Saken gjaldt forvaltningens plikt til å sørge for at offentlige tjenestetilbud, saksbehandling eller veiledning i størst mulig grad er egnet til å ivareta alle brukeres rettigheter også der forvaltningen bruker digitale systemer. Klagerne i saken hadde ved dom fått tildelt foreldreansvaret for et barn etter at barnets mor døde. Klagerne beskrev utfordringer og hindringer knyttet til utøvelsen av foreldreansvaret på områder som skole, helsehjelp, velferdsordninger (Nav) og politi. Problemene oppstod blant annet fordi de digitale systemene ikke kunne hente ut folkeregistrerte opplysninger om foreldre som hadde fått foreldreansvaret tildelt ved dom. Ombudet undersøkte først saken med Skattedirektoratet, som er registermyndighet for Folkeregisteret, og Barne- og familiedepartementet. Deretter stilte vi spørsmål til klagernes hjemkommune, Helsedirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Politidirektoratet om deres digitale tilgang til folkeregistrerte opplysninger om personer som er tildelt foreldreansvar ved dom. Flere av de undersøkte systemene hadde tekniske begrensninger som medførte at informasjon om denne gruppen av foreldre ikke kunne innhentes digitalt. Begrensningene førte dermed til et innskrenket tjenestetilbud. Ombudet understreket at borgernes rettigheter og plikter eksisterer uavhengig av digitaliseringen av offentlig sektor, hvis ikke annet er bestemt. Personer som har fått tildelt foreldreansvar ved dom, har de samme rettighetene og pliktene som andre foreldre. Det er uheldig at begrensninger i offentlige aktørers digitale systemer kan medføre vanskeligheter for utøvelsen av foreldreansvaret for visse grupper. Alle foreldre bør ha tilgang til det samme tjenestetilbudet uavhengig av hvordan de digitale systemene er innrettet. Dersom forvaltningen har digitale systemer som hindrer noen brukere fra å benytte det samme tjenestetilbudet som andre, må det finnes gode alternative løsninger. Det offentliges oppgaver må ivaretas i samsvar med loven overfor alle brukere. For å sikre et mest mulig likeverdig tjenestetilbud, må forvaltningsorganer jevnlig avklare om det er mulig å forbedre de digitale systemene. I klagers tilfelle viste det seg at tekniske endringer var mulig. Etter at ombudet tok opp klagernes sak, ble det gjort endringer i Helsenorge slik at personer med foreldreansvar tildelt ved dom fikk tilgang til tjenesten på vegne av sine barn. Ombudet ba klagers hjemkommune, Helsedirektoratet, Politidirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet merke seg ombudets synspunkter. Kommunen og Politidirektoratet ble bedt om å gi en skriftlig redegjørelse for oppfølgingen av saken.

Sivilombudet besluttet av eget tiltak å undersøke saksbehandlingstiden i reindriftsavdelingen hos Statsforvalteren i Troms og Finnmark. Reindriftsavdelingen har i flere år hatt store restanser og lang saksbehandlingstid på flere sakstyper. Enkelte barn har ventet i opptil fem år på å få godkjent reinmerket sitt. Flere klager over avslag på reinmerkesøknader har ligget ubehandlet siden 2018, mens den eldste ubehandlede søknaden om tilskudd er over seks år gammel. Den lange saksbehandlingstiden ved behandlingen av søknader om reinmerker og saker om tilskudd utgjør en stor belastning for de reindriftsutøvere, barn og familier dette gjelder. Sivilombudet er kommet til at kravet til saksbehandlingstid i flere saker klart er brutt, jf. forvaltningsloven § 11 a. Den lange saksbehandlingstiden i reindriftsavdelingen gir grunn til alvorlig bekymring. Sakene berører en viktig del av kulturutøvelsen til reindriftssamene, og den lange behandlingstiden er økonomisk belastende for partene. Statsforvalterens opplysninger om at de til tross for igangsatte og planlagte tiltak ikke vil klare å behandle sakene innen rimelige frister, uten å få tilført mer ressurser, er særlig bekymringsfullt. Ombudet har merknader til reindriftsforvaltningen prioriteringer og ber forvaltningen om å sikre at rutiner for utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger overholdes fremover. Sivilombudet har påpekt at det er en fare for at dagens situasjon er i strid med statens plikter etter Grunnloven § 108, som pålegger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at det samiske folk kan sikre og utvikle sin kultur. Ombudet vil derfor gjøre Landbruks- og matdepartementet oppmerksom på uttalelsen og be departementet om å følge opp situasjonen. Ombudet ber Statsforvalteren om en ny redegjørelse innen 15. mai 2025.

Klageren mottok helsetjenester i sitt eget hjem, blant annet hjelp med sondemating. Fra klagerens side var det vist til at hun kunne dissosiere og dermed være ute av stand til å motsette seg helsehjelpen, og at det derfor kunne være fare for at hun ble utsatt for uhjemlet tvang. Sivilombudet er kommet til at det er begrunnet tvil om Statsforvalteren har vurdert om klagerens helsetilbud er uforsvarlig fordi det innebærer fare for uhjemlet tvang, se helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1, jf. § 3-1 og pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1. Alminnelige normer for god forvaltningsskikk tilsier videre at denne vurderingen skulle ha fremgått av begrunnelsen i Statsforvalterens avgjørelser. Statsforvalteren bes om å behandle saken på nytt innen 25. februar 2025.

Kommunestyret i Larvik kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av seks fritidsboliger i Sørskogen ved Nevlunghavn. Planområdet ligger nær fuglefredningsområdet ved Mølen og Nevlungstranda naturreservat og er en del av raet som ligger på den UNESCO-godkjente geoparken, Geo Norwegica. I planområdet er det truede arter og sårbare naturtyper, men det fremgår ikke av kommunens vedtak hvordan utbyggingen vil påvirke dette naturmangfoldet. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke i tilstrekkelig grad har vurdert om kommunen har fulgt kravene til utredning og begrunnelse etter naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, jf. forvaltningsloven § 34. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en e-post sendt fra en KS-advokat engasjert av Porsgrunn kommune i forbindelse med håndteringen av en personalsak. E-posten ble sendt fra kommunens advokat til (den daværende) rådmannens advokat. KS-advokaten skal ifølge kommunen ikke ha hatt mandat til å drive saksbehandling i personalsaken. Etter ombudets syn er det flere ting somt taler for at innholdet i den aktuelle e-posten er relatert til personalsaken, og at dokumentet skulle vært arkivert og journalført av Porsgrunn kommune. Sivilombudet kom etter dette til at det er begrunnet tvil om Porsgrunn kommune har overholdt arkiv- og journalføringsplikten sin i denne saken. Den mangelfulle arkiveringen og journalføringen kan dermed ha fått betydning for behandlingen av innsynskravet. Ombudet har bedt Porsgrunn kommune om å innhente alle dokumenter som er utarbeidet i forbindelse med det konkrete oppdraget og sendt mellom KS-advokaten og rådmannens advokat, og vurdere om disse er arkiv- og journalføringspliktige. Kommunen har også blitt bedt om å vurdere om det kan eksistere ytterligere dokumenter i saken som ennå ikke er arkivert og eventuelt journalført. Videre har kommunen blitt bedt om å vurdere innsynskravet til klageren på nytt, herunder undersøke hvorvidt det eksisterer saksdokumenter av en slik art klageren beskriver, og vurdere innsynskravet opp mot disse.

Saken gjelder klage over en kommunes ansettelse i stilling som helsesykepleier. Kandidaten som ble ansatt var utdannet sykepleier og under utdanning til helsesykepleier. Hun fikk tilbud om 100 % stilling under forutsetning av at hun besto videreutdanningen. Sivilombudet er kommet til at kommunens ansettelse er i strid med kvalifikasjonsprinsippet. Kandidaten som ble ansatt oppfylte ikke kvalifikasjonskravene i stillingsutlysningen. Kommunen bes merke seg Sivilombudets synspunkter i fremtidige ansettelser.

Saken gjelder Klagenemnda i X kommunes behandling av en klage over avslag på søknad om kommunal bolig. Klagenemnda opprettholdt førsteinstansens avslag, blant annet med henvisning til at Klagenemnda ikke visste noe om de andre søkerne av kommunal bolig, at en tildeling av kommunal bolig vil innebære en prioritering av klageren fremfor andre søkere, og at Klagenemnda ikke visste noe om det var egnet kommunal bolig i X kommune på daværende tidspunkt eller i nær fremtid. Sivilombudet uttalte at klageinstansens manglende kjennskap til deler av faktum, inkludert opplysninger om andre i søkermassen, ikke er et argument for å opprettholde underinstansens vedtak. Sivilombudet kom til at Klagenemnda ikke hadde foretatt en slik reell og selvstendig prøving av klagen som forvaltningsloven § 34 andre ledd forutsetter. Forvaltningslovens regler om klage var derfor ikke oppfylt. Sivilombudet ba Klagenemnda behandle saken på nytt i tråd med uttalelsen, og om å bli orientert om utfallet av den nye behandlingen.

Saken gjelder Vågan kommunes behandling av en søknad om å gjenåpne barnehage i Digermulen i Nordland fylke. Barna i Digermulen har i dag en reisevei på inntil halvannen time hver vei. Søknaden ble avslått av kommunestyret, og saken ble brakt inn for Statsforvalteren i Nordland. Statsforvalteren gjennomførte lovlighetskontroll og kom frem til at vedtaket hadde et lovlig innhold. Kommunen hadde erkjent at barnets beste ikke ble særskilt vurdert, men statsforvalteren mente at vurderingen var tilstrekkelig. Sivilombudet er kommet til at barnets beste ikke ble tilstrekkelig vurdert og vektlagt av kommunen. Samlet sett må det fremgå hva som er barnets beste, og at barnets beste er vurdert og vektlagt som et grunnleggende hensyn. Kommunen hadde selv erkjent at det ikke ble gjort noen særskilt vurdering av barnets beste. Ombudet kom til at momenter av sentral betydning for barnets beste heller ikke inngikk i kommunens vurdering på annen måte. Barnets beste var da ikke tilstrekkelig vurdert og vektlagt. Ombudet mener derfor at statsforvalterens rettsanvendelse i saken var feil, jf. sivilombudsloven § 12 første ledd bokstav a. På denne bakgrunn ber ombudet statsforvalteren om å vurdere vedtakets lovlighet på nytt.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt Trondheim kommunes praksis knyttet til dispensasjon fra eldre reguleringsplaner. Undersøkelsen gjelder også plansituasjonen i kommunen. Plansituasjonen i kommunen er preget av et stort antall eldre og utdaterte reguleringsplaner. Arealutviklingen i kommunen skjer derfor ikke gjennom plan- og bygningslovens prosesser og saksbehandlingskrav og i tråd med de demokratisk forankrede avveiningene som loven forutsetter at skal gjøres. Reguleringsplanene er heller ikke egnet som informasjon- og beslutningsgrunnlag for tiltakshavere, naboer og andre berørte, noe som er i strid med forutsetningene i plan- og bygningsloven. Det store antallet eldre og utdaterte reguleringsplaner innebærer videre en generell risiko for at planene bygger på et utdatert kunnskapsgrunnlag om klima og naturfare. Sivilombudet har derfor konkludert med at plansituasjonen ikke innebærer et forsvarlig grunnlag for å ivareta intensjonene bak og systemet i plan- og bygningsloven. Ombudet har også funnet mangler i en stor andel av dispensasjonsvedtakene. Vedtakene inneholder i liten grad vurderinger av om hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt opp mot den utformingen av området som reguleringsplanen forutsetter. Det er heller ikke tilstrekkelige drøftelser av om planen har utspilt sin rolle som styringsdokument. Kommunen viser sjelden til konkrete fordeler med dispensasjon, og det legges ofte vekt på generelle fortettingshensyn og andre ønskede utnyttelser av eiendommen, uten at dette har forankring i reguleringsplanene.

Kommunestyret i Hemsedal kommune vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for oppføring av fritidsboliger på 35 tomter på Kjelhovda. I planområdet er det enkelte sårbare naturtyper. Ytterligere hytteutbygging vil ifølge fagrapporter bidra til å opprettholde og forsterke den negative situasjonen for villreinbestanden i Nordfjella villreinområde som følge av at dagens utbygging, ferdsel og aktivitet er til hinder for villreinens bruk av viktige trekkorridorer og vinterbeiteområder. Statsforvalteren i Oslo og Viken (nå Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus) stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalterens overprøving av kommunestyrets vedtak bygger på feil forståelse av naturmangfoldprinsippene og kravet til begrunnelse i naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8 til 12. Statsforvalteren har heller ikke foretatt selvstendige vurderinger av naturmangfoldprinsippene i tråd med naturmangfoldloven § 7. Statsforvalterens vedtak er ikke i tråd med kravene til klageinstansens prøving, jf. forvaltningsloven § 34. Det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.