Dispensasjon fra plan- og bygningsloven § 70 nr. 2.

Naboene i nordøst protesterte mot tiltaket. Begrunnelsen var bl.a. at bygget ville ligge for høyt i terrenget, at det ville medføre økt innsyn, skygge og tap av sol på deres tomt. De hadde dessuten selv planer for å utnytte den delen av tomta der det omsøkte tiltaket ville kaste skygge. Videre viste de til at det forelå en alternativ utbyggingsmulighet ved å innrede eksisterende garasje til soverom og bygge ny garasje i innkjørsel.

Planutvalget ga dispensasjon. Det ble bl.a. vist til at påbygget ikke vil komme nærmere nabogrensen enn eksisterende bygning. Naboene påklaget vedtaket, men Fylkesmannen i Nordland stadfestet 9. september 2008 kommunens dispensasjon.

Klageren ba fylkesmannen om å foreta en fornyet vurdering av saken, idet de ikke kunne se at bygningsmyndighetene hadde foretatt en selvstendig vurdering av om det forelå særlige grunner for dispensasjon. Fylkesmannen fant ikke grunnlag for omgjøring og viste bl.a. til at tiltaket ikke «var i strid med de hensyn som ligger til grunn for firemetersregelen og anførte naboulemper – i så stor grad, at mothensynene veide tyngre enn hensynet for tiltaket».

Saken ble brakt inn for ombudsmannen. Det ble anført at det ikke forelå «særlige grunner» for å dispensere, og at søknaden derfor burde vært avslått. Det ble besluttet å undersøke saken nærmere, og klagen ble forelagt Fylkesmannen i Nordland. Da fylkesmannen i dispensasjonsvedtaket bl.a. hadde vist til og drøftet begrepet «betydelig ulempe» samt henvist til rundskriv H-19/80, ble det stilt spørsmål om det var riktig å ta utgangspunkt i plbl. § 70 nr. 1 når det omsøkte tiltaket var avhengig av dispensasjon. Det ble spurt om ikke begrepet «særlige grunner» etter plbl. § 7 var et annet og strengere vurderingstema enn «betydelig ulempe» i § 70. Fylkesmannen ble videre bedt om å redegjøre for hvilke særlige grunner som forelå. Klagers anførsel om at tiltakshavers ønske om flere rom normalt ikke er en særlig grunn, ble bedt kommentert.

Fylkesmannen forklarte nærmere hvorfor det i vedtaket var vist til plan- og bygningsloven § 70 nr. 1 og 2 første ledd og uttrykket «betydelig ulempe/avgjørende grunner». Det ble redegjort for fylkesmannens hensvisning til tiltakshavers behov for flere rom, og at han hadde «argumentert overbevisende for at andre løsningsalternativer ikke ville gi et bedre totalresultat». Fylkesmannen mente tiltaket bl.a. ut fra høydeforskjell ville «medføre ulemper ved redusert sollys og økte skyggevirkninger for naboeiendommen», men kun i en kortere periode midt på dagen på våren og høsten. Videre ble det fremholdt at påbyggets mønehøyde på 6,7 meter ikke ville gi nevneverdig større ulemper vedrørende redusert sol og økte skyggevirkninger enn om påbygget hadde blitt oppført innenfor firemetersgrensen og innenfor gjeldende reguleringsplan. Alternativet klagerne hadde foreslått, om å flytte garasjen ned langs tomtegrensen ved innkjørselen, ville også medføre naboulemper i form av lys- og skyggevirkninger i visse perioder.

Avslutningsvis redegjorde fylkesmannen nærmere for hvordan begrepet «særlige grunner» var forstått, herunder hvilke hensyn som ble ansett som relevante og hvilken vekt de hadde.

Klageren opplyste deretter bl.a. at nabosamtykket fra 1994 kun gjaldt garasje og ikke det omsøkte tilbygget. Videre redegjorde hun for påståtte skyggevirkninger og innsynsspørsmålet, og fremholdt at fylkesmannens brev inneholdt faktafeil.

Ved avslutningen av saken uttalte jeg:

«For å kunne oppføre tilbygget er det nødvendig med dispensasjon fra regelen i plan- og bygningsloven § 70 nr. 2 om at bygning må ha en avstand fra nabogrense som minst svarer til bygningens halve høyde og ikke under fire meter. Ifølge lovens § 7 første ledd første punktum må det foreligge «særlige grunner» for å kunne gi dispensasjon. For at dette vilkåret skal være oppfylt, må det foreligge klare, spesifiserte grunner som etter en konkret vurdering tillegges slik vekt at de slår igjennom overfor de hensyn som bestemmelsen det skal dispenseres fra, skal ivareta. Avstandsbestemmelsen i § 70 nr. 2 er først og fremst begrunnet ut fra brannsikringsmessige hensyn samt hensynet til naboer, ved at den sikrer rom, utsikt og lys til den enkelte eiendom.

I denne saken har klagerne i hovedsak fremholdt at tiltaket vil gi «svært negative virkninger» for deres eiendom. Det er vist til at garasjen er søkt påbygd med 2,6 meter, og at dette vil føre til økt skygge på deres eiendom og minske innslippet av lys gjennom stuevinduene. Klagerne har opplyst at deres hus ligger lavere i terrenget enn tiltakshavers, noe som «forsterker den negative virkningen inn i stua». De har videre et ønske om å sette opp et lysthus på den delen av tomta som blir liggende i skyggen, og har i den forbindelse opplyst at det ikke finnes alternative plasseringer for dette. Det er videre fremholdt at tiltakshaver vil kunne stå i de nye soveromsvinduene og ha direkte innsyn til deres stuevinduer mot sørvest. Klagerne har sagt seg villige til å samtykke i alternativ plassering av ny garasje.

I klagevedtaket og senere brev hit har fylkesmannen vist til hensynene bak § 70. Dette må være et korrekt utgangspunkt for vurderingen av om det skal gis dispensasjon fra firemetersregelen i § 70 nr. 2. Samtidig har imidlertid fylkesmannen også vurdert om tiltaket er å anse som en «betydelig ulempe» for klagerne, og herunder vist til rundskriv H-18/90 fra Kommunaldepartementet. Rundskrivet tar utgangspunkt i prinsippet om at byggherrens ønske normalt skal følges. Ut fra dette har fylkesmannen lagt til grunn at det som «utgangspunkt ikke bør gis dispensasjon om tiltaket medfører betydelig ulempe for naboen».

I foreleggelsen herfra ble fylkesmannen stilt spørsmål om det er riktig å ta utgangspunkt i plbl. § 70 nr. 1 når det omsøkte tiltaket er avhengig av dispensasjon fra avstandsbestemmelsen i § 70 nr. 2. Fylkesmannens svar forstås slik at han mener det er korrekt å ta utgangspunkt i 70 nr. 1 og vurderingstemaet «betydelig ulempe» for «å forsøke å analysere egenvekten av hensynene sett opp mot hensynene bak firemetersregelen», og at dette både vil kunne «belyse relevante argumenter for dispensasjonsvurderingen og i tillegg kunne gi holdepunkter for lovgivers vekting av disse hensynene i pbl. § 70 – en vekting som kan være overførbar til vektingen av de samme hensyn under dispensasjonsvurderingen». Fylkesmannen skriver at han ved en slik fremgangsmåte har forsøkt «å synliggjøre at det skal mer til for å gi dispensasjon i de tilfeller tiltaket vil medføre en betydelig ulempe for naboen enn om tiltaket medfører mindre grad av ulempe».

Jeg har vanskelig for å følge fylkesmannen her. Selv om hensynet til eventuelle berørte naboer er relevant både i en dispensasjonsvurdering etter lovens § 7 og ved godkjenningen av en bygnings plassering etter § 70, er det tale om temmelig ulike vurderinger. Når det daværende Kommunaldepartementets rundskriv foreskriver at byggherrens ønske som utgangspunkt skal følges, forutsetter det at plasseringen oppfyller avstandskravet i § 70 nr. 2. I dispensasjonssaker er utgangspunktet det motsatte: Tiltaket søkes plassert i strid med avstandskravet (og/eller andre regler), og byggherren har som utgangspunkt ikke krav på å få sitt ønske oppfylt. Også i saker der bygning plasseres nær nabogrense etter en såkalt forenklet godkjenningsordning ifølge lovens § 70 nr. 2 annet ledd, gir departementet anvisning på et konkret skjønn, men skjønnstemaet er et annet enn i dispensasjonssakene. Departementet uttaler uttrykkelig om dette skjønnet at det vil være å gå for langt å kreve «at det skal foreligge slike særlige grunner som § 7 gir anvisning på for å kunne godkjenne bygget plassert nærmere enn 4 meter fra nabogrensen». Fylkesmannens argumentasjon om at det er nødvendig og hensiktsmessig å gå veien om § 70 nr. 1 og unntakene i § 70 nr. 2 i vurderingen av om det foreligger særlige grunner etter § 7, kan derfor ikke være riktig. Det korrekte ville vært å ta direkte utgangspunkt i § 7 for så å avveie de relevante hensyn som gjør seg gjeldende.

Fylkesmannens hjemmelshenvisning og begrunnelse er vanskelig å følge, og slik saken er opplyst er jeg i tvil om fylkesmannens dispensasjonsvurdering bygger på en korrekt rettsforståelse. Tvilen gjelder ikke minst fordi avgjørelsen i betydelig grad synes basert på en vurdering av om klagerne påføres «betydelig ulempe». Dette er i departementets rundskriv fremhevet som et sentralt skjønnstema for plassering av bygning etter lovens § 70 nr. 1, men gir et uriktig utgangspunkt når det er tale om dispensasjon etter § 7. Virkningene for naboene som fylkesmannen har påpekt – blant annet redusert sollys og økt skyggevirkninger, økt innsyn, og redusert mulighet til å utnytte hele tomten – er riktignok relevante også i en dispensasjonsvurdering, men da er ikke skjønnstemaet om naboen påføres ”betydelig ulempe”, men om det foreligger ”særlige grunner”.