47. Vilkår om boplikt – søknad om lemping

Klageren ba i e-post til kommunen om en «klargjøring og presisering» av konsesjonsvilkåret om boplikt, og mente det var urimelig at han skulle pålegges en personlig boplikt. Det ble søkt om at konsesjonsvilkåret ble endret «til at jeg må ivareta boplikten, som i dette tilfellet er upersonlig». Kommunen la i vedtak 13. desember 2006 til grunn at saken gjaldt spørsmålet om «vilkåra for boplikt kan omgjerast frå personleg til upersonleg buplikt». Rådmannen innstilte på at vilkåret kunne endres, men LMT- utvalget avslo søknaden og fastholdt at boplikten var personlig. Det ble i rådmannens innstilling lagt til grunn at eiendommen var en landbrukseiendom. Kommunen tok ikke klagen til følge. Fylkeslandbruksstyret i Rogaland behandlet saken på et møte 15. februar 2007, og det ble fattet følgende vedtak (3-3 med leders dobbeltstemme):

«Rogaland fylkeslandbruksstyre tek klage til følgje, og gir etter § 11 i konsesjonslova samtykke til lemping av konsesjonsvilkåret sett for [klagerens] kjøp av X i Suldal slik at buplikta på eigedomen kan oppfyllast ved at han sørgjer for at eigedomen blir nytta til heilårsbustad i den tid han eig omsøkte eigedom.»

Klageren stilte i e-post til fylkesmannen spørsmål ved fylkeslandbruksstyrets vedtak og vilkåret om at boplikten nå var det han oppfattet som «evigvarende». Fylkesmannen svarte i e-post at fylkeslandbruksstyret hadde akseptert upersonlig boplikt «i samsvar med reglene om slik for de såkalte ’0-grense-sakene’». I e-post til fylkesmannen fremholdt klageren at «det ikke kan være riktig at det nå skal settes en betingelse om evigvarende boplikt». Han ba i senere e-post «om at fylkeslandbruksstyret på ny vurderer bopliktens varighet for min eiendom». Henvendelsene fra klageren ble vurdert som en «begjæring om etterfølgende begrunnelse etter forvaltningslovens regler». Fylkeslandbruksstyret ga på møte 26. april 2007 en etterfølgende begrunnelse for vedtaket fra februar 2007, ved enstemmig å vedta innstillingen fra fylkesmannen. Det ble lagt til grunn at saken var endelig avsluttet, og at «[d]enne saka gjeld slik etterfølgjande grunngjeving». Av innstillingen fremgikk videre bl.a.:

«Fylkeslandbruksstyrets vedtak om å ta klaga til følgje har i sjølve vedtaket tatt inn lovheimelen for vilkåret om buplikt – nemlig § 11 i konsesjonslova. Etter denne regelen kan konsesjonsvilkåret setjast ’som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme’. Loven skal som kjend mellom anna sikre ’slikeeier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet – bl.a. for å tilgodese … hensynet til bosettingen’.

Under drøftinga i Fylkeslandbruksstyret … blei det mellom anna peika på dei sterke busettingsomsyna som gjer seg gjeldande i området, at Suldal også av denne grunn har innført ’0-grense-regelen’ for ellers konsesjonsfri eigedom som har vore nytta som heilårsbustad, og til at klagar sjølv har villa ha eigedomen vurdert etter ’0-grense-regelen’. På denne bakgrunn gjorde Fylkeslandbruksstyret vedtak om å la [klageren] få oppfylle buplikta som om saka skulle gjelde denne regelen.

…

Slik Fylkesmannen har forstått Fylkeslandbruksstyret, er det gjort ei grundig vurdering av dei motstridande interessene i saka. [Klagerens] no fremsette ønske og tolking om å få den upersonlege buplikta avgrensa til berre å gjelde for 5 år, saknar reelt grunnlag i drøftinga og behandlinga av saka for Fylkeslandbruksstyret».

Klageren brakte saken inn for ombudsmannen. Han stilte spørsmål ved om fylkeslandbruksstyret hadde adgang til å pålegge ham «et skjerpende konsesjonsvilkår som tilsier evigvarende boplikt på en eiendom som kommunen i opprinnelig konsesjonssak behandlet som en landbrukseiendom og der varigheten av boplikten var ment å være 5 år».

Klagen ble fremsatt for ombudsmannen mer enn ett år etter fylkeslandbruksstyrets vedtak i februar 2007, og vedtaket var dermed i utgangspunktet foreldet for behandling. Ettersom vedtaket først ble begrunnet i april 2007, ble det likevel funnet grunn til å undersøke saken, jf. lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen 22. juni 1962 nr. 8 § 6 tredje ledd.

I brev til fylkeslandbruksstyret ble det stilt spørsmål om fylkeslandbruksstyret mente at konsesjonsvedtaket fra 2004 anga bopliktens lengde, om formuleringen om bopliktens lengde i vedtaket fra februar 2007 innebar en skjerping av vilkåret om boplikt i forhold til utformingen i konsesjonsvedtaket, samt om fylkeslandbruksstyrets formulering i vedtaket i realiteten innebar en fastsetting av vilkår etter konsesjonsloven § 11 første punktum. Det ble videre bedt om en redegjørelse for om fylkeslandbruksstyrets adgang som klageorgan i saker etter § 11 annet punktum var begrenset til lemping av konsesjonsvilkår, eller om det også var adgang til å skjerpe vilkårene eller sette nye. Fylkeslandbruksstyret ble også spurt om konsesjonsvedtaket fra 2004 i realiteten ble (delvis) omgjort ved formuleringen om bopliktens lengde i vedtaket fra februar 2007, og om det i så fall var klagerett på fylkeslandbruksstyrets vedtak. Avslutningsvis ble det bedt om en redegjørelse for om e-postene fra klageren til fylkesmannen kunne anses som en begjæring om omgjøring av vedtaket.

Suldal kommune opplyste i brev hit at forskrift 16. mars 1984 om nedsatt konsesjonsgrense i Suldal etter søknad ble opphevet 12. juni 2008 av Statens landbruksforvaltning.

Fylkesmannen uttalte at det måtte legges til grunn «at boplikten på omsøkte landbrukseiendom klart var ment å skulle være av 5 års varighet som standardmessig settes». Det fremgikk videre at «[b]åde Fylkesmannen og Fylkeslandbruksstyret oppfattet at klagers hovedanliggende i saken var å slippe og selv å bosette seg på eiendommen», og at han «fikk det i så måte som vi trodde han ønsket ved Fylkeslandbruksstyrets vedtak 15.02.2007 da Fylkeslandbruksstyret hadde ’0- grenseregelens’ innhold for øye for sitt vedtak om boplikten». Ifølge fylkesmannen var dette «antagelig grunnen til at det i dette møtet ikke ble gitt noen videre begrunnelse fra politikerne som framsatte forslaget om å ta klagen til følge». Etter fylkesmannens syn kunne vedtaket «vanskelig betraktes som et skjerpende vedtak – da vurdert ut fra klagers tidligere anførsler over lengre tid, og som lagt til grunn av Fylkeslandbruksstyret», da «[p]ersonlig boplikt var det klager ville unngå». Fylkesmannen var fullt klar over begrensningen i forvaltningsloven § 34 tredje ledd, men hadde «ingen grunn til å tro at vedtaket, slik det ble endret, skulle bli oppfattet som tyngende av klager». Fylkesmannen mente videre at vedtaket 15. februar 2007 etter fvl. § 28 tredje ledd ikke kunne påklages videre, og at en etterfølgende begrunnelse ikke endret på det. Til spørsmålet om henvendelsene fra klageren kunne anses som begjæring om omgjøring, svarte fylkemannen at «klager har fått en meget grundig behandling».

Klageren hadde merknader til fylkesmannens svarbrev. Det ble bl.a. opplyst at bakgrunnen for ønsket om upersonlig boplikt var «kun for å ha fleksibilitet dersom det i arbeidssituasjon eller privat skulle oppstå behov som gjør at jeg i perioder ikke kan oppholde meg så mye på eiendommen». Han mente henvendelsene til fylkesmannen «helt klart» viste at han betraktet fylkeslandbruksstyrets vedtak som skjerpende. Klageren skrev videre at han «hele tiden [hadde] ment at eiendommen med sitt svært beskjedne resursgrunnlag ikke kunne betraktes som en landbrukseiendom».

Fylkeslandbruksstyret kom ikke med ytterligere merknader i saken.

Ved avslutningen av saken uttalte jeg:

«1. Denne saken gjelder fylkeslandbruksstyrets vedtak 15. februar 2007, og fylkeslandbruksstyrets behandling av søknad om lemping av konsesjonsvilkår om personlig boplikt. Undersøkelsene herfra har ikke omfattet kommunens konsesjonsvedtak 2. juni 2004. Det er derfor ikke grunnlag for å vurdere gyldigheten av de vilkår kommunen der stilte for konsesjonen, herunder klagerens anførsel om at den aktuelle eiendommen ikke var en landbrukseiendom på vedtakstidspunktet selv om den var på over 100 dekar. Det fremstår som noe uklart hva som var det rettslige grunnlaget for kommunens vilkår i konsesjonsvedtaket 2. juni 2004; om det var konsl. § 11 eller kommunens forskrift etter konsesjonsloven (vedtatt 16. mars 1984). Fylkeslandbruksstyret la i vedtaket 1. september 2005 til grunn at «denne saka rettsleg blir å vurdere etter § 11 i konsesjonslova», og det er også lagt til grunn for denne uttalelsen.

2. Fylkeslandbruksstyret ga i vedtaket 15.februar 2007 «samtykke til lemping» av vilkåret om personlig boplikt jf. konsl. § 11, og vedtok at boplikten var upersonlig «i den tid han eig omsøkte eiendom».

Konsesjonsloven § 11 lyder:

«Konsesjon etter loven kan gis på slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme. Det kan lempes på vilkårene etter søknad.»

I svarbrevet 26. august 2008 la fylkesmannen til grunn at vilkåret om boplikt i konsesjonsvedtaket 2. juni 2004 var ment å skulle være av 5 års varighet. Dette synes ikke å være bestridt av klageren, og legges dermed til grunn for den videre vurdering.

Klageren har anført at fylkeslandbruksstyrets vedtak innebar en skjerpelse av vilkåret om boplikt, og ikke en lemping slik omsøkt. I fylkeslandbruksstyrets etterfølgende begrunnelse fra april 2007 ble det ikke tatt utrykkelig stilling til dette spørsmålet. Fylkesmannen skrev imidlertid i svarbrevet 26. august 2008 at det var vanskelig å se vedtaket 15. februar 2007 «som et skjerpende vedtak», og at det ut fra sakens bakgrunn fremsto for fylkesmannen som at klageren fikk det han ønsket.