[Denne artikkelen ble først publisert i Sivilombudsmannens årsmelding for 2019 om arbeidet under forebyggingsmandatet. Les hele årsmeldingen for 2019]
Bakgrunnen for den særskilte meldingen
Norske myndigheter har over flere år fått internasjonal kritikk for bruken av isolasjon i fengsler. Så sent som i 2018 uttrykte FNs torturkomité sterk bekymring for omfanget av langvarig isolasjon, og at vilkårene for bruk av isolasjon ikke var tilstrekkelig klare. Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT) besøkte Norge samme år, og anbefalte i sin rapport at isolerte innsatte i Norge burde ha et strukturert aktivitetstilbud og daglig meningsfull, menneskelig kontakt. Komiteen var spesielt bekymret for isolasjon av innsatte med psykiske helseutfordringer.
Sivilombudsmannens forebyggingsenhet har i tidsrommet 2014-2018 gjennomført 20 besøk til 19 fengsler med høyt sikkerhetsnivå. De samlede funnene tegner et alvorlig bilde av bruken av isolasjon i norske fengsler, og viser at det er en betydelig risiko for at de isolerte blir utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling.
Formålet med meldingen var å gjøre Stortinget oppmerksom på risikoen for umenneskelig eller nedverdigende behandling som isolasjon i fengslene representerer.
Isolasjon i norske fengsler – manglende regulering og oversikt
Det sentrale elementet i isolasjon er at innsatte holdes adskilt fra andre innsatte, og at meningsfull menneskelig kontakt reduseres til et minimum. Internasjonalt finnes det ulike definisjoner av begrepet isolasjon. Alle tar utgangspunkt i at isolasjon er et alvorlig, inngripende og helseskadelig tiltak.
FNs minimumsregler for behandling av innsatte, de såkalte Mandelareglene, slår fast at innlåsing av innsatte i 22 timer eller mer i døgnet uten meningsfull menneskelig kontakt skal være forbudt i over 15 dager. Meldingen til Stortinget understreker at lovgivningen i Norge ikke gir en slik tidsmessig avgrensning. I våre naboland Danmark og Sverige finnes det regler om at ingen innsatte skal være innelåst i mer enn 12 timer i døgnet. I Norge er det opp til den enkelte fengselsavdeling selv å bestemme når innsatte skal låses ut på morgenen og inn på kvelden. I flere fengsler har vi sett at innsatte som sitter på en såkalt fellesskapsavdeling, i realiteten er innelåst 22 timer i døgnet eller mer. Mangelen på tydelige krav i lov eller forskrift om hvor mye fellesskap innsatte skal ha rett til skaper uklarhet, og svekker myndighetenes kunnskap om omfanget av isolasjon.
Omfattende isolasjon og manglende fellesskap
I meldingen peker Sivilombudsmannen på store svakheter i myndighetenes styring av fengslenes bruk av isolasjon. Innhenting og gjennomgang av tall viser at det ikke finnes noen pålitelig oversikt over omfanget av isolasjon i norske fengsler. Dette innebærer at ansvarlige myndigheter mangler informasjon som er nødvendig for å kunne vurdere tiltak for å redusere bruken av isolasjon og begrense skadevirkningene.
Et minimumsestimat basert på Kriminalomsorgens egne tall viser at hver fjerde innsatt i norske fengsler sitter innelåst på egen celle i 16 timer eller mer i døgnet. I helgene er tallet høyere. Etter publisering av meldingen har Kriminalomsorgsdirektoratet påpekt at tallene sannsynligvis er enda høyere. Dette strider mot anbefalingen fra den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT) om at alle innsatte, som et minimum, skal ha åtte timer med meningsfull aktivitet utenfor cella hver dag.
Et urovekkende funn fra forebyggingsenhetens fengselsbesøk er at den mest omfattende bruken av isolasjon ikke skyldes den innsattes egen oppførsel, men økonomiske eller praktiske utfordringer i fengselet. I perioder har over halvparten av all isolasjon i norske fengsler vært forårsaket av manglende aktivitetstilbud, for lav bemanning eller at avdelingene ikke har arealer for fellesskap.
I tillegg er det forhold som tyder på at tallet på selvisolerte øker. Slik isolasjon skjer oftest på grunn av generell utrygghet, psykiske helseutfordringer eller at den innsatte er redd for andre enkeltinnsatte. Tilstedeværende ansatte har en avgjørende rolle i å skape trygghet, og i å identifisere innsatte som trekker seg tilbake fra fellesskapet og fra rehabiliterende aktiviteter.
Skadevirkning av isolasjon
Meldingen vier plass til å presentere det omfattende kunnskapsgrunnlaget som foreligger om fysiske og psykiske helseskader av isolasjon. Kontakt med andre mennesker er et av de mest grunnleggende behov mennesker har, og forskning slår fast at en stor andel av de som isoleres opplever en eller annen form for fysiske eller psykiske plager som følge av isolasjonen.[1] Skadevirkningene kan oppstå med en gang, men antallet innsatte som utvikler skader og graden av alvorlighet, øker med varigheten av isolasjonen.
Den mest effektive måten å redusere skadevirkningene av isolasjon er å sikre meningsfull menneskelig kontakt. Derfor vil det mest effektive virkemiddelet alltid være å sikre innsatte mulighet til å være i fellesskap størsteparten av døgnet.
Der dette av ulike grunner ikke er mulig, er det avgjørende at fengselet sikrer innsatte menneskelig kontakt på andre måter – gjennom kontakt med ansatte, eksterne aktører som visitorer, eller andre innsatte hvor det er mulig. Under forebyggingsenhetens besøk møter vi stadig innsatte som forteller at betjentene sjelden tar seg tid til lengre meningsfulle samtaler, og at den eneste kontakten de har med ansatte er i forbindelse med daglige gjøremål som ved utdeling av mat eller medisiner. Betjentene på sin side viser ofte til at de ikke har tid til å ivareta de isolerte på grunn av andre gjøremål, og at bemanningen er for lav. Det mangler felles retningslinjer for og opplæring i hvordan innsatte skal følges opp for å begrense risikoen for isolasjonsskader.
Særlig personer som fra før av har psykiske plager eller psykisk utviklingshemning, er sårbare for å utvikle skader fra isolasjon.
Mangelfull oppfølging fra helsetjenesten
Internasjonale standarder slår fast at helsepersonell skal se til isolerte innsatte daglig. Norsk lovgivning mangler et slikt minstekrav, og helsedirektoratet anbefaler at helsepersonell skal se til innsatte når det er medisinske grunner for tilsyn. Dette er ikke godt nok, blant annet fordi det gjør den innsatte avhengig av bistand fra fengselets ansatte for å få kontakt med helsetjenesten. Vi har funnet eksempler i flere fengsler på at helsetjenesten ikke er blitt kontaktet eller varslet, til tross for at det er dokumentert at innsatte flere ganger har bedt om dette. I flere tilfeller har det gått flere dager mellom hvert helsetilsyn, til tross for at den innsatte åpenbart hadde store psykiske plager eller hadde meldt fra om fysiske skader.
I meldingen viser vi til at det også mangler lovregler og sentrale føringer som sikrer at helsepersonell følger opp isolerte på en forsvarlig måte.
Våre besøk har også avdekket klare mangler i helsepersonells kompetanse om skadevirkninger av isolasjon samt mangler på god oppfølging og forebygging av slike skader.
Isolasjon på sikkerhetscelle
Meldingen retter også søkelys mot den mest inngripende formen for isolasjon i norske fengsler: bruken av sikkerhetsceller. Gjennom våre besøk har vi funnet at de fysiske forholdene ved sikkerhetsceller i flere fengsler har vært kritikkverdige. Med unntak av en madrass på gulvet, er sikkerhetsceller helt nakne. Størrelsen på flere slike celler er under den internasjonale minstestandarden.[2] Maten skyves inn på gulvet gjennom luker som i mange tilfeller er plassert nær toalettet som er nedfelt i gulvet. I mange sikkerhetsceller er det liten eller ingen mulighet til å se ut. I enkelte celler er det full belysning hele døgnet. Dette er et alvorlig inngrep i muligheten for søvn og for å ha begrep om tid. En slik sanseberøvelse vitner om urovekkende lav kunnskap om farene for isolasjonsskader.
Våre funn viser at sikkerhetscelle ofte blir benyttet overfor personer som er i personlig krise eller dype, psykiske kriser med risiko for selvmord eller selvskading. Mange ansatte i en rekke fengsler har vist til at de ikke har kapasitet til å håndtere mennesker i krise på andre måter enn å bruke sikkerhetscelle. Dette er det motsatte av hva mennesker i akutte livskriser har behov for; å være i kontakt med empatiske og lyttende mennesker. I tillegg viser funnene at ansatte mangler opplæring i og trygge rutiner for hvordan innsatte som er plassert på sikkerhetscelle skal følges opp, både for å hindre isolasjonsskader og for å sikre at ingen innsatte må sitte lenger enn loven tillater under så inngripende forhold.
Oppfølging og behandling av særskilt melding
Den særskilte meldingen om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt vil bli behandlet av Stortinget i løpet av våren 2020. Den 26. november 2019 presenterte Sivilombudsmannen meldingens innhold og anbefalinger for Justiskomiteen som en del av forberedelsene til behandlingen.
Etter overlevering av den særskilte meldingen i juni 2019, har Sivilombudsmannen arbeidet systematisk for å sikre at funnene og anbefalingene i meldingen blir kjent og følges opp av ansvarlige myndigheter. Det er avholdt møter med ledelsen i Justis- og beredskapsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Kriminalomsorgsdirektoratet og Helsedirektoratet. I tillegg er det avholdt møter med fagforeningene i kriminalomsorgen, Wayback – Stiftelsen livet etter soning, organisasjonen For Fangers Pårørende, Legeforeningen og med Sykepleierforbundet. Organisasjonene som sitter i vårt rådgivende utvalg er også holdt orientert om prosessen. Meldingen ble i tillegg presentert for et bredere publikum på et eget arrangement under Arendalsuka i august 2019, som også ble streamet på våre nettsider.
Særskilt melding er oversatt til engelsk og distribuert til relevante aktører internasjonalt
[1] Se blant annet: Shalev, S. (2008). A Sourcebook on Solitary Confinement. London: Mannheim Centre for Criminology, London School of Economics.
Smith, P. S. (2006). The Effects of Solitary Confinement on Prison Inmates: A Brief History and Review of the Literature. Crime and Justice, 34, 476-487.
Howard, F. F. (2018). The effect of segregation. Prison Service Journal, 236, 4-11.
Smith, P. S. (2008). Solitary confinement. And introduction to the Istanbul Statement on the Use and Effects of Solitary Confinement. Torture Journal, 18, 56-62.
[2] Etter sitt besøk i Norge i 2018 uttalte den europeiske torturforebyggingskomité (CPT) at sikkerhetsceller under seks kvadratmeter ikke skulle benyttes i mer enn noen få timer.