A var ansatt i et ettårig engasjement ved et fylkesmannsembete og klaget til ombudsmannen over at engasjementet ikke ble forlenget. På bakgrunn av den kontakten som hadde vært med fylkesmannen om saken, mente A å ha krav på forlengelse av engasjementet ut 2011. Fylkesmannen fremholdt at A ikke hadde noe slikt krav på forlengelse da det ikke var hjemmel for å foreta administrativ utvidelse av engasjementet og tilsettingsrådet ikke hadde fattet vedtak om tilsetting. Fylkesmannens håndtering av saken ga A en forventing om at hun ville være tilsatt ut 2011 til tross for at hjemmel for administrativ forlengelse manglet. Selv om A ikke fikk krav på utvidelse av engasjementet på dette grunnlaget, fant ombudsmannen at fylkesmannens behandling av saken vedrørende As eventuelle rett til utvidelse av engasjementet hadde vært kritikkverdig. As berettigede forventning om forlengelse av engasjementet ut 2011 oppsto på grunn av fylkesmannens håndtering av saken og måtte antas å ha et visst rettslig vern. Etter ombudsmannens uttalelse gjennomgikk fylkesmannen rutinene for tilsetting i og forlengelse av midlertidige tilsettinger. Det ble også utbetalt økonomisk kompensasjon til A.

Fylkesmannen i Buskerud klaget på at et vedtak om midlertidig bygge- og deleforbud fattet av Rollag kommune ikke omfattet et bestemt hytteområde. Fylkesmannen i Oslo og Akershus avviste klagen under henvisning til at det ikke forelå klagerett. Utbyggeren av hytteområdet krevde erstatning for saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 annet ledd. Kravet ble avslått under henvisning til at Fylkesmannen i Buskerud hadde «fyldestgjørende grunn til å kreve endring av vedtaket». Ombudsmannen kom til at de interessene Fylkesmannen i Buskerud mente å ivareta ved klagen ikke alene medførte at hun hadde en «fyldestgjørende grunn til å kreve endring» i lovens forstand. Miljøverndepartementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. Miljøverndepartementet foretok en fornyet vurdering og omgjorde Fylkesmannen i Oslo og Akershus’ avslag slik at krav om saksomkostninger ble dekket.

To foreldreløse gutter fra Afghanistan søkte om familieinnvandring for å bo sammen med sin søster i Norge. Guttene var henholdsvis 13 og 16 år på søknadstidspunktet og 16 og 18 på tidspunktet for endelig vedtak i Utlendingsnemnda. De hadde reist til Pakistan og bodde under enkle forhold hos en husvert, som utlendingsmyndighetene anså som en «omsorgsperson» etter utlendingsforskriften. Ett av spørsmålene i saken var om dette var en riktig forståelse og om saksbehandlingen var forsvarlig. Ombudsmannen bemerket at saken etter sin art skulle prioriteres, men at det likevel hadde tatt over to år å få en endelig avgjørelse. Særlig syntes Utlendingsdirektoratet å ha brukt lang tid på behandlingen av klagen, noe som var uheldig. Søkerne hadde heller ikke blitt hørt slik gjeldende regler og retningslinjer tilsa. Ombudsmannen bemerket videre at det er åpenbare utfordringer knyttet til god og troverdig saksopplysning om forholdene i fjerntliggende land. Det var noe usikkert hva slags leveforhold og omsorgssituasjon søkerne hadde. Etter en samlet vurdering der søkernes alder stod sentralt, kunne ikke ombudsmannen kritisere utredningen av saken eller avgjørelsen for øvrig.

Saken gjaldt avslag på søknad om oppføring av fritidshus på en øy. Fylkesmannen i Oslo og Akershus stadfestet Asker kommunes avslag på byggesøknaden. Begrunnelsen var at innvilgelse av søknaden ville innebære at det oppsto et ulovlig forhold på en tredjepersons eiendom, og det ble vist til plan og bygningsloven 1985 § 95 nr. 2. Ombudsmannen kom til at en rammetillatelse gitt til tredjemann vanskelig kunne sees å ha noen rettslig relevans som hjemmel for å avslå byggesøknaden, og at plan og bygningsloven 1985 § 95 nr. 2, sammenholdt med rammetillatelsen, ikke ga hjemmel til å avslå byggesøknaden. Etter ombudsmannens syn kunne det heller ikke innfortolkes noe krav om tinglysning i reguleringsplanens parkeringsbestemmelse. Ombudsmannen ba derfor fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen vurderte saken på nytt, og kom til samme resultat som i sitt opprinnelige vedtak, men med en annen begrunnelse. Ombudsmannen lot deretter saken bero. 

Veterinær A sendte inn en bekymringsmelding til Mattilsynets beredskapsvakt vedrørende en hundeeier som ikke hadde underlagt hunden sin de undersøkelsene A mente var nødvendige. Ved en tilfeldighet fikk A senere kjennskap til hva beredskapsvakten hadde foretatt seg i saken. A klaget til Mattilsynet over beredskapsvaktens beslutninger, og senere også over Mattilsynets håndtering av As klage. A mente at han måtte ha klagerett på Mattilsynets beslutninger i saken. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere Mattilsynet for ikke å ha gitt A klagerett over beredskapsvaktens håndtering av bekymringsmeldingen. Ombudsmannen fant heller ikke grunn til å kritisere Mattilsynet for ikke å ha gitt A klagerett på beslutningen om ikke å iverksette sanksjoner mot veterinæren som var ansatt i Mattilsynets beredskapsvakt.

Saken gjaldt Skatt nords oppfølging av to forskjellige klager fra en og samme skattyter. Den ene klagen gjaldt ligningen for 2008, den andre ligningen for 2009. Skatt nord erkjente at skattekontorets oppfølging hadde sviktet i begge disse klagesakene, og forsikret at kontorets rutiner for registrering og oppfølging av klagesaker nå skulle gjennomgås og skjerpes. Ombudsmannen fant derfor å kunne la saken bero med den forklaring og beklagelse som var gitt.  

Saken gjaldt spørsmål knyttet til Økokrims svar på og oppfølging av en rettsanmodning fra brasilianske myndigheter. Anmodningen knyttet seg til det brasilianske politiets etterforskning av en norsk statsborgers økonomiske disposisjoner i Brasil. Ombudsmannen fant at Økokrim hadde tilstrekkelig rettslig grunnlag for å besvare rettsanmodningen. Det var ikke holdepunkter i det materialet som ble undersøkt for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot måten den endelige rapporten ble oversendt på eller Økokrims oppfølging etter at den første gang ble oversendt. Økokrim ble imidlertid kritisert for ikke å ha besvart en henvendelse fra klagerens norske advokat  

Nav Internasjonalt skulle foreta en grensegjengerberegning i forbindelse med en brukers sak om rehabiliteringspenger/arbeidsavklaringspenger. Nav Internasjonalt ba Nav Karasjok om å oversende noen opplysninger, og opplyste senere til brukers rettshjelper at Nav Internasjonalt hadde purret på opplysningene fra Nav Karasjok flere ganger. Da saken hadde ligget i over ett år ved Nav Internasjonalt, ble saken klaget inn til ombudsmannen. Nav Karasjok opplyste hit at opplysningene ved flere anledninger var oversendt Nav Internasjonalt. Ombudsmannen kritiserte saksbehandlingen og ba om at Nav Internasjonalt fant årsaken til saksbehandlingssvikten, og at det ble sørget for rutiner som hindrer at slike feil kan skje igjen. Nav Internasjonalt redegjorde etter dette for årsakene til saksbehandlingssvikten, og opplyste at det nå var utarbeidet rutiner for behandling av sakene slik at en denne typen svikt ikke skal skje igjen.  

Saken gjaldt vedtak om eiendomsskatt på en fritidseiendom i Sel kommune der et søskenpar eide tomten og et uthus sammen, mens de hadde eksklusiv eller separat eiendomsrett til hver sin hytte på tomten. Etter klage fikk søskenparet en særskilt taksering av hver sin hytte, men de fikk kun ett bunnfradrag for eiendommen da det sto i kommunens retningslinjer at det kun skulle gis ett bunnfradrag for hvert bruksnummer. Ombudsmannen kom til at kommunens retningslinjer ikke bygget på en riktig lovforståelse og at søskenparet i tråd med eiendomsskatteloven og de føringer som er lagt i lovforarbeidene, hadde krav på et bunnfradrag for hver av hyttene. Ombudsmannen uttalte seg også om begrunnelsen for eiendomsskattevedtaket.  

Ein journalist klaga over at ni av 21 søkjarar på søkjarlista til stillinga som kommunikasjonssjef i Forsvarsdepartementet var unnateke offentlegheit. Departementet hadde ein praksis der grunngivinga til søkjarane for å vere unnateke den offentlege søkjarlista ikkje blei vurdert før lista var oppretta. Dersom nokon bad om ”meirinnsyn” blei grunngivinga vurdert. Ombodsmannen kom til at departementet sin praksis ikkje var i samsvar med offentleglova.