Tvangsmedisinering

Det er et vilkår for tvangsmedisinering at pasienten mangler samtykkekompetanse. Dette vilkåret står i psykisk helsevernloven § 4-4 første ledd andre punktum.

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis dersom pasienten «på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter», ifølge pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd.

Vilkåret om manglende samtykkekompetanse gjelder ikke i tilfeller der personen utgjør en «nærliggende og alvorlig fare for eget liv eller andres liv eller helse», ifølge psykisk helsevernloven § 4-4 første ledd tredje punktum.

Tvangsmedisinering

«[…] kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen» (vår kursivering)

Dette følger av psykisk helsevernloven § 4-4 fjerde ledd andre punktum.

For det første gjelder det et prognosekrav: et krav om at behandlingstiltaket med «stor sannsynlighet» skal gi tilstrekkelig positiv effekt for pasienten. Det innebærer at det skal mer til enn alminnelig sannsynlighetsovervekt for at en slik positiv effekt inntrer.

For det andre gjelder det et kvalifikasjonskrav: medisineringen må ha «vesentlig» effekt.

Sivilombudet har i flere saker uttalt seg om hvilke forhold som vil kunne si noe om sannsynligheten for et medikaments positive effekt for den aktuelle pasienten. At pasienten er syk og trenger hjelp, er i seg selv ikke tilstrekkelig for å oppfylle lovens krav. Dersom pasienten har erfaringer med samme eller lignende medikamenter, på et tidspunkt da sykdomsbildet var noenlunde sammenlignbart, vil disse erfaringene typisk være relevante.

Også forskning og statistikk vil kunne være relevante momenter. Det generelle kunnskapsgrunnlaget for tvangsbehandling med antipsykotiske medikamenter har imidlertid over flere år vært kritisert. Treffsikkerheten synes å være usikker og lav, både ved akuttbehandling og – særlig – ved vedlikeholdsbehandling.

I flere saker har vi sett at statsforvalteren begrunner medisineringen med en generell henvisning til «kunnskapsgrunnlaget» eller nasjonale retningslinjer. Dette er ikke tilstrekkelig. Behandlere og statsforvaltere må underbygge i vedtaket hvorfor innholdet i retningslinjer og anbefalinger, som beskriver kunnskapsgrunnlaget, innebærer at det i den konkrete saken er «stor sannsynlighet» for «vesentlig» positiv effekt ved tvangsmedisineringen.

Tvangsmedisinering kan bare gjennomføres med legemidler som har en «gunstig virkning som klart oppveier ulempene ved eventuelle bivirkninger», ifølge psykisk helsevernloven § 4-4 andre ledd bokstav a.

Loven forutsetter her en forholdsmessighetsvurdering, der forventede positive virkningene av legemiddelbehandlingen må avveies mot mulige ulemper. Ordet «klart» tilsier at det må være markert overvekt av gunstige virkninger.V

Det følger av forvaltningsloven § 24 at enkeltvedtak skal grunngis. Begrunnelsesplikten er en helt sentral rettssikkerhetsgaranti, og ett av grunnkravene for å sikre at forvaltningen treffer forsvarlige avgjørelser.

Forvaltningsloven § 25 fastsetter krav til begrunnelsens innhold. I begrunnelsen skal det vises til de regler vedtaket bygger på. I tillegg skal forvaltningen nevne «de faktiske forhold som vedtaket bygger på». De hovedhensynene som har vært avgjørende ved det forvaltningsmessige skjønnet bør, og i mange tilfeller skal, også nevnes.

Begrunnelsesplikten etter § 25 er relativ. I tilfeller der vedtaket er inngripende overfor den private part, skjerpes kravene. Der det er tale om svært inngripende vedtak – slik som tvangsmedisinering – stilles det strenge krav.

Kravene til begrunnelse i saker om tvangsmedisinering er særskilt regulert i psykisk helsevernloven § 4-4 a. Ombudet har lagt til grunn at kravene til begrunnelse i psykisk helsevernloven og kravene som allerede følger av de alminnelige kravene til begrunnelse ved særlige inngripende vedtak, i all hovedsak er sammenfallende.

Les mer om begrunnelser i Sivilombudets veileder om begrunnelser.