Gausdal kommune vedtok i 2016 at det i forbindelse med utskriving av eiendomsskatt skulle gjennomføres en ny allmenn taksering med virkning fra 2018. Ved den nye takseringen endte takstene på rundt 60 % av antatt omsetningsverdi. I 2019 vedtok kommunen å gå over til å bruke Skatteetatens formuesgrunnlag som verdsettelsesmetode for boliger. På denne måten ble takstnivået for boliger økt fra 60 % til 100 % av omsetningsverdien (skattemessig formuesverdi). Kommunen mente det ville oppstå store takstforskjeller mellom andre eiendommer og boliger, og for å utjevne dette ble det vedtatt at det skulle gjennomføres en ny allmenn taksering av øvrige eiendommer med virkning fra 2021. Selv om lovens hovedregel er at takstene skal ligge fast i ti år, åpner eigedomsskattelova for at kommunestyret kan vedta omtaksering dersom det foreligger «særlege tilhøve». Sivilombudet har kommet til at vilkårene for omtaksering ikke var oppfylt i dette tilfellet. Etter ombudets syn utgjør ikke takstforskjellen som oppstod ved innføringen av ny verdsettelsesmetode for boliger, et «særlege tilhøve» som kan gi grunnlag for omtaksering etter eigedomsskattelova. Videre har ombudet kommet til at de reduserte takstnivåene i 2018 gir uttrykk for en reduksjonsfaktor som må videreføres ved innføring av ny verdsettelsesmetode for boliger.

Saken gjelder Fiskeridirektoratets vedtak om stryking av en person fra fiskermanntallet blad B. Grunnlaget for avgjørelsen var at direktoratet mente klageren ikke var reelt bosatt i Norge etter folkeregisterloven § 4-2, blant annet fordi han hadde felles hjem med ektefelle og barn i utlandet. Sivilombudet er kommet til at Fiskeridirektoratet har benyttet feil hjemmel i folkeregisterloven og lagt vekt på utenforliggende hensyn i vurderingen av om klageren er å regne som bosatt i Norge. Videre mener ombudet at direktoratet ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av om klageren er å regne som utflyttet etter folkeregisterloven § 4-3. Ombudet mener også det er tvil om begrunnelsen i Fiskeridirektoratets vedtak er i tråd med kravene i forvaltningsloven § 25 og kravet til god forvaltningsskikk.

Saken gjelder spørsmålet om det å frata en ishockeyklubb retten til å trene i en offentlig eid ishall er å anse som et enkeltvedtak. Oslo Idrettskrets fordeler treningstid i Sonja Henie ishall på vegne av Oslo kommune. Den 2. juli 2021 besluttet generalsekretæren i idrettskretsen å frata Oslo Ishockeyklubb retten til å trene i ishallen. Beslutningen innebar at klubben både ble fratatt treningstid som den allerede var tildelt, men også muligheten som klubben hadde til å få tildelt treningstid tre år fram i tid. Klubbens medlemmer, herunder barn og unge, mistet dermed tilgangen til å trene i ishallen. Sivilombudet er kommet til at Oslo Idrettskrets’ beslutning om å frata Oslo Ishockeyklubb retten til å trene i Sonja Henie ishall for en periode på tre år må anses som et enkeltvedtak. At avgjørelsen i saken er et enkeltvedtak, innebærer at forvaltningslovens regler i kapittel IV-VI kommer til anvendelse, herunder krav til begrunnelse, rett til kontradiksjon og klagerett til overordnet klageorgan. Oslo kommunes avvisning av klubbens klage var derfor ikke rettmessig. Ombudet ber kommunen sørge for at saken behandles i samsvar med forvaltningslovens regler om enkeltvedtak.

Saken gjelder en detaljreguleringsplan for en skole i Karmøy kommune. Etter kommunens planvedtak ble det gjort nye funn av naturverdier i planområdet. Statsforvalteren i Rogaland stadfestet imidlertid planen med henvisning til at saken var tilstrekkelig utredet på tidspunktet for kommunens vedtak. Sivilombudet er kommet til at Statsforvalteren ikke foretok en tilstrekkelig prøving av kommunens planvedtak, jf. forvaltningsloven § 34 andre ledd. Ombudet mener det er mangler i Statsforvalterens vurderinger av om planen var tilstrekkelig utredet på klageinstansens vedtakstidspunkt, om det forelå krav om konsekvensutredning og om kommunens vurdering av prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12 var i samsvar med den faktiske situasjonen i planområdet. Ombudet har videre kommet til at planvedtaket må anses ugyldig som følge av at det er basert på et uriktig/mangelfullt faktum.

Kommunestyret i tidligere Fjell kommune, nå Øygarden kommune, vedtok en detaljreguleringsplan som legger til rette for etablering av en 9,7 km fylkesveg med fire felt. Betydelige deler av vegstrekningen vil gå i urørt natur, og naturmangfoldet vil bli berørt. Statsforvalteren i Vestland stadfestet kommunens vedtak i klageomgangen. Ombudet er kommet til at Statsforvalterens vedtak ikke oppfyller kravet til begrunnelse i naturmangfoldloven § 7, jf. §§ 8-12, og det er tvil om vedtaket er gyldig. Ombudet ber Statsforvalteren om å vurdere saken på nytt.

På bakgrunn av en klagesak hit har Sivilombudet av eget tiltak, jf. sivilombudsloven § 15, undersøkt Statsforvalteren i Rogalands forståelse av reglene om taushetsplikt for personer i den kommunale helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell, og av statsforvalterens tilsynsmyndighet i saker om brudd på taushetsplikt. Ombudet var enig med Statsforvalteren i at ordlyden i helsetilsynsloven § 4 tilsier at deres myndighet til å føre individrettet tilsyn er begrenset til helsepersonell og personell som yter helse- og omsorgstjenester, og som dermed vil ha profesjonsbestemt taushetsplikt etter helsepersonelloven §§ 21 flg. Det er først og fremst denne gruppens profesjonsbestemte taushetsplikt det vil være aktuelt å føre individrettet tilsyn med. I et tilsyn mot kommunen som virksomhet kan det likevel være aktuelt å undersøke den forvaltningsmessige taushetsplikten til personer i helse- og omsorgsforvaltningen uten profesjonsbestemt taushetsplikt. Muligheten til slikt tilsyn vil imidlertid være begrenset som følge av bestemmelsen i helse- og omsorgstjenesteloven § 12-3. Etter ombudets syn kan statsforvalteren uansett som del av et systemrettet tilsyn undersøke taushetsplikten for personer i helse- og omsorgstjenesten som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester, så langt det gjelder deres taushetsplikt for helseopplysninger etter helsepersonelloven §§ 21 flg., jf. helseregisterloven § 17, pasientjournalloven § 15 og helsepersonelloven § 26 fjerde ledd. En pasient, bruker og andres rett etter pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 til å anmode tilsynsmyndigheten om en vurdering av brudd på plikter etter blant annet helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven, er ikke begrenset til pliktbrudd hos helsepersonell eller personell som yter helse- og omsorgstjenester. Ombudet mente derfor at statsforvalteren ved behandlingen av slike anmodninger kan føre individrettet tilsyn med brudd på taushetsplikt etter helse- og omsorgstjenesteloven § 12-1 og helsepersonelloven § 21, uavhengig av om saken gjelder personell som ikke er helsepersonell eller yter helse- og omsorgstjenester.

Saken gjelder utelukkelse fra fellesskap med andre innsatte i Ringerike fengsel på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Den innsatte ble først utelukket etter straffegjennomføringsloven § 37 første ledd på grunn av en påstand om utøvelse av vold mot en medinnsatt. Han ble da overført til en restriktiv avdeling og mistet plassen sin i fellesskapsavdelingen. Når utelukkelsen etter § 37 første ledd opphørte etter ca. 22 dager, var det ikke ledig plass til ham på noen av fellesskapsavdelingene. Han ble derfor delvis utelukket fra fellesskap med andre innsatte i ytterligere 16 dager. Hovedspørsmålet i saken var om plassmangelen i fellesskapsavdelingene var et «bygningsmessig forhold» som gjorde det «påkrevet» med utelukkelse, jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Sivilombudet kom til at adgangen til å utelukke innsatte fra fellesskapet dersom bygningsmessige forhold gjør det «påkrevd», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd, er begrenset til situasjoner som har oppstått nokså brått og uventet. Den aktuelle plassmangelen på fellesskapsavdelingene var ikke et uforutsett forhold ved bygningsmassen, og utelukkelsen hadde derfor ikke hjemmel i straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. Hjemmelsmangelen i saken innebar at vedtaket måtte anses ugyldig, selv om Kriminalomsorgen i ettertid mente at utelukkelsen alternativt kunne hatt grunnlag i § 37 første ledd bokstavene b eller e. Ombudet har også gjennomgått fengselets ti siste vedtak fra 2022 hvor en innsatt var utelukket, fordi plassmangel gjorde at hen ikke kunne overføres tilbake til en fellesskapsavdeling etter å ha vært utelukket på annet grunnlag. Disse utelukkelsene hadde en varighet fra tre til 29 dager. I seks av vedtakene var utelukkelsen etter § 37 niende ledd nesten like lang som, eller betraktelig lenger enn, den forutgående utelukkelsen etter første ledd som førte til at de havnet på restriktiv avdeling. Da vedtakene var begrunnet på samme måte som i enkeltsaken som er vurdert av ombudet, er ombudet kommet til at det er sannsynlig at mange av disse vedtakene led av den samme hjemmelsmangelen som vedtaket behandlet i denne saken. Fengselet ser ut til å ha hatt en ulovlig praksis, som må endres. Ombudet ba Kriminalomsorgen region sør merke seg ombudets syn, og legge det til grunn ved behandling av fremtidige saker om utelukkelse på grunn av «bygningsmessige forhold», jf. straffegjennomføringsloven § 37 niende ledd. For å følge opp det som synes å være en ulovlig praksis videre, ba ombudet om at regionen i januar 2024 oversender de vedtakene Ringerike fengsel har truffet i 2023 om tilsvarende utelukkelser, samt en oversikt over lengden på disse utelukkelsene. Ombudet vil orientere Kriminalomsorgsdirektoratet og Ringerike fengsel om uttalelsen ved å sende dem en kopi.

Sivilombudet har av eget tiltak undersøkt saksbehandlingstiden ved byggesaksenheten i Tromsø kommune. Ombudet har blant annet sett på kommunens saksbehandlingstid og restanser i byggesaker, klagesaker og ulovlighetsvarsler. Kommunen har erkjent at den ikke overholder plikten til å påse at plan- og bygningslovgivningen overholdes. Saksbehandlingstiden i disse sakene er heller ikke i overenstemmelse med forvaltningslovens krav. Ombudet forutsetter at kommunen fremover organiserer arbeidet slik at byggesaksenheten oppfyller lovpålagte plikter, og at den legger en plan for å nedarbeide ulovlighetsrestansene. Ombudet anbefaler kommunen å utarbeide skriftlige rutiner for å holde borgerne orientert om gjeldende saksbehandlingstid. Ombudet ber om en ny oppdatering 15. september 2023.

Saken gjelder Statsforvalteren i Agders avgjørelse om å unnlate å realitetsbehandle en klage på en kommunes vedtak om avslag på omsorgsstønad fordi de hadde behandlet flere klager om omsorgsstønad fra samme klager tidligere. Statsforvalteren anså saken for endelig avgjort og viste til forvaltningsloven § 28 tredje ledd første punktum. Ombudet kom til at Statsforvalteren ikke hadde grunnlag for å unnlate å realitetsbehandle klagen, da den gjaldt kommunens vedtak i en ny sak som ikke hadde vært klagebehandlet tidligere. Ombudet ba derfor Statsforvalteren om å behandle saken på nytt.

Sivilombudet undersøkte av eget tiltak Oslo kommunes praksis med å treffe vedtak etter sosialtjenesteloven uten underskrift, og der navnet til den som fatter vedtaket heller ikke fremgår på annen måte. Ombudet stilte kommunen spørsmål om denne praksisen var i tråd med god forvaltningsskikk. Kommunen har opplyst at de erkjenner at det ikke er «optimalt at navn på godkjenner ikke fremkommer i selve vedtaket», men at dette skyldes tekniske begrensninger i fagsystemet og et ønske om mest mulig effektiv saksavvikling. Ombudet kom til at det følger av forvaltningslovens habilitetsregler at parten må få kjennskap til hvem som har fattet vedtaket, og at reglene om god forvaltningsskikk stiller krav til at brev fra forvaltningen skal fremstå som endelige og tillitsskapende. Hensynet til effektivitet kan ikke begrunne å rutinemessig utelate beslutningstakers navn. Ombudet har bedt kommunen om å endre praksis i tråd med overnevnte.