Saken gjaldt primært om skattyter hadde krav på å få sin klage på ligningen for 2008 behandlet etter overgangsregelen som ble gitt da den tidligere fireårsregelen i skatteloven § 2-1 fjerde ledd ble opphevet med virkning fra og med inntektsåret 2004. Subsidiært var reist spørsmål om det var klart urimelig av Skatt øst ikke å ta skattyters ligning for 2003 opp til endring. Etter en samlet vurdering fant ombudsmannen det klart urimelig at Skatt øst hadde lagt avgjørende vekt på tidsmomentet da skattekontoret behandlet og avviste skattyters anmodning om å ta ligningen hans for 2003 opp til endring. Ombudsmannen fant for øvrig ikke rettslig grunnlag for kritikk av Skatt østs standpunkt om at et spørsmål om skattemessig utflytting i 2003 ikke kunne inngå som en del av ligningen for 2008, men måtte vurderes sammen med ligningen for 2003. Det forutsatte at ligningen for 2003 ble tatt opp til ny behandling. Etter en ny vurdering av klagen tok Skatt øst skattyterens ligning for 2003 opp til behandling. Ligningen av ham for årene 2003 til og med 2010 ble endret.  

Saken gjaldt dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan. Kommunen avslo søknaden, men fylkesmannen omgjorde vedtaket og innvilget dispensasjon. Ombudsmannen uttalte at en forutsetning for innvilgelse av dispensasjon etter plbl. 1985 § 7 er at det foreligger spesifiserte, klare grunner som tilsier at dispensasjon skal gis. Det er ikke tilstrekkelig at fylkesmannen mener at hensynene bak reguleringsplanen ikke blir skadelidende. Fylkesmannens rettsoppfatning etterlot «begrunnet tvil» om forhold av betydning i saken, jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 § 10, og fylkesmannen ble bedt om å vurdere saken på nytt. Etter en fornyet vurdering av saken fant fylkesmannen ikke grunn til å omgjøre sitt vedtak. Ombudsmannen fant etter en helhetsvurdering ikke grunn til å gå videre med saken, men presiserte at dette ikke innebar at han sluttet seg til fylkesmannens rettsforståelse.

Landbruks- og matdepartementet avslo å dekke rettssaksomkostninger med hjemmel i forvaltningsloven § 36, under henvisning til at det forelå en rettskraftig dom om det underliggende forhold, der ingen av partene ble tilkjent saksomkostninger. Ombudsmannen uttalte at den foreliggende dommen ikke var til hinder for at det kunne foreligge krav på rettssaksomkostninger med hjemmel i forvaltningsloven § 36. Tvisteloven innebar ingen endring av rettstilstanden på dette punkt. Departementet ble bedt om å vurdere omkostningskravet på nytt. Departementet foretok en ny vurdering, og kom til at vedtaket om avslag på rettsaksomkostninger bygget på feil rettsanvendelse og måtte oppheves. Saken ble sendt tilbake til Statens Landbruksforvaltning for ny behandling.   

Saken gjaldt et vedtak om å overføre A til videre soning i hjemlandet av en straffedom avsagt i Norge. Overføring ble besluttet selv om A mente at hans liv og helse ville være i fare på grunn av mulige represalier fra andre innsatte. Han mente også at han ikke ville få forsvarlig oppfølging av sin helsetilstand. Sentrale spørsmål i saken var hvilke konkrete undersøkelser og vurderinger som ble foretatt forut for overføringen, og om de aktuelle vurderingene i tilstrekkelig grad hadde kommet til uttrykk i vedtaket. Videre reiste saken spørsmål om betydningen av Norges forpliktelser etter artikkel 3 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) 4. november 1950. Ombudsmannen kritiserte Justis- og beredskapsdepartementet for mangelfull saksutredning i forkant av avgjørelsen om soningsoverføring. De avgjørende vurderingene hadde heller ikke kommet tydelig til uttrykk i vedtaket, og det ble konkludert med at avgjørelsen var utilstrekkelig begrunnet. Det ble ikke funnet holdepunkter for at forpliktelsene etter EMK var brutt i overføringssaken, men departementets vedtak måtte likevel anses som ugyldig som følge av saksbehandlingsfeilene som var avdekket. Departementet kom tilbake til saken og opplyste at ombudsmannens uttalelse var tatt til etterretning. Det ble fra departementets side understreket at praksis for utforming av overføringsvedtak var endret, og at det gis en mer utfyllende begrunnelse. Departementet opplyste også at det var utarbeidet en standardmal som benyttes ved henvendelser til påtalemyndigheten og kriminalomsorgen i forbindelse med påstand om fare for den innsattes liv eller helse.

Saken gjaldt tolkningen av Vedtekter for oppreisningsordningen for tidligere barnevernsbarn. Etter § 5 ellevte ledd kan det gjøres et skjønnsmessig fradrag i oppreisningssummen dersom søknaden gjelder «samme forhold» som det tidligere er utbetalt erstatning eller oppreisning for. X kommune mente denne bestemmelsen kom til anvendelse i sak om oppreisning etter overgrep og omsorgssvikt i et fosterhjem som kommunen hadde godkjent, da søkerne hadde mottatt oppreisning etter en tilsvarende ordning i Y kommune som følge av overgrep og omsorgssvikt under plassering på barnehjem i Y. Ombudsmannen kom til at søknaden til X kommune ikke dreide seg om de «samme forhold» som det ble utbetalt oppreisning for av Y kommune, og at X kommune hadde lagt feil forståelse av vedtektene til grunn. Videre ga X kommunes saksbehandling grunn til kritiske merknader om forvaltningslovens bestemmelser om krav til sakens opplysning og vedtakets begrunnelse, og om habilitetsbestemmelsene i kommuneloven § 40 tredje ledd bokstav c.  

Saken gjaldt skjæringspunktet mellom plan- og bygningsloven 1985 og plan- og bygningsloven 2008 ved behandling av reguleringsplan. Flora kommune vedtok reguleringsplanen etter plan- og bygningsloven 1985 i tråd med planforslaget. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane hadde fremmet innsigelse. Saken ble derfor oversendt Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. Departementet forkastet planforslaget og begrunnet delvis sitt vedtak med bestemmelser i plan- og bygningsloven 2008. I klagen til ombudsmannen ble det blant annet anført at departementet feilaktig behandlet saken etter plan- og bygningsloven 2008. Ombudsmannen kom til at Miljøverndepartementet ikke hadde rettslig adgang til å anvende plan- og bygningsloven 2008 ved behandlingen av planen når den var lagt ut til offentlig ettersyn før loven trådte i kraft. Han ba derfor departementet behandle saken på ny. Departementet fant ikke grunn til å behandle saken på ny. Ombudsmannen fastholdt uttalelsen.  

Saken gjaldt en kommunes eiendomsskattetaksering av en landbrukseiendom til 3 950 000 kroner. Eiendommen var fraflyttet fordi våningshuset var ubeboelig. Kommunen hadde ikke gitt noen konkret begrunnelse for taksten, ut over at den omfattet hovedhus og to brygger med sjøbodanlegg (flere sjøboder). Ombudsmannen hadde flere innvendinger til kommunens saksbehandling og avgjørelser. Det var grunn til tvil om eiendommen var taksert etter de spesielle reglene som gjaldt for eiendomsskattetaksering av landbrukseiendommer. Videre syntes det som om kommunen ikke hadde foretatt noen egen vurdering av våningshusets verdi. Fem av sjøbodene og den ene brygga hørte til noen fritidseiendommer som tidligere var skilt ut fra landbrukseiendommen. Eiendomsskatten for disse bygningene skulle vært utskrevet til eierne. Eierne hadde en stetsevarig rett til å ha brygga og sjøbodene på landbrukseiendommen. Det kunne ikke være riktig at tomteverdien for brygga og sjøbodene skulle føre til økt eiendomsskattetakst for landbrukseiendommen. Dersom tomteverdien skulle skattlegges, måtte det trolig være sammen med bygningene. Ombudsmannen hadde også bemerkninger til kommunens behandling av anførsler om usaklig forskjellsbehandling. Kommunen ble bedt om å taksere eiendommen på nytt. Kommunen takserte senere eiendommen på nytt.  

A søkte om rammetillatelse for oppføring av fem sjøboder. Kommunen godkjente søknaden. Fylkesmannen foretok en prejudisiell vurdering av reguleringsplanen som var anført å være gjeldende, og kom til at planen var ugyldig som følge av at det i 1992 var foretatt en vesentlig endring av en reguleringsplan uten at prosedyrene for slik endring var fulgt, og at denne planen derfor ikke kunne legges til grunn. Fylkesmannen avslo deretter byggesøknaden under henvisning til at tiltaket var i strid med gjeldende reguleringsplan. A brakte saken inn for ombudsmannen og anførte blant annet at en eventuell tilsidesettelse av planvedtaket måtte skje etter reglene for omgjøring i forvaltningsloven § 35. Ombudsmannen har i denne saken tidligere uttalt at det var tvilsomt om endringen av planen måtte anses som vesentlig. Grensedragningen mellom hva som er å anse som en vesentlig endring og hva som er å anse som en mindre vesentlig endring av en reguleringsplan, vil bero på skjønn og lokalpolitiske vurderinger. I en prejudisiell vurdering bør fylkesmannen ha gode holdepunkter før det konkluderes med at kommunens egen vurdering av dette spørsmålet er uriktig. Ombudsmannen kom uansett til at reguleringsendringen fra 1992 eventuelt bare kunne anses som et angripelig vedtak, og at tiltakshaver måtte kunne legge planen til grunn inntil den eventuelt blir omgjort. Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt. I sin fornyede vurdering la fylkesmannen til grunn ombudsmannens rettsoppfatning, om at reguleringsendringen ikke kunne sees bort fra som en nullitet på bakgrunn av fylkesmannens prejudisielle vurdering av om den var mindre vesentlig. Fylkesmannen opphevet imidlertid kommunens vedtak med en annen begrunnelse.  

Oslo kommune behandlet en etterhåndssøknad for vesentlig reparasjon av en garasje, som sto på fremmed grunn. Grunneier og tiltakshaver var uenige om de privatrettslige rettighetene. Grunneierne klaget til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, som kom til at tiltakshavers søknad skulle avvises. Tiltakshaveren fremholdt at hans privatrettslige rettigheter var tilstrekkelig klare, at fylkesmannen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise søknaden og at resultatet uansett var urimelig. Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere det resultatet fylkesmannen hadde kommet til. Fylkesmannen hadde foretatt en begrenset, men tilstrekkelig, undersøkelse av de privatrettslige forholdene. Han hadde videre tatt utgangspunkt i retningslinjene om at dersom ikke tiltakshaver har sannsynliggjort tilstrekkelige privatrettslige rettigheter til å utføre et tiltak på fremmed grunn, bør søknaden avvises. Fylkesmannen hadde også vurdert om det var forhold som talte for at det burde gjøres unntak fra dette utgangspunktet. Avvisning av søknaden var således i tråd med rettstilstanden etter plan- og bygningsloven av 1985.  

A klaget over manglende opprettelse og utlevering av søkerlister ved X sykehus. Ombudsmannen konkluderte med at sykehusets begrunnelse for den totale tidsbruken knyttet til behandlingen av innsynsbegjæringen som var på nesten seks uker, ikke var saklig. Ombudsmannen viste til at fristberegninger etter offentlighetsloven har med «virkedager» å gjøre, og at det derfor bare er offentlige fridager i forbindelse med julen, som har relevans for fristberegningen. Utover offentlige fridager må et forvaltningsorgan på vanlig måte prioritere sine oppgaver på en forsvarlig måte. Ombudsmannen uttalte også at det etter offentlighetslovens system ikke er et relevant hensyn i forhold til progresjonen i saksbehandlingen, hvem som begjærer innsyn eller hvordan vedkommende i ettertid bruker informasjonen. Verken As tidligere opptreden eller sykehusets frykt for hvordan A ville kunne bruke opplysningene, var derfor hensyn sykehuset hadde adgang til å legge vekt på. Det er utelukkende hensynene bak offentlighetsloven som organet har adgang til å vektlegge ved behandlingen av innsynbegjæringer etter offentlighetsloven.