I vedtak i klagesak avslo Finansdepartementet As søknad 17. februar 2005 om tilbakegående avgiftsoppgjør lenger tilbake i tid enn tre år. Etter å ha undersøkt saken, kom ombudsmannen til at det kunne reises begrunnet tvil om det hadde vært riktig å la være å ta hensyn til at det tok ett år og ni måneder før søknaden ble avgjort i henhold til den nye og strengere innvilgelsespraksis som ble gjort gjeldende med øyeblikkelig virkning 18. mai 2006. På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse revurderte Finansdepartementet avslaget, og innvilget det tilbakegående avgiftsoppgjøret A hadde søkt om.

Saken gjaldt etterberegnet avgift på båtmotorer. Etter ordlyden i særavgiftsforskriften § 3-15-2 første ledd er avgiftsgrunnlaget «båtmotorens effekt målt i hestekrefter». Et av de to sentrale spørsmålene i saken var om avgiftsgrunnlaget etter denne bestemmelsen også omfatter den økte motoreffekt som kjøper kan oppnå ved eventuelt å gjøre noen endringer i motoren etter levering, så fremt slik endring ikke forutsatte at motoren måtte tilføres ekstra deler. Ombudsmannen fant at avgiftsgrunnlaget i særavgiftsforskriften § 3-15-2 første ledd ikke kunne forstås som noe mer enn det høyeste oppgitte antall hestekrefter båtmotoren kan yte, forutsatt at den var i lovmessig stand på uttaks- eller leveringstidspunktet, jf. særavgiftsforskriften § 2-1 første ledd bokstav a). På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse fant Toll- og avgiftsdirektoratet grunn til å omgjøre deler av vedtaket om etterberegnet avgift på båtmotorer.

En klage til ombudsmannen ga inntrykk av at det for personlige skattytere kunne være vanskelig å vinne frem med en anmodning om retting av skattelisteopplysninger som var offentliggjort på Internett, men som viste seg å være feil når klage- eller endringssak hadde ført til at den ordinære ligningen ble satt til side. Ombudsmannen tok av eget tiltak dette spørsmålet opp med Skattedirektoratet på generelt grunnlag. Ut fra de formålsbetraktninger som lå til grunn for offentliggjøringen av skattelistene, kom ombudsmannen til at det fremsto som en mulig mangel ved ligningsloven § 8-8 nr. 3 at bestemmelsen ikke hjemlet rett og plikt for skattemyndighetene til å pålegge pressen å respektere at brukstiden/publikasjonstiden for opplysningene i bestilt og mottatt skatteliste («utleggsliste») ville være utløpt straks det forelå en nyere versjon av samme skatteliste. Finansdepartementet ble derfor bedt om å vurdere om det burde fremmes forslag om å gi hjemmel til skattemyndighetene i ligningsloven § 8-8 nr. 3 til å pålegge pressen å påse at de skattelister som pressen publiserer på Internett alltid er i samsvar med skattetatens sist oppdaterte versjon av de samme skattelistene.

Saken gjaldt hvorvidt en markedsføringsutgift som den norske importøren betalte til eksportøren i Danmark, skulle legges til prisen for varene. Etter det som fremkom gjennom undersøkelsen av saken, konkluderte ombudsmannen med at det for årene 2001 og 2002 – da avgiften rent faktisk ikke ble innbetalt selgeren i Danmark – ikke var rettslig grunnlag for å medta markedsføringsavgiften i verdigrunnlaget for varene. Toll- og avgiftsdirektoratet ble derfor bedt om å vurdere denne siden av vedtaket på nytt. Etter en fornyet vurdering opphevet direktoratet etterberegningen for årene 2001 og 2002, og tilleggsavgiften ble halvert.

Saken gjaldt vedtak om eiendomsskatt på fritidseiendom i Kragerø kommune, herunder klage over at fritidseiendommen var verdsatt ved bruk av skjønn, mens boligeiendommer i kommunen var verdsatt ved sjabloner. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere Kragerø kommune for å ha taksert fritidseiendommen ved skjønn, og hadde heller ikke grunnlag for å si at det forelå brudd på likhetsprinsippet ved at det ble benyttet ulike takseringsmetoder for de to eiendomstypene. Den sakkyndige klagenemnden skulle imidlertid ha begrunnet vedtaket noe nærmere, sett hen til As konkrete anførsler.

Saka gjeld vedtak om eigedomsskatt på bustadeigedom i Hjelmeland kommune. Eigedomsskattegrunnlaget (taksten) på eigedomen var fastsett ved bruk av sjablonar, men ved ny handsaming etter klage i den sakkunnige ankenemnda blei taksten sett opp etter ei skjønnsmessig heilskapsvurdering. Under tilvising til ombodsmannspraksis, krava til forsvarleg sakshandsaming og til å opptre i samsvar med god forvaltningsskikk, meinte ombodsmannen at Hjelmeland kommune si sakkunnige ankenemnd burde ha grunngitt vedtaket om eigedomsskatt til skatteytars ugunst noko nærare.

I ein kommune hadde det vore skrive ut eigedomsskatt på verk og bruk med høgste sats på sju promille då kommunen vedtok å utvide området for eigedomsskatt til å gjelde heile kommunen. Etter eigedomskattlova § 13 skal skattesatsen det første året ikkje overstige to promille, men ombodsmannen meinte det ikkje var nokon urett når eit hotell, ved innføringa av eigedomsskatt i heile kommunen, vart skattlagd etter same sats som alt var nytta for verk og bruk. Det vert ikkje rekna som første gongs utskriving når ein kommune alt har skrive ut eigedomsskatt på verk og bruk og seinare utvidar området for eigedomsskatten.

På bakgrunn av en artikkel i media som reiste spørsmål om eiendomsskatten var utskrevet rettidig i Vågsøy kommune, ble saken undersøkt nærmere av eget tiltak. Ombudsmannen fant å kunne la saken bero med den forklaring og de redegjørelser som ble gitt av kommunen.

Saken gjaldt vedtak om eiendomsskatt på fritidseiendom i Tranøy kommune, herunder saksbehandlingen tilknyttet utskriving og klage over eiendomsskatt. Ombudsmannen kritiserte Tranøy kommune for manglende journalføring, saksbehandlingen i forbindelse med endring av eiendomsskattetakst, og for at det ikke var gitt oppreisning for oversittelse av klagefrist. Saken reiste også spørsmål om lovmessigheten av bruk av ulike sjabloner for fritidseiendommer og boligeiendommer. Tranøy kommune tok ombudsmannens kritikk vedrørende journalføringsrutiner til etterretning og orienterte også om at saken ville tas opp til ny vurdering ved neste møte i takstnemnda.

En stiftelse som ble ilagt forsinkelsesgebyr på grunn av for sent innlevert årsregnskap mente at betingelsene for å ilegge gebyret ikke var til stede. Stiftelsen klaget over at verken Regnskapsregisteret eller Kredittilsynet hadde behandlet stiftelsens henvendelser som en sak om manglende hjemmel for gebyrileggelse, men i stedet som en sak om ettergivelse av gebyret. Ombudsmannen mente at det ikke var tvil om at stiftelsens henvendelser til Regnskapsregisteret og Kredittilsynet gjaldt manglende hjemmel for gebyrileggelse. Det var grunn til å kritisere Regnskapsregisteret og Kredittilsynet for ikke å ha behandlet spørsmålet om manglende hjemmel. Videre kom ombudsmannen til at Regnskapsregisteret ikke hadde hjemmel for ileggelse av forsinkelsesgebyr i denne saken. Ved innsendelsen av stiftelsens årsregnskap m.v., var det kun oversendelsesbrevet som manglet. Regnskapsloven eller tilhørende forskrift gir ikke hjemmel for å ilegge forsinkelsesgebyr på grunn av en slik feil. Regnskapsregisteret ble derfor bedt om å behandle saken på nytt. Etter en konkret vurdering kom Regnskapsregisteret likevel til at det på bakgrunn av uttalelsen fra ombudsmannen, var rimelig å ettergi det ilagte forsinkelsesgebyret jf forvaltningsloven § 35 a.