Saken gjaldt Helsetilsynet i Hordalands vurdering av om en lege hadde brutt sin taushetsplikt i forbindelse med oversendelse av en pasientjournal til Den norske legeforenings råd for legeetikk. Journalen ble oversendt i forbindelse med at pasienten klaget til rådet, og Helsetilsynet la til grunn at klagen måtte oppfattes som et stilltiende samtykke til at journalen kunne oversendes dit. Ombudsmannen uttalte at pasienten ved å klage til Rådet for legeetikk måtte anses å ha samtykket stilltiende i at det innklagede helsepersonellet gjennom en uttalelse kunne komme med sitt syn på de forholdene som var tatt opp med rådet. Klagen i seg selv kunne imidlertid ikke anses som et samtykke til å oversende pasientens journal som sådan. Det må foreligge et særskilt grunnlag for at det skal kunne legges til grunn at pasienten har samtykket til oversendelse av journalen. Ombudsmannen kunne ikke se at det var holdepunkter for dette i denne saken og ba Helsetilsynet om å behandle saken på nytt. Ved sin nye vurdering kom Helsetilsynet i Hordaland til at legen opptrådte i strid med taushetspliktbestemmelsene i helsepersonelloven § 21 da hun oversendte kopi av hele pasientjournalen til Rådet for legeetikk. Tilsynet fant imidlertid ikke grunn til å be Statens helsetilsyn vurdere om det var grunnlag for å gi legen en advarsel. Ombudsmannen tok dette til etterretning.

Saken gjaldt om Elverum kommunes taksering av kommunens fritidsboliger kunne være i strid med takseringsbestemmelsen i byskatteloven 18. august 1911 nr. 9 § 5 og med det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet. Ombudsmannen kom til at Elverum kommune måtte ha misforstått både takseringsbestemmelsen i byskatteloven § 5 første ledd og Finansdepartementets mange uttalelser om hvordan byskatteloven § 5 første ledd skal forstås. Kommunens bruk av forskjellige verdsettelsesprinsipper ved fastsettelse av eiendomsskattetaksten for kommunens fritidseiendommer bare ut fra hvilket prinsipp som ga lavest skattegrunnlag i det enkelte tilfelle syntes også klart å stride mot det forvaltningsrettslige likhetsprinsippet.

Uttalelsen gjaldt et vedtak om avvisning av søknad om fradeling av tre tomter i område avsatt til LNF-formål i kommuneplanens arealdel. Fylkesmannen opprettholdt etter klagebehandling kommunens avvisningsvedtak. Begrunnelsen var at klageren hadde søkt om tilsvarende tillatelse kort tid før. Søknaden ble da avslått, men avslaget ble ikke påklaget. Ombudsmannen kom til at kommunen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise den nye søknaden. Til tross for at søknaden gjaldt det samme som den første og ble fremmet kort tid etter, skulle den ha vært realitetsbehandlet. Det var ikke skjedd en toinstansprøving av de materielle spørsmålene i saken og søknaden var ikke sjikanøs. Fylkesmannen tok ombudsmannens uttalelse til etterretning og omgjorde sitt klagevedtak. Han opphevet videre kommunens avvisningsvedtak og ba kommunen om å behandle klagerens søknad.

Spørsmålet om retten til utvidet utdanning for elever ved private skoler, som har rett til spesialundervisning, jf. privatskolelova § 3-6, jf. opplæringslova § 3-1, ble brakt inn hit av en skole. Det gjaldt elever som har rett til fjerde og femte år på videregående skole, og spørsmålet om elevene disse årene måtte flytte over til offentlig skole. Ombudsmannen kom til at det knyttet seg tvil til Kunnskapsdepartementets tolkning av privatskolelova og ba om at saken ble vurdert på nytt. Departementet ble i alle tilfelle bedt om å ta initiativ til en presisering av loven. Departementet foreslo i høringsnotat 19. oktober 2010 at retten til utvidet tid i videregående opplæring blir lovfestet i privatskolelova, slik at elever kan velge å ta ut retten i private skoler med rett til statstilskudd på tilsvarende vilkår som i offentlig skole.

Tilleggsopplysninger til en søknad om skifte av barnehage ble registrert i kommunens elektroniske saksbehandlingssystem i form av et sammendrag. Selve brevet ble returnert til søkeren. Ombudsmannen tok opp spørsmålet om omfanget av tilsynsplikten etter barnehageloven § 9 med fylkesmannen. Fylkesmannen la til grunn at kommunen har plikt til å oppbevare i alle fall en fullstendig kopi av brevet med tilleggsopplysninger.

Saken gjaldt avslag på søknad om konsesjon for erverv av en skogeiendom uten bygninger. Klageren eide ikke landbrukseiendom fra før, og kommunen mente at landbrukseiendommer uten grunnlag for bosetting og selvstendig drift heller burde legges til eiendommer med bosetting og aktiv drift for å øke ressursgrunnlaget på slike eiendommer. På den måten kan grunnlaget for fortsatt bosetting på eiendommen sikres. Ombudsmannen kom til at det var knyttet begrunnet tvil til vedtakets gyldighet. Kommunen hadde ikke dokumentert at det fantes andre relevante interessenter til eiendommen. Videre var det holdepunkter for å tro at klageren hadde vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling ved at kommunen ikke hadde stilt tilsvarende krav om å eie landbrukseiendom til andre konsesjonssøkere.

Et sosialkontor krevet refusjon i etterbetalte trygdeytelser, for tidligere utbetalt sosialstønad. En del av etterbetalingen var ved en feil utbetalt til stønadsmottakeren, og det var spørsmål om han måtte tilbakebetale dette. Ombudsmannen kom til at det er tvilsomt om det var adgang til å kreve tilbakebetaling eller refusjon i beløpet, og ba fylkesmannen om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen henvendte seg deretter til Trondheim kommune. Kommunen hadde allerede omgjort resterende utestående krav til bidrag, og vedtok å betale tilbake et mindre beløp som var betalt i refusjon. Fylkesmannen avsluttet på denne bakgrunn behandlingen av saken. Ombudsmannen tok dette til etterretning og fant ikke grunn til mer i saken.

Krav om innsyn i en aksjekjøpsavtale med vedlegg. Nærings- og handelsdepartementet mente opplysningene i vedleggene var forretningshemmeligheter som kunne unntas etter henholdsvis offentlighetsloven § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, og miljøinformasjonsloven § 11. Ombudsmannen kom til at avslaget voldte tvil på ett punkt. Tvilen gjaldt om en rapport om forurensning, appendix 1.11.5, var undergitt taushetsplikt. Nærings- og handelsdepartementet ble bedt om å vurdere kravet om innsyn i dette dokumentet på nytt. Nærings- og handelsdepartementet forela ombudsmannens uttalelse for A Gruve AS som fant å kunne offentliggjøre appendix 1.11.5.

Søknad om fradeling av tomt med påstående bygning til fritidsformål ble avslått. Fradelingen var i strid med gjeldende arealdisponering i kommuneplanens arealdel og bebyggelsesplan. Hovedtemaet var om fradelingen ville innbære endret bruk av eiendommen. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette kritikk mot fylkesmannens konklusjon om at fradelingen innebar endret bruk av eiendommen, men han kunne ikke se at det var relevant å legge vekt på hvilken plantype området var underlagt. Det avgjørende måtte være den bruk som hadde vært forut for den fastsatte arealdisponeringen, sammenholdt med den bruk fradelingen hadde til formål å gjennomføre.

Saken gjaldt forståelsen av forvaltningsloven § 36 annet ledd, som gir adgang til å pålegge en part å dekke motpartens saksomkostninger i saker som vesentlig er en «tvist mellom parter». Miljøverndepartementet la til grunn at det ikke foreligger en «tvist mellom parter» når klageren er et forvaltningsorgan som opptrer som ivaretaker av offentlige interesser. Ombudsmannen kom til at dette er en for snever forståelse av bestemmelsen, og ba derfor departementet vurdere saken på nytt. Miljøverndepartementet omgjorde deretter sitt vedtak som ugyldig, jf. fvl. § 35 første ledd bokstav c.