Saken gjelder veiledning om dagpengerettigheter ved flytting fra Danmark til Norge. Ved to henvendelser fra klageren veiledet Nav først om at hun skulle søke dagpenger i Danmark, og så at hun skulle søke dagpenger i Norge. Da klageren flyttet til Norge og søkte dagpenger, fikk hun avslag fordi kravet til arbeid i Norge ikke var oppfylt. Samtidig hadde klageren ikke lenger rett til dagpenger i Danmark siden hun hadde flyttet. Hun søkte erstatning fra Nav for mangelfull veiledning. For Sivilombudet var spørsmålet om veiledningsplikten var brutt og om klageren hadde rett til erstatning. Sivilombudet mener at det kan kreves mer av Nav for å oppfylle veiledningsplikten ved veiledning om EØS-rettslige regler, gitt veiledningspliktens formål. I det konkrete tilfellet kunne ikke Nav legge til grunn at klageren skulle søke dagpenger i Norge. I så fall skulle Nav ha oppklart henvendelsen eller veiledet om vilkåret om arbeid i Norge for retten til dagpenger. Sivilombudet mener at Nav ikke har oppfylt veiledningsplikten og at det er et ansvarsgrunnlag for erstatning overfor klageren. Nav ble bedt om å veilede klageren om øvrige vilkår for erstatning og behandle saken på nytt.

Saken gjelder lang behandlingstid hos Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus i en konkret rettighetsklage, og manglende utsendelse av foreløpig svar og forsinkelsesmelding til klageren. Saken har vært til behandling hos Statsforvalteren i litt over ett år og to måneder, og er ennå ikke ferdigbehandlet. Statsforvalteren viste særlig til stor saksmengde som begrunnelse for den lange behandlingstiden. Sivilombudet undersøkte også Statsforvalterens generelle behandlingstider for rettighetsklager, og Statsforvalterens praksis knyttet til utsending av foreløpige svar og forsinkelsesmeldinger. Sivilombudet kom til at behandlingstiden for den konkrete rettighetsklagen klart var i strid med forvaltningsloven § 11 a første ledd. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at klageren ikke var blitt holdt orientert om status i saken, slik forvaltningsloven § 11 a andre og tredje ledd krever. Videre var det grunn til å anta at et stort antall saker har en ulovlig lang behandlingstid, særlig klagene på spesialisthelsetjenesten. Det var også grunnlag for å konkludere med at plikten til å sende foreløpig svar og forsinkelsesmeldinger ikke overholdes i flere saker.

Saken gjelder saksbehandlingstiden i Nav for søknader om PD U1-attest. Dette er en attest som dokumenterer trygdetid, arbeid og inntekt i et gitt land innenfor EØS-området og Sveits. Sveits er ikke et EØS-land, men er medlem av EFTA. De har knyttet seg til den EU-/EØS-rettslige trygdeforordningen gjennom en særskilt avtale med EU og EFTA-landene, inkludert Norge. En PD U1-attest brukes for overføring av trygderettigheter mellom medlemslandene. Klager hadde flyttet fra Norge til Sveits. Hun søkte sveitsiske trygdemyndigheter om dagpenger og ba derfor Nav om en PD U1-attest. Nav opplyste at saksbehandlingstiden var 22 uker. Sivilombudet tok saken opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet som var enig i at behandlingstiden var for lang. I et møte i 2024 var medlemslandene blitt enige om en anbefalt behandlingstid på ti uker. Nav hadde igangsatt flere tiltak for å redusere behandlingstiden. Sivilombudet mente at saksbehandlingstiden var i strid med Navs forpliktelse til rask og effektiv utveksling av opplysninger mellom medlemslandene, jf. gjennomføringsforordningen til trygdeforordningen. Dagpenger er en ytelse til livsopphold. Søkerne kan derfor ende i en svært vanskelig økonomisk situasjon med så lang behandlingstid. Sivilombudet tok Arbeids- og velferdsdirektoratets redegjørelse for tiltak for å redusere behandlingstiden til etterretning, og ba om å bli orientert om utviklingen i saksbehandlingstiden innen seks måneder.

Saken gjelder Utlendingsnemndas (UNEs) saksbehandlingstid i en sak om oppholdskort til et familiemedlem av en EØS-borger. Det følger av utlendingsloven § 118 fjerde ledd at en søknad om oppholdskort skal «avgjøres innen seks måneder etter at søknaden er levert». Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden etter ca. syv måneder. Avslaget ble påklaget og UNE opplyste at saksbehandlingstiden for slike saker var 10 til 16 måneder. UNE avviste at seksmånedersfristen har betydning for deres saksbehandling. Ombudet mener at seksmånedersfristen i utlendingsloven § 118 fjerde ledd, tolket i lys av blant annet EU-domstolens tolkningsuttalelse i C-246/17 (Diallo), også har betydning for UNEs saksbehandling. Formålet bak seksmånedersfristen taler for at UNE må bestrebe seg å behandle klagesaker om oppholdskort innen fristen. Dersom dette ikke er mulig, må UNE tilrettelegge for en saksbehandlingsprosess som sikrer at klagen avgjøres innen rimelig tid, sett i lys av den absolutte seksmånedersfristen som gjelder for førsteinstans. Saksbehandlingstiden i den foreliggende saken er ikke i tråd med utlendingsloven § 118 fjerde ledd og formålene bak seksmånedersfristen. Basert på opplysningene mottatt fra UNE og flere klager hit, er det grunn til å tro at behandlingstiden i flere andre saker heller ikke er rask nok. UNE opplyser at de jobber kontinuerlig med å få ned saksbehandlingstiden i saker etter EØS regelverket. Sivilombudet mener det er positivt at UNE jobber med å redusere behandlingstiden, men påpeker at utlendingsforvaltningen må organisere seg på en slik måte at også UNE kan behandle saker innen rimelig tid, i tråd med formålet bak seksmånedersfristen i utlendingsloven § 118 fjerde ledd. Per dags dato opplyser UNE på sine nettsider at saksbehandlingstiden er 12 til 18 måneder. Ombudet finner den økte behandlingstiden bekymringsfull, og vil følge utviklingen i saksbehandlingstiden i saker om oppholdskort.

Saken gjelder avslag på søknad etter sosialtjenesteloven § 18 til dekning til lagerleie mens klager satt i fengsel. Sivilombudet har kommet til at Statsforvalteren ikke har foretatt en tilstrekkelig individuell og konkret vurdering av om det var «åpenbart urimelig» at klageren ikke fikk dekket sine utgifter til lagerleie. Ombudet har bedt Statsforvalteren behandle saken på nytt. I vurderingen må det ses hen til at NAV-kontoret skal bidra til å sikre en god overgang fra institusjonen eller boligen til livet utenfor for den enkelte som trenger det. Vurderingen må også ta hensyn til de mulighetene klageren i sin nåværende situasjon har til å finne alternative måter å sikre sine eiendeler, og om han har hatt mulighet til å finne andre, rimeligere måter å ivareta eiendelene.

Saken gjelder Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus` behandling av en klagesak om omsorgsstønad. Statsforvalteren vurderte ikke om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, kun om kommunens vedtak var åpenbart urimelig. Ombudet mente at Statsforvalteren, slik kommunen gjorde, skulle ha foretatt en vurdering av om tjenestetilbudet samlet sett var forsvarlig, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Etter ombudets syn kan statsforvalteren ikke avstå fra en forsvarlighetsvurdering i saker om utmåling/omfang av omsorgsstønad der omsorgsstønad til omsorgsgiver er gjort til en del av tjenestetilbudet til omsorgsmottaker, som i denne saken. Statsforvalteren har full adgang til å prøve om kommunens tjenestetilbud er forsvarlig. Idet Statsforvalteren ikke gjorde en selvstendig prøving av om tjenestetilbudet var forsvarlig, var det etter ombudets syn ikke gjort en reell toinstansbehandling. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt, og om at ombudets syn på gjeldende rett blir lagt til grunn ved behandlingen av fremtidige saker.

Ombudet har av eget tiltak undersøkt hva Statsforvalteren i Innlandet har gjort for å sikre medisinskfaglig rådgivers habilitet i en tilsynssak mot et sykehus. Den medisinskfaglige rådgiveren var, i tillegg til sin stilling hos Statsforvalteren, ansatt i en 20% stilling ved det sykehuset tilsynet gjaldt. Ombudet kom til at det forelå begrunnet tvil om As habilitet, og uttalte at ansettelsen ved sykehuset utgjør et særegent forhold som er egnet til å svekke tilliten til As upartiskhet etter forvaltningsloven § 6 annet ledd. Ombudet ba Statsforvalteren vurdere As habilitet på nytt, og om å bli orientert om utfallet av den nye vurderingen. Statsforvalteren ble bedt om å merke seg ombudets syn på habilitetsspørsmålet for fremtidige saker. Ombudet bemerket også at det er positivt at Statsforvalteren jobber med skriftlige rutiner for å avklare habilitet hos ansatte, og la til grunn at dette vil komme på plass i løpet av kort tid.

Saken gjelder innsyn i sluttavtaler inngått i Forsvaret på bakgrunn av straffbare forhold. Det ble gitt innsyn i avtalene, men uten navnet på arbeidstakerne og andre opplysninger som kunne identifisere de ansatte. Forsvarsdepartementet opprettholdt det delvise avslaget på innsyn i avtalene under henvisning til offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1 – taushetsplikt om opplysninger om noens personlige forhold. Sivilombudet kom til at saken ikke var tilstrekkelig opplyst ved klagebehandlingen og at Forsvarsdepartementet ikke har foretatt en tilstrekkelig konkret og helhetlig vurdering av om opplysningen om at sluttavtalen er inngått på bakgrunn av et straffbart forhold i de enkelte sakene er taushetsbelagt, fordi opplysningen sier noe om «noens personlige forhold» jf. offentleglova § 13 jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Forsvarsdepartementet er bedt om å behandle saken på nytt.

Saken gjelder innsyn i en e-post som ble sendt fra Norges spesialutsending for integreringssaker i kopi til Barne- og familiedepartementet. E-posten inneholdt en oppsummering av det som fremkom i møter mellom spesialutsendingen og flere thailandske, norske og internasjonale myndigheter og organisasjoner i Bangkok og Pattaya 3.-6. juli 2023. Barne- og familiedepartementet avslo innsynskravet etter offentleglova § 15 første ledd, fordi dokumentet var innhentet for departementets interne saksforberedelse. Departementet mente også at dokumentet kunne unntas etter bestemmelsens tredje ledd, samt offentleglova § 20. Ombudet kom til at e-posten synes å være sendt på spesialutsendingens eget initiativ, og at det derfor var tvil om departementet hadde «innhenta» dokumentet. Videre var ombudet i tvil om e-posten var utarbeidet for departementets interne saksforberedelse, og om unntak var nødvendig for å sikre interne avgjørelsesprosesser. Ombudet var også i tvil om unntak var «påkravd» for å sikre Norges utenrikspolitiske interesser og om opplysningene i dokumentet var gitt av møtedeltakerne under forutsetning av hemmelighold eller som følge av fast praksis, jf. offentleglova § 20 første ledd bokstav b.

Saken gjelder Statens helsepersonellnemnds avslag på søknad om autorisasjon som psykolog basert på utenlandsk utdannelse. Sivilombudet er kommet til at det ikke kommer frem av vedtaket at Statens helsepersonellnemnd har foretatt en slik samlet, konkret og individuell vurdering av søkerens kvalifikasjoner som følger av helsepersonelloven § 48 a første ledd bokstav d og EØS-retten. Ombudet ber Statens helsepersonellnemnd vurdere saken på nytt.