På generelt grunnlag ble Skattedirektoratet stilt spørsmål om Skatteetatens registrering av henvendelser sendt til etatens postboksadresser i Mo i Rana. Bakgrunnen for saken var klagesaker om manglende svar, der det ikke kunne sees at de ubesvarte brevene var registrert mottatt. Skattedirektoratet redegjorde for mulige årsaker til at brev sendt til postboksadressene ikke ble registrert mottatt. Da økt bruk av elektronisk kommunikasjon ville redusere risikoen for at henvendelser ble feilsendt til Mo i Rana, var det etter direktoratets oppfatning ikke behov for omfattende tiltak for å forhindre at det som ble antatt å være et lite antall brev kom bort. Ombudsmannen fremhevet viktigheten av at henvendelser Skatteetaten mottok raskt ble journalført og registrert inn i saksbehandlingssystemene. Skattedirektoratets redegjørelser reiste spørsmål om feil i registreringen av mottatte henvendelser ble tatt tilstrekkelig alvorlig. Direktoratet ble derfor bedt om å vurdere om de praktiske rutinene for registrering av innkomne henvendelser til postboksadressene i Mo i Rana burde bli gjennomgått, og om å følge eventuelle fremtidige henvendelser om mangelfulle registreringer ordentlig opp.  

Etter et besøk til St. Olavs hospital, Divisjon psykisk helsevern, avdeling Brøset fant ombudsmannen grunn til å ta opp enkelte spørsmål med sykehusavdelingen. Spørsmålene gjaldt først og fremst avdelingens rutiner for og gjennomføring av rutinemessige undersøkelser av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., og det rettslige grunnlaget for rutinene. Ombudsmannen konkluderte med at sykehuset i henhold til legalitetsprinsippet ikke hadde klar nok hjemmel for de inngrepene som husordensreglene la opp til. Rutinemessig gjennomgang av pasientenes rom, eiendeler og post m.v., forutsetter en endring av psykisk helsevernloven. Det ble vist til at Helsedirektoratet hadde bedt Helse- og omsorgsdepartementet om å vurdere en slik lovendring. Avdeling Brøset ble bedt om å utforme bestemmelsene i husordensreglene i tråd med psykisk helsevernloven kapittel 4 inntil en lovendring eventuelt foreligger. I svaret fra avdeling Brøset het det at man fant det naturlig å innarbeide/beholde prosedyrene i husordensreglene ved avdelingen, med henvisning til krav om internkontroll og prosedyrer som er tilpasset avdelingens risikoforhold. Ombudsmannen mottok ikke noen kopi av endrede husordensregler og forstod sykehusets tilbakemelding slik at endringer ikke var foretatt. Det ble derfor funnet grunn til å gjøre Helse- og omsorgsdepartementet oppmerksom på saken. Departementet ba Helse Midt-Norge RHF om å følge opp saken overfor St. Olavs hospital, avdeling Brøset. I tillegg ble Helsedirektoratet bedt om å vurdere om det burde gis ytterligere informasjon om husordensreglement i institusjoner innenfor psykisk helsevern i informasjonsmateriell til helsetjenesten, for å bidra til at husordensreglene og praksis er i samsvar med gjeldende regelverk.  Ombudsmannen fikk etter hvert tilsendt endrede husordensregler fra avdeling Brøset. Ifølge sykehuset var regelverket revidert i samsvar med psykisk helsevernlovens regler etter endringene i lovens kapittel 4A, som trådte i kraft 1. juli 2012. Ombudsmannen tok dette til etterretning og avsluttet saken etter dette. 

Saken gjaldt i første rekke Utlendingsnemndas beregning av oppholdstiden ved behandlingen av en søknad om norsk statsborgerskap. Nemnda la til grunn at det bare er oppholdstid med en identitet som norske myndigheter mener er riktig som kan tas i betraktning ved vurderingen av om kravet til oppholdstid er oppfylt. Ifølge nemnda følger dette av fast forvaltningspraksis. Ombudsmannen hadde ikke avgjørende rettslige innvendinger mot at nemnda la ovennevnte praksis til grunn ved vurderingen av botidskravet etter statsborgerrettsloven 8. desember 1950 nr. 3 § 6 første ledd nr. 2 og at statsborgerskapssøknaden ble avslått på dette grunnlaget. Han uttalte imidlertid at kravet om klarlagt identitet i botiden burde ha kommet til uttrykk på en måte som gjorde det mulig for potensielle søkere å forutse sin rettsposisjon. Når det gjaldt nemndas praktisering av et krav om klarlagt identitet ved beregning av oppholdstiden etter statsborgerloven 10. juni 2005 nr. 51 § 7 første ledd bokstav e, mente ombudsmannen at det var vanskelig å se at dette hadde tilstrekkelig grunnlag i rettskildene. Dette hadde ikke betydning for klagesaken, men ombudsmannen ba nemnda om å foreta en ny vurdering av sin praksis på dette punktet på generelt grunnlag. Nemnda orienterte senere om at den ikke fant det hensiktsmessig å ta den aktuelle praksisen opp til en generell vurdering. Det ble blant annet vist til at problemstillingen i fremtiden bare forventes å komme opp helt unntaksvis, og at ombudsmannens uttalelse og Utlendingsdirektoratets veletablerte praksis i så fall vil være relevante rettskilder. Ombudsmannen fant etter dette ikke grunn til å gå videre med saken.  

Kulturdepartementet avslo Aftenpostens begjæring om innsyn i et brev fra Statsbygg til departementet som inneholdt kostnadsestimat for oppgradering av Nationaltheatrets hovedbygning. Den utvidede begrunnelsen som ble gitt for avslaget kunne neppe sies å tilfredsstille kravet som følger av offentlighetsloven § 31 annet ledd da det ikke var vist til hvilke(t) hovedhensyn som var avgjørende for avslaget i denne saken. Det fremgikk heller ikke av det opprinnelige avslaget eller begrunnelsen at meroffentlighet etter § 11 var vurdert. Departementet hadde ikke overfor ombudsmannen vist til konkrete forhold som gjorde det «nødvendig» å unnta brevet offentlighet av hensyn til forsvarlige interne beslutningsprosesser i departementet, jf. offentlighetsloven § 15. Kulturdepartementet ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av om det kunne gis innsyn i brevet. Etter en ny vurdering ga Kulturdepartementet innsyn i brevet fra Statsbygg  

Et offentlig eid aksjeselskap som har konsesjon til å drive sivil lufthavn hadde gitt advarsler til to ansatte i et sikkerhetsselskap som sto for kontrollen ved flyplassen. Videre var det stilt spesifikke krav til sikkerhetsselskapets utøvelse av kontrollen. Klagerne mente dette var å anse som enkeltvedtak, og at forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke var fulgt Ombudsmannen kom til at verken ileggelsene av advarslene eller kravet om hvordan sikkerhetskontrollen skulle utføres var å anse som myndighetsutøvelse. Advarslene var derfor ikke et enkeltvedtak, men det ble stilt spørsmål om kravet til kontradiksjon tilsa at de ansatte burde fått adgang til å uttale seg før advarslene ble gitt. Selskapet ble bedt om å vurdere advarslene på nytt.

A søkte om rammetillatelse for oppføring av seks boenheter, i tråd med gjeldende reguleringsplan. Kommunen avslo søknaden uten nærmere begrunnelse. A klaget. Kommunen vedtok deretter nye reguleringsbestemmelser. Fylkesmannen la til grunn at søknaden var i strid med de nye reguleringsbestemmelsene og avslo av den grunn søknaden. Saken ble klaget inn for ombudsmannen, som forela saken for fylkesmannen. Under henvisning til ombudsmannens uttalelser i Somb-1987-71, sak 2011/720 og sak 2011/730, ble fylkesmannen spurt om søknaden skulle vært behandlet etter de opprinnelige reguleringsbestemmelsene. Fylkesmannen svarte og varslet omgjøring av sitt vedtak, i tråd med de nevnte uttalelsene. På denne bakgrunn avsluttet ombudsmannen saken.  

Søstrene A og B eide en tomt i sameie. B eide en fritidsbolig på tomta. A søkte kommunen om dispensasjon og byggetillatelse for oppføring av fritidsbolig på sameietomta. B mente at A manglet privatrettslig rett til å oppføre hytta, og at søknaden derfor skulle vært avvist av bygningsmyndighetene. Etter en konkret vurdering av saken fant ombudsmannen ikke grunn til å rette rettslige innvendinger mot at bygningsmyndighetene tok As søknad til behandling.  

A fikk ikke særfradrag for utgifter til behandling av alkoholpsykose ved en privat behandlingsinstitusjon. Dette fordi Helsedirektoratet verken fant det tilstrekkelig dokumentert at det var søkt om behandling i det offentlige helsevesen eller at det dokumentert hvor lang ventetiden var i den offentlige helsetjenesten i As tilfelle. Etter ombudsmannens syn må ligningsmyndighetene og helsemyndighetene generelt forholde seg til at deres aktivitetsplikt med hensyn til å få en sak om særfradrag for store sykdomsutgifter forsvarlig opplyst vil kunne avhenge av den enkelte skattyters forutsetning for å ta vare på relevant dokumentasjon. Ombudsmannen kom til at Helsedirektoratet hadde forsømt sin aktivitetsplikt som klageorgan i saken til A  

Saken gjelder tilsetting i to stillinger som høgskolelektor. Innstillende myndighet fravek den sakkyndige komiteens innstilling. Søkeren, som av komiteen var innstilt som nummer en, ble ikke tilsatt. Tilsettingsvedtaket var ikke grunngitt, og det var ingen dokumenter som kunne belyse årsaken til at innstillingen ble fraveket. I den ene stillingen ble det tilsatt en søker med svært begrenset relevant yrkeserfaring og ingen undervisningserfaring fra høgskolenivå. Ombudsmannen presiserte at hensynet til god forvaltningsskikk tilsa at hovedpunktene i tilsettingsprosessen ble nedtegnet. Den manglende skriftligheten i prosessen gjorde det vanskelig med en effektiv kontroll av tilsettingsvedtaket. Det var vesentlige ulikheter i bakgrunn og erfaring mellom en av de tilsatte og klageren, og ombudsmannen fant derfor grunn til å uttrykke tvil om tilsettingsmyndigheten ved skjønnsutøvelsen la tilstrekkelig vekt på den bakgrunn og erfaring klageren hadde.  

Saken gjaldt om det var adgang til å avvise en dispensasjonssøknad. Kommunen hadde avvist søknaden under henvisning til at den i det alt vesentlige var lik en tidligere avslått søknad. Fylkesmannen stadfestet avvisningsvedtaket. Ombudsmannen fant grunn til å presisere at hovedregelen er at en søknad skal realitetsbehandles. Der det er gjort bygningsmessige endringer i tiltaket før den nye søknaden innsendes, gjør hensynene bak denne hovedregelen seg gjeldende med styrke. Ettersom det var på det rene at den nye søknaden ikke var fremsatt i sjikanehensikt, kunne ombudsmannen ikke se at bygningsmyndighetene hadde påvist tilstrekkelig rettslig grunnlag for å nekte realitetsbehandling. Han ba derfor fylkesmannen om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn og omgjorde sitt vedtak, slik at kommunen måtte realitetsbehandle dispensasjonssøknaden.