Kapittel 5 – oversikt over saker av alminnelig interesse i året 2010

• Alminnelig forvaltningsrett
• Barn
• Helse
• Kriminalomsorg (fengsler m.v.)
• Landbruk, skogbruk og reindrift
• Menneskerettigheter
• Offentlighet og innsyn
• Plan og bygg
• Politiet og påtalemyndigheten
• Skatt og ligning (eiendomsskatt)
• Skole
• Sosialhjelp
• Tilsettingssaker, tilsettingsforhold
• Trygd og pensjon
• Vegtrafikk
• Utlendingssaker 

Etter ombudsmannsinstruksen § 12 skal årsmeldingen inneholde «en oversikt over behandlingen av de enkelte saker som Ombudsmannen mener har alminnelig interesse». Retningsgivende for utvalget av saker til meldingen er om saken anses å være representativ for sakstypen, om den er relevant som eksempel på saksbehandlingsfeil som er gjort, om saken er prinsipiell og rettsavklarende og om saken omhandler spørsmål av rettssikkerhetsmessig karakter.

Sakene er i stor utstrekning anonymisert. Bakgrunnen er bestemmelsene om taushetsplikt og dels hensynet til klagerne. Ettersom referater fra sakene publiseres og gjøres allment tilgjengelig, er klagernes navn gjennomgående ikke tatt med. Saker som er av særlig privat eller personlig karakter og som ikke kan anonymiseres tilstrekkelig, tas ikke med i meldingen.

Sakene er referert ved tittel og ingress nedenfor. For øvrig publiseres sakene fortløpende på ombudsmannens nettsted, www.sivilombudsmannen.no, og legges samlet ut på Lovdata, www.lovdata.no, én gang i året.

Det løpende arbeidet med enkeltsakene og min kontakt med forvaltningen gir meg et generelt inntrykk i forvaltningens saksbehandling og virksomhet. Det er en fare for at mitt arbeid med enkeltsakene kan gi et fortegnet inntrykk av forvaltningens saksbehandling generelt. Klagesakene har jo sitt utspring i situasjoner der borgerne føler seg galt og urettferdig behandlet. På bakgrunn av den kontakten jeg ellers har med forvaltningen gjennom besøk og inspeksjoner, er det mitt inntrykk at de saker jeg har tatt med i meldingen er representative ut fra de ovennevnte kriteriene.

Alminnelig forvaltningsrett

Gebyr for mudring – veiledningsplikt og habilitet

22. desember 2010 (Sak 2009/2869)

Eierne av en fritidseiendom skulle mudre utenfor en privat brygge og ble ilagt gebyr for tillatelse til mudring fra skip. Reglene for mudring fra henholdsvis land og skip var regulert av ulike regelsett. Dette innebar at mudring fra skip alltid krevde tillatelse og dermed gebyr, mens det ved mudring fra land ble gjort en konkret vurdering. Klagerne mente de burde fått denne informasjonen, slik at de kunne unngått gebyr ved å søke om mudring fra land i stedet. De anførte videre at en saksbehandler, som hadde tilrettelagt for behandlingen av saken, var inhabil.

Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde oppfylt sin veiledningsplikt. Han ba derfor om at saken ble behandlet på nytt, slik at klagerne ble stilt i en situasjon tilsvarende den de ville vært i etter riktig saksbehandling. Ombudsmannen uttalte generelt at terskelen for inhabilitet må være lav ved ekteskapslignende samboerskap med en part.

Arbeids- og velferdsetatens behandlingstid for oversendelser av saksdokumenter til saksparter og fullmektiger

13. desember 2010 (Sak 2010/1911)

Arbeids- og velferdsetatens behandlingstid for oversendelser av saksdokumenter til saksparter og fullmektiger ble tatt opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet på generelt grunnlag. Direktoratet erkjente at etaten hadde hatt problemer med å imøtekomme parters og fullmektigers krav om oversendelser av saksdokumenter innen tilfredsstillende tid, og redegjorde for flere tiltak som skulle føre til bedre oppfølging av sakene. Det ble uttalt at innsynskravene i utgangspunktet burde behandles innen to uker og at parten eller fullmektigen skulle få et foreløpig svar når det ikke lot seg gjøre å få oversendt dokumentene innen denne fristen.

Ombudsmannen uttalte at det måtte antas at tiltakene ville kunne bidra til at saksbehandlingstiden for partsinnsynssaker blir kortere enn den kunne synes å ha vært i de senere årene. Under henvisning til tidligere uttalelser, ble det bemerket at fristen som nå var satt til to uker trolig kunne og burde forkortes etter hvert som stadig flere av saksdokumentene ville være lagret elektronisk.

Navs saksbehandlingstid og rutiner for utsendelse av foreløpig svar – saker om avtalefestet pensjon og alderspensjon

20. november 2010 (Sak 2010/1290)

I forbindelse med behandlingen av en klage over lang saksbehandlingstid for søknad om avtalefestet pensjon, kom det frem at Nav rutinemessig fattet vedtak om innvilgelse av avtalefestet pensjon og alderspensjon fra tre måneder før virkningsdato.

Ombudsmannen uttalte at kravet om avgjørelse «uten ugrunnet opphold» i folketrygdloven § 21-10 første ledd og forvaltningsloven § 11 a første ledd ikke var til hinder for at sakene kunne behandles i en annen rekkefølge enn etter når de kom inn, der saklige og tilstrekkelig tungtveiende grunner talte for det. En forutsetning for at det skulle kunne være akseptabelt at søknadene ble behandlet etter iverksettingsdato i stedet for etter søknadstidspunkt, måtte være at de som søkte i god tid ble holdt orientert om saksbehandlingstiden og at det, så vidt mulig, ble gitt slik veiledning at deres behov for avklaringer i saken ble ivaretatt.

Helsepersonells brudd på taushetsplikt ved oversendelse av pasientjournal til Legeforeningens råd for legeetikk

27. oktober 2010 (sak 2009/187)

Saken gjaldt Helsetilsynet i Hordalands vurdering av om en lege hadde brutt sin taushetsplikt i forbindelse med oversendelse av en pasientjournal til Den norske legeforenings råd for legeetikk. Journalen ble oversendt i forbindelse med at pasienten klaget til rådet, og Helsetilsynet la til grunn at klagen måtte oppfattes som et stilltiende samtykke til at journalen kunne oversendes dit.

Ombudsmannen uttalte at pasienten ved å klage til Rådet for legeetikk måtte anses å ha samtykket stilltiende i at det innklagede helsepersonellet gjennom en uttalelse kunne komme med sitt syn på de forholdene som var tatt opp med rådet. Klagen i seg selv kunne imidlertid ikke anses som et samtykke til å oversende pasientens journal som sådan. Det må foreligge et særskilt grunnlag for at det skal kunne legges til grunn at pasienten har samtykket til oversendelse av journalen. Ombudsmannen kunne ikke se at det var holdepunkter for dette i denne saken og ba Helsetilsynet om å behandle saken på nytt.

Avvisning av søknad – rettskraftsvirkninger av forvaltningsvedtak

18. oktober 2010 (Sak 2010/14)

Uttalelsen gjaldt et vedtak om avvisning av søknad om fradeling av tre tomter i område avsatt til LNF- formål i kommuneplanens arealdel. Fylkesmannen opprettholdt etter klagebehandling kommunens avvisningsvedtak. Begrunnelsen var at klageren hadde søkt om tilsvarende tillatelse kort tid før. Søknaden ble da avslått, men avslaget ble ikke påklaget.

Ombudsmannen kom til at kommunen ikke hadde rettslig grunnlag for å avvise den nye søknaden. Til tross for at søknaden gjaldt det samme som den første og ble fremmet kort tid etter, skulle den ha vært realitetsbehandlet. Det var ikke skjedd en toinstansprøving av de materielle spørsmålene i saken og søknaden var ikke sjikanøs.

Fylkesmannen tok ombudsmannens uttalelse til etterretning og omgjorde sitt klagevedtak. Han opphevet videre kommunens avvisningsvedtak og ba kommunen om å behandle klagerens søknad.

Skjulte lydopptak som dokumentasjon i sak om retting og sletting av journalopplysninger

7. oktober 2010 (Sak 2009/167)

Saken gjaldt i første rekke spørsmålet om Helsetilsynet var forpliktet til å ta i betraktning skjulte lydopptak i en sak om retting og sletting av opplysninger i en pasientjournal. A og B klaget en slik sak inn for Helsetilsynet i Hordaland, og ønsket å fremlegge lydopptak de hadde tatt opp i det skjulte til støtte for sine anførsler. Tilsynet ville ikke ha lydopptakene tilsendt og tok ikke stilling til betydningen av opptakene. Heller ikke Statens helsetilsyn tok stilling til bruken av lydopptakene i den konkrete saken.

Ombudsmannen fant grunn til å kritisere både Helsetilsynet i Hordalands og Statens helsetilsyns behandling av saken. Det representerte et brudd på forvaltningslovens krav om at en sak skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes at lydopptakene ikke ble tatt i betraktning. Vedtaket i saken syntes heller ikke å tilfredsstille forvaltningslovens innholdsmessige krav til begrunnelse. Selv om det var positivt at Statens helsetilsyn til slutt vurderte saken konkret, og kom til at lydopptakene burde vært tatt i betraktning, mente ombudsmannen at det på et tidligere tidspunkt burde vært reagert mot Helsetilsynet i fylkets behandling. Ombudsmannen konkluderte med at Helsetilsynet i Hordalands vedtak, som følge av saksbehandlingsfeilene, måtte anses som ugyldig. Det ble derfor bedt om at saken ble vurdert på nytt.

Rettslig klageinteresse for hytteeierforening

29. september 2010 (Sak 2010/1406)

Saken gjaldt spørsmålet om en interesseorganisasjon hadde rettslig klageinteresse. Midtre Syndin hytteeierforening påklaget kommunens samtykke til innkreving av bompenger på den private veien medlemmene av foreningen brukte som adkomst. Klagen ble avvist fordi kommunen mente foreningen ikke hadde rettslig klageinteresse.

Ombudsmannen kom til at foreningen hadde rettslig klageinteresse. Ordningen med kommunalt samtykke til bompenger på privat vei er gitt for å beskytte nettopp brukerne av veien. Hytteeierforeningen var en naturlig representant for hytteeiernes interesser i dette tilfellet, og det var rimelig at foreningen kunne påklage samtykket. Klagen måtte derfor behandles.

Etter ombudsmannens uttalelse realitetsbehandlet kommunen hytteeierforeningens klage.

Sakskostnader – opphevelse av avvisningsvedtak i sak knyttet til vedtak om løpende tvangsmulkt

29. september 2010 (Sak 2009/848)

Saken gjaldt et krav om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36, knyttet til et vedtak om løpende tvangsmulkt etter brann- og eksplosjonsvernloven § 39 første ledd.

Ombudsmannen kom til at det forelå et enkeltvedtak som var endret til gunst for parten ved at brann- og redningstjenesten hadde opphevet et avvisningsvedtak. Han ba derfor Representantskapet i Trøndelag brann- og redningstjeneste IKS om å vurdere saksomkostningsspørsmålet på nytt.

Strand kommunes klagebehandling av saker om startlån

23. september 2010 (Sak 2010/949)

På bakgrunn av en konkret klagesak ble det på generelt grunnlag tatt opp enkelte spørsmål knyttet til Strand kommunes klagebehandling av saker om startlån.

Ombudsmannen hadde flere innvendinger mot kommunens rutiner for klagesaksbehandling og ba kommunen endre disse, slik at de ble i samsvar med forvaltningsloven, kommuneloven og god forvaltningsskikk.

Kommunen var enig i og tok til etterretning ombudsmannens uttalelse. I brev til ombudsmannen opplyste kommunen at den hadde lagt om rutiner og prosedyren for klagebehandling av saker om startlån.

Saksbehandlingstiden i Statens sivilrettsforvaltning og politiet i saker om erstatning etter strafforfølgning

3. september 2010 (Sak 2010/1682)

På bakgrunn av klagesaker til ombudsmannen ble det rettet en generell henvendelse til Justisdepartementet om saksbehandlingstiden i Statens sivilrettsforvaltning og politiet av saker etter straffeprosessloven kap. 31 om erstatning etter strafforfølgning.

Henstilling til Halden kommune om undersøkelser av mulige misligheter

26. august 2010 (Sak 2010/1516)

Ved behandlingen av tre konkrete klagesaker, ble ombudsmannen gjennom lokalmedia kjent med at det i lengre tid hadde vært rykter og påstander om misligheter både i administrasjonen og i den politiske ledelsen i Halden kommune. Ombudsmannen mente det var belastende for lokaldemokratiet at tilliten til de lokale myndighetene syntes å være utsatt for sterk slitasje. Dette kunne i sin tur gå ut over kvaliteten i kommunens tjenester til innbyggerne. På bakgrunn av disse ryktene og inntrykket ombudsmannen hadde fått av kommunens vilje til å ta tak i problemene, herunder debatten rundt kommunens kontrollutvalg og behandlingen av tips om påståtte misligheter, fant ombudsmannen grunn til å henstille til kommunen å iverksette undersøkelser som kunne avklare og eventuelt bidra til å avkrefte ryktene og påstandene. For å være egnet til å imøtegå påstandene, mente ombudsmannen undersøkelsene burde være bredt anlagt og gjennomføres av eksterne aktører. Ut over dette, ønsket ikke ombudsmannen å uttale seg om hvordan undersøkelsene eventuelt skulle gjennomføres.

Kommunen hadde en annen oppfatning av situasjonen, og mente kommunen allerede hadde vært gjennom undersøkelser. Rådmannen redegjorde for hvilke undersøkelser som hadde vært gjort og som var vedtatt at skulle gjennomføres. Ordføreren pekte på det han mente var en koordinert kampanje fra et lite mindretall som ikke aksepterte flertallsbeslutninger og ikke forholdt seg til de politiske spillereglene. Det ble vist til at det ikke kunne iverksettes undersøkelser uten at det forelå dokumentasjon. Slike undersøkelser var for ressurskrevende – både kostnads- og personalmessig – til å skulle iverksettes på bakgrunn av rykter alene, og var dessuten egnet til å skape splid.

Ombudsmannen avsluttet saken med å understreke at det var påstandene om misligheter – ikke mer ordinære forvaltningsfeil – det var satt søkelys på. Det ble også understreket at ombudsmannen ikke satt på dokumentasjon som tilsa at det var hold i ryktene. Systemkontrollen kommunen hadde vært gjennom – som hovedsakelig syntes å gjelde de ordinære forvaltningsfeilene – hadde kanskje ikke vært egnet til å tilbakevise beskyldningene om misligheter. Ombudsmannen gjentok at han fortsatt næret bekymring for at tilliten til de lokale myndighetene syntes å være utsatt for slitasje, og lot det være opp til kommunen selv å avgjøre om det skulle iverksettes tiltak, og i så fall hva som skulle gjøres. Kommunen valgte ikke å følge ombudsmannens anmodning, noe ombudsmannen tok til etterretning.

Innsyn i statistisk materiale fra nasjonale prøver

17. august 2010 (Sak 2010/1383)

Avisa Varingen ble nektet innsyn i statistikk for Nittedal kommune om elever som hadde fått fritak fra deltakelse på nasjonale prøver. Innsyn ble nektet i de tilfellene der antallet fritatte elever var mellom 1 og 4. Dette fulgte av et internt, automatisert regelsett utarbeidet bl.a. for bruk ved publisering av statistikk på nettportalen Skoleporten. Reglene var gitt bl.a. for å ivareta taushetsplikten. Avslaget ble begrunnet med faren for å røpe taushetsbelagte opplysninger om enkeltelever.

Ombudsmannen uttalte at departementets uttalelser om koblingsfare bygget på en tvilsom forståelse av taushetspliktreglene i forbindelse med innsyn i statistiske opplysninger. Det var heller ikke foretatt en tilstrekkelig konkret vurdering av den aktuelle innsynsbegjæringen. Kunnskapsdepartementet ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.

Dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven § 36 annet ledd

23. juli 2010 (Sak 2009/1588)

Saken gjaldt forståelsen av forvaltningsloven § 36 annet ledd, som gir adgang til å pålegge en part å dekke motpartens saksomkostninger i saker som vesentlig er en «tvist mellom parter».

Miljøverndepartementet la til grunn at det ikke foreligger en «tvist mellom parter» når klageren er et forvaltningsorgan som opptrer som ivaretaker av offentlige interesser. Ombudsmannen kom til at dette er en for snever forståelse av bestemmelsen, og ba derfor departementet vurdere saken på nytt.

Dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen og kommuneplanens LNF-formål for oppføring av badehus

30. juni 2010 (Sak 2009/979)

Saken gjaldt avslag på søknad om dispensasjon for oppføring av badehus på Strandpromenaden på Nesodden. Fylkesmannen fant at det forelå en rekke relevante hensyn som i dispensasjonsvurderingen trakk i ulik retning. Imidlertid konkluderte fylkesmannen med å ville legge avgjørende vekt på at oppføring av badehus ville «hindre kontakten» mellom promenaden og sjøen.

Ombudsmannen mente det var uklarheter rundt faktiske forhold som fylkesmannen burde kunne avklare ved å foreta en befaring. Fylkesmannen ble derfor bedt om å behandle saken på nytt og vurdere behovet for befaring.

Fylkesmannen befarte deretter området, og opplyste i senere brev hit at han ikke hadde funnet grunn til å omgjøre vedtaket 30. mars 2009. Ombudsmannen fant da å la saken bero.

Innsyn i pristilbud i forlagskontrakt

29. juni 2010 (Sak 2010/65)

Spørsmål om innsyn i en kontrakt fra mai 2008 mellom Kirkerådet og et forlagshus om forlagsretten til utgivelse av ny salmebok og liturgi. Kirkerådet unntok først hele kontrakten, men ga senere innsyn i kontrakten med unntak av pristilbudet. Avslaget ble begrunnet med at pristilbudet var forretningshemmeligheter som kunne unntas etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2.

Ombudsmannen fant det tvilsomt om prisopplysningene var undergitt taushetsplikt. Det måtte legges særlig vekt på avtalens særegenhet, og at det går lang tid mellom hver gang denne typen avtaler inngås. Videre hadde tidsaspektet og hensynet til åpenhet om bruk av offentlige midler en viss betydning. Kirkerådet ble bedt om å vurdere kravet om innsyn i pristilbudet på nytt.

Brukarens høve til samtale med sakshandsamar i Nav

21. juni 2010 (Sak 2010/946)

Ein part som har sakleg grunn for det skal etter reglane i forvaltningslova ha høve til å drøfte saka munnleg med ein tenestemann ved det forvaltningsorganet som handsamar saka. Etter fleire klagar hit tok ombodsmannen av eige tiltak opp med Arbeids- og velferdsdirektoratet korleis dagens praksis i Nav der dei avgjerande organa vert skjerma frå direkte kontakt med brukarane, stod seg i høve til desse reglane.

Ombodsmannen fann ikkje framstillinga til Arbeids- og velferdsdirektoratet heilt tilfredsstellande, og oppfordra direktoratet til ein kritisk gjennomgang av dagens praksis.

Overføring til fengsel med høyere sikkerhetsnivå

12. mai 2010 (Sak 2008/1980)

Saken gjaldt overføring av en innsatt fra et fengsel med lavt sikkerhetsnivå til et fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Bakgrunnen var den innsattes atferd og særlig varsler om en angivelig aksjon mot fengselet.

Ombudsmannen kritiserte fengselet for brudd på reglene om forhåndsvarsling, slik at den innsatte ble fratatt muligheten til å uttale seg før vedtaket om overføring ble truffet. Videre påpekte ombudsmannen at underretningen om vedtaket ble trenert. Etter ombudsmannens syn heftet det også noe tvil ved selve vedtaket, ved at frykten for negativ presseomtale tilsynelatende hadde stått sentralt.

Dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36 der Nav Klage og anke hadde opphevet Nav lokals avslag på søknad om uføreytelser

29. april 2010 (Sak 2009/343)

Saken gjaldt krav om dekning av sakskostnader etter Nav Klage og ankes opphevelse av et avslag på en søknad om uføreytelser. Opphevelsen skyldtes at Nav lokals behandling av søknaden hadde vært beheftet med saksbehandlingsfeil.

Ombudsmannen kom til at det var grunnlag for å rette kritikk mot Nav Drift og Utviklings avgjørelse i saken, og ba om at vedtaket om avslag på dekning av sakskostnader ble behandlet på nytt.

Tvilsom praksis ved ileggelse av tvangsmulkt og manglende klageadgang

20. april 2010 (Sak 2008/998)

Et byggefirma ble ilagt tvangsmulkt for brudd på godkjent avfallsplan. I tråd med vanlig praksis i kommunen ble tvangsmulkten ilagt samtidig som avfallsplanen ble godkjent, men krav om betaling forfalt ikke før det ble konstatert brudd på avfallsplanen. Etter at kommunen sendte krav om betaling av tvangsmulkten, klaget firmaet og anførte at det ikke var brudd på avfallsplanen. Klagen ble avvist som for sent fremmet ettersom klagefristen var tre uker fra da tvangsmulkten ble ilagt og ikke når kravet om betaling ble fremmet.

Ombudsmannen kom til at kommunens tidligere praksis med å ilegge tvangsmulkt i forkant ikke kunne sies å ha vært i tråd med forurensningslovens hensikt. Kommunen ble derfor bedt om å foreta en ny vurdering av klagen på tvangsmulkten og eventuelt sørge for at saken ble gjenstand for endelig klagebehandling.

Fritak fra taushetsplikt for forskning

16. april 2010 (Sak 2009/1391)

Helse- og omsorgsdepartementet fritok Aker universitetssykehus (Aker – nå en del av Oslo universitetssykehus HF) fra taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21, slik at A kunne få innsyn i pasientjournaler som psykiateren Johan Scharffenberg hadde skrevet. Fritaket for taushetsplikt ble gitt i forbindelse med As arbeid med en biografi om Scharffenberg. A klaget imidlertid til ombudsmannen og fremholdt at det ikke var praktisk mulig å gjennomføre innsynet uten at han også fikk se taushetsbelagt informasjon som ikke var omfattet av dispensasjonen.

Ombudsmannen uttalte at det knyttet seg begrunnet tvil til departementets saksbehandling i forbindelse med vurderingen av dispensasjonens omfang. Særlig knyttet dette seg til i hvilken grad alle relevante hensyn var vurdert, og begrunnelsen for hva det var «nødvendig» å få innsyn i for å nå formålet med forskningen.

Etter en ny vurdering opprettholdt departementet sin avgjørelse om ikke å utvide dispensasjonen som var gitt.

Tillatelse til oppføring av veranda – omgjøringsadgang og saksbehandling

15. april 2010 (Sak 2009/2923)

Kommunen omgjorde en tillatelse den hadde gitt til oppføring av veranda til halvpart av tomannsbolig med den begrunnelse at tillatelsen var ugyldig. Fylkesmannen opprettholdt omgjøringsvedtaket, til tross for at han anså den opprinnelige tillatelsen for å være gyldig.

Ombudsmannen kom til at det heftet tvil ved det rettslige grunnlaget fylkesmannen bygget stadfestelsesvedtaket på, og at saksbehandlingen forut for vedtaket var mangelfull. Fylkesmannen ble bedt om å oppheve vedtaket og å behandle saken på nytt.

 Tildeling av fastlegehjemler – mangelfull utredning og kontradiksjon m.v.

15. april 2010 (Sak 2009/1111)

Saken gjaldt en kommunes tildeling av fastlegehjemler ved et legesenter. Kommunen la blant annet vekt på at klageren var samboer med innehaveren av den ene hjemmelen ved senteret. Kommunens holdning var at en slik relasjon var uønsket ved små legesentre, og innkalte henne ikke til intervju.

Ombudsmannen kom til at kommunen hadde begått flere feil i saksbehandlingen. Saken var ikke godt nok utredet og klageren fikk ikke anledning til å ta til motmæle mot kommunens syn på sentrale forhold. Kommunehelsetjenestelovens krav om at den faglig best skikkede skal tildeles en ledig hjemmel, kunne ikke tilsidesettes. Behandlingen av saken utgjorde i seg selv en urett mot klageren, og kommunen ble bedt om å se på saken på nytt.

Etter en ny gjennomgang konkluderte kommunen med at saksbehandlingsfeilene ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Kommunen beklaget imidlertid saksbehandlingen.

Taushetsplikt for opplysninger om deltakere i frikjøpsordning knyttet til seismikkskyting

17. mars 2010 (Sak 2009/1977 og 2009/2220)

Spørsmålet i saken var om navnet på de fiskerne som deltok i den såkalte frikjøpsordningen knyttet til seismikkskyting i Lofoten og Vesterålen, samt hvilke kompensasjonsbeløp som ble utbetalt, er underlagt taushetsplikt.

Ombudsmannen kom til at det neppe var grunnlag for å unnta de aktuelle opplysningene som taushetsbelagte. Olje- og energidepartementet ble bedt om å behandle saken på nytt.

Etter en fornyet vurdering ga Olje- og energidepartementet innsyn i dokumentene.

Kravene til sakens opplysning ved inndragning av skjenkebevilling

24. februar 2010 (Sak 2008/1997)

Etter en skjenkekontroll ble bevillingshaveren tildelt åtte prikker og skjenkebevillingen ble inndratt for to uker. Skjenkekontrollørene hadde observert og rapportert om skjenking av alkohol til en person som var åpenbart påvirket av rusmidler. I klagen til ombudsmannen anførte bevillingshaveren at vedkommende gjest ikke var beruset, men syk med en adferd som var til forveksling lik en beruset persons.

Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere fylkesmannen for manglende opplysning av saken, og det kunne ikke anses som en saksbehandlingsfeil at fylkesmannen ikke gjennomførte et møte med den aktuelle gjesten i ettertid. Saken måtte også anses som tilstrekkelig opplyst da vedtaket ble truffet.

Taushetsplikt for opplysning om enhetspris på influensavaksine

15. februar 2010 (sak 2009/1960)

Spørsmål om opplysninger om enhetspris i to avtaler om levering av henholdsvis sesongvaksine og pandemivaksine var underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 om næringsopplysninger.

Ombudsmannen kom til at det ikke var holdepunkter for rettslige innvendinger mot at opplysningen om enhetspris på pandemivaksinen ble hemmeligholdt. På grunn av den tiden som var gått siden avgjørelsen ble truffet samt endrede forutsetninger i markedet, ble likevel departementet bedt om å vurdere spørsmålet på nytt. Når det gjaldt enhetspris på sesongvaksinene, hadde ikke ombudsmannen tilstrekkelige holdepunkter for å uttale seg om det eksisterte et behov for hemmelighold. Departementet ble derfor bedt om å behandle også dette spørsmålet på nytt.

Departementet vurderte saken på nytt, og fant å kunne gi innsyn i enhetsprisene for sesongvaksinene. Når det gjaldt pandemivaksinen, ble avslaget opprettholdt.

Krav til begrunnelse – vedtak om ordensstraff

8. februar 2010 (Sak 2009/1931)

Saken gjelder spørsmål om saksbehandlingsfeil i forbindelse med ileggelse av skriftlig advarsel som ordensstraff.

Ombudsmannen kom til at vedtaket om ordensstraff ikke tilfredsstilte de lovfestede og ulovfestede kravene til begrunnelse for enkeltvedtak. Saken kunne heller ikke anses tilstrekkelig opplyst før formannskapet traff endelig avgjørelse i saken. Samlet sett kunne det ikke utelukkes at disse feilene hadde virket bestemmende på vedtakets innhold.

Kommunen behandlet saken på nytt og opphevet vedtaket om ordensstraff.

Krav til reell toinstansbehandling  –  sak om avkjørsel fra riksvei

29. januar 2010 (sak 2009/1233)

Fylkesmannen i Østfold traff som klageinstans et nytt realitetsvedtak etter veglova § 40 annet ledd, og avslo søknaden om avkjørsel, etter at Statens vegvesen som førsteinstans hadde avvist saken.

Ombudsmannen kom til at fylkesmannen ikke hadde kompetanse til å treffe realitetsvedtak i denne saken. For å gi klageren en reell toinstansbehandling og ikke minst for å sikre en forsvarlig utredning og opplysning av saken, burde Statens vegvesens vedtak i dette tilfellet ha vært opphevet og sendt tilbake for ny behandling.

På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse omgjorde fylkesmannen sitt eget vedtak, opphevet Statens vegvesens avgjørelse og sendte saken tilbake for ny behandling.

Spørsmål om taushetsplikt for straffbare forhold og dokumentinnsyn

19. januar 2010 (Sak 2009/544)

En lokal dyrevernnemnd ga delvis innsyn i en rapport med tilhørende bilder fra en inspeksjon av hundehold. Etter inspeksjonen traff dyrevernnemnda vedtak om å redusere antallet hunder. Mattilsynets regionkontor konkluderte med at dyrevernnemnda ikke hadde brutt taushetsplikten ved utlevering av rapporten.

Den manglende dokumentasjonen av hvordan begjæringen om dokumentinnsyn ble behandlet av dyrevernnemnda, har vanskeliggjort ombudsmannens etterprøving av saken. Det er likevel grunn til å konkludere med brudd på taushetsplikten ved at opplysninger om en persons straffbare handlinger er gitt ut. Selv om navnet var sladdet, inneholdt inspeksjonsrapporten og vedtaket ellers nok informasjon til å identifisere vedkommende. På grunn av konkrete forhold var det nærliggende å anta at de som hadde bedt om innsyn i bildene fra inspeksjonen allerede kjente vedkommendes identitet. I et slikt tilfelle var også utleveringen av bildene i strid med taushetsplikten, selv om bildene i seg selv ikke identifiserte personen.

Unnlatt varsling om reguleringsendring og spørsmål om fylkesmannen var inhabil i klagesak

18. januar 2010 (Sak 2009/1306)

Etter innsigelse fra miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Aust-Agder ble forslaget til reguleringsplan endret, slik at strandlinjen på klagers eiendom skulle legges ut som friluftsområde istedenfor byggeområde. Grunneieren klaget, men den samme fylkesmannen stadfestet reguleringsvedtaket.

Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til spørsmålet om det kunne utelukkes at feil ved saksbehandlingen ikke hadde hatt betydning for utfallet av saken. Det kunne også reises spørsmål om fylkesmannens habilitet. Ombudsmannen ba om at saken ble vurdert på nytt og anbefalte at det ble oppnevnt settefylkesmann.

Fylkesmannen i Telemark ble deretter oppnevnt som settefylkesmann og behandlet saken. Etter fylkesmannens mening hadde «omreguleringen i praksis ingen negative virkninger for utnyttelsen av eiendommen», og heller «ikke noen virkning for eksisterende bruk». Fylkesmannen konkluderte med at klagen ikke kunne «føre fram på grunn av unnlatt varsling».

Klageren sa seg uenig i fylkesmannens vurderinger og ba ombudsmannen gjenoppta sin behandling. Anmodningen ble oversendt Fylkesmannen i Telemark for kommentarer.

Barn

Fylkesmannens tilsynsansvar i barnehagesak – dokumenthåndtering

19. oktober 2010 (Sak 2010/1458)

Tilleggsopplysninger til en søknad om skifte av barnehage ble registrert i kommunens elektroniske saksbehandlingssystem i form av et sammendrag. Selve brevet ble returnert til søkeren.

Ombudsmannen tok opp spørsmålet om omfanget av tilsynsplikten etter barnehageloven § 9 med fylkesmannen. Fylkesmannen la til grunn at kommunen har plikt til å oppbevare i alle fall en fullstendig kopi av brevet med tilleggsopplysninger.

Barnebidrag – fastsetting av inntekt etter skjønn

6. april 2010 (Sak 2009/2069)

Bidragspliktige sluttet i høyt betalt stilling og begynte næringsvirksomhet. Han gikk ned i inntekt. Inntekten ble beregnet etter skjønn, og bidragspliktige klaget over dette og den konkrete fastsettingen.

Ombudsmannen kom til at Navs vurdering av om det forelå rimelig grunn til inntektsreduksjon, og derav adgangen til å fastsette inntekten ved skjønn, var mangelfull. Videre hadde ombudsmannen innvendinger mot den konkrete fastsettingen. Nav Klageinstans ble bedt om å behandle saken på nytt.

Helse

Klage over avslag på søknad om sykehjemsplass

24. september 2010 (Sak 2009/1494)

Helsetilsynet i fylket stadfestet kommunens avslag på en søknad om korttidsplass/rehabiliteringsplass ved et sykehjem. Søkeren ble i stedet tilbudt hjemmebaserte tjenester. Klagen gjaldt blant annet kommunens klageordning og Helsetilsynet i fylkets grunnlag for konklusjonen om at søkeren fikk oppfylt sin rett til «nødvendig helsehjelp» etter kommunehelsetjenesteloven.

Ombudsmannen påpekte at kommunen ikke hadde fulgt reglene for korrekt klagebehandling ved at samme organ hadde vurdert saken som beslutningsmyndighet og som klageinstans. Helsetilsynet burde derfor henvist saken til ny behandling i kommunen. Beslutningsgrunnlaget til Helsetilsynet var dessuten sparsomt, og det fremsto som usikkert om tilsynet hadde et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere saken.

Avvisning av klage på vedtak om overføring til tvungent psykisk helsevern med døgnopphold

17. august 2010 (Sak 2009/823)

Bakgrunnen for saken var at en kontrollkommisjon for et sykehus avviste en klage fra en pasient på et vedtak om overføring av ham etter psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 § 4-10 fra tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold til tvungent vern i sykehusavdeling. Kommisjonen hadde begrunnet avvisningen både med at det var uklart om det forelå en klage og at klagen uansett ikke lenger var aktuell ettersom pasienten på tidspunktet for kommisjonens behandling var utskrevet fra den aktuelle sykehusavdelingen.

Kommisjonen ble kritisert for ikke å ha foretatt undersøkelser for å få avklart spørsmålet om pasienten ønsket å klage eller ikke. Ombudsmannen uttalte videre at pasienten hadde krav på å få realitetsbehandlet sin klage og at den ikke kunne avvises med den begrunnelse at den ikke lenger var aktuell fordi pasienten var utskrevet fra den aktuelle sykehusavdelingen. Kommisjonen ble bedt om å behandle saken på nytt.

Kriminalomsorg (fengsler m.v.)

Undersøkelse av INFOFLYT-systemet i kriminalomsorgen

3. desember 2010 (Sak 2007/2274)

Ombudsmannen stilte en rekke spørsmål til Justis- og politidepartementet knyttet til INFOFLYT, som er et system for utveksling av informasjon mellom kriminalomsorgen og politiet/påtalemyndigheten i saker som er særlig alvorlige og med særlig høy risiko. Departementet opplyste i sitt svar at det var nedsatt et utvalg som blant annet skulle utrede mange av de spørsmålene som ombudsmannen hadde tatt opp.

På bakgrunn av den pågående utredningen ble saken avsluttet, men ombudsmannen ba om å bli orientert om det videre arbeidet på området. Ombudsmannen kom også med enkelte kritiske merknader til departementets og kriminalomsorgens håndtering av de personvernmessige sidene ved INFOFLYT. Han ga blant annet uttrykk for at spørsmålene knyttet til personvern skulle ha vært avklart før systemet ble tatt i bruk og ikke først i ettertid.

Lang ventetid fra rettskraftig dom til soningsinnkalling

15. juni 2010 (Sak 2009/2696)

Saken gjaldt lang ventetid fra rettskraftig dom til soningsinnkalling. A ble først innkalt til soning av en dom på tre års fengselsstraff over seks år etter at dommen ble rettskraftig. Ventetiden skyldtes blant annet at Oslo statsadvokatembeter ikke utstedte fullbyrdelsesordre før tidligst et halvt år etter at Riksadvokaten hadde akseptert dommen. Det syntes videre å være på det rene at saken ble betydelig forsinket etter at den var oversendt Oslo politidistrikt, som etter dagjeldende regelverk hadde ansvaret for iverksetting av straffen.

Ombudsmannen uttalte at den svært lange ventetiden representerte et grovt og åpenbart brudd på straffeprosesslovens og påtaleinstruksens regler om at en dom som hovedregel skal sones «straks den er rettskraftig». En beklagelse til A – som Riksadvokaten hadde gitt på vegne av påtalemyndigheten – var derfor på sin plass. Ombudsmannen antok for øvrig at et så vidt uvanlig langt tidsforløp mellom rettskraftig dom og fullbyrdelse, som ikke skyldtes domfelte selv, ville kunne være et relevant moment ved vurderingen av en søknad om benådning. Etter at A søkte benådning, ga påtalemyndigheten sin tilslutning til søknaden, og tilrådet at straffen ble gjort betinget ved benådning.

A ble ved kongelig resolusjon 1. oktober 2010 benådet, slik at hele fengselsstraffen ble gjort betinget.

Landbruk, skogbruk og reindrift

Avslag på søknad om konsesjon for erverv av landbrukseiendom

14. september 2010 (Sak 2009/567)

Saken gjaldt avslag på søknad om konsesjon for erverv av en skogeiendom uten bygninger. Klageren eide ikke landbrukseiendom fra før, og kommunen mente at landbrukseiendommer uten grunnlag for bosetting og selvstendig drift heller burde legges til eiendommer med bosetting og aktiv drift for å øke ressursgrunnlaget på slike eiendommer. På den måten kan grunnlaget for fortsatt bosetting på eiendommen sikres.

Ombudsmannen kom til at det var knyttet begrunnet tvil til vedtakets gyldighet. Kommunen hadde ikke dokumentert at det fantes andre relevante interessenter til eiendommen. Videre var det holdepunkter for å tro at klageren hadde vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling ved at kommunen ikke hadde stilt tilsvarende krav om å eie landbrukseiendom til andre konsesjonssøkere.

Avslag på søknad om konsesjon ved kjøp av landbrukseiendom

29. juni 2010 (Sak 2009/1976)

Fylkeslandbruksstyret i Rogaland avslo søknad om konsesjon for kjøp av landbrukseiendom med den begrunnelse at det var best for bygda og landbruket at bruk med tradisjonell landbruksdrift fikk mulighet til å styrke ressursgrunnlaget. Søkeren ønsket å «utvikle tilbod innan retreat, kultur og turisme» og å leie ut jorda.

Ombudsmannen kom til at fylkeslandbruksstyrets begrunnelse etterlot tvil med hensyn til om det var tatt riktig utgangspunkt for vurderingen og om alle relevante hensyn var vurdert. Fylkesmannen ble bedt om å foreta en fornyet vurdering av saken.

Fylkesmannen opphevet deretter fylkeslandbruksstyrets vedtak og ga klageren konsesjon på kjøp av eiendommen.

Overføring av siidaandel

14. mai 2010 (Sak 2009/702)

Reindriftsstyret hadde samtykket i overføring av lederansvar for siidaandel fra onkel til niese. Lederen av en annen siidaandel i samme distrikt hevdet at den nye siidalederen ikke oppfylte kravene i reindriftsloven § 15 annet ledd «om å ha deltatt i alle sider av arbeidet i reindriften sammen med lederen i minst tre år», og at det ikke kunne gjøres unntak fra denne regelen.

Ombudsmannen kom til at Reindriftsstyrets avgjørelse og begrunnelse fremsto som uklar, og han ba om at saken ble behandlet på nytt.

Reindriftsstyret behandlet deretter saken på nytt med samme resultat, men presiserte grunnlaget for vedtaket.

Oppføring av gjeterhytte til reindriften

24. februar 2010 (sak 2009/586)

Landbruks- og matdepartementet omgjorde Reindriftsstyrets vedtak om godkjenning av gjeterhytte etter reindriftsloven § 21 første ledd, under henvisning til at det ikke kunne gis godkjenning for slik hytte til andre enn reinbeitedistrikter, siidaer og siidaandelsinnehavere.

Ombudsmannen kom til at det knyttet seg begrunnet tvil til om departementet hadde adgang til å omgjøre vedtaket da det ikke ble foretatt en konkret vurdering av om gjeterhytta var «nødvendig», jf. reindriftsloven § 21 første ledd. Departementet ble bedt om å foreta en ny vurdering av saken.

Menneskerettigheter

Skriftlig advarsel etter publisering av kronikk

15. april 2010 (sak 2009/2770)

Saken gjelder spørsmålet om en arbeidsgiver hadde rettslig adgang til å gi en ansatt en skriftlig advarsel på bakgrunn av at han hadde skrevet og fått publisert en kronikk i en avis.

Ombudsmannen kom til at den skriftlige advarselen ikke var berettiget. Arbeidsgiveren ble bedt om å vurdere saken på nytt.

Etter en fornyet vurdering trakk arbeidsgiveren tilbake advarselen.

Beregning av tilleggsavgift – forholdet til uskyldspresumsjonen i EMK

15. april 2010 (Sak 2008/2261)

Saken gjaldt hvordan tilleggsavgiften skulle beregnes i et tilfelle der selskap A feilaktig hadde fradragsført inngående merverdiavgift for tidlig – dvs. før det egentlig forelå fradragsrett – og feilen ble oppdaget av avgiftsmyndighetene gjennom et bokettersyn før selskapet hadde hatt anledning til selv å rette opp feilen uoppfordret.

Ombudsmannen kom til at det var galt av avgiftsmyndighetene automatisk å beregne tilleggsavgiften på grunnlag av hele beløpet som feilaktig var ført til fradrag, og at det isteden ville samsvare best med uskyldpresumsjonen i EMK og alminnelige forholdsmessighetsbetraktninger å gi selskapet adgang til å sannsynliggjøre at feilen i alle tilfeller ville ha blitt rettet, innen det ble besluttet om og i tilfelle på hvilket grunnlag tilleggsavgift skulle ilegges.

Besøk til Politiets utlendingsinternat høsten 2008

26. mars 2010 (sak 2008/1966)

Ombudsmannen besøkte Politiets utlendingsinternat på Trandum i oktober 2008. Besøket var en oppfølging av et besøk i 2006, og formålet var å bli orientert om forholdene og særlig om de endringene som hadde skjedd siden det forrige besøket.

Ombudsmannen konstaterte at de materielle forholdene og de internertes rettssikkerhet ved internatet hadde blitt vesentlig bedret. På tidspunktet for det nye besøket gjensto fortsatt arbeid med å få fullt samsvar mellom utlendingsloven § 37d (dagens utlendingslov § 107) og utlendingsinternatforskriften på den ene siden, og interne regler og rutiner på den andre siden. Noen viktige endringer var imidlertid gjennomført etter ombudsmannens kritiske spørsmål, særlig knyttet til besøkskontroll, regler om oppbevaring av klær og innredning av soverom og celler. Ved avslutningen av saken var det fortsatt tvilsomt om enkelte rutiner rettslig sett var holdbare. Dette gjaldt midlertidig fratakelse av visse eiendeler og tilsynsrutinene ved sikkerhetsavdelingen. Ombudsmannens inntrykk var at hensynet til kontroll og sikkerhet på enkelte områder hadde fått for stor gjennomslagskraft i forhold til hensynet til de internertes privatliv innenfor rammen av frihetsberøvelsen. Det ble påpekt at lovgiverens forutsetning om konkrete vurderinger ikke kan tilsidesettes gjennom rigide rutiner og regler i instruksverket.

Ansvaret for politiets maktbruk i forbindelse med pågripelser – særlig knyttet til bruken av mageleie

16. februar 2010 (Sak 2007/2439)

Ombudsmannen har avgitt uttalelse i saken som ble igangsatt på bakgrunn av Eugene Ejike Obioras død 7. september 2006. Undersøkelsene ble igangsatt av ombudsmannen etter eget initiativ, og har rettet seg mot sider ved ansvaret for politiets rutiner for maktbruk ved pågripelser, særlig bruken av mageleie. Ombudsmannen kritiserer justis- og politimyndighetene på flere punkter. Unnlatelsen av tilfredsstillende regulering og opplæring innebærer etter ombudsmannens syn et brudd på de menneskerettighetsforpliktelser Norge har påtatt seg.

Offentlighet og innsyn

Innsyn i vedlegg til aksjekjøpsavtale – miljøinformasjon

18. november 2010 (Sak 2010/479)

Krav om innsyn i en aksjekjøpsavtale med vedlegg. Nærings- og handelsdepartementet mente opplysningene i vedleggene var forretningshemmeligheter som kunne unntas etter henholdsvis offentlighetsloven § 13, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, og miljøinformasjonsloven § 11.

Ombudsmannen kom til at avslaget voldte tvil på ett punkt. Tvilen gjaldt om en rapport om forurensning, appendix 1.11.5, var undergitt taushetsplikt. Nærings- og handelsdepartementet ble bedt om å vurdere kravet om innsyn i dette dokumentet på nytt.

Nærings- og handelsdepartementet forela ombudsmannens uttalelse for A Gruve AS som fant å kunne offentliggjøre appendix 1.11.5.

Plikten til å opprette søkerliste ved forlengelse av søknadsfristen

20. september 2010 (Sak 2010/856)

Kommunal rapport hadde bedt om innsyn i søkerlisten til stillingen som rådmann i Sortland kommune. Under henvisning til at søknadsfristen var forlenget og at det ikke var opprettet noen søkerliste da begjæringen ble fremmet, ble innsynbegjæringen avslått hos kommunen og fylkesmannen.

Etter at saken ble klaget inn for ombudsmannen, skiftet fylkesmannen standpunkt og la til grunn at plikten til å opprette søkerliste oppstår ved utløp av den opprinnelige søknadsfristen. Ombudsmannen fant å kunne la saken i bero med dette.

Behandlingen av nye innsynskrav i samme dokument

1. september 2010 (Sak 2010/870)

Omtrent to måneder etter at As innsynskrav ble avslått, henvendte hun seg til Mattilsynets regionkontor og anførte at den anførte hjemmelen ikke kunne brukes. Hennes henvendelse ble ansett som en formell klage og ble derfor avvist ettersom den kom etter at klagefristen på tre uker hadde utløpt. Avvisningsvedtaket ble påklaget, men Mattilsynets hovedkontor opprettholdt avvisningen.

Ombudsmannen kom til at klagerens henvendelse ikke skulle vært ansett som en klage. Mattilsynet burde behandlet den nye henvendelsen som et nytt innsynskrav og foretatt en ny realitetsbehandling av innsynskravet.

Innsyn i organinternt dokument – vurderinga av meirinnsyn

18. august 2010 (Sak 2010/417)

Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet nekta å gi innsyn i mellom anna ein interdepartemental rapport. Det var vist til at rapporten var utarbeida for regjeringa si eiga interne saksførebuing. Rapporten skulle danne grunnlaget for regjeringa sitt svar på eit representantforslag om å innføre ei registreringsordning for lobbyverksemd i Stortinget, i departementa og på statsministeren sitt kontor.

Ombodsmannen fant departementet si grunngjeving for å nekte innsyn i rapporten noko generell og uklar, og kom til at det var grunn til å tvile på om det låg føre eit reelt og sakleg behov for å nekte innsyn i heile rapporten. Departementet blei bedt om å handsame spørsmålet om innsyn på nytt.

Departementet vurderte saka på nytt og gav innsyn i delar av rapporten.

Klageorgan for universiteter og høyskoler i saker om dokumentinnsyn etter offentlighetsloven

6. juli 2010 (Sak 2010/632)

På bakgrunn av flere henvendelser og en konkret klagesak, fant ombudsmannen grunn til å ta opp spørsmålet om hvilket organ som er klageinstans når et universitet eller en høyskole avslår et krav om innsyn etter offentlighetsloven.

Regler om klageorgan for universitets- og høyskolesektoren i saker om alminnelig innsyn er uttømmende regulert i offentlighetsloven med forskrifter. Etter disse reglene er det Kunnskapsdepartementet, som overordnet forvaltningsorgan, som er klageinstans i saker der universiteter og høyskoler avslår krav om innsyn med hjemmel i offentlighetsloven. En eventuell endring av klageordningen må gjøres ved bruk av forskriftskompetansen gitt i offentlighetsloven § 32 første ledd fjerde punktum.

Innsyn i begjæring om gjenåpning av straffesak – saksdokumentbegrepet

22. juni 2010 (Sak 2010/610)

Spørsmål om Gjenopptakelseskommisjonen kunne avslå et krav fra to domfelte om innsyn i en annen domfelts begjæring om gjenåpning av samme straffesak. Kommisjonen hadde begrunnet avslaget med at dokumentene i den første gjenåpningssaken ikke var en del av «sakens dokumenter» i de to andre domfeltes gjenåpningssak.

Ombudsmannen konkluderte med at kravet om dokumentinnsyn ikke kunne avslås med den begrunnelse at det var tale om to forskjellige saker. Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ble bedt om å behandle saken på nytt.

Sak om innsyn i Forsvarssjefens årsrapport for 2008

1. juni 2010 (Sak 2010/575)

Saken gjelder spørsmålet om det var adgang til å gradere informasjon i Forsvarssjefens årsrapport for 2008 som «begrenset» og dermed unnta dokumentet fra offentlighet på grunn av taushetsplikt.

Ombudsmannen kom til at Forsvarsdepartementet ikke hadde adgang til å opprettholde graderingen av hele årsrapporten for 2008. Departementet ble bedt om å vurdere graderingen av dokumentet på nytt og foreta en ny vurdering av klagerens krav om innsyn i rapporten.

Spørsmål om offentleglova sitt verkeområde

 24. mars 2010 (Sak 2009/2282)

Olje- og energidepartementet nekta å gje innsyn i fleire dokument med tilvising til at dokumenta gjaldt forvaltninga av staten sine interesser i CO2-handteringsprosjektet i Gassnova SF. Departementet meinte at dokumenta ikkje var omfatta av verkeområdet til offentleglova.Klaga til ombodsmannen gjaldt avslag på innsyn i seks nærmare bestemte dokument.

Etter ombodsmannen si meining hadde Olje- og energidepartementet tolka offentlegforskrifta § 1 på feil måte. Unntaket i offentlegforskrifta § 1 tredje ledd bokstav f, om «dokument knytte til forvaltning av staten sine interesser i CO2-handteringsprosjekt hos Gassnova SF», gjeld ikkje for dokument som finnast hos Olje- og energidepartementet. Ombodsmannen tok ikkje stilling til om det var høve til å nekte innsyn i dokumenta etter andre føresegner i kapittel 3 i offentleglova. Departementet blei bedt om å handsame spørsmålet om dokumentinnsyn på nytt.

Etter ei ny vurdering fekk Bergens Tidende innsyn i ytterlegare to dokument, delvis innsyn i to andre dokument, medan innsyn blei nekta for resten av dokumenta med heimel i ulike føresegner i offentleglova.

Offentleglovas virkeområde – Karmsund Havnevesen IKS

19. januar 2010 (Sak 2009/1203)

Saken gjelder spørsmålet om Karmsund Havnevesen IKS er omfattet av offentleglova.

Ombudsmannen kom til at Karmsund Havnevesen IKS er omfattet av offentleglova. Det ble særlig lagt vekt på formålet med selskapet og at oppgavene knyttet til forvaltning og myndighetsutøvelse innenfor sjøområdet utgjør en ikke ubetydelig del av virksomheten, samt at en stor del av omsetningen skriver seg fra havneavgifter fastsatt og innkrevd i medhold av lov.

Fylkesmannen omgjorde deretter sitt eget vedtak, og traff nytt vedtak om at Karmsund Havnevesen er omfattet av offentleglova.

Plan og bygg

Fritak fra renovasjonsavgift for bygninger som ikke er i bruk

5. november 2010 (Sak 2010/500)

Søknad om fritak for renovasjonsavgift fordi bygningene ennå ikke var tatt i bruk, ble avslått av Hol kommune. Avslaget var begrunnet med at det i følge kommunens forskrifter var adgang til å ilegge renovasjonsavgift året etter at det var gitt oppføringstillatelse.

Selvkostprinsippet tillater neppe at en kommune innkrever renovasjonsgebyr for en eiendom som rent faktisk ikke er i bruk, og som heller ikke lovlig kan tas i bruk. Ombudsmannen aksepterte en regel om at gebyr som hovedregel påløper fra og med året etter at tillatelse til oppføring er gitt. Det måtte imidlertid være rettslig adgang til å dispensere fra gebyrplikten, og denne dispensasjonsadgangen måtte praktiseres i samsvar med selvkostprinsippet. Klagerens fritakssøknad syntes ikke å ha vært undergitt en tilstrekkelig konkret vurdering, og det var også begrunnet tvil om kommunen har tatt riktig rettslig utgangspunkt. Kommunen ble bedt om å behandle søknaden på nytt.

Fradeling av tomt til fritidsformål

4. oktober 2010 (sak 2010/108)

Søknad om fradeling av tomt med påstående bygning til fritidsformål ble avslått. Fradelingen var i strid med gjeldende arealdisponering i kommuneplanens arealdel og bebyggelsesplan. Hovedtemaet var om fradelingen ville innbære endret bruk av eiendommen.

Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å rette kritikk mot fylkesmannens konklusjon om at fradelingen innebar endret bruk av eiendommen, men han kunne ikke se at det var relevant å legge vekt på hvilken plantype området var underlagt. Det avgjørende måtte være den bruk som hadde vært forut for den fastsatte arealdisponeringen, sammenholdt med den bruk fradelingen hadde til formål å gjennomføre.

Spørsmål om ekstra vanntilknytningsgebyr var tilstrekkelig kunngjort

1. september 2010 (Sak 2010/418)

Spørsmålet i saken er om en kommune kunne kreve et ekstra vanntilknytningsgebyr fra en abonnent.

Ombudsmannen mente at det ekstra tilknytningsgebyret for eiendommer i et bestemt byggefelt var blitt fastsatt ved forskrift. Forskriften kunne imidlertid ikke gjøres gjeldende overfor klagerne, idet forskriften om gebyrets størrelse ikke var tilstrekkelig kunngjort da de søkte om byggetillatelse. Ombudsmannen fant også grunn til å knytte noen kritiske merknader til kommunens generelle saksbehandling i gebyrsaken.

Etter en fornyet vurdering vedtok kommunen å frafalle kravet om ekstra tilknytningsavgift fra A, samt en annen berørt husstand, og beklaget feilen som var gjort.

Reglene om utbyggingsavtaler – virkningene av brudd på plan- og bygningsloven 2008 § 17-4 femte ledd

31. august 2010 (Sak 2009/2897)

Sivilombudsmannen tok av eget tiltak opp visse spørsmål knyttet til reglene om utbyggingsavtaler, med Kommunal- og regionaldepartementet.

Ombudsmannen la til grunn at kommunen som hovedregel ikke har adgang til å binde sin planmyndighet. Han fant det imidlertid ikke naturlig å forstå plan- og bygningsloven 2008 § 17-4 femte ledd slik at den har som direkte avtalerettslig virkning at en utbyggingsavtale inngått i strid med bestemmelsen er ugyldig og dermed ikke kan gjøres gjeldende mellom partene. Departementet ble bedt om å overveie om det kunne være hensiktsmessig å utrede hvilke rettsvirkninger § 17-4 femte ledd bør ha de lege ferenda, for deretter å vurdere bestemmelsens ordlyd.

Avvisning av byggesøknad på grunn av uklare privatrettslige forhold

30. august 2010 (sak 2007/2187)

Fylkesmannen i Hordaland avviste en søknad om vei over fremmed eiendom. Grunnlaget for avvisningen var at det ikke var godtgjort at tiltaket var forenlig med tredjemanns privatrettslige rettigheter i den aktuelle eiendommen.

Ombudsmannen uttalte at når grunneieren har samtykket til et tiltak på sin eiendom, er det privatrettslige utgangspunktet at tiltaket er lovlig. Ettersom det i saken ikke fremsto som klart at tiltaket ville være i strid med tredjemanns rettigheter i eiendommen, kom ombudsmannen til at søknaden burde vært behandlet. Han ba derfor fylkesmannen om å vurdere saken på ny.

Fylkesmannen opphevet deretter avvisningen av søknaden og sendte saken tilbake til kommunen for realitetsbehandling.

Avslag på søknad om dispensasjon for utvidelse av brygge på strandeiendom regulert til friområde

4. august 2010 (sak 2009/1939)

Avslag på søknad om dispensasjon fra reguleringsplan for å oppgradere og utvide en brygge. Eiendommen var i reguleringsplanen avsatt til friområde, men kommunen hadde ingen planer om å gjennomføre planen.

Ombudsmannen kom til at reguleringsplanen ikke kunne anses for å ha falt bort, selv om kommunen ikke hadde gjennomført den. Det var heller ikke grunnlag for å kritisere myndighetene for å ha lagt vesentlig vekt på nasjonale strandsoneinteresser.

Gebyr for behandling av privat reguleringsforslag

12. mai 2010 (Sak 2009/210)

Klageren mente gebyret for behandling av et privat reguleringsforslag for området Mølleneset i Bergen var foreldet, og at det uansett var grunnlag for reduksjon fordi kommunen hadde overtrådt 12-ukersfristen i plan- og bygningsloven § 30 annet ledd. Det var også spørsmål om gebyret var i samsvar med selvkostprinsippet.

Fylkesmannen mente det var inngått avtale om forlengelse av 12-ukersfristen, og at det derfor ikke var grunnlag for å redusere gebyret. Ombudsmannen uttalte at dette standpunktet bygget på en korrekt regelforståelse.

Ombudsmannen kom til at det var tvil på flere punkter knyttet til foreldelsesvurderingen. Fylkesmannen hadde dessuten ikke innhentet tilstrekkelig dokumentasjon fra kommunen om gebyret var i tråd med selvkostprinsippet. Ombudsmannen ba fylkesmannen om å utrede og vurdere saken på nytt når det gjaldt disse punktene.

Klage på manglende byggesaksbehandling av terrengendringer

13. april 2010 (Sak 2009/1635)

Skien kommune ga 12. november 2004 bl.a. tillatelse til terrenginngrep på eiendommen X. Tillatelsen ble stadfestet 6. juni 2005 av Fylkesmannen i Telemark. A (heretter klagerne) henvendte seg til Kommunal- og regionaldepartementet med begjæring om omgjøring. Departementet fant ikke grunn til å omgjøre fylkesmannens vedtak. Klagerne henvendte seg deretter til ombudsmannen. I brev 13. juli 2006 ble de orientert om at saken var foreldet for klagebehandling hos ombudsmannen.

Klagerne henvendte seg i 2009 på nytt til ombudsmannen og klaget over utførte terrenginngrep på naboeiendommen. Det ble anført at ca. 60 kvm terrengendringer var utført innenfor 4-meterssonen uten søknad, nabovarsel eller godkjenning fra kommunen. Klagen ble oppfattet slik at disse terrengendringene var gjort etter fylkesmannens vedtak 6. juni 2005 og at anførslene knyttet seg til fylkesmannens brev 13. januar 2009, jf. senere brev 20. mai 2009.

Ombudsmannen kom etter dette til at saken kan bero med den redegjørelse fylkesmannen ga i brev 31. august 2009. En nærmere undersøkelse av saken ga ikke grunnlag for avgjørende rettslige innvendinger mot de vurderinger fylkesmannen foretok i brev 13. januar 2009.

Plassering av bygg over vann- og avløpsledning – plbl. §§ 70 og 7

6. april 2010 (Sak 2009/533)

Saken gjaldt hvorvidt hensynet til vann- og avløpsledning i grunnen er et relevant skjønnsmoment ved vurderingen av hvor et tilbygg skal plasseres og ved dispensasjon fra regelen om minste avstand til nabogrense, jf. plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr. 77 (plbl.) §§ 70 og 7. Det var gitt dispensasjon og tillatelse for plassering av et tilbygg med kjeller i nabogrensen og over felles vann- og avløpsrør. Naboene mente at plasseringen medførte ulemper for deres eiendom, herunder fare for skade på rørene, samt hindring av vedlikehold og reparasjon av rørene. De ønsket at tilbygget ble lagt til en annen plassering, der ulempene unngås, alternativt at det ble stilt vilkår for tillatelsen.

Ombudsmannen la til grunn at nabointeresser er sentrale hensyn både bak plasseringsbestemmelsen i plbl. § 70 nr. 1 og avstandsregelen i § 70 nr. 2. Tilfredsstillende vann og avløp er ikke bare en privat interesse i snever forstand, men også et offentlig anliggende. Hensynet til ledningene i grunnen skulle derfor blitt vektlagt under vurderingen etter plbl. § 70 nr. 1, både som relevant nabointeresse og som offentlig interesse. Under dispensasjonsvurderingen vil de generelle lovformålene supplere de mer konkrete hensynene den enkelte lovbestemmelsen, som det dispenseres fra, skal bære. Hensynet til vann- og avløpsledningene i grunnen skulle derfor også vært vektlagt under dispensasjonsvurderingen etter plbl. § 7 jf. § 70 nr. 2. Utelatelsen av hensynet kunne ha vært avgjørende for resultatet av avveiningene. Vedtaket var derfor ugyldig. På denne bakgrunn ble fylkesmannen bedt om å behandle saken på nytt.

Etter ombudsmannens uttalelse opphevet fylkesmannen vedtaket som ugyldig og sendte saken tilbake til kommunen for ny behandling i samsvar med ombudsmannens uttalte rettsoppfatning.

Søknadsplikt for tennisbane med gjerde og lysstolper

30. mars 2010 (Sak 2009/767)

Saken gjelder søknadsplikt for tennisbane med gjerde og lysstolper. Kommunen mente at terrengarbeider og etterfølgende legging av banedekke/kunstgress var unntatt fra søknadsbehandling, men krevde søknad for gjerde og lysstolper i tilknytning til banen. Fylkesmannen var enig i kommunens vurderinger.

Klageren, som var nabo til den aktuelle eiendommen, anførte at banen, gjerdet og lysstolpene måtte vurderes samlet som et tiltak. Hun mente tiltaket var søknadspliktig. Særlig var hun bekymret for at banen syntes å komme i konflikt med reglene om minsteavstand til nabogrensen.

Ombudsmannen mente det var tvilsomt om det var hjemmel for å unnta banen fra søknadsplikten. Han anså det for unaturlig at banen og gjerdet/stolpene ikke var behandlet samlet som et tiltak. Fylkesmannens klagebehandling syntes mangelfull og han ble derfor bedt om å behandle saken på nytt.

Fylkesmannen konkluderte deretter med at vedtaket var ugyldig. Vedtaket ble opphevet og saken sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Fylkesmannens adgang til omgjøring av underliggende reguleringsvedtak ved behandling av klage over byggetillatelse

29. mars 2010 (Sak 2009/1936)

Saken gjelder vedtak om opphevelse av byggetillatelse for fem sjøboder. Tillatelsen ble påklaget av naboer og opphevet av fylkesmannen som følge av at det underliggende vedtak om mindre vesentlig endring av reguleringsplan var ugyldig. Tiltakshaver fremholdt blant annet at eventuell tilsidesettelse av reguleringsvedtaket måtte skje med hjemmel i forvaltningsloven (fvl.) § 35, samt at fylkesmannen ikke hadde foretatt en tilfredsstillende konkret og skjønnsmessig vurdering av om endringen var mindre vesentlig.

Ombudsmannen kom til at det fremsto som tvilsomt om det lå innenfor fylkesmannens kompetanse etter fvl. § 34 å treffe vedtak med slikt innhold som her ble gjort. Videre heftet det begrunnet tvil til fylkesmannens vurdering av spørsmålet om endringen av planen var å anse som mindre vesentlig eller ikke.

Fylkesmannen ble derfor bedt om å vurdere saken på nytt.