Saken gjaldt spørsmålet om offentlighet for dokumenter oversendt byrådet og sakslister til byrådsmøtene under kommunal parlamentarisme. Praksis for byrådet i Oslo kommune var at saksfremlegg med vedlegg og sakslister ble unntatt offentlighet frem til byrådskonferansen hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet var delegert avgjørelsesmyndighet, og frem til byrådsmøtet hadde vedtatt innstilling i saker hvor byrådet innstilte for bystyret. Ombudsmannen kom til at denne praksisen var i strid med reglene i offentlighetsloven, og ba om å bli orientert om kommunens videre behandling og oppfølgning av uttalelsen. 

Saka gjeld Fornyings-, administrasjons og kyrkjedepartementet sitt avslag på krav om innsyn i dokument knytta til nedlegginga av Noregs statskalender. Ombodsmannen bad departementet om å gjere ei ny vurdering av meirinnsynsspørsmålet då det var vanskeleg å sjå at departementet hadde gjort den vurderinga og interesseveginga som offentleglova § 11 krev. Departementet gjorde ei ny vurdering av meiroffentlegheit og ga klagaren innsyn i dokument 13 i saka. 

Saken gjaldt dispensasjon fra regelen i plan- og bygningsloven om minsteavstand til nabogrense for terrasse, forstøtningsmur og levegg, som var oppført mindre enn to meter fra nabogrensen. Fylkesmannen i Rogaland ga dispensasjon uten at det var inngitt søknad om dette og uten at spørsmålet var blitt vurdert av kommunen. Naboen klaget vedtaket inn for ombudsmannen. Ombudsmannen kom til at fylkesmannen hadde lagt til grunn en feil forståelse av sin adgang til å gi dispensasjon. I tillegg var selve dispensasjonsvurderingen mangelfull. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å oppheve sitt vedtak og sende saken tilbake til kommunen for ny behandling. Etter en fornyet vurdering av saken omgjorde fylkesmannen sitt vedtak som ugyldig i medhold av fvl. § 35 første ledd bokstav c. Kommunens vedtak ble opphevet, og saken ble sendt tilbake for fornyet behandling. 

Saken gjaldt spørsmålet om det lå innenfor arbeidsgivers styringsrett å omdisponere midlertidig en tjenestemann fra et arbeidssted til et annet. Ombudsmannen kom til at den inngåtte arbeidsavtalen satte begrensninger for styringsretten. Arbeidsgiveren hadde ved omdisponeringen handlet utenfor styringsretten og brutt bestemmelsene i arbeidsavtalen. På den bakgrunn ble arbeidsgiver bedt om å vurdere tiltak for å rette opp den urett som hadde blitt begått mot klager ved avtalebruddet. Det var i saken ikke gitt skriftlig forhåndsvarsel el., noe ombudsmannen fant kritikkverdig. Arbeidsgiveren la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn, og beklaget de saksbehandlingsfeil som var gjort. Videre ble det gitt uttrykk for at klagerens utgifter til juridisk bistand i forbindelse med saken, ville bli dekket og at det øvrige erstatningskravet var oversendt regionalt nivå for videre behandling. 

Saken gjaldt spørsmålet om en støttekontakt skulle anses for å være arbeidstaker eller oppdragstaker. Etter en konkret vurdering kom ombudsmannen til at støttekontakten i denne saken måtte regnes som arbeidstaker. Kommunen ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av arbeidsforholdet sett i lys av ombudsmannens kommentarer, og dessuten rette opp de feil som var begått som følge av at støttekontakten hadde vært behandlet som oppdragstaker. Kommunen foretok deretter en ny vurdering av As tilknytningsforhold, og la til grunn at hun var å anse som arbeidstaker. De feil som var begått som følge av at hun var behandlet som oppdragstaker ble rettet opp.  

Saken gjaldt en kommunes tildeling av et 100 % driftstilskudd til fysioterapeut i privat praksis knyttet til et bestemt institutt. Institutteieren, som var svært aktiv i tildelingsprosessen, ønsket en søker som var vikar ved instituttet. Hun fikk til slutt tilskuddet. Klageren mente seg best faglig skikket og fremholdt at kommunen feilaktig hadde lagt avgjørende vekt på institutteierens syn. Ombudsmannen var kritisk til at gjenværende fysioterapeut (institutteier) hadde hatt en aktiv rolle i tildelingssaken. Det var usikkert om den som ble tildelt driftstilskuddet var best faglig skikket, men det var ikke grunnlag for å konkludere klart med hensyn til hvem som burde fått driftstilskuddet. Ombudsmannen understreket kommunens ansvar for å fordele det knapphetsgodet som slike driftstilskudd er, og uttalte at ideologiske preferanser i kommunen ikke kunne være utslagsgivende. 

Saken gjaldt delvis utelukkelse av en innsatt fra fellesskapet i Tromsø fengsel, og et påfølgende opphold på varetektsavdelingen i fengselet. Et sentralt spørsmål i saken var hvilke krav som gjelder til skriftlighet og underretning til den innsatte i forbindelse med utelukkelsesvedtak. Saken reiste også spørsmål om fortsatt opphold på varetektsavdelingen utgjorde et rettighetsinngrep overfor den innsatte som forutsatte at skulle ha vært fattet et eget vedtak om dette. Ombudsmannen fant grunn til å kritisere kriminalomsorgen for ikke å ha gitt skriftlig underretning til den innsatte da utelukkelsesvedtaket overfor ham opphørte. Det var imidlertid ikke grunnlag i saken for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot at det ikke ble fattet et eget vedtak i forbindelse med det etterfølgende oppholdet på varetektsavdelingen. 

Selskap A hadde anskaffet to firehjulinger til bruk i virksomheten. Bokettersynsrevisor stilte spørsmål om firehjulingene var driftsmidler. A fikk derfor varsel om etterberegning av merverdiavgift, endring av ligning og endring av grunnlag for arbeidsgiveravgift uten at de øvrige skatte- og avgiftsmessige konsekvensene av Skatt sørs oppfatning av de faktiske forholdene var vurdert. Skattyteren krevet erstatning for advokatutgifter knyttet til arbeidet med å imøtegå varselet. Ombudsmannen mente at det var mye som talte for at saksbehandleren forut for varslet burde ha vært oppmerksom på at næringsinntekten måtte reduseres hvis firehjulingene ikke kunne anses som driftsmiddel. En slik eventuell mangelfull helhetlig forståelse av grunnleggende regler innenfor skatte- og avgiftsretten, kunne vanskelig anses unnskyldelig. Ombudsmannen viste også til arbeidsgiveransvaret og reglene om anonyme og kumulative feil. Han ba Skattedirektoratet om å se på erstatningsspørsmålet på nytt. 

I skatteavtalen med Brasil er en skattyters adgang til å ta opp en sak med kompetent myndighet regulert i artikkel 26 nr 1. Etter bestemmelsens ordlyd er denne adgangen uten tidsfrist. Under henvisning til ti års fristen i ligningsloven § 9-6 hadde Skattedirektoratet avvist en anmodning om å ta skritt til å få i stand en gjensidig avtale med kompetent myndighet i Brasil. Etter en konkret vurdering av tolkningsmomentene knyttet til skatteavtalen med Brasil, kom ombudsmannen til at ordlyden og regelen i artikkel 26 nr 1 måtte suppleres med ti års fristen i ligningsloven § 9-6. 

I sak om skolebytte for barneskoleelev kom kommunen og fylkesmannen til at tidspunktet for advokatens inntreden i saken tilsa at utgiftene ikke hadde vært nødvendige for å få endret vedtaket. Ombudsmannen kom til at forvaltningens begrunnelse for avslaget ikke var rettslig holdbart, da det måtte legges avgjørende vekt på partens subjektive oppfatning av om det var nødvendig med advokat. Det kunne ikke stilles krav om årsakssammenheng, da dette innebar det samme som å legge til grunn en objektiv norm. Fylkesmannen ble bedt om å behandle saken på nytt. Etter den nye behandlingen av saken omgjorde fylkesmannen tidligere vedtak og tilkjente sakskostnader.