførte at kommunen misbrukte lovens adgang til å gi dispensasjon, i strid med bl.a. fylkesmannens retningslinjer. Ombudsmannen uttalte at Kautokeino kommunens dispensasjonspraksis ikke var i tråd med fylkesmannens retningslinjer og kommunen ble bedt om å endre sin praksis.

Statens kartverk hadde sendt faktura for dokumentavgift knyttet til tinglysing av to skjøter til advokatfirmaet X. A mente at dokumentavgiften skulle ha vært avkrevd ham, ettersom det var han som hadde rekvirert tinglysingen, og ikke advokatfirmaet X. Ombudsmannen kom til at det ut fra følgebrevene til de aktuelle skjøtene og de oppfølgende e-postene vanskelig kunne fremstå som klart at det var advokatfirma X som var rekvirenten. Statens kartverk burde derfor, etter sin egen praksis i henhold til dokumentavgiftsloven 12. desember 1975 nr. 59 § 6 annet ledd og tinglysingsloven 7. juni 1935 nr. 2 § 7, ha returnert skjøtene uten dagbokføring.

En avis ba om innsyn i stemmesedler brukt ved ordførervalg i kommunestyret. Ordførervalget var blitt gjennomført skriftlig etter bestemmelsen i kommuneloven § 35 nr. 5. Begjæringen ble avslått av fylkesmannen med hjemmel i forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1, jf. offentlighetsloven § 5a. Det ble vist til at det kunne være mulig å finne identiteten bak de ulike stemmegivningene, og at stemmesedlene dermed kunne røpe taushetsbelagte personopplysninger. Ombudsmannen fant ikke grunn til å rette innvendinger mot fylkesmannens avslag på innsyn, men mente avgjørelsen kunne forankres direkte i kommuneloven § 35 nr. 5, som gir kommunestyremedlemmene rett til å kreve skriftlig valg. Ut fra bestemmelsens klare intensjon om anonymitet, antok ombudsmannen at det ikke kunne ha vært lovgivers mening at stemmesedlene samtidig skulle være gjenstand for offentlig innsyn.