Tirsdag 12. januar deltok sivilombudsmann Hanne Harlem i muntlig høring i justiskomiteen på Stortinget. Høringen handlet om endringer i straffegjennomføringsloven, blant annet om spørsmål om å innføre hjemmel for å bruke spytthette og å senke terskelen for bruk av flere typer tvangsmidler i fengsel, deriblant håndjern og bodycuff.
En spytthette er en gjennomsiktig hette som tres over hodet på den innsatte, med et felt ved nedre del av ansiktet som hindrer at det kan sendes spytt ut av hetten.
Sivilombudsmannen er kritisk til forslag om bruk av spytthette i fengsel, og ga uttrykk for dette i en skriftlig høringsuttalelse i 2019. Bekymringen er blant annet at helserisikoen ikke er godt nok utredet, slik som risiko for kvelning.
Under kan du lese det skriftlige innspillet fra sivilombudsmann Hanne Harlem i høringen.
Du kan se videoopptak av høringen på Stortingets nettsider.
Skriftlig innspill fra Sivilombudsmannen til høring 12. januar 2021
Stortingets justiskomité
Bakgrunn for Sivilombudsmannens innlegg i åpen høring i Stortingets justiskomité tirsdag 12. januar 2021
(1) Forslag om hjemmel for spytthette (proposisjonens kapittel 9)
I høringsuttalelsen fra Sivilombudsmannen 30. september 2019, uttrykte ombudsmannen bekymring for at forslagene fremsto som svært mangelfullt utredet. Vår vurdering i dag er at det fortsatt er viktige spørsmål som ikke er besvart.
Det må understrekes at å beskytte ansatte og andre mot spytting, er et legitimt og viktig formål. Innsattes rettigheter kan ikke ses isolert fra rettighetene til ansatte og andre.
Samtidig er en spytthette svært inngripende, også fordi den i praksis alltid må kombineres med at hendene låses med håndjern, bodycuff eller på annen måte.
Menneskerettighetene krever at bruk av tvang er nødvendig og forholdsmessig, og at nasjonale myndigheter gjør grundige vurderinger av om disse vilkårene er oppfylt. [1] På begge punkter er lovforslaget etter vår vurdering ikke grundig nok utredet.
Det er for det første uklart om spytthetter er nødvendig for å håndtere situasjoner der spytting er en utfordring.
Departementet har ikke klarlagt i hvilke konkrete situasjoner spytthetter er tenkt benyttet og vil være egnet til å beskytte ansatte og andre. Det fremgår kun at tiltaket er «særlig aktuelt ved forflytninger i fengselet og under fremstillinger, hvor det er fare for spytting på andre innsatte, ansatte og utenforstående».
Departementet har ikke redegjort for om mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige for å beskytte mot spytting. Situasjoner der for eksempel en innsatt spytter idet en celleluke åpnes, kan bare håndteres ved at den ansatte beskytter seg selv.
Vi har pekt på at betjenter og andre kan beskytte seg ved å bruke visir og vernetøy, slik man blant annet må gjøre i helsevesenet. Fagpersoner fra Kriminalomsorgens utdanningssenter (KRUS) uttaler at ansatte kan beskytte seg mot spytt i akuttsituasjoner med vanlige grepsteknikker.
Når man ikke beskriver de aktuelle konkrete situasjonene og heller ikke vurderer hva som kan være mindre inngripende alternativer, gjør man ikke den vurderingen som menneskerettighetenes krav til nødvendighet forutsetter.
For det andre, har departementet ikke gjort vurderinger som sikrer forholdsmessighet. I høringsuttalelsen pekte Sivilombudsmannen på kunnskap om at spytthetter kan utgjøre alvorlig helserisiko, i ytterste konsekvens dødsfall, særlig for sårbare innsatte med psykiske helseutfordringer, traumeerfaringer eller mindreårige.
Det er godt dokumentert at innsatte i norske fengsler har en klart høyere sykelighet enn resten av befolkningen og at mange flere av dem har psykiske lidelser og traumeerfaringer.[2] Siden departementet ikke gjengir nærmere dokumentasjon av situasjonene der innsatte spytter, vet vi ikke i hvilken grad disse omfatter psykisk syke mennesker.
I tillegg vil situasjoner der spytthette og håndjern eller bodycuff brukes ofte være preget av et høyt stressnivå, ofte også av panikk og angst. Å få tredd en hette over hodet kan når kroppen allerede er i beredskap, kan ytterligere bidra til å fremkalle sterk frykt, opplevd tap av kontroll og kvelningsfornemmelser.
EMDs rettspraksis tyder på at bruk av inngripende tvangsmidler mot personer med nedsatt funksjonsevne lettere vil bryte med forbudet mot tortur og annen nedverdigende behandling.[3]
At spytthette må brukes samtidig med håndjern eller bodycuff, setter innsatte i en hjelpeløs situasjon. Det er en klar mangel at belastningene av å bruke to tvangsmidler samtidig, ikke utredes i forslaget. Det er den samlede bruken av tvang som må være forholdsmessig.
Departementet har dermed ikke utredet helserisikoen på en måte som imøtekommer forholdsmessighetskravet.
Ingen helsefaglig instans synes å ha blitt involvert. KRUS, som gir opplæring om tvangsmidler, har pekt på økt risiko for posisjonell kvelning ved bruk av spytthette og håndjern eller bodycuff.[4] Dette burde utredes nærmere i lys av statens plikt til å beskytte innsattes liv og helse.[5] I alle fall bør en eventuell hjemmel være langt mer spesifikk og bygge på grundigere vurderinger.
(2) Senket terskel for håndjern, transportjern, bodycuff, spyttbeskytter etc. (proposisjonens kapittel 9)
I og med at det foreslås en generell senkning av vilkår for både håndjern, transportjern og bodycuff, bør disse også drøftes separat fra spørsmålet om innføring av spytthette. Ved eventuell innføring av hjemmel som innebærer en senket terskel av noen av disse tvangsmidlene, er det avgjørende at lovens vilkår utformes på en så presis måte at man ikke åpner opp for vilkårlig praksis, som vil kunne øke risikoen for krenkelse i en senere sak for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.
Etter vårt syn bør en eventuell senking av terskelen for enkelte typer tvangsmidler i stedet inngå i den bredere gjennomgang som proposisjonen omtaler.
(3) Forslag om endringer i rapporteringsregler ved langvarige utelukkelser og bruk av tvangsmidler (proposisjonens kapittel 5.7 og 5.8)
Sivilombudsmannen fremmet flere kritiske innvendinger til disse forslagene i sin høringsuttalelse fra 2015.
Når regionsnivået fjernes er det lagt opp til at det for utelukkelsesvedtak går svært lang tid før en annen instans enn lokalt nivå i kriminalomsorgen blir orientert. Vedtak om hel utelukkelse vil kunne pågå i hele 42 døgn før en overordnet myndighetsinstans blir orientert om utelukkelsen, og en overordnet myndighet skal ikke lenger ha plikt til å etterprøve om den innsatte fortsatt skal utelukkes. En overordnet myndighetsinstans skal heller ikke etterprøve vedtak om sikkerhetsseng som overstiger 24 timer, eller vedtak om sikkerhetscelle som overstiger 3 døgn. I Sivilombudsmannens temarapport Bruk av sikkerhetsseng i norske fengsler (2020), påpekte vi at EMD har funnet krenkelser av EMK artikkel 3 ved beltelegginger på under 10 timer. Forslagene vil øke risikoen for flere brudd på forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling.[6]
I vår særskilte melding om isolasjon orienterte vi Stortinget om omfanget av isolasjon i norske fengsler, og om den høye risiko for alvorlige skadevirkninger som særlig langvarig isolasjon gir. Et forslag som ytterligere svekker innsattes rettssikkerhet og overordnet myndighetskontroll i nettopp disse situasjonene, er derfor svært uheldig. Dersom regionsnivået fjernes, bør det etter ombudsmannens syn sikres tidligere rapportering til KDI for disse sakstypene.
Sivilombudsmann
Hanne Harlem