Klageren, som er blind og derfor godkjent som bruker under transportordningen for funksjonshemmede i Hordaland, søkte høsten 2005 sin bostedskommune om et årlig tillegg på kr 1000, med den begrunnelse at han bor mer enn 20 km fra administrasjonssenteret i kommunen.
Fylkeskommunen, som har vedtakskompetanse både som førsteinstans og klageinstans, fattet vedtak om ikke å innvilge tilleggskvote på kr 1000 per år til klageren. Det var i vedtaket ikke opplyst noe om klagerett og fremgangsmåte ved klage.
Etter klage fastholdt samferdselsavdelingen i fylkekommunen sitt standpunkt, og oversendte saken til fylkeskommunens klagenemnd, som tok klagen til følge.
Fylkeskommunen ved samferdselsavdelingen meddelte klagenemndas vedtak i brev til klagerens advokat, hvor det avslutningsvis ble uttalt:
«Tillegg til brukarkvoten på kr. 500,- vert sett inn på kortet til (klageren) 1. halvår 2006, medan restbeløpet på kr. 500,- vert sett inn 01.07.2006.»
Advokaten uttalte i brev til fylkeskommunen at klageren «søkte om tillegg til brukerkvoten i 2005 og skal således også ha etterbetalt tillegget for 2005». Fylkeskommunen svarte at «(d)et er frå dagen då klagen vart teken til følgje at søkjaren kan få utbetalt tillegget, og det er sendt melding om at kr. 500,- vert sett inn på kortet. Me kan ikkje etterbetala tillegget for 2005».
Etter en del ytterligere korrespondanse med fylkeskommunen, brakte klagerens advokat saken inn for ombudsmannen. Advokaten anførte at fylkeskommunens praksis var i strid med forvaltningsloven og alminnelig forvaltningspraksis.
Saken ble i brev herfra forelagt klagenemnda i fylkeskommunen, hvor det ble stilt spørsmål vedrørende saksbehandlingen og virkningstidspunktet for klagenemndas vedtak i saken.
Klagenemnda besvarte spørsmålene i brev til ombudsmannen, og svaret ble deretter kommentert i brev hit fra klagerens advokat.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
« 1. Saksbehandlingen
Jeg tar til etterretning fylkeskommunens redegjørelse for de reglene som gjelder for saksbehandlingen i saker som denne, herunder reglene om kompetanse.
Videre tar jeg til etterretning fylkeskommunens uttalelse om at det «er blitt gjort ein feil i saksbehandlinga når det vart sendt melding om vedtak til søkjaren» og at det i vedtaket 20. januar 2006 skulle ha vært «opplyst om klagerett og dei tilhøyrande reglane som gjeld dette».
På bakgrunn av denne redegjørelsen, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på disse spørsmålene.
2. Virkningstidspunkt for vedtaket
Utgangspunktet er at et vedtak skal iverksettes straks det er truffet, i henhold til det vedtaket selv bestemmer. Dette fremgår ikke eksplisitt av forvaltningsloven, men må antas å følge av forvaltningens myndighet til å treffe vedtak. Se også Hans Petter Graver: Alminnelig forvaltningsrett (2. utgave 2002) s. 437. Det følger av vedtakskompetansen at forvaltningen må kunne bestemme når vedtaket skal iverksettes, med mindre virkningstidspunktet er fastsatt i lov eller forskrift.
Retningslinjer for transportordninga for funksjonshemma i Hordaland, gjeldende fra 1. juli 2005, regulerer klagerens rettigheter i saken. Det fremgår av punkt 1 i retningslinjene at transportordningen er «eit ikkje lovfesta tilbod til innbyggjarar» i fylkeskommunen. Punkt 2 første ledd lyder slik:
«Innbyggjarar i Hordaland som på grunn av varig sjukdom eller funksjonshemming ikkje kan nytte det offentlege rutetilbodet, kan søkje om å bli godkjent som brukar av transportordninga.»
I punktene 3-6 er det gitt nærmere regler om slik godkjennelse. I punkt 7 er det gitt regler om brukerkvoter. Det fremgår her at «(g)odkjente brukarar av transportordninga får inntil vidare tildelt» nærmere angitte kvoter «med omsyn til fritidsreiser». I punkt 7 tredje ledd er det gitt følgende bestemmelse:
«Brukarar som bur meir enn 20 km fra administrasjonssenteret i eigen kommune/bydel får eit tillegg på kr. 1.000,- pr. år.»
Jeg forstår retningslinjene slik at når en innbygger i fylkeskommunen er godkjent som bruker av transportordningen, har han automatisk rett til den aktuelle brukerkvoten og eventuelt tilleggskvoten for avstand på mer enn 20 km. Det skal således i utgangspunktet ikke treffes noe særskilt vedtak om kvote(r). En slik forståelse har fylkeskommunen lagt til grunn i brev 26. september 2006 til ombudsmannen, hvor det er uttalt:
«Dersom ein har rett på tilleggskvotar skal dette automatisk gjevast når ein vert godkjent som brukar.»
I denne saken var det imidlertid tvil om hvorvidt klageren hadde rett til tilleggskvoten. Samferdselsavdelingen i fylkeskommunen hadde i praksis lagt til grunn en annen forståelse av begrepet «administrasjonssenteret i eigen kommune» enn det klagenemnda kom til. Det var således klagenemndas vedtak 5. april 2006 som fastslo at klageren hadde rett til tilleggskvoten.
Det er ikke i klagenemndas vedtak bestemt fra hvilket tidspunkt klageren har rett til tilleggskvoten. Dette ble fastslått i senere brev fra samferdselsavdelingen til klagerens advokat som «dagen då klagen vert teken til følgje» og opplyst at dette var en etablert praksis i fylkeskommunen. Også i fylkeskommunens brev 26. september 2006 hit er det lagt til grunn at «ein nyttar vedtakstidspunktet som utgangspunkt for iverksetjing». Her gir fylkeskommunen uttrykk for at datoen for samferdselsavdelingens vedtak 20. januar 2006 om avslag på klagerens søknad om tilleggskvote, skal legges til grunn for iverksetting av (det senere) vedtaket om innvilgelse av tilleggskvote. Hva som er begrunnelsen for dette, er uklart. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på det, da det ikke har noen innvirkning på sakens utfall, idet klageren uansett får utbetalt tilleggskvoten for hele 2006.
Reelle hensyn taler for fylkeskommunens standpunkt om å legge til grunn datoen for (det endelige) vedtaket som virkningstidspunkt. Transportordningen for funksjonshemmede er ikke lovpålagt. Fylkeskommunen står derfor fritt og kan utforme ordningen slik den finner det hensiktsmessig. Jeg legger også vekt på fylkeskommunens praktisering av vilkåret for tilleggskvote, og den tolkningstvil som hersket omkring uttrykket «administrasjonssenteret» inntil klagenemnda fattet sitt vedtak i denne saken. Det var dette vedtaket som avklarte rettstilstanden. Retningslinjene for transportordningen er for øvrig senere endret på dette punktet, med virkning fra 1. juli 2006, slik at det samsvarer med fylkeskommunens praksis. Uttrykket «administrasjonssenteret i eigen kommune/bydel» er erstattet med uttrykket «næraste servicesenter (post/butikk etc)». Denne endringen tydeliggjør det som er formålet med ordningen, og som må antas å ligge til grunn for fylkeskommunens praktisering av retningslinjene før endringen av disse; at brukeren skal få økonomisk støtte til reiser for å oppsøke nærmeste postkontor, butikk m.v.
Måten transportordningen er organisert på, viser at den skal dekke funksjonshemmedes løpende behov for reiser som kommer inn under ordningen, ved bruk av såkalt TT-kort, jf. retningslinjenes punkt 8. En etterbetaling av tidligere påløpte utgifter til slike reiser ville bryte med denne organiseringen, og må bygge på erstatningsrettslige prinsipper. En etterbetaling i denne saken ville for øvrig innebære en forskjellsbehandling i forhold til andre brukere av transportordningen i fylket, som i likhet med klageren bor mer enn 20 km fra administrasjonssenteret i kommunen, men nærmere enn 20 km fra nærmeste servicesenter (post/butikk etc).
På denne bakgrunn finner jeg ikke grunnlag for å kritisere fylkeskommunens standpunkt om at tillegget til brukerkvoten skal betales for 2006, men derimot ikke for 2005.
3. Konklusjon
Jeg tar til etterretning fylkeskommunens redegjørelse for den saksbehandlingen som har funnet sted.
Jeg finner ikke grunnlag for å kritisere fylkeskommunens standpunkt om at tillegget til brukerkvoten skal utbetales med virkning fra vedtakstidspunktet, dvs. fra 2006.»