Bærum kommune omgjorde sitt tidligere avslag og innvilget dispensasjon i en sak om bruksendring av garasje. På grunnlag av sin salæroppgave i dispensasjonssaken fremsatte advokat A, på vegne av sin klient, et krav om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36.
Kommunen tok ikke stilling til omkostningskravet – verken i form av en realitetsavgjørelse eller et avvisningsvedtak – men ga uttrykk for at vedtak ikke ville bli truffet før det ble fremlagt dokumentasjon på at klienten hadde betalt salæret (i form av kvitteringer eller lignende). Ifølge kommunen forelå det ikke dokumentasjon for at parten hadde hatt slike «kostnader» som forvaltningsloven § 36 forutsetter. Under henvisning til forvaltningsloven § 17 mente kommunen at saken da ikke var tilstrekkelig opplyst til at vedtak kunne treffes.
Advokaten hadde gitt uttrykk for at hans klient ikke ville bli fakturert før spørsmålet om dekning av saksomkostninger var avgjort etter forvaltningsloven § 36. Han mente at saken var tilstrekkelig opplyst, og at kommunen pliktet å ta stilling til kravet basert på den dokumentasjonen som var fremlagt.
Til tross for en rekke brev og e-poster mellom advokaten og kommunen, der partene utdypet sine standpunkter, ble saken ikke løst.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus engasjerte seg i saken og ga i flere brev til kommunen uttrykk for at den hadde plikt til å treffe vedtak. Fylkesmannen påpekte at dersom kommunen mente at kravet ikke var tilstrekkelig dokumentert, måtte den fatte et avslagsvedtak. Kommunen holdt imidlertid fast ved sitt syn på saken.
I et brev til advokaten ga fylkesmannen uttrykk for at kommunens håndtering av saken måtte anses «de facto som et vedtak om å avvise kravet», og innrømmet klagerett på dette avvisningsvedtaket. I brevet het det at klagen måtte sendes kommunen for forberedende klagebehandling. Kommunen mente imidlertid at det ikke var truffet noe avvisningsvedtak, og ønsket ikke å medvirke til klagebehandling av saken. Kopi av klagen fra advokaten ble derfor oversendt «formløst» til fylkesmannen.
Advokaten henvendte seg til ombudsmannen om saken. Kommunen ble i brev herfra bedt om å redegjøre nærmere for det rettslige grunnlaget for ikke å treffe et vedtak i saken. I svarbrevet fastholdt kommunen sitt syn. Advokat A kommenterte deretter kommunens redegjørelse.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Ifølge forvaltningsloven § 36 skal en part tilkjennes dekning av «vesentlige kostnader som har vært nødvendige» for å få endret vedtaket til sin gunst. Bestemmelsen krever at det må foreligge «vesentlige kostnader», og at disse har vært «nødvendige». Dette er blant de materielle vilkårene loven stiller for at parten skal ha krav på dekning. Hvis vilkårene er oppfylt, skal kravet innvilges. Er de ikke oppfylt, skal kravet avslås.
Hvorvidt lovens materielle vilkår er oppfylt, er nettopp hva forvaltningen skal ta stilling til under sin behandling av kravet. Vurderingen av om vilkårene er oppfylt, beror dels på rettsanvendelse og dels på bevisvurdering. Det vil si at det først må tas stilling til hva som ligger i vilkårene om «vesentlig kostnad», «nødvendig» osv, og deretter tas stilling til om det er tilstrekkelig sannsynliggjort at kravene er oppfylt i den konkrete saken.
Bestemmelsen i forvaltningsloven § 36 kan ikke forstås slik at forvaltningen må anse de materielle vilkårene som oppfylt før parten kan få sitt krav behandlet. En slik lovforståelse vil innebære at det bare er de kravene som innvilges som har krav på behandling.
Forvaltningsloven § 17 pålegger forvaltningen en utredningsplikt. Ifølge bestemmelsen skal forvaltningen påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Dette innebærer at forvaltningen skal sørge for at det bringes tilstrekkelig klarhet i faktiske forhold av betydning for saken.
I denne saken synes det imidlertid ikke å foreligge noen uklarhet rundt de faktiske forholdene. Advokat A har gitt klart uttrykk for at klienten ennå ikke har betalt hans salærkrav, at han heller ikke vil fakturere sin klient før saksomkostningskravet er behandlet, og at det dermed ikke finnes noen kvitteringer eller lignende som kan dokumentere at klienten har betalt. Saken synes dermed å være godt opplyst med hensyn til hva advokaten vil kreve av parten, og hva parten har betalt.
I en slik situasjon plikter kommunen å realitetsbehandle saken og treffe et vedtak. Kravet skal da enten innvilges eller avslås. Når sakens faktum er klart, gir forvaltningsloven § 17 ingen hjemmel for å unnlate å treffe vedtak under henvisning til at det faktum som foreligger, ikke fyller lovens materielle vilkår. Kommunen kan ikke på en slik måte bruke sin utredningsplikt til å forsøke å fremtvinge et annet faktum enn det som foreligger. Slik kommunen har håndtert saken, har den private part ikke kunnet få sitt krav prøvd, uten først å betale advokaten. En slik håndtering gir verken forvaltningsloven § 17 eller andre forvaltningsrettslige regler adgang til.
Kommunen har lagt til grunn en klart uriktig forståelse av forvaltningsloven § 17. Måten saken har vært håndtert på innebærer brudd på grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper i norsk forvaltningsrett. Til tross for gjentatte og klare oppfordringer fra fylkesmannen, har kommunen ikke oppfylt sin plikt til å treffe vedtak i saken, og den har dessuten sabotert partens mulighet til å få kommunens sakshåndtering og lovforståelse overprøvd av en klageinstans.
Kommunen har stilt spørsmål om den klagebehandlingen som fylkesmannen tok initiativ til i sitt brev … er til hinder for behandling her. Blant annet på grunn av kommunens manglende medvirkning til denne klagebehandlingen, har jeg ikke funnet grunn til å avvente noen ytterligere behandling hos fylkesmannen før jeg gir uttrykk for mitt syn på kommunens håndtering av saken. Dette har fylkesmannen blitt informert om under saksbehandlingen her.
Jeg ber kommunen realitetsbehandle og avgjøre saksomkostningskravet advokat A har fremsatt på vegne av sin klient.»