Saken gjelder et krav om innsyn i a-meldinger, som NRK har sendt inn til a-ordningen. A-ordningen forvaltes av Skatteetaten og legger til rette for at arbeidsgivere kan melde inn blant annet opplysninger om arbeidstakeres inntekts- og arbeidsforhold, skattetrekk og utleggstrekk. Alle opplysninger samlet inn i a-ordningen er underlagt taushetsplikt etter a-opplysningsloven § 7. Saken reiser spørsmål om hvor langt taushetsplikten etter a-opplysningsloven går når det er innsynsrett i de samme opplysningene hos en virksomhet som er omfattet av offentleglova. Sivilombudet kom til at det er begrunnet tvil knyttet til om alle opplysningene i a-meldingene er underlagt taushetsplikt, spesielt ansattes bruttoopplysninger om lønn. Ombudet kom videre til at a-opplysningsloven § 7 må suppleres med en begrensning i taushetsplikten når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold. Ombudet mente at det er vanskelig å se at noen berettiget interesse tilsier at det skal være hemmelighold om opplysninger som klart vil være offentlige hos et annet organ, for eksempel ansattes bruttoopplysninger om lønn.

Saken gjelder saksbehandlingstiden og innhold i avslag etter offentleglova i innsynssaker hos Oslo universitetssykehus HF. Sivilombudet undersøkte saken på generelt grunnlag og av eget tiltak på bakgrunn av informasjon mottatt i konkrete klagesaker. Sivilombudet merket seg Oslo universitetssykehus’ redegjørelse for behandling av innsynskrav. Ombudet fant grunn til å påpeke at sykehuset må organisere arbeidet slik at offentleglovas krav ivaretas ved at innsynskravene og innsynsklagesakene behandles «utan ugrunna opphald». Ombudet ba OUS vurdere om det bør igangsettes tiltak for å sikre at offentleglovas frister overholdes ved alle klinikker. Sivilombudet ba Oslo universitetssykehus vurdere å presisere i rutinene for behandling av innsynskrav at klageadgangen også gjelder for de tilfeller der innsynskrav avvises eller avslås fordi sykehuset ikke har dokumentet/opplysningene som det er bedt om innsyn i.

Saken gjelder krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger til enkelte eiendommer i Fredrikstad kommune. Kommunen avslo kravet om innsyn etter offentleglova § 13 jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 og viste også senere til offentleglova § 12 bokstav c. Kommunen oversendte ikke dokumentene det var bedt om innsyn i til klageinstansen. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens avgjørelse og viste til at det må gjøres en konkret vurdering av om de enkelte opplysningene var taushetsbelagte. Etter dette ble saken sendt frem og tilbake mellom kommunen og Statsforvalteren der kommunen ba Statsforvalteren om å omgjøre opphevelsesvedtaket og Statsforvalteren fastholdt opphevelsesvedtaket. Saken reiste for ombudet spørsmål om saksbehandlingstiden i kommunen, klageorganets plikt til sakens opplysning, og hva Statsforvalteren kan gjøre for å sørge for en effektiv prøving av innbyggerens innsynskrav. Saken ble både tatt opp med Fredrikstad kommune og Statsforvalteren. Sivilombudet kom til at behandlingen av innsynssaken ikke hadde vært i tråd med kravene i offentleglova, verken hos Fredrikstad kommune eller hos Statsforvalteren. Innbyggeren hadde ikke fått en effektiv prøving av sitt krav om innsyn i eiendomsskatteopplysninger. Fredrikstad kommune har brutt plikten til å oversende saksdokumentene til klageinstansen. Statsforvalteren skulle ha søkt å få opplyst saken så godt som mulig uten å ha dokumentene det er bedt om innsyn i og vurdert om det det kunne treffes vedtak om innsyn/delvis innsyn slik at innbyggeren fikk et tvangsgrunnlag. Ombudet ba Fredrikstad kommune merke seg ombudets kritikk og anmodet Fredrikstad kommune om å oversende de usladdede dokumentene til Statsforvalteren uten videre forsinkelser. Ombudet anmodet kommunen om å utarbeide retningslinjer for behandling av innsynssaker og innsynsklagesaker, der kravene til saksbehandlingstid og plikt til å oversende alle dokumentene til klageinstansen tydelig fremgikk. Ombudet ba om å få oversendt retningslinjene så snart de forelå. Ombudet ba Statsforvalteren om å merke seg ombudets påpekninger. Statsforvalteren ble bedt om å vurdere konkret og generelt hvordan ombudets uttalelse skulle følges opp. Ombudet ba om tilbakemelding på hva som ble gjort.

Saken gjelder behandlingen av innsynskrav i flere eiendomsskatteklager i Hvaler kommune. Kommunen avslo delvis kravene under henvisning til taushetsplikt jf. offentleglova § 13 jf. eigedomsskattelova § 29 andre ledd jf. skatteforvaltningsloven § 3-1 første ledd. Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus opphevet kommunens vedtak. Kommunen ba Statsforvalteren omgjøre opphevelsesvedtakene, mens Statsforvalteren fastholdt sine vedtak. Sivilombudet kom til at behandlingen hos Statsforvalteren ikke har ivaretatt journalistens rettigheter etter offentleglova da journalisten i realiteten sto uten avgjørelse i sakene det ble bedt om innsyn i 13. februar 2024. Ombudet var ikke enig i Statsforvalterens begrunnelser for at avgjørelsene var opphevet i stedet for omgjort/stadfestet. Behandlingstiden har ikke vært i tråd med kravet i offentleglova § 32 tredje ledd. Ombudet ba Statsforvalteren om å sørge for at sakene ble så godt opplyst som mulig og om å treffe avgjørelser om innsyn/delvis innsyn/stadfestelse i sakene.

Saken gjelder Domstoladministrasjonens og styret for Domstoladministrasjonens behandling av en sak om krav om innsyn i en sammenstilling av opplysninger. Innsynskravet ble avslått under henvisning til at opplysningene ikke kunne sammenstilles med enkle fremgangsmåter, jf. offentleglova § 9. Den samlede saksbehandlingstiden var lang, klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget til styret (klageinstansen), styret tok ikke stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og klageren mottok ingen begrunnelse for klagesaksavgjørelsen. Sivilombudet fant ikke grunnlag for å kritisere konklusjonen om at vilkårene for rett til sammenstilling i offentleglova § 9 ikke var oppfylt, men rettet kritikk mot saksbehandlingen. Domstoladministrasjonens håndtering av saken var ikke i tråd med offentleglovas krav til rask behandling av innsynssaker. Videre begikk Domstoladministrasjonen en feil da klageren ble nektet innsyn i saksfremlegget. Sivilombudet ba Domstoladministrasjonen påse at det innarbeides tydelig i rutinene at en part som utgangspunkt har rett til innsyn i saksfremlegget til styret om saken, og ba om å få tilsendt de reviderte rutinene. Sivilombudet mente at styret for Domstoladministrasjonen som ledd i klagebehandlingen pliktet å ta stilling til om klageren hadde rett til innsyn i saksfremlegget, og at klageren skulle fått anledning til å kommentere saksfremlegget før styret behandlet saken. Når det ikke ble gjort tilsier det at kravene til sakens opplysning ikke ble overholdt. Sivilombudet tok ikke stilling til om saksbehandlingsfeilene kunne ha virket inn på klagesaksavgjørelsens innhold, men ba styret merke seg ombudets syn for senere saker. Klagesaksavgjørelsen var ikke tilstrekkelig begrunnet, fordi klageren ikke hadde fått innsyn i saksfremlegget. Den manglende begrunnelsen er imidlertid rettet opp i ettertid.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått i Forsvaret på bakgrunn av straffbare forhold. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnet på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere de ansatte. Forsvarsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 – taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Sivilombudet kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen og at Forsvarsdepartementet ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret og helhetlig vurdering av om opplysningen om at sluttavtalen er inngått på bakgrunn av et straffbart forhold i de enkelte sakene er taushetsbelagt, fordi opplysningen sier noe om «noens personlige forhold» jf. offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Forsvarsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en e-post som ble sendt fra Norges spesialutsending for integreringssaker i kopi til Barne- og familiedepartementet. E-posten inneholdt en oppsummering av det som fremkom i møter mellom spesialutsendingen og flere thailandske, norske og internasjonale myndigheter og organisasjoner i Bangkok og Pattaya 3.-6. juli 2023. Barne- og familiedepartementet avslo innsynskravet etter offentleglova § 15 første ledd, fordi dokumentet var innhentet for departementets interne saksforberedelse. Departementet mente også at dokumentet kunne unntas etter bestemmelsens tredje ledd, samt offentleglova § 20. Ombudet kom til at e-posten synes å være sendt på spesialutsendingens eget initiativ, og at det derfor var tvil om departementet hadde «innhenta» dokumentet. Videre var ombudet i tvil om e-posten var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse, og om unntak var nødvendig for å sikre interne avgjørelsesprosesser. Ombudet var også i tvil om unntak var «påkravd» for å sikre Norges utenrikspolitiske interesser og om opplysningene i dokumentet var gitt av møtedeltakerne under forutsetning av hemmelighold eller som følge av fast praksis, jf. offentleglova § 20 første ledd bokstav b.

Saken gjelder innsyn i en forliksavtale inngått mellom Helse Bergen og en arbeidstaker i 2017. Helse- og omsorgsdepartementet opprettholdt Helse Bergens avslag på innsyn i avtalen i sin helhet, jf. offentleglova § 23 første ledd og § 12 bokstav c. Det ble ikke utvist merinnsyn. Etter at Sivilombudet undersøkte saken, fant departementet etter en fornyet vurdering å utvise merinnsyn i enkelte opplysninger i avtalen. Journalisten klaget saken inn for ombudet på nytt. Sivilombudet kom til at departementet ikke hadde pekt på forhold som tilsier at det nå er en konkret fare for at innsyn i opplysningene vil kunne skade de interessene offentleglova § 23 skal verne og at det derfor ikke lenger er påkrevd med unntak fra offentlighet. Departementet ble bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått med Norges Bank i perioden 18. mars 2011- d.d. Finansdepartementet stadfestet Norges Banks avslag på innsynskravet under henvisning til lovbestemt taushetsplikt, jf. sentralbankloven § 5-2 første ledd. Departementet mente at de taushetsbelagte opplysningene utgjør den vesentligste delen av dokumentene, og unntok derfor dokumentene i sin helhet, jf. offentleglova § 12 bokstav c. Sivilombudet kom til at det var begrunnet tvil om det er adgang til å unnta sluttavtalene i sin helhet med den begrunnelsen departementet har gitt. Ombudet kom videre til at saken ikke var godt nok opplyst ved Finansdepartementets klagebehandling, og at saksbehandlingstiden ikke er i tråd med kravene som stilles i offentleglova. Ombudet ba Finansdepartementet behandle saken på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Saken gjelder innsyn i en e-post sendt fra en KS-advokat engasjert av Porsgrunn kommune i forbindelse med håndteringen av en personalsak. E-posten ble sendt fra kommunens advokat til (den daværende) rådmannens advokat. KS-advokaten skal ifølge kommunen ikke ha hatt mandat til å drive saksbehandling i personalsaken. Etter ombudets syn er det flere ting somt taler for at innholdet i den aktuelle e-posten er relatert til personalsaken, og at dokumentet skulle vært arkivert og journalført av Porsgrunn kommune. Sivilombudet kom etter dette til at det er begrunnet tvil om Porsgrunn kommune har overholdt arkiv- og journalføringsplikten sin i denne saken. Den mangelfulle arkiveringen og journalføringen kan dermed ha fått betydning for behandlingen av innsynskravet. Ombudet har bedt Porsgrunn kommune om å innhente alle dokumenter som er utarbeidet i forbindelse med det konkrete oppdraget og sendt mellom KS-advokaten og rådmannens advokat, og vurdere om disse er arkiv- og journalføringspliktige. Kommunen har også blitt bedt om å vurdere om det kan eksistere ytterligere dokumenter i saken som ennå ikke er arkivert og eventuelt journalført. Videre har kommunen blitt bedt om å vurdere innsynskravet til klageren på nytt, herunder undersøke hvorvidt det eksisterer saksdokumenter av en slik art klageren beskriver, og vurdere innsynskravet opp mot disse.