A overtok i januar 2001 eiendommen X i Kongsvinger kommune, som arv etter sin far. Eiendommen har etter fylkeslandbruksstyrets siste opplysninger et samlet areal på 214 daa, hvorav 7 daa fulldyrket jord, 6 daa innmarksbeite, 195 daa produktiv skog og 4 daa annet areal.
A er sivilingeniør av utdannelse, og arbeider innen telekommunikasjon. Han søkte kommunen om fritak for boplikten, idet han anførte at det ville være vanskelig for ham å finne et egnet arbeid i Kongsvinger-regionen. Han mente at småbruket var for lite til å leve av, og at gården ville bli drevet like godt selv om han hadde fast bosted utenfor kommunen.
Kommunen avslo fritakssøknaden, og klagen over avslaget ble ikke tatt til følge av fylkeslandbruksstyret da dette behandlet klagen. A klaget hit. I ombudsmannens uttalelse 15. september 2005 ble det gitt uttrykk for at det på bakgrunn av fylkeslandbruksstyrets angivelse av eiendommens avkastningsevne var tvil om X fremdeles kunne «nyttast til landbruksdrift», jf. odelsloven §1. Det var således tvil om eiendommen i det hele tatt kunne anses som odelsjord, og dermed ikke nødvendig å gå inn på spørsmål om fritak fra boplikt etter odelsloven §27a. Ombudsmannen anmodet fylkeslandbruksstyret om å behandle saken på nytt.
Fylkeslandbruksstyret behandlet saken på nytt i april 2006. I fylkesmannens innstilling til fylkeslandbruksstyret, som ble enstemmig vedtatt av styret, redegjorde fylkesmannen for eiendommens avkastningsevne. Basert på en kombinasjon av skogsdrift og sauehold, ble driftsnettoen anslått til ca. kr 20000. Det ble på bakgrunn av dette konkludert med at X fortsatt var å anse som odelsjord.
A kom med merknader til de vurderingene som lå til grunn for fylkeslandbruksstyrets konklusjon, og det ble herfra funnet grunn til på ny å forelegge saken for fylkeslandbruksstyret. Fylkeslandbruksstyret ble spurt om det hadde merknader til fritaksspørsmålet ut over det styret tidligere hadde kommet med. Fylkeslandbruksstyret ble særlig bedt om å redegjøre for hvilken betydning Statistisk sentralbyrås fremskrivning av befolkningsutviklingen i kommunen hadde for bopliktspørsmålet, og dessuten redegjøre for arbeidsmulighetene for sivilingeniører i Kongsvingerområdet med spesialisering innen telekom.
Til spørsmålet om fremskrivningen av befolkningsutviklingen, uttalte fylkeslandbruksstyret i sitt svar hit:
«SSB utarbeider prognoser som viser forventet befolkningsutvikling pr. kommune, det vil si for kommunen som helhet. Det var i 2005 registrert et folketall på 17279 personer i Kongsvinger. Den mest negative prognosen gir en nedgang i befolkningen på ca. 245 personer (-1,4 %) fra 2005 til 2025, mens de øvrige modellene har en positiv utvikling med en økning på 1554 personer (+ 8,7 %) som den mest optimistiske. Fra 2005-2010 er det bare mindre endringer i forventet befolkningsutvikling, med en variasjon mellom de ulike modellene fra – 0,7 % til + 0,5 %. Det har vært nedgang i folketallet i området der eiendommen ligger, jfr. kommunens saksframstilling den 11. november 2002. Fylkesmannen mener at det er grunn til å anta at denne utviklinga vil fortsette og det betyr at området vil ha en negativ utvikling sammenlignet med kommunen som helhet. Etter dette mener Fylkesmannen at det ikke er grunnlag for å legge avgjørende vekt på SSB’s prognoser for befolkningsutviklinga i kommunen.»
Om As arbeidsmuligheter het det:
«Det framgår av brev den 24. juli 2006 fra Aetat i Kongsvinger at det har vært liten etterspørsel etter sivilingeniører i Kongsvinger-området i 2006. Hovedarbeidsmarkedet for personer i dette distriktet med slik utdanning er Oslo-området og Romerike. Aetat mener det er grunn til å anta at det er forholdsvis gode arbeidsmuligheter for sivilingeniører i en pendlingsavstand på 1,5-2 timer fra Austmarka. Fylkesmannen er kjent med at det foregår mye dagpendling fra Kongsvinger-området til Osloområdet. Reiseavstanden fra Kongsvinger til Oslo er ca. 1,5 time. På bakgrunn av opplysningene fra Aetat legger Fylkesmannen til grunn at det bør være gode muligheter for søker til å få seg relevant arbeid innenfor en akseptabel pendlingsavstand fra Austmarka, der eiendommen ligger.»
Fylkeslandbruksstyret uttalte for øvrig:
«Ved vurdering av bopliktspørsmålet skal det i h.h.t. rundskriv M-2/2004 legges særlig vekt på ønsket om å styrke og opprettholde bosettinga i det området der eiendommen ligger. Hvis hensynet til bosettinga skal tillegges avgjørende vekt, må det anses klart at avslag på søknad om fritak for boplikt vil innvirke positivt på bosettinga. I tilfelle der det ellers ligger an til fritak, kan bosettingshensynet ikke tillegges avgjørende vekt med mindre det er påregnelig at andre vil bosette seg på eiendommen. Det må være mulig å skaffe seg ei inntekt en kan leve av, evt. ved arbeid utenom bruket.
Befolkningsutviklinga i området der eiendommen ligger har vært negativ, – en trend Fylkesmannen antar vil fortsette. Kommunen har et ønske om å styrke bosettinga i området.
Aetat i Kongsvinger-området mener det er grunn til å anta at det er forholdsvis gode arbeidsmuligheter for sivilingeniører i en pendlingsavstand på 1,5-2 timer fra Austmarka. Det bør derfor være mulig for eieren å skaffe seg arbeid ved siden av bruket og ei inntekt en kan leve av. Det er påregnelig at andre vil bosette seg på eiendommen, og et avslag på søknad om fritak for boplikt vil følgelig innvirke positivt på bosettinga. Dermed er det grunnlag for å legge avgjørende vekt på hensynet til bosettinga ved vurderinga av bopliktspørsmålet.
Etter Fylkesmannens vurdering har det ikke tilkommet nye opplysninger i saken som gir grunnlag for en endret vurdering i forhold til spørsmålet om boplikt på eiendommen.»
A kom tilbake til saken. Han poengterte bl.a. at X ikke ligger i Kongsvinger by, men 40 km unna. De siste 10 km av veien er ikke av god standard og er ofte ikke brøytet før kl 08:00 om vinteren. Det er 200 m gårdsvei som må brøytes før en kommer til hovedvei. Det er derfor kun på gode sommerdager uten snø og uten normale køer inn mot Oslo en kan regne en reisevei én vei på ned mot to timer fra eiendommen og til nærmeste sannsynlige arbeidssted. Han mente ellers at fylkesmannens inntektsanslag var urealistisk.
Fylkesmannen fremholdt i et senere brev hit bl.a. at veistrekningen fra Austmarka og frem til avkjørselen på eiendommen har status som fylkesvei. Det ble opplyst at deler av strekningen mangler fast dekke. Det måtte imidlertid legges til grunn at det foretas et visst minimum av veivedlikehold som også sikret fremkommeligheten vinterstid. Selve gårdsveien på ca 200 m måtte eieren selv besørge brøytet. Det ble understreket at fylkeslandbruksstyret ikke hadde forutsatt at A måtte dagpendle helt til Oslo, idet man mente det var påregnelig at han med sin utdanningsbakgrunn og arbeidserfaring ville kunne få relevant arbeid noe nærmere eiendommen.
Fylkesmannen mente ellers at A hadde uforholdsmessig mye fokus på jordbruksdriften på eiendommen, og minnet om at det var skogen som er den største ressursen på eiendommen.
A ga deretter uttrykk for at han ikke hadde ytterligere merknader til saken, idet han mente fylkesmannens siste brev ikke berørte det som etter hans mening var det sentrale i saken; spørsmålet om en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Innledning
Spørsmålet om en eiendom fyller lovens vilkår for å være en odelseiendom er langt på vei et privatrettslig spørsmål som forvaltningen verken kan eller skal ta endelig stilling til. Odelslovens regler om boplikt er imidlertid knyttet til om den aktuelle eiendommen anses som odelsjord. Landbruksmyndighetene kan derfor etter omstendighetene være nødt til prejudisielt å ta stilling til om den aktuelle eiendommen er odelsjord, herunder spørsmålet om eiendommen kan ha mistet status som odelsjord som følge av «skifte av tilhøva», jf. odelsloven 28. juni 1974 nr. 58 §23.
Tvilen jeg ga uttrykk for i min uttalelse 15. september 2005 med hensyn til om X kan anses for å være en odelseiendom, er etter fylkeslandbruksstyrets fornyede vurdering av saken ikke blitt mindre. Etter mitt skjønn er det dårlig harmoni mellom landbruksmyndighetenes syn på dette punkt og den rettspraksis omkring odelsloven §§1 og 23 som foreligger. Hensett til at landbruksmyndighetene opprettholder sin vurdering av X som odelsjord og at bopliktspørsmålet ikke utelukkende avhenger av dette, finner jeg ikke grunn til uttrykkelig å ta stilling til om X fremdeles kan anses som odelsjord.
Jeg forutsetter således at X er å anse som odelsjord, og spørsmålet er om det kan gis fritak fra boplikten.
2. Fritaksspørsmålet
Odelsloven §27a annet ledd lyder slik:
«Ved avgjerd av søknad om fritak frå buplikta skal det leggjast særleg vekt på ønsket om å styrkje eller oppretthalde busetjinga i området der eigedomen ligg, på kor nær tilknyting søkjaren har til eigedomen og på søkjaren sin livssituasjon. Vidare skal det mellom anna takast omsyn til bruksstorleiken, avkastningsevna og hustilhøva på eigedomen.»
Loven gir anvisning på en bred og sammensatt vurdering som landbruksmyndighetene må foreta når det søkes om fritak fra boplikten. Loven skiller dessuten mellom momenter det generelt skal legges «særlig» vekt på, og de momentene det «bare» skal legges vekt på. Jeg antar at det enkelte moment innen hver «klasse» som utgangspunkt må ha lik vekt. Det synes således ikke å være grunnlag for å si at hensynet til bosettingen som utgangspunkt er mer tungtveiende enn søkerens tilknytning til eiendommen eller søkerens livssituasjon.
Lovens angivelse av de ulike skjønnsmomentene innebærer at forvaltningen må ta stilling til de ulike momentene, og vurdere i hvilken grad de gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Det kan således tenkes at et moment det etter loven generelt skal legges «særlig» vekt på, i den konkrete sak er mindre tungtveiende enn et moment det etter loven er tilstrekkelig «å legge vekt på». Det kan eksempelvis være tilfellet i en sak der bosettingshensynet bare i liten grad taler for en streng praktisering av fritaksreglene, samtidig som eiendommens avkastningsevne er så lav og husforholdene på den er så dårlige at disse momentene tilsier at fritak bør gis.
Loven bestemmer at fritak «kan» gis, noe som antyder at det er snakk om en type skjønn domstolene – og ombudsmannen – ikke skal prøve fullt ut. Ettersom loven uttrykkelig angir de momentene som skal vektlegges ved fritaksvurderingen, må domstolene og ombudsmannen i hvert fall ha mulighet til å prøve hvorvidt det enkelte, lovbestemte moment er vurdert, og at det er gitt den vekten loven har bestemt. Ombudsmannen må langt på vei kunne prøve landbruksmyndighetenes fritaksvurdering. I artikkelen «Buplikt etter odelslova» i «Nybrott og odling – Festskrift til Nils Nygaard» s. 385 skriver Ernst Nordtveit:
«Det er likevel ikkje eit fritt skjønn som skal utøvast. Ved å fastsetje nokså presist kva moment det skal leggjast vekt på, har lovgjevaren gjeve forvaltninga eit direktiv om å gje fritak, når dei momenta som skal tilleggjast vekt, samla sett talar for fritak. Fylkeslandbruksstyre og departementet må ha eit ansvar for å sikra at lova sine føresetnader vert fylgt ved vektlegging av søkjarens livssituasjon og hans tilknyting til eigedomen. Sjølv om ein langt på veg har overlate til kommunane å ta stilling til kva vekt busetjingsomsynet bør ha i kommunen, er det som nemnt understreka at også denne vurderinga må vere objektiv.»
I det følgende vil jeg se nærmere på fylkeslandbruksstyrets vurdering av fritakssøknaden og hvordan de ulike momentene er vektlagt i saken.
3. Fylkeslandbruksstyrets vurdering av fritaksgrunnene
3.1 Innledning
I fylkesmannens innstilling til fylkeslandbruksstyrets vedtak 12. desember 2003 ble det konkludert med at husforholdene ikke talte for fritak, at søkerens tilknytning til eiendommen burde tillegges «betydelig vekt» i retning av å gi fritak og at hans livssituasjon – hensynet til at datteren på det tidspunkt gikk på videregående skole – tilsa at han fikk midlertidig fritak inntil hun var ferdig med slik utdanning. Det ble videre lagt til grunn at eiendommens ressursgrunnlag og avkastningsevne var slik at A udiskutabelt ville være avhengig av arbeid utenom bruket. Denne siden ved hans livssituasjon kunne imidlertid ikke få avgjørende betydning i fritaksvurderingen. Jeg forstår fylkeslandbruksstyret slik at bosettingshensynet – kommunens ønske om å opprettholde bosettingen i området – ble ansett som så tungtveiende at det «slo ut» de konkurrerende hensynene som gjorde seg gjeldende i saken.
Fylkeslandbruksstyret sluttet seg mot én stemme til innstillingen.
3.2 Bosettingshensynet
Bosettingshensynet har sammenheng med ønsket om å bevare bosettingsmønsteret i distriktene, og gir landbruksmyndighetene mulighet til ved fritaksvurderingen å legge vekt på ønsket om å styrke eller opprettholde bosettingen i det området eiendommen ligger. Det er vanskelig å se at loven krever at kommunen på forhånd tilkjennegir ønsket om å opprettholde eller styrke bosettingen, for eksempel gjennom investeringer i infrastruktur eller lignende. Det er dessuten tilstrekkelig at det er et ønske å opprettholde eller styrke bosettingen på det stedet eiendommen ligger. Jeg har derfor ingen innvendinger mot fylkeslandbruksstyrets syn når det under møtebehandlingen 25. august 2006 av henvendelsen herfra fremholdes at det ikke er grunnlag for å legge avgjørende vekt på Statistisk sentralbyrås prognoser for kommunen som helhet.
Det kreves imidlertid en reell vurdering av spørsmålet om bosettingshensynet i den konkrete saken tilsier at fritak fra boplikten ikke skal gis. I Landbruks- og matdepartementets rundskriv M-2/2004 pkt. 9.4.2 heter det:
«Skal hensynet til bosettingen tillegges avgjørende vekt, må det etter en konkret vurdering anses klart at avslag på søknad om fritak fra den personlige boplikten vil innvirke positivt på bosettingen i området eiendommen ligger. I tilfelle hvor det ellers ligger an til fritak fra boplikt, kan bosettingshensynet ikke tillegges avgjørende vekt med mindre det er påregnelig at andre vil bosette seg på eiendommen.»
Det kan således ikke være adgang til rent rutinemessige avslag begrunnet i et alminnelig ønske om å styrke bosettingen på stedet dersom øvrige hensyn i saken taler mot at fritak gis. Landbruksmyndighetene må i slike tilfeller kunne sannsynliggjøre at andre vil bosette seg på den aktuelle eiendommen.
Et avslag på en søknad om fritak fra boplikt vil naturligvis kunne føre til at eieren faktisk tilflytter eiendommen. Situasjonen kan imidlertid også ligge slik an at eieren ikke har noen praktisk mulighet til dette, og derfor er nødt til å avhende eiendommen. Ønsket om å styrke bosettingen kan bare ivaretas dersom det er grunn til å tro at en annen, som ikke allerede bor i det området bosettingen ønskes styrket, i denne situasjonen vil erverve eiendommen med sikte på selv å bo der. Likeledes vil ønsket om å opprettholde bosettingen bare kunne ivaretas dersom det er grunn til å tro en annen, som allerede er bosatt i området, vil unnlate å flytte, for eksempel ved at hans driftsgrunnlag bedres gjennom erverv av den aktuelle eiendommen. Det er vanskelig å se at den konkrete vurderingen av bosettingshensynets vekt i fritaksvurderingen som loven og departementets rundskriv krever er gjort dersom ikke landbruksmyndighetene vurderer de forhold jeg nå har nevnt. Bosettingshensynets vekt må i hvert fall sies å være svekket dersom det mangler en vurdering av om avslag vil virke positivt inn på bosettingen.
I fylkesmannens innstilling til fylkeslandbruksstyrets møte 12. desember 2003 het det bl.a.:
«Området er preget av fraflytting og gjengroing av småbrukene. Fylkesmannen er på bakgrunn av eiendommens beliggenhet usikker på om søknaden bør avslås. Kommunen mener imidlertid det er påregnelig at andre vil bosette seg på eiendommen og har avslått varig fritak ut fra bosettingshensynet. … Etter en samlet vurdering har Fylkesmannen under betydelig tvil kommet til at det ikke er grunnlag for å gjøre om kommunens vedtak.»
I kommunens vedtak 11. november 2002 het det at det «er påregnelig at andre vil være interessert i å kjøpe eiendommen for bosetting». Det het videre:
«Skog- og jordbrukssjefens konklusjon er at eiendommen bør bebos og at søkerens argumenter for et varig fritak ikke er tilstrekkelig til å bli varig fritatt fra lovens krav om boplikt. Det gis et tidsbegrenset fritak for at datteren skal fullføre videregående skole.»
Jeg kan imidlertid ikke se at kommunen belegger sitt syn om at det er påregnelig at andre vil være interessert i å kjøpe eiendommen med tanke på å tilflytte den på annen måte enn å vise til brukets beliggenhet nær fylkesveien, at «våningshuset er fullt beboelig» og at kulturlandskapet er «vel verdt å ta vare på».
Fylkeslandbruksstyret tok i sitt vedtak 12. desember 2003 ikke direkte stilling til spørsmålet, men nøyde seg med å vise til kommunens vurdering. På bakgrunn av den betydelige tvilen med hensyn til om det skulle gis fritak fra boplikt som fylkesmannen ga uttrykk for i innstillingen, var det uheldig og ikke i samsvar med rundskrivet at fylkeslandbruksstyret ikke selv tok stilling til spørsmålet om det er påregnelig at andre vil overta eiendommen. Det fremgår av fylkeslandbruksstyrets kommentar 18. juni 2004 til ombudsmannen, at det ble foretatt befaring fra administrasjonens side før klagebehandlingen 12. desember 2003. Etter fylkeslandbruksstyrets mening, var det på bakgrunn av en vurdering av forholdene i området påregnelig at andre vil bosette seg på eiendommen. Det ble vist til den generelle interessen for småbruk, bolighusets tilstand, eiendommens beliggenhet og at det faktisk bor andre i området. Etter min mening kan det likevel reises tvil ved om bosettingshensynet i denne saken bør tillegges den vekt som fylkeslandbruksstyret har gjort.
3.3 Søkerens tilknytning til eiendommen
Jeg går så over til å se noe nærmere på enkelte av de andre hensynene som gjør seg gjeldende i saken. Søkerens tilknytning til eiendommen skal som nevnt tillegges «særlig vekt». Opprinnelig var dette momentet det eneste det etter loven skulle legges «særlig vekt» på. Det har nær sammenheng med selve begrunnelsen for odelsretten; vernet om bøndenes eiendomsrett til den jorda de dyrker og driver og som både hjem og yrke er knyttet til, og slektens fortrinnsrett til denne. Jeg forstår tilknytningshensynet slik at jo nærmere personlig tilknytning erververen har til den eiendommen det er snakk om, desto mindre skal det til for at fritak kan gis.
Rundskrivet pkt. 9.4.1.1 nevner som eksempel på at nær tilknytning til eiendommen kan foreligge dersom søkeren har bodd på eiendommen hele oppveksten. Det fremgår av sakens dokumenter at A overtok eiendommen i 2001 fra sin far. Han er oppvokst på bruket, hjalp til i drifta i oppveksten og bodde på bruket til han var 18 år. Fylkesmannen konkluderte med at hans tilknytning til eiendommen var slik at den burde tillegges «betydelig vekt» og talte for fritak. Jeg er enig med fylkesmannens syn her. Det kan likevel reises spørsmål ved om tilknytningshensynet virkelig ble gitt den «særlige vekt» i fylkeslandbruksstyrets vedtak som loven krever.
3.4 Søkerens livssituasjon og forholdet til eiendommens avkastningsevne
Også søkerens livssituasjon er noe det etter loven skal legges «særlig vekt på». I fylkesmannens innstilling til fylkeslandbruksstyrets vedtak 12. desember 2003 ble det lagt til grunn at dette hensyn tilsa utsettelse inntil datteren var ferdig med videregående skole. Fylkesmannen – med tilslutning av fylkeslandbruksstyrets flertall – mente derimot at As opplysning om at han ville måtte skifte arbeid dersom han skulle tilflytte eiendommen uten å ukependle til Oslo, ikke kunne få avgjørende betydning.
Lovforarbeidene avklarer i liten grad hva det nærmere ligger i hensynet til søkerens livssituasjon. Rundskriv M-2/2004 pkt. 9.4.1.2 nevner at grunnene kan være knyttet til arbeids- eller utdannelsessituasjonen, familiære, helsemessige eller andre sosiale forhold, men utdyper ikke nærmere hva som ligger i dette.
Siden det forutsetningsvis bare er eiendommer knyttet til bondens næringsvirksomhet som er beheftet med boplikt, kan hensynet til eierens (aktuelle) yrke bare spille en underordnet rolle i fritaksvurderingen. Forutsetningen er jo at den eiendommen som skal tilflyttes, virkelig gir et «betydelig tilskudd til en families underhold» (jf. Sivillovbokutvalets Rådsegn 10 s. 44), og hensikten er således at eieren etter omstendighetene vil måtte skifte arbeid. Når det etter rundskrivets pkt. 9.4.1.2 likevel er adgang til å se hen til søkerens arbeidssituasjon, har dette trolig sammenheng blant annet med at mange av de som overtar odelseiendommer vil måtte trenge en viss tid for å avvikle nåværende yrke, og det er da rimelig å innrømme en viss utsettelse slik at eieren kan ordne det praktiske rundt dette.
Dersom eiendommens avkastningsevne er slik at det er nødvendig for eieren å ta arbeid utenfor bruket, kan det imidlertid bli nødvendig å pendle. Avhengig av hvor eieren kan finne et arbeid som på bakgrunn av hans utdannings- og yrkesbakgrunn kan anses som passende, kan det etter omstendighetene bli tale om en betydelig pendleavstand. Det må etter mitt skjønn være klart at en slik pendling, og de negative konsekvensene dette har for søkeren, må anses som en del av hans livssituasjon som det etter loven skal legges «særlig» vekt på. Det er vanskelig å forstå bopliktreglene slik at eieren skal måtte gi opp sin aktuelle levevei, om enn midlertidig, dersom det er på det rene at eiendommen ikke kan gi full beskjeftigelse for ham.
A har i saken fremhevet at han vanskelig kan få anvendelse for sin kompetanse som sivilingeniør innen telekom i rimelig pendleravstand fra eiendommen. Dette synes støttet i en uttalelse 24. juli 2006 fra distriktsarbeidssjefen til fylkesmannen, der det bl.a. heter at det «i inneværende år [har]vært liten eller ingen, etterspørsel etter sivilingeniører i Kongsvinger området» og at hovedarbeidsmarkedsområdet i distriktet er Oslo og Romeriksområdet. Distriktsarbeidssjefen føyde til at han på bakgrunn av mediaoppslag det siste halvåret antok at arbeidsmulighetene i en pendleravstand på 1,5 – 2 timer fra Austmarka var forholdsvis gode.
En pendleravstand på mellom 1,5 og 2 timer fra bruket er etter mitt skjønn i overkant av hva man rimeligvis kan kreve av eieren når det er på det rene at han må finne arbeid utenfor eiendommen, og jeg kan vanskelig se saken annerledes enn at hensynet til As livssituasjon for så vidt taler for at det gis fritak fra boplikten.
Det er ellers grunn til å se hensynet til søkerens livssituasjon i sammenheng med hensynet til eiendommens avkastningsevne. Jeg minner her om at det sistnevnte hensynet tilhører dem det bare skal legges vekt, og altså ikke «særlig» vekt på. Lovgiver har således lagt opp til at selv om en eiendom i og for seg har en begrenset avkastningsevne, kan andre, mer tungtveiende hensyn tilsi at fritak fra boplikten ikke gis. Hensynet må likevel forstås slik at jo lavere avkastningsevne eiendommen har, desto lettere skal det være å få (varig) fritak fra boplikt.
Xs avkastningsevne ligger så lavt at jeg fant det tvilsomt om eiendommen kunne anses som odelsjord, slik at bopliktreglene i det hele tatt kommer til anvendelse. Men selv dersom det legges til grunn at X er odelsjord, synes avkastningsevnen i seg selv å tilsi at boplikten ikke bør opprettholdes på eiendommen. Dette synes særlig klart dersom hensynet til avkastningsevnen sammenholdes med As arbeidssituasjon: Han er virksom i en høyt spesialisert bransje der arbeidsmarkedet i praksis er konsentrert om noen få steder i landet, og med et betydelig høyere inntektspotensiale enn det eiendommen kan gi. Drift av eiendommen vil på den annen side – i følge kommunens opprinnelige vedtak 11. november 2002 i saken – ikke utgjøre mer enn 5 % av et årsverk. Eiendommens avkastningsevne er i tillegg så lav at A vil måtte være nødt til å utnytte sitt inntektspotensial så godt som mulig andre steder enn i gårdsdriften.
Jeg kan derfor vanskelig se saken annerledes enn at også hensynet til søkerens livssituasjon taler for å gi A fritak fra boplikten.
4. Oppsummering
Slik min gjennomgang viser, er det flere hensyn i saken – også av dem som etter loven skal tillegges «særlig vekt» – som taler for at det i denne saken bør gis fritak fra boplikten. Selv om bosettingshensynet veier tungt, kan jeg ikke se at det er gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at dette hensynet bør tillegges avgjørende vekt. Jeg kan – alle momentene i saken tatt i betraktning – heller ikke se at det er rettslig grunnlag for å opprettholde boplikt på X.
Jeg anbefaler derfor fylkeslandbruksstyret å behandle saken på nytt, og frita A fra boplikt på eiendommen.
Jeg ber om å bli holdt orientert om fylkeslandbruksstyrets fornyede vurdering av saken.»
Etter fylkeslandbruksstyrets fornyede behandling ble varig fritak fra boplikt gitt.