I 2006 fattet Fylkesmannen i Østfold vedtak mot selskapet A om ileggelse av standardisert erstatning på NOK 5 652 000 for overtredelse av lov 6. januar 2004 nr. 5 om regulering av svine- og fjørfeproduksjon § 3. A hadde et forretningsforhold til syv ulike svineprodusenter. Fylkesmannen la til grunn at det forelå et ulovlig samarbeid om svineproduksjon, og at det samlede antall svin oversteg grensene for konsesjon etter loven. Vedtaket ble påklaget, og Statens landbruksforvaltning (SLF) fattet et nytt vedtak hvor antallet svineprodusenter ble redusert til fem, og erstatningssummen ble redusert tilsvarende til NOK 3 862 200. A klaget på SLFs vedtak, men klagen ble ikke tatt til følge. A brakte saken inn for domstolene med påstand om at vedtaket var ugyldig. Oslo tingrett kom til at SLFs vedtak var gyldig. Dommen ble påanket av A. Fra premissene i lagmannsrettens dom fremgår det at retten skilte mellom to ulike grupper griseprodusenter i vurderingen av lovligheten av forretningsforholdet. Lagmannsretten kom til at produksjonen knyttet til smågrisprodusentene var ulovlig, mens SLFs vedtak var basert på «feil rettsanvendelse» hva gjaldt produksjonen knyttet til slaktegrisprodusentene. Vedtaket ble på dette punkt kjent ugyldig. Lagmannsretten skrev deretter:
«Partene er enige om hvilken korreksjon som må gjøres i den standardiserte erstatningen når slaktegrisprodusentenes produksjoner trekkes ut av beregningsgrunnlaget. Lagmannsretten tar derfor ikke stilling til dette.
Ingen av partene har fått medhold fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd, og ingen av partene tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. Det er ikke grunnlag for å tilkjenne sakskostnader etter tvisteloven § 20-3. Unntaksreglen i tvisteloven § 20-4 kommer heller ikke til anvendelse.»
Lagmannsrettens domsslutning var slik:
«1. Statens landbruksforvaltnings vedtak av 6. oktober 2006 er ugyldig.
2. Saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»
Dommen ble påanket, men anken ble nektet fremmet for Høyesterett. På bakgrunn av lagmannsrettens dom fattet SLF nytt vedtak, der erstatningen ble redusert til NOK 1 242 000 som følge av at lagmannsretten hadde ansett forholdet mellom A og slaktegrisprodusentene som lovlig etter husdyrkonsesjonsloven. A klaget, og mente landbruksforvaltningen ut fra rimelighet burde frafalle hele kravet. Landbruks- og matdepartementet (LMD) avslo klagen.
Parallelt med dette krevde A dekket saksomkostninger etter lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven eller fvl.) § 36 som følge av at landbruksforvaltningen hadde endret sitt vedtak. A hevdet blant annet at vedtaket 27. april 2009 innebar en vesentlig endring av det tidligere vedtaket 6. oktober 2006 til fordel for selskapet, og at selskapet følgelig måtte få dekket sakskostnader påløpt i forbindelse med domstolsbehandlingen, etter forvaltningsloven § 36. SLF tok ikke kravet til følge, og A klaget til Landbruks- og matdepartementet. Departementet avslo kravet om sakskostnader. Det ble blant annet vist til at lagmannsretten i realiteten hadde tatt stilling til alle materielle spørsmål i saken, og at SLFs vedtak i praksis bare innebar en ren formalisering av dommen. Departementet fremhevet at ingen av partene hadde fått fullt ut medhold i sine påstander, og at dommen ikke innebar «noen aksept for As rettslige argumenter», men kun en «justering av antallet produsenter som ble inkludert i erstatningsutmålingen».
A klaget deretter til ombudsmannen.
Ombudsmannen fant grunn til å undersøke saken nærmere, og Landbruks- og matdepartementet ble tilskrevet.
Det ble vist til at ombudsmannen tidligere hadde uttalt at saksomkostningene ved en domstolsbehandling kunne utgjøre en nødvendig kostnad etter forvaltningsloven § 36, jf. Somb-2000-54 (2000 s. 197) og at også Justisdepartementets lovavdeling hadde støttet dette, jf. JDLOV-2004-4000. Departementet ble bedt om å kommentere As sak på bakgrunn av uttalelsene.
Videre ble det spurt om departementet mente at opphevelsen av SLFs vedtak 6. oktober 2006 innebar en «endelig realitetsavgjørelse» til gunst for A for den delen som relaterte seg til slaktegrisprodusentene. Det ble i den sammenheng vist til at Graver i Alminnelig forvaltningsrett, 3 utgave s. 563 gir uttrykk for at det ikke er noe vilkår at parten har fått medholdt fullt ut i sin klage. Han skriver:
«Kravet til at vedtaket er endret, er oppfylt også der det bare er deler av vedtaket som blir endret eller der klageren bare får delvis medhold. Hvor det bare er deler av klagen som har ført til endring, må det foretas en skjønnsmessig deling av hvilke av partenes kostnader som knytter seg til hvilke deler av klagen. Kostnader i forbindelse med klagepunkter som ikke har vunnet frem, skal ikke dekkes».
Det ble også spurt om det hadde hatt noen betydning for LMDs vurdering at deler av det domstolsbehandlede vedtaket i sitt innhold ble videreført i vedtaket som ble fattet etter domstolsbehandlingen, og om dette kunne tas til inntekt for å avskjære krav på dekning av saksomkostninger for domstolen for kostnader som står i et rimelig forhold til betydningen, omfanget og vanskelighetsgraden av den delen av saken som A vant frem med.
Til det første spørsmålet fremholdt departementet at plasseringen av forvaltningsloven § 36 og forarbeidene talte mot at kostnader i forbindelse med domstolsbehandling kan dekkes. Det ble anført at forut for lovendringen i 1995 talte både ordlyden og forarbeidene til § 36 sterkt for at bare klagesaksomkostninger kunne dekkes av bestemmelsen, ikke rettssaksomkostninger. Departementet mente at det ikke er noen holdepunkter for at lovgiver gjennom endringen i 1995 mente å utvide bestemmelsens anvendelsesområde.
Videre ble det vist til at NOU 2001:32 B Rett på sak s. 927, og Tore Schei m.fl. Tvisteloven, kommentarutgave, bind I, Universitetsforlaget s. 884 og s. 888 indirekte støtter det synspunkt at lovens kapittel 20 er å anse som uttømmende hva gjelder dekning av omkostninger ved domstolsbehandling. Angivelsen av virkeområdet for sakskostnadskapitlet i tvisteloven slår fast at reglene regulerer «parters krav på erstatning for sakskostnader i rettssaker», og videre at «erstatning for sakskostnader bare kan kreves når det er bestemt eller er avtalt», jf. § 20-1. Departementet tok til orde for at dette må leses antitetisk slik at kostnader ved rettssaker ikke kan kreves dekket på annen måte. For eksempel kan ikke kravet baseres på alminnelige erstatningsrettslige synspunkter eller rettsgrunnsetninger. Etter departementets oppfatning peker dette i retning av at rettssakskostnader heller ikke kan kreves dekket med hjemmel i forvaltningsloven § 36.
Departementet fremholdt at det ikke kan ha vært intensjonen med forvaltningsloven § 36 at denne hjemler dekning av rettssakskostnader, og at dette ville innebære en utvidelse av bestemmelsens dekningsomfang som det ligger til lovgiver å regulere.
Om forholdet til uttalelsen i SOMB-2000-54 (2000 s. 197) mente departementet at saksforholdene i nevnte uttalelse og saken til A sak ikke var direkte sammenliknbare, og at lagmannsrettens dom ikke innebar noen aksept av As rettslige argumenter, slik tilfellet var i SOMB-2000-54.
Saksomkostningsreglene i den nye tvisteloven gjør at det etter departementets syn i dag er mindre behov for å anvende forvaltningsloven § 36 «for å styrke borgerens stilling i forholdt til forvaltningen» i denne type saker, jf. SOMB-2000-54 s. 198. Departementet antok at en saksøker som vinner frem ovenfor forvaltningen, i de fleste tilfeller vil bli tilkjent omkostninger etter tvisteloven § 20-2.
Lovavdelingens uttalelse JDLOV-2004-4000 mente departementet var knyttet til en bakenforliggende sak der den private part fikk medhold og ble tilkjent sakskostnader, men fikk disse avkortet av retten. Fiskeridepartementet ville ikke vurdere sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 ettersom retten hadde tatt stilling til og tilkjent kostnader etter tvistemålsloven § 172 jf. § 176. Situasjonen var dermed noe annerledes enn i herværende sak, der retten kom til at A ikke skulle tilkjennes saksomkostninger i det hele tatt ettersom avgjørelsen bød på kvalifisert tvil.
Til foreleggelsens andre og tredje spørsmål svarte departementet:
«2. Dersom det, til tross for det departementet har anført over, legges til grunn at kostnader som ikke har blitt dekket i rettssaken kan kreves dekket etter forvaltningsloven, mener departementet at SLFs vedtak av 27. april 2009 kan sies å innebære en endelig realitetsavgjørelse til gunst for A.
3. LMDs hovedbegrunnelse er som nevnt knyttet til at forvaltningsloven ikke gir rett til å tilkjenne sakskostnader fra rettssak utover det som følger av tvisteloven. Det har derfor ikke hatt noen betydning at deler av SLFs vedtak av 6. oktober 2006 i sitt innhold ble videreført. Dersom det derimot legges til grunn at § 36 kommer til anvendelse, antar vi at man ikke vil kunne avskjære krav på dekning av sakskostnader for kostnader som står i et rimelig forhold til betydningen, omfanget og vanskelighetsgraden av den delen av saken som A vant frem med.»
A fastholdt klagen, men hadde ikke øvrige merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Spørsmålet er om A kan ha krav på å få dekket saksomkostninger påløpt i forbindelse med domstolsbehandlingen med hjemmel i forvaltningsloven § 36, til tross for at det foreligger en rettskraftig dom som omfatter fordeling av saksomkostninger etter tvisteloven kapittel 20.
Departementet synes prinsipalt å anføre at rettssakskostnader i slike tilfeller aldri kan kreves dekket med hjemmel i forvaltningsloven § 36.
Utgangspunktet er at partene i en forvaltningssak må dekke sine egne kostnader. Et unntak fra dette prinsippet, er reglen i forvaltningsloven § 36. Bestemmelsens første ledd lyder:
«Når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det.»
Etter ordlyden har med andre ord parten som utgangspunkt krav på å få tilkjent sakskostnader dersom vilkårene i fvl. § 36 er oppfylt. Formålet med bestemmelsen er å styrke borgernes stilling i forhold til forvaltningen, og er en erstatningsrettslig særregel.
Bestemmelsen gjør ikke uttrykkelig unntak for sakskostnader som er påløpt ved domstolsbehandling.
Forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav a) fastslår at forvaltningsloven ikke gjelder «domstolenes virksomhet», med mindre annet er særskilt bestemt. Det kan spørres om denne bestemmelsen, sammenholdt med de bestemmelsene som er gitt for domstolenes tilkjenning av saksomkostninger, taler for at forvaltningen ikke kan tilkjenne sakskostnader etter fvl. § 36 for kostnader påløpt ved domstolsbehandling.
Jeg har tidligere tatt stilling til dette spørsmålet i forhold til den nå opphevde lov 13. august 1915 nr 6 om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven). I uttalelsen inntatt i årsmeldingen for 2000 s. 197 (Somb-2000-54) skrev jeg:
«Krav på saksomkostninger etter tvistemålsloven og forvaltningsloven bygger på ulike rettslige grunnlag. Tvistemålsloven regulerer fordelingen av omkostningene mellom to prinsipielt likestilte parter. Forvaltningsloven § 36 skal derimot gi en part dekning for kostnader som har vært nødvendige for å få forvaltningen til å endre et vedtak. Formålet med denne bestemmelsen er dermed et annet: å styrke borgerens stilling i forhold til forvaltningen ved at den må dekke saksomkostninger som har vært nødvendige for å få endret en forvaltningsavgjørelse.
—
Ettersom retten har vurdert saksomkostningsspørsmålet etter regler med et annet innhold, må forvaltningen her ta stilling til kravet om sakskostnader etter § 36 uavhengig av rettens vurdering etter tvistemålsloven. Jeg kan heller ikke se at forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav a får betydning for forvaltningens plikt til vurdere et kostnadskrav etter § 36.»
I årsmeldingen for 2000 skrev jeg generelt om dekning av saksomkostninger i forvaltningssaker, og omtalte blant annet at jeg hadde mottatt flere klager over at forvaltningen hadde avslått å dekke sakskostnader pådratt i forbindelse med domstolsbehandling som var nødvendig for å få forvaltningen til å omgjøre et vedtak til gunst for den private parten. Jeg konkluderte på side 24:
«Ved vurdering av en privat parts krav på dekning av saksomkostninger er det … min oppfatning at hele forvaltningssaken, medregnet eventuell nødvendig domstolsbehandling som var nødvendig for å få endret vedtaket, må sees som et hele og vurderes samlet etter forvaltningsloven § 36.»
I etterkant av uttalelsen i årsmeldingen 2000 s. 197 (Somb-2000-54), skrev Finansdepartementet et brev til Justisdepartementet 18. oktober 2001, der følgende fremgikk:
«I vårt svarbrev til Skattedirektoratet har vi … bedt om at Sivilombudsmannens rettsforståelse inntil videre legges til grunn. Bakgrunnen for dette er at hensynet til god forvaltningsskikk og de forutsetninger som ligger til grunn for ombudsmannsordningen, tilsier at Sivilombudsmannens henstillinger/anbefalinger blir fulgt.
Etter Finansdepartementets mening bør det nærmere vurderes hensiktsmessigheten av at forvaltningsloven § 36 får generell anvendelse i saker hvor en part får medhold i at vedtaket endres til gunst, men ikke blir tilkjent sakskostnader etter tvistemålslovens bestemmelser. Det bes om at Justisdepartementet vurderer dette nærmere.»
Justisdepartementets lovavdeling kom noen år senere med en uttalelse om forvaltningsloven § 36, jf. JDLOV-2004-4000, der det ble lagt til grunn at saksomkostninger etter forvaltningsloven og etter tvistemålsloven § 176 dreide seg om to forskjellige dekningssystemer med forskjellige virkeområder, og at forvaltningsorganet måtte ta stilling til krav om saksomkostninger etter fvl. § 36 uavhengig av rettens vurdering av saksomkostningsspørsmålet etter tvistemålsloven.
Etter mitt skjønn kan det etter dette neppe være tvil m at utgangspunktet etter tvistemålsloven var at forvaltningen pliktet å ta stilling til krav om rettssaksomkostninger etter fvl. § 36, selv om det forelå en rettskraftig dom på fordeling av saksomkostninger etter tvistemålsloven. Spørsmålet er om rettstilstanden er endret med innføring av ny tvistelov.
Tvisteloven § 20-1 lyder:
«§ 20-1. Virkeområde
(1) Kapitlet gjelder parters krav på erstatning for sakskostnader i rettssaker. Rettsgebyrloven gjelder for partenes plikt til å betale det offentlige for rettergangsskritt.
(2) Erstatning for sakskostnader etter kapitlet kan bare kreves når det er bestemt eller er avtalt.
(3) Reglene om parter gjelder tilsvarende for partshjelpere og når staten opptrer i saken etter § 30-13.»
Tvistemålsloven av 1915 hadde ingen tilsvarende bestemmelse.
Ordlyden i § 20-1 tilsier at tvisteloven kapittel 20 omhandler partenes krav på erstatning for sakskostnader i rettssaker – altså de reglene dommeren skal benytte når krav om saksomkostninger skal avgjøres i retten. Landbruks- og matdepartementet synes å forstå bestemmelsen slik at lovens kapittel 20 er å anse som uttømmende når det gjelder dekning av omkostninger ved domstolsbehandling, og at dette utelukker at rettssakskostnader kan kreves dekket med hjemmel i fvl. § 36. Som støtte for dette er det vist til lovens forarbeider og litteratur knyttet til tvisteloven.
I NOU 2001:32 B Rett på sak s. 927 står det følgende bemerkninger til § 23-1, som var et utkast til det som senere ble tvisteloven § 20-1:
« § 23-1 Virkeområdet
(1) Kapitlet gjelder parters krav på erstatning for saksomkostninger i rettssaker.
(2) Reglene om parter gjelder tilsvarende for partshjelpere. Partshjelpere i § 15-8(1)(b) kan likevel bare tilkjennes erstatning hvis særlige grunner tilsier det.
(3) Erstatning etter kapitlet kan bare kreves når det er bestemt eller er avtalt.
(4) For partenes plikt til å betale utgifter til det offentlige for et rettergangsskritt, gjelder rettsgebyrloven.
§ 23-1 sier ikke så mye ut over det som kunne sluttes fra de øvrige regler, men det synes å være hensiktsmessig uttrykkelig å angi anvendelsesområdet for reglene i kapitlet. Det vil da bli gjort klart hvor den andre hovedgruppen med omkostningsregler er plassert – nemlig i rettsgebyrloven. Det er også et poeng for oppbyggingen av reglene i kapitlet å ta det utgangspunkt som er tatt i (3), om at tilkjennelse av saksomkostninger må ha hjemmel, med andre ord at om en part ikke kan påvise et lovmessig eller avtalemessig grunnlag for sitt omkostningskrav, har han ikke krav på saksomkostninger. Dersom et saksomkostningskrav er hjemlet i reglene i kapitlet eller i avtale, følger det av § 23-8 når kravet må fremmes og pådømmes. Dersom et krav om saksomkostninger f.eks. først fremmes etter at saken er avgjort i instansen, er kravet tapt. Det kan ikke gjøres gjeldende i egen sak. Hvor det er fremmet krav om at det offentlige skal dekke saksomkostninger, jf. § 23-12, gir (3) i bestemmelsen en særregel om hvordan og når kravet kan fremmes.»
Setningen om at kravet om saksomkostninger går tapt dersom det først fremmes etter at saken er avgjort i instansen, kan muligens isolert sett tas til inntekt for departementets forståelse, det vil si at enhver mulighet for å få dekket rettssaksomkostninger får sin endelige avklaring i den rettsavgjørelsen som avslutter saken. Tilsvarende gjelder uttalelser i Tore Schei m.fl. Tvisteloven, kommentarutgave, bind I, Universitetsforlaget når det på s. 884 heter at reglene i tvisteloven kapittel 20 «er ment å være uttømmende som ansvarsgrunnlag for sakskostnader, jf. § 20-1 annet ledd». På side 888 fremgår det at krav om erstatning for saksomkostninger etter tvisteloven kapittel 20 «ikke kan baseres på alminnelige erstatningsrettslige synspunkter eller rettsgrunnsetninger».
Dette er imidlertid en forhastet slutning, slik jeg ser det. Riktig nok er det slik at tvisteloven kapittel 20 uttømmende regulerer hvilke ansvarsgrunnlag som kan benyttes for krav om saksomkostninger som skal avgjøres av domstolen. Dette er imidlertid ikke ensbetydende med at en part ikke kan ha i behold erstatningskrav på bakgrunn av andre rettsgrunnlag, som faller utenfor det domstolen kan og skal ta stilling til.
Tvisteloven er en prosesslov som regulerer domstolenes virksomhet. Forvaltningsloven regulerer derimot forvaltningsprosessen. Utgangspunktet må derfor være at de to lovenes bestemmelser om dekning av saksomkostninger må anses som selvstendige hjemmelsgrunnlag. Kompetansen til å avgjøre krav etter fvl. § 36 er lagt til vedkommende forvaltningsorgan, og den avgjørelsen som fattes, er utøvelse av offentlig forvaltningsmyndighet. Forvaltningsloven § 36 har dertil et annet vurderingstema enn reglene i tvisteloven kapittel 20. Det har derfor formodningen mot seg, og krever sterke holdepunkter for å kunne konkludere med at fvl. § 36 skal tolkes innskrenkende på bakgrunn av bestemmelsene i tvisteloven kapittel 20.
I NOU 2001:32 A Rett på sak s. 544 flg. og Ot.prp.nr.51 (2004-2005) Om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) s. 285 flg. omtales forholdet til fvl. § 36. Vinklingen her er imidlertid hvorvidt det offentlige skal ha ansvar for partens sakskostnader som følge av feil eller forsømmelser fra domstolens side, hvilket er noe annet enn spørsmålet om forvaltningen plikter å ta stilling til krav om rettssaksomkostninger etter fvl. § 36 dersom domstolsbehandling har vært nødvendig for å få endret et vedtak.
Forarbeidene til tvisteloven synes ikke å omtale eksplisitt hvorvidt det har vært hensikten å endre den tidligere rettstilstanden, slik at saksomkostninger knyttet til domstolsbehandling ikke lenger kan kreves etter fvl. § 36. Med utgangspunkt i at Justisdepartementet i 2001 ble anmodet om å vurdere dette nærmere, og at departementets lovavdeling kom med sin uttalelse i JDLOV-2004-4000, er det lite som taler for at en har ønsket en endring på dette punkt. Lovgiver foretok en rekke endringer i andre lover i forbindelse med vedtakelsen av tvisteloven, men det ble ikke foretatt endringer i forhold til fvl. § 36.
I Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer, 5. utg. 2011, er spørsmålet omtalt på s. 588 flg. Anførslene der er ikke helt entydige, men han konkluderer slik:
«Standpunktet innebærer at forvaltningen i prinsippet har anledning til å tilkjenne saksomkostninger etter § 36, selv om en domstol har tatt stilling til det samlede saksomkostningskrav etter reglene om saksomkostninger i tvisteloven og ikke tilkjent dekning for kravet fullt ut… Siden det sentrale kriterium både etter fvl § 36 og tvistelovens regler er om omkostningene har vært ’nødvendige’, vil likevel resultatet lett kunne bli at hvis domstolen har behandlet kravet og ikke tatt det til følge, vil forvaltningens standpunkt i praksis kunne bli det samme.»
Jeg kan etter dette ikke se at den nye tvisteloven innebærer noen prinsipiell endring i forhold til det jeg tidligere har uttalt om forholdet mellom tvistemålslovens regler og forvaltningsloven § 36. Krav på saksomkostninger etter tvisteloven og forvaltningsloven bygger på ulike rettslige grunnlag, og jeg finner ikke tilstrekkelige holdepunkter for at fvl. § 36 må tolkes innskrenkende. En part vil derfor kunne ha krav på å få dekket saksomkostninger påløpt i forbindelse med domstolsbehandlingen med hjemmel i forvaltningsloven § 36, til tross for at det foreligger en rettskraftig dom på fordeling av saksomkostninger etter tvisteloven kapittel 20.
Departementet har under henvisning til min tidligere uttalelse i sak SOMB-2000-54 fremholdt at lagmannsrettens dom ikke innebar noen aksept av A rettslige argumenter. Jeg er i tvil om hva departementet her sikter til, all den stund A faktisk fikk medhold i sin påstand på det punktet som gjaldt slaktegrisproduksjon. SLFs vedtak 6. oktober 2006 ble således opphevet som følge av lagmannsrettens dom (…). Formelt sett ble hele vedtaket 6. oktober 2006 kjent ugyldig. Den delen som gjaldt erstatning knyttet til smågrisprodusentene ble videreført i det nye vedtaket 27. april 2009. Den delen av vedtaket 6. oktober 2006 som gjaldt slaktegrisprodusentene ble ikke videreført i noe nytt vedtak, og falt således i sin helhet bort.
På spørsmålet om opphevelsen av vedtaket 6. oktober 2006 anses som en endring av vedtaket til gunst for A for den delen som relaterte seg til slaktegrisprodusentene, har departementet svart at SLFs vedtak av 27. april 2009 kan sies å innebære en endelig realitetsavgjørelse til gunst for A. Jeg oppfatter dette slik at departementet er enig i at SLFs vedtak 6. oktober 2006 ble opphevet som følge av lagmannsrettens dom (…), og at dette må anses som en endring av vedtaket til gunst for A for den delen som relaterte seg til slaktegrisprodusentene.
Ut fra saksdokumentene synes det klart at A hadde prøvd ut klagemulighetene i forvaltningen i forkant av rettsaken, og at rettsaken således var nødvendig for å få til den endringen av vedtaket 6. oktober 2006 som gjaldt erstatning for slaktegrisprodusentene.
Jeg har ikke vurdert om alle vilkår for å tilkjenne saksomkostninger etter fvl. § 36 er til stede. Det foreligger imidlertid begrunnet tvil til Landbruks- og matdepartementet vurdering av krav om rettsakskostnader i vedtak 16. desember 2010, idet vedtaket synes å bygge på en uriktig rettsoppfatning. Jeg ber om at departementet foretar en ny vurdering i lys av mine merknader.»