[Denne artikkelen ble først publisert i Sivilombudsmannens årsmelding for 2016 om arbeidet under forebyggingsmandatet. Les hele årsmeldingen for 2016.]
Hver sektor som dekkes av Sivilombudsmannens forebyggingsmandat slik som politiarrest, fengsler, psykisk helsevern og bruk av utlendingsinternat har egne lovbestemmelser som åpner for ransaking og visitasjon. Et fellestrekk ved disse lovbestemmelsene er at de i all hovedsak skal forhindre at personer får med seg gjenstander eller preparater som er ulovlige, eller som kan påføre personen eller andre skade. På utlendingsfeltet blir i tillegg ransaking eller visitasjon benyttet for å søke å klargjøre personens identitet.
Begrepene ransaking og visitasjon har noe ulikt innhold i regelverket. Ransaking benyttes normalt for undersøkelse av bolig, rom eller oppbevaringssted, mens en besiktigelse av kropp, klær, veske eller lignende beskrives i ulike lover som personlig ransaking, visitasjon eller kroppsvisitasjon.
Relevante internasjonale menneskerettighetsstandarder åpner for ransaking og visitasjon i ulike sammenhenger, men stiller likevel krav til når og hvordan inngrepet kan gjennomføres. For kriminalomsorgsområdet sier FNs reviderte standard minimumsregler for behandling av innsatte (Mandelareglene) at ransaking og visitasjon skal gjennomføres på en måte som ivaretar menneskelig verdighet og den enkeltes rett til privatliv. Videre skal slike tiltak iverksettes etter en vurdering av proporsjonalitet, lovlighet og nødvendighet.[1] Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har i flere dommer hatt særlig fokus på den mest inngripende formen for visitasjon hvor personen blir fullt avkledd og eventuelt bedt om å sette seg på huk for visuell inspeksjon av underlivet. Domstolen har bekreftet at slike undersøkelser i enkelte tilfeller kan være nedverdigende dersom de ikke er basert på en nødvendighetsvurdering.[2] Under besøk til Trandum utledningsinternat påpekte flere av de internerte at de opplevde det krenkende at inngripende nakenvisitasjoner ble gjennomført etter besøk utenfra også selv om besøkene var blitt overvåket av ansatte.
Rutinemessige visitasjoner
Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT) anbefaler at visitasjoner med avkledning skal være basert på en individuell risikovurdering.[3] Dette samsvarer med Mandelareglene som i regel 52 sier at undersøkelser som involverer full avkledning kun skal gjennomføres når det er absolutt nødvendig.
I praksis forekommer rutinemessige visitasjoner med full avkledning på flere områder under Sivilombudsmannens forebyggingsmandat.
I praksis forekommer rutinemessige visitasjoner med full avkledning på flere områder under Sivilombudsmannens forebyggingsmandat. For fengsler sier retningslinjene til straffegjennomføringsloven at undersøkelse ved ankomst og før og etter utganger bare kan unnlates dersom sikkerhetsmessige grunner åpenbart ikke taler mot det. I tillegg benyttes visitasjon med full avkledning rutinemessig ved overføring til sikkerhetscelle. Dette er en praksis Sivilombudsmannen har kritisert ved flere anledninger.
Ved bruk av utlendingsinternat gir utlendingslovens § 107 anledning til at politiet kan gjennomføre kroppsvisitasjon blant annet når det er nødvendig for å opprettholde ro, orden eller sikkerhet, eller det er grunn til å tro at vedkommende skjuler eller tilbakeholder opplysninger om sin eller en annens identitet. I praksis er hovedregelen ved Politiets utlendingsinternat på Trandum at de internerte skal kroppsvisiteres ved ankomst, i forbindelse med overføring til sikkerhetsavdeling, etter besøk og enhver fysisk kontakt med omverdenen og når de befinner seg på cellen på tidspunkt for romundersøkelse. Også denne rutinemessige praksisen har blitt kritisert av Sivilombudsmannen.
Ved politiarrester har forebyggingsenheten sett varierende praksis på ulike steder med tanke på rutinemessig bruk av kroppsvisitasjon med avkledning. Blant annet Bergen sentralarrest gjennomførte en individuell risikovurdering før kroppsvisitasjon ble foretatt. Politidirektoratet har i utkast til sentral arrestinstruks foreslått at undersøkelser skal begrenses til overfladisk visitasjon uten avkledning, men utvides dersom det etter en konkret vurdering er grunn til å tro at personen skjuler farlige gjenstander som ikke kan avdekkes på annen måte.
Innenfor psykisk helsevern slår loven nå fast at kontroll med avkledning kun er tillatt ved begrunnet mistanke om forsøk på innføring av farlige gjenstander eller ulovlige preparater. Det samme kravet gjelder også i barnevernsektoren der det i tillegg er bestemt at det kun er kroppens overflate, munnhulen og klær som kan gjennomsøkes.
Gjennomføring av visitasjon
Når det gjelder metode for kroppslig undersøkelser, er det begrenset informasjon å hente i norsk regelverk, og dette gjenspeiles i varierende praksis ved institusjonene forebyggingsenheten har besøkt. CPT har i flere av sine rapporter anbefalt å benytte så skånsomme metoder som mulig for å forhindre at personen blir nedverdigende behandlet. Dette inkluderer bruk av såkalt to-trinnsavkledning der man først kler av seg på overkroppen, får tilbake disse klærne og deretter kler av seg nedentil. Dette er en praksis forebyggingsenheten har sett benyttet også ved norske institusjoner og som de ansatte har gitt utrykk for at fungerer godt. Praksisen er foreslått som standard i utkastet til ny sentral arrestinstruks. Ved enkelte barnevernsinstitusjoner har forebyggingsenheten også erfart at ungdommene kan stå bak et håndkle for å gjøre avkledningen mer skånsom. Et gjennomgående funn fra alle enhetens besøk er imidlertid at praktisk gjennomføring av visitasjon med avkledning varierer betraktelig mellom de ulike sektorene, institusjonene og også mellom enkeltpersoner og skift på den enkelte institusjon.
I mange tilfeller vil bruk av teknologiske hjelpemidler være tilstrekkelig for å oppnå formålet ved en undersøkelse, og noe forebyggingsenheten har observert ved flere institusjoner. Blant annet Mandelareglene oppfordrer til bruk av slike tiltak som alternativer til kroppslig undersøkelse.[4]
Forebyggingsenheten har observert bruk av metalldetektor og røntgengjennomsøkning av klær og vesker. I forbindelse med tollkontroll er det også observert bruk av bodyscanner.
Internasjonale retningslinjer anbefaler at kroppsvisitasjon skal gjennomføres av en person med det samme kjønn som den som blir visitert.[5] Dette er et sentralt vilkår for å unngå nedverdigende behandling spesielt med tanke på personer som har vært utsatt for overgrep. Av retningslinjene til straffegjennomføringsloven fremkommer det at kroppsvisitasjon i fengsler bør utføres av tilsatt av samme kjønn som den innsatte. Samtaler med innsatte bekrefter at det svært sjelden forekommer at menn er til stede under kroppsvisitering av kvinner. I de tilfellene det har skjedd har den mannlige betjenten stått med ryggen til eller stått utenfor en dør på gløtt. Innenfor sektorene psykisk helsevern og barnevern slår loven uttrykkelig fast at kroppsvisitasjon skal gjennomføres av person med samme kjønn som den som blir undersøkt. Det samme følger av interne retningslinjer for Politiets utlendingsinternat på Trandum. Funn fra forebyggingsenhetens besøk viser at det samme ser ut til å være praksis i politiarrester.
[1] Mandelareglene, regel 50.
[2] Se for eksempel Iwanczuk v Poland, 15. november 2001, Shennawy v France, 20. januar 2011, Valasina v Lithuania, 24. juli 2001 og Frerot v. France, 12. juni 2007.
[3] CPTs rapport etter besøk i Nederland 2.–13.mai 2016, CPT/Inf/(2017)1, side 46, avsnitt 110.
[4] Mandelareglene, regel 52.
[5] Mandelareglene, regel 81 nr. 3 og Bangkokreglene, regel 19.