Saken gjelder oppføring av veranda 2,1 meter fra nabogrense. Verandaen ble oppført uten tillatelse fra kommunen. Nærmeste nabo, A, mottok heller ikke nabovarsel. Tiltaket ble senere innmeldt. Dispensasjon fra avstandskravet i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl. 1985) § 70 nr. 2 ble gitt av Harstad kommune. A påklaget kommunens vedtak, men fylkesmannen stadfestet dispensasjonen. I vedtaket het det bl.a. følgende:’
«I Kommunal- og regionaldepartementets rundskriv H-18/90 uttales at formålet med § 70 blant annet er brannvernhensyn, behovet for å sikre lys og luft mellom bygg, samt sikre en viss avstand mellom nabobebyggelse, men at det også må tas hensyn til terreng- og omgivelsestilpasning av bygningskroppen. Disse momentene vil således være relevante i vurderingen av dispensasjon fra avstandsbestemmelsen.
Fra kommunens saksfremstilling fremgår det at følgende er vektlagt i
dispensasjonsvurderingen:
’Veranda på eiendommen… vender mot sør og har minste avstand til eiendomsgrense på 2,1m. B opplyser at verandaen er en viktig trivselsfaktor for hans eiendom da det er en solrik, skjermet og mye brukt uteplass.
Avstand til hytte på naboeiendommen er 8m fra veranda på eiendommen…. Omsøkte veranda vil dermed ikke legge branntekniske begrensninger på omsøkte tiltak da avstand mellom bebyggelsen er tilstrekkelig. Veranda vil da heller ikke være nærme nok til å være til større sjenanse eller ulempe for nabo på eiendommen gnr/bnr enn hva som kan forventes i et område som allerede er bebygd av boliger.
—
Situasjonsplan (vedl.4) innsendt i forbindelse med søknad om tiltak på hyttene på [As eiendom] viser at atkomst til den bakerste hytta er lagt på en slik måte at det ikke virker mulig å disponere den delen av tomta til bebyggelse. En slik dispensasjon fra plan- og bygningsloven § 70 for plassering av veranda inntil 2,1 meter fra eiendomsgrensen vil derfor ikke medføre begrensninger for prosjektert utbygging av [As eiendom], eller være til større ulempe for nabo enn hva som kan forventes i et allerede bebygd område.’
På bakgrunn av vedlagte fotomontasjer og situasjonsplan, har vi ingen vesentlige merknader til kommunens avveining mellom de hensyn som avstandsbestemmelsen skal ivareta og de hensyn som taler for dispensasjon.
Avstandsbestemmelsen i plbl. § 70 nr. 2 skal i hovedsak ivareta hensyn til en hensiktsmessig tilpasning til terreng og annen bebyggelse, herunder å ivareta hensynet til utsikt og lysforhold, brannsikring og lignende. Avstanden til den prosjekterte fritidsboligen på [As eiendom] og omsøkte veranda vil være 8 meter. Dette innebærer at verandaen ikke vil komme i konflikt med de branntekniske hensyn som avstandbestemmelsen skal ivareta.
Det vil videre være relevant i hvor stor grad dispensasjon vil påføre klager ulemper i form av innsyn. Fylkesmannen viser til at det også her må legges vekt på at minste avstanden mellom tiltakene vil være 8 meter, noe som tilsier at ulempene ikke er av en slik grad at det taler mot dispensasjon. I denne forbindelse må det også ses hen til at det mellom As prosjekterte hytte og omsøkte veranda, skal legges vei opp til en bakenforliggende hytte, jf. situasjonsplan.
For øvrig vil hensynet til det kommunale selvstyret normalt ha stor vekt når saken ikke berører nasjonale interesser. Kommunen har et visst spillerom i forhold til hvilken vekt de ulike momentene skal tillegges i dispensasjonsvurderingen. I dette tilfellet har kommunen gjennom sin avgjørelse uttalt at det er ønskelig med dispensasjon i denne saken, og virkningene av en dispensasjon er konkret vurdert opp mot lovgrunnlaget det søkes dispensert fra. Det er videre foretatt en konkret avveining mellom tiltakshavers og naboenes interesser, hvor saklige hensyn er vektlagt.
Etter en samlet vurdering slutter vi oss i det vesentlige til kommunens vurdering, og klagen tas således ikke til følge. Vi har lagt avgjørende at naboulempene ikke er av en slik art og grad at det taler mot dispensasjon. Fordelene ved å gi dispensasjon vil være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering.»
A klaget saken inn for ombudsmannen. Det ble anført at verandaen er sjenerende, og at avgjørelsen er et utslag av usaklig forskjellsbehandling. Det ble i den forbindelse vist til en annen sak fra Harstad kommune hvor en veranda måtte rives etter klage fra nabo. A anførte videre at fylkesmannen hadde lagt for stor vekt på kommunens selvråderett og at dispensasjonen medførte redusert utnyttelse av hennes eiendom.
Det ble funnet grunn til å undersøke saken nærmere. Fylkesmannen ble blant annet bedt om å redegjøre for hvilke fordeler dispensasjon fra avstandsbestemmelsen ville gi, og om disse var «klart større» enn ulempene, jf. plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 (pbl. 2008) § 19-2.
Fylkesmannen svarte bl.a. følgende:
«I dispensasjonsvurderingen skal det foretas en interesseavveining der fordelene med tiltaket må vurderes opp mot ulempene, og vilkåret for å kunne innvilge dispensasjon er at disse finnes klart større etter en samlet vurdering, jf. pbl. § 19-2. Det vil normalt ikke vil være anledning til å gi dispensasjon når hensynene bak bestemmelsen det søkes dispensasjon fra gjør seg gjeldende med styrke, jf. Ot. prp. nr. 32 (2007-2008) punkt 6.19.
Verandaen på [Bs eiendom], som ble oppført i 1988, er plassert 2,1 meter fra nabogrensen. Slik Fylkesmannen har vist til i vårt vedtak, kan vi ikke se at dispensasjonen medfører særlige ulemper for A. Når det gjelder de konkrete fordelene ved en dispensasjon viser vi til at tiltakshaver selv opplyst at ’verandaen er en viktig trivselsfaktor for hans eiendom, da det er en solrik, skjermet og mye brukt uteplass.’ I denne sammenheng mener vi videre det må legges vekt på at kommunen ved vedtakelse av ny reguleringsplan, har inntatt følgende planbestemmelse ’Eksisterende altan på søndre del av Bs bolighus … tillates opprettholdt. Altanen tillates ikke utvidet.’»
A kommenterte deretter fylkesmannens svar.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Fylkesmannen har behandlet saken som en dispensasjonssak. Jeg legger i det følgende til grunn fylkesmannens forutsetning om at det var nødvendig med dispensasjon fra regelen i plbl. 1985 § 70 nr. 2 om at bygning skal ha en avstand fra nabogrensen på minst fire meter.
Etter pbl. 2008 § 19-2 annet ledd kan dispensasjon ikke gis «dersom hensyn bak bestemmelsen det dispenseres fra … blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering». Etter lovens ordlyd må begge vilkårene være oppfylt for at dispensasjon skal kunne innvilges. I denne konkrete saken har det imidlertid vært mest aktuelt å undersøke om fylkesmannens forståelse av det siste vilkåret i pbl. 2008 § 19-2 annet ledd var korrekt da dispensasjon ble gitt.
Avstandsbestemmelsen i plbl. 1985 § 70 nr. 2 er først og fremst begrunnet ut fra brannsikringsmessige hensyn samt hensynet til naboer, ved at den sikrer rom, utsikt og lys til den enkelte eiendom.
I fylkesmannens vedtak og i fylkesmannens svar til ombudsmannen hevdes det at dispensasjon ikke medfører særlige ulemper for naboen og at ulempene ikke er av en slik art og grad at det taler mot dispensasjon. Forbudet i plbl. 1985 § 70 nr. 2 innebærer imidlertid at lovgiver har foretatt en avveining av interesser. Det må da utvises tilbakeholdenhet med å dispensere fra dette. At ulempene naboen vil oppleve er beskjedne vil derfor ikke være et selvstendig argument for at dispensasjon skal gis etter pbl. 2008 § 19-2. Tiltakshaver må kunne påvise relevante fordeler ved dispensasjon. En slik fordel må være tilstrekkelig spesifisert og klart angitt, og den må ligge innenfor de rammene plan- og bygningsloven setter.
Fylkesmannen trekker frem at verandaen er en viktig trivselsfaktor for tiltakshaver. Tiltakshavers behov for en usjenert uteplass på sin eiendom fremstår imidlertid som et personlig hensyn. Slike hensyn har normalt ikke «avgjørende vekt i dispensasjonssaker etter plan- og bygningsloven», se Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) s. 242. Dersom behov for en usjenert uteplass i det konkrete tilfelle skal kunne tillegges vekt, må det også vurderes hvorvidt dette behovet kan tilfredsstilles i harmoni med lovens hovedregel om minimum fire meter avstand til nabogrense. Det må blant annet vurderes om tiltakshaver allerede har en slik uteplass på sin eiendom. Ut fra vedlagte fotografier og tegninger av tiltaket kan det se ut som at tiltakshaver har en uteplass på vestsiden av sin eiendom. Det er i et slikt tilfelle vanskelig å forstå at et ønske om utvidelse av uteplassen mot naboen på sørsiden, skal gå foran forbudet i plbl. 1985 § 70 nr. 2.
I fylkesmannes brev til ombudsmannen … trekker fylkesmannen også frem at det i dispensasjonsvurderingen må tillegges vekt at kommunen har inntatt en planbestemmelse i ny reguleringsplan vedrørende tiltakshavers veranda. Reguleringsbestemmelsens eventuelle betydning for resultatet av dispensasjonsvurderingen ble ikke vurdert i fylkesmannens vedtak …. Fylkesmannen foretar heller ingen redegjørelse for hvordan reguleringsbestemmelsen utgjør en relevant «fordel» i pbl. 2008 § 19-2 sin forstand.
Etter gjennomgangen etterlater saken «begrunnet tvil» om forhold av betydning i
saken, jf. sivilombudsmannsloven 22. juni 1962 § 10. Jeg må derfor be fylkesmannen om å vurdere saken på nytt, i lys av mine synspunkter, med sikte på å klarlegge om det var rettslig grunnlag for å gi dispensasjon.
Tiltakshaveren har ikke vært part i ombudsmannssaken. Han må derfor forelegges ombudsmannens uttalelse og gis anledning til å uttale seg. Ved en eventuell omgjøring av vedtaket, må reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 35 følges.
Jeg ber om å bli underrettet om utfallet av den nye vurderingen.»