Kulturdepartementet avslo Aftenpostens begjæring om innsyn i et brev fra Statsbygg til departementet som inneholdt kostnadsestimat for oppgradering av Nationaltheatrets hovedbygning. Den utvidede begrunnelsen som ble gitt for avslaget kunne neppe sies å tilfredsstille kravet som følger av offentlighetsloven § 31 annet ledd da det ikke var vist til hvilke(t) hovedhensyn som var avgjørende for avslaget i denne saken. Det fremgikk heller ikke av det opprinnelige avslaget eller begrunnelsen at meroffentlighet etter § 11 var vurdert. Departementet hadde ikke overfor ombudsmannen vist til konkrete forhold som gjorde det «nødvendig» å unnta brevet offentlighet av hensyn til forsvarlige interne beslutningsprosesser i departementet, jf. offentlighetsloven § 15. Kulturdepartementet ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av om det kunne gis innsyn i brevet. Etter en ny vurdering ga Kulturdepartementet innsyn i brevet fra Statsbygg  

Et offentlig eid aksjeselskap som har konsesjon til å drive sivil lufthavn hadde gitt advarsler til to ansatte i et sikkerhetsselskap som sto for kontrollen ved flyplassen. Videre var det stilt spesifikke krav til sikkerhetsselskapets utøvelse av kontrollen. Klagerne mente dette var å anse som enkeltvedtak, og at forvaltningslovens saksbehandlingsregler ikke var fulgt Ombudsmannen kom til at verken ileggelsene av advarslene eller kravet om hvordan sikkerhetskontrollen skulle utføres var å anse som myndighetsutøvelse. Advarslene var derfor ikke et enkeltvedtak, men det ble stilt spørsmål om kravet til kontradiksjon tilsa at de ansatte burde fått adgang til å uttale seg før advarslene ble gitt. Selskapet ble bedt om å vurdere advarslene på nytt.

A søkte om rammetillatelse for oppføring av seks boenheter, i tråd med gjeldende reguleringsplan. Kommunen avslo søknaden uten nærmere begrunnelse. A klaget. Kommunen vedtok deretter nye reguleringsbestemmelser. Fylkesmannen la til grunn at søknaden var i strid med de nye reguleringsbestemmelsene og avslo av den grunn søknaden. Saken ble klaget inn for ombudsmannen, som forela saken for fylkesmannen. Under henvisning til ombudsmannens uttalelser i Somb-1987-71, sak 2011/720 og sak 2011/730, ble fylkesmannen spurt om søknaden skulle vært behandlet etter de opprinnelige reguleringsbestemmelsene. Fylkesmannen svarte og varslet omgjøring av sitt vedtak, i tråd med de nevnte uttalelsene. På denne bakgrunn avsluttet ombudsmannen saken.  

Søstrene A og B eide en tomt i sameie. B eide en fritidsbolig på tomta. A søkte kommunen om dispensasjon og byggetillatelse for oppføring av fritidsbolig på sameietomta. B mente at A manglet privatrettslig rett til å oppføre hytta, og at søknaden derfor skulle vært avvist av bygningsmyndighetene. Etter en konkret vurdering av saken fant ombudsmannen ikke grunn til å rette rettslige innvendinger mot at bygningsmyndighetene tok As søknad til behandling.  

A fikk ikke særfradrag for utgifter til behandling av alkoholpsykose ved en privat behandlingsinstitusjon. Dette fordi Helsedirektoratet verken fant det tilstrekkelig dokumentert at det var søkt om behandling i det offentlige helsevesen eller at det dokumentert hvor lang ventetiden var i den offentlige helsetjenesten i As tilfelle. Etter ombudsmannens syn må ligningsmyndighetene og helsemyndighetene generelt forholde seg til at deres aktivitetsplikt med hensyn til å få en sak om særfradrag for store sykdomsutgifter forsvarlig opplyst vil kunne avhenge av den enkelte skattyters forutsetning for å ta vare på relevant dokumentasjon. Ombudsmannen kom til at Helsedirektoratet hadde forsømt sin aktivitetsplikt som klageorgan i saken til A  

Saken gjelder tilsetting i to stillinger som høgskolelektor. Innstillende myndighet fravek den sakkyndige komiteens innstilling. Søkeren, som av komiteen var innstilt som nummer en, ble ikke tilsatt. Tilsettingsvedtaket var ikke grunngitt, og det var ingen dokumenter som kunne belyse årsaken til at innstillingen ble fraveket. I den ene stillingen ble det tilsatt en søker med svært begrenset relevant yrkeserfaring og ingen undervisningserfaring fra høgskolenivå. Ombudsmannen presiserte at hensynet til god forvaltningsskikk tilsa at hovedpunktene i tilsettingsprosessen ble nedtegnet. Den manglende skriftligheten i prosessen gjorde det vanskelig med en effektiv kontroll av tilsettingsvedtaket. Det var vesentlige ulikheter i bakgrunn og erfaring mellom en av de tilsatte og klageren, og ombudsmannen fant derfor grunn til å uttrykke tvil om tilsettingsmyndigheten ved skjønnsutøvelsen la tilstrekkelig vekt på den bakgrunn og erfaring klageren hadde.  

Saken gjaldt om det var adgang til å avvise en dispensasjonssøknad. Kommunen hadde avvist søknaden under henvisning til at den i det alt vesentlige var lik en tidligere avslått søknad. Fylkesmannen stadfestet avvisningsvedtaket. Ombudsmannen fant grunn til å presisere at hovedregelen er at en søknad skal realitetsbehandles. Der det er gjort bygningsmessige endringer i tiltaket før den nye søknaden innsendes, gjør hensynene bak denne hovedregelen seg gjeldende med styrke. Ettersom det var på det rene at den nye søknaden ikke var fremsatt i sjikanehensikt, kunne ombudsmannen ikke se at bygningsmyndighetene hadde påvist tilstrekkelig rettslig grunnlag for å nekte realitetsbehandling. Han ba derfor fylkesmannen om å behandle saken på nytt. Fylkesmannen la ombudsmannens rettsoppfatning til grunn og omgjorde sitt vedtak, slik at kommunen måtte realitetsbehandle dispensasjonssøknaden.  

Saken gjaldt dispensasjon fra reguleringsplan, herunder forholdet mellom dispensasjon og omregulering. Haram kommune ga dispensasjon fra reguleringsplanens bestemmelser om etasjeantall og byggehøyde for oppføring av bolighus. Vedtaket ble stadfestet av Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Ombudsmannen kom til at kommunens dispensasjonspraksis undergravde reguleringsplanen. Dersom en kommune ikke lenger ønsker å følge planens bestemmelser, skal dette skje gjennom reguleringsendring og ikke gjennom en rekke dispensasjoner. Det fremsto videre som usikkert om de hensynene som fylkesmannen hadde trukket frem, kunne begrunne en dispensasjon av et slikt omfang som i denne saken. Ombudsmannen ba derfor fylkesmannen om å vurdere saken på nytt. Fylkesmannen foretok deretter en ny vurdering av saken. Kommunens dispensasjonspraksis var etter fylkesmannens syn uheldig. Etter en ny grundig vurdering opprettholdt likevel fylkesmannen sitt vedtak. Ombudsmannen lot saken bero med fylkesmannens siste redegjørelse.

To møter i formannskapet i Larvik kommune ble høsten 2010 holdt for lukkede dører. Møtene var ikke annonsert i media på forhånd, det var uklart med hvilken hjemmel dørene var lukket og informasjonen i møteboken var mangelfull. En avis klaget over saksbehandlingen forut for og gjennomføringen av møtene i formannskapet. Lukking av møte skal vedtas av formannskapet selv. Plikten til å bekjentgjøre møtet på forhånd må antas å gjelde like fullt, selv om det kan være hjemmel for lukking av dørene ved behandlingen av én, flere eller alle saker i et konkret møte. Eventuell lukking av dørene må vedtas for hver enkelt sak, og hjemmelen for vedtaket skal føres i møteboken.  

En avis ønsket innsyn i en rapport til Bufdir fra et eksternt konsulentbyrå, samt dokumenter fra de fem regionkontorene i Bufetat som var sendt til Bufdir og brukt ved utarbeidelsen av Bufetats årsrapport. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) fant etter en fornyet vurdering å kunne gi delvis innsyn i konsulentrapporten, men fastholdt at Bufdir og regionkontorene i Bufetat måtte anses som ett organ i tilknytning til årsmeldingsarbeidet og at rapportene fra regionkontorene kunne unntas som organinterne. Etter en konkret helhetsvurdering av de opplysningene som forelå i saken om forholdet mellom regionkontorene i Bufetat og Bufdir, kunne ombudsmannen vanskelig se at direktoratet og regionkontorene til vanlig var å anse som ett organ. Det var ikke begrunnet hvorfor dette skulle være annerledes i tilknytning til årsrapporten, og det knyttet seg derfor begrunnet tvil til adgangen til å unnta dokumentene som organinterne, jf. offentlighetsloven § 14. Begrunnelsen departementet hadde gitt for ikke å utvise meroffentlighet i underlagsmaterialet fra regionene var også mangelfull. Departementet hadde heller ikke grunngitt hvorfor det var «påkravd» å unnta fem sider i den eksterne rapporten, jf. offentlighetsloven § 15 annet ledd. Etter en ny vurdering ga departementet fullt innsyn i samtlige dokumenter i saken.