Takk for at jeg fikk komme. Mitt navn er Helga Fastrup Ervik og jeg er leder av Sivilombudsmannens forebyggende enhet mot tortur og umenneskelig behandling.
Sivilombudsmannen er gitt mandatet som nasjonalt organ for forebygging av tortur og umenneskelig behandling etter Norges tilslutning til tilleggsprotokollen til FNs torturkonvensjon. I lys av forebyggingsmandatet finner vi grunn for å fremheve noen hovedpunkter fra vår høringsuttalelse i samme sak, avgitt 27. februar i år. Jeg gjør oppmerksom på at vi av tidshensyn kun går inn på enkelte av momentene som er omtalt i vårt høringssvar her. I tillegg vil jeg kort komme inn på forhold som ikke kom frem i departementets høringsnotat og som derfor heller ikke er omtalt i ombudsmannens høringssvar.
Sivilombudsmannen har, som ledd i utøvelsen av mandatet som forebyggingsorgan, hittil gjennomført 14 besøk til steder der mennesker er fratatt friheten. Seks av disse besøkene har vært til fengsler, seks til arrester og to til tvungent psykisk helsevern. Under besøkene fokuseres det på områder som kan utgjøre en risiko for umenneskelig behandling av de innsatte.
På bakgrunn av denne erfaringen vil jeg konsentrere meg om to hovedpunkter; for det første hovedutfordringer for innsattes rettssikkerhet og deres beskyttelse mot inhuman behandling, og for det andre muligheten for Sivilombudsmannen til å overholde sitt mandat overfor innsatte som overføres til soning i en annen stat.
Først, når det gjelder funn av relevans for soning i utlandet
Besøkene har avdekket tre sentrale risikoområder:
- mangel på gode primær- og spesialisthelsetjenester,
- problemer for innsatte med å forstå ansatte eller selv å bli forstått, og
- lokal praksis for bruk av tvangsmidler,
Oslo Universitetssykehus presenterte i høst en landsdekkende undersøkelse av den psykiske helsen til 850 innsatte i norske fengsler på oppdrag fra Kriminalomsorgen og Helsedirektoratet. Undersøkelsen viste at over 90 prosentinnsatte i norske fengsler har en eller flere psykiske lidelser.
Under ombudsmannens forebyggende besøk står helse alltid sentralt fordi dette er et kjent risikoområde for innsatte. Dette innebærer at det alltid blir det alltid gjennomført samtaler med helsepersonell og befaring av helsetjenestens lokaler. Fra de private samtalene forebyggingsenheten har med innsatte, ser vi at helsetjenesten har stor betydning for de innsattes fungering og levekår.
Det foreliggende forslaget innebærer at det ikke vil være den norske stat som skal ivareta helsetjenestene for de som overføres til soning i utlandet, men at helsetjenestene kjøpes fra den staten man leier fengselsplasser i. Ombudsmannen bemerker at norske myndigheter har begrenset mulighet for kontroll med hvordan utenlandske helsemyndigheter velger å gjennomføre helsetilbudet etter avtaleinngåelse. Vi peker også på at det i følge forslaget vil være Kriminalomsorgsdirektoratet som har ansvar for å sørge for at de innsattes rettigheter på helseområdet sikres. Dette er et ansvar som ligger under helsemyndighetene i Norge. Sivilombudsmannen er også bekymret for de praktiske utfordringene med å sikre tilgang til helsetjenester, herunder håndtering av språkutfordringer. Det er avgjørende for en riktig helsevurdering og -behandling at pasient og helsepersonell forstår hverandre fullt ut.
Bekymringen for at språkutfordringene kan få betydning for både de innsatte og de ansattes sikkerhet fastholdes. Ombudsmannen har erfart at mangel på felles språk mellom ansatte og innsatte i all dagligdags samhandling er en klar risikofaktor for umenneskelig behandling, også utenfor helsetjenestene.
Den europeiske torturforebyggingskomiteen CPT uttrykte bekymring om nettopp dette i sin rapport fra deres besøk til fengselet i Tillburg, som leies av belgiske myndigheter. De innsatte belgiske fangene som ikke snakket nederlandsk hadde store problemer med å forstå og å gjøre seg forstått. Vi har merket oss, når det gjelder den konkrete avtalen med Nederland, at de fleste betjentene vil ha nederlandsk som sitt morsmål.
Endelig understrekes også at bruk av tvangsmidler, det sterkeste inngrepet i enkeltmenneskers frihet, i realiteten ofte er underlagt lokale praksiser og at kultur og opplæring lokalt har stor betydning. Selv om det er det norske lovverket som skal anvendes på dette området, innebærer det en risiko at de mest inngripende tiltakene skal utøves av personer ansatt av andre stater som hverken har gjennomgått norsk betjentutdanning, eller som er underlagt norsk straffelov. Det fremgår også av avtalen at nederlandske instrukser om bruk av makt i fengselet skal overholdes i den norske avdelingen av Ullersmo fengsel.
Her vil vi uttrykke en spesiell bekymring for avtalen med Nederland der Norge fratas mulighet for å etterforske eventuelle straffebrudd begått av nederlandske betjenter i fengselet for norske innsatte. Vi viser her til Norges forpliktelser etter FNs torturkonvensjon artikkel 2, 1, der det heter at «Enhver konvensjonspart skal treffe effektive lovgivningsmessige, forvaltningsmessige, judisielle eller andre tiltak for å forhindre torturhandlinger på noe område under dens jurisdiksjon.”. FNs torturkomite har i en egen General Comment, publisert på bakgrunn av flere staters praksis med å sende fanger til andre land for avhør eller straffegjennomføring, understreket at statens ansvar for «noe område under dens jurisdiksjon» også omfatter steder som “steder for anholdelse, eller andre steder over hvilke staten utøver faktisk eller effektiv kontroll». Det er ikke omtalt i proposisjonen hvordan Norges forpliktelser etter torturkonvensjonen skal ivaretas i forvaltningen av den norske avdelingen i fengselet i Nederland.
Besøksmandat
Ombudsmannen etterlyste i høringsuttalelsen nærmere drøftelser av gjennomføringen av ombudsmannens forebyggingsmandat på en annen stats territorium. Det foreliggende lovforslaget omtaler ikke hvilke deler av straffegjennomføringen som skal håndteres etter norske regler og av myndigheter som vil være underlagt Norges OPCAT-forpliktelser. Derimot fremgår det av avtalen med Nederland at maktanvendelser på flere områder, vil bli håndtert etter nederlandske regler. Det fremgår også at straffbare handlinger som mistenkes begått under soningen i Nederland, vil være underlagt nederlandsk straffelovgivning og at helsetjenester vil bli kjøpt inn fra nederlandske myndigheter. Dette er eksempler på forhold som bidrar til sterkt å begrense området for ombudsmannens forebyggingsmandat overfor de menneskene som vil bli overført til utlandet for soning. Vi minner om at Ombudsmannens mandat ble utvidet til også å omfatte private institusjoner da OPCAT-mandatet ble lagt hit, nettopp for å sikre at forebyggingsenheten kan gjennomføre besøk til alle steder som i realiteten fratar noen friheten.
Etter å ha gjennomført 14 besøk til steder der mennesker er fratatt sin frihet, er det ombudsmannens klare oppfatning at forebygging krever en helhetlig tilnærming. Det vises i denne sammenheng til publiserte rapporter fra Sivilombudsmannens gjennomførte besøk under OPCAT-mandatet. Her fremgår det at både helseavdelinger i fengsler, legevakt, spesialisthelsetjeneste og håndtering av risiko ved transport, omfattes av mandatet og inngår som del av et besøk. For å illustrere problemstillingen kan det nevnes at rundt 30 % de anbefalingene ombudsmannen under sitt forebyggingsmandat har gitt til fengslene, berører helseforhold.
Vi gjør oppmerksom på at FNs underkomité mot tortur som har mandat til å gjennomføre besøk til alle som er fratatt friheten av norske myndigheter, har avgitt en uttalelse om forståelsen av Norges internasjonale forpliktelser ved overføring av innsatte til soning i et annet land. Her påpeker komiteen blant annet at det nasjonale forebyggingsorganet må kunne fremme anbefalinger til og inngå i en dialog med både «avsenderstaten» og «mottakerstaten» for å kunne overholde sitt mandat. Ombudsmannen stiller spørsmål til hvilket grunnlag man kan inngå i en dialog med en annen stats myndigheter om forhold som ligger utenfor norsk jurisdiksjon, og ser samtidig at dette vil være sentralt for å kunne ivareta mandatet etter tilleggsprotokollen. Man har i denne forbindelse også merket seg at avtalen som er inngått mellom Norge og Nederland hverken omtaler statenes forpliktelser etter tilleggsprotokollen eller mandatene til FNs underkomité og landenes nasjonale forebyggingsorganer.
Helt avslutningsvis påpekes det at Ombudsmannen ikke kan se at konsekvensene for de innsattes mulighet til å bringe saker inn for Sivilombudsmannen er håndtert.