Ombudsmannen besøkte 6. februar 2008 Tromsø fengsel sammen med to medarbeidere. Under besøket ble det gitt en omvisning i fengselet, og ombudsmannen hadde møter med representanter for de innsatte, ledelsen i fengselet og helsetjenesten. På bakgrunn av det som fremkom i møtene og øvrig informasjon, ble det i etterkant av besøket funnet grunn til å be om en skriftlig redegjørelse fra Kriminalomsorgen region nord, som fengselet hører inn under. Regionen ble bedt om å redegjøre for forhold knyttet til samiske innsattes rett til å bruke samisk, plassering og aktivitetstilbud for kvinnelige innsatte og helsetjenesten i fengselet. Etter at regionens svar var mottatt, ble det også bedt om en redegjørelse fra Tromsø kommune for enkelte forhold vedrørende helsetjenesten. Spørsmålene som ble stilt til Kriminalomsorgen region nord og Tromsø kommune er nærmere omtalt nedenfor, sammen med svarene og mine merknader.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1.1 Samiske innsattes rett til å bruke samisk
Regionen ble i brevet herfra blant annet bedt om å gi sin vurdering av om samisktalende innsatte i Tromsø fengsel får oppfylt sin rett etter sameloven til å bruke samisk språk under opphold i fengselet. Dersom rettighetene ikke oppfylles, ble regionen bedt om å redegjøre for hvordan den forholder seg til dette, og eventuelt hvilke tiltak som er eller vil bli iverksatt for å rette på forholdene. Det ble også bedt om å få opplyst om fengselet på andre områder foretar noen form for særskilt tilrettelegging for samiske innsatte, og i tilfelle på hvilken måte dette skjer.
I svarbrevet opplyste regionen at Tromsø fengsel på det aktuelle tidspunktet hadde to samisktalende innsatte. Videre fremgikk det at fengselet hadde én samisktalende fengselsbetjent med fullført fengselsskole og i tillegg en samisktalende vikar som i fremtiden ville være aspirant i fengselet. Regionen opplyste at det til en viss grad måtte benyttes ekstern tolketjeneste for å kompensere for manglende kompetanse innen samisk. Det ble opplyst at dette forsinker prosessene i forhold til de samiske innsatte fordi tolk ofte må bestilles opp til en uke på forhånd, og at dette i flere tilfeller kan være uheldig. Regionen opplyste at fengselet i fremtiden ville fortsette å bruke tolketjeneste i den grad det oppstår situasjoner hvor det er behov for tolk.
Videre skrev regionen at dagens situasjon innebærer at det til tider kan være vanskelig for de innsatte å få bruke samisk ved telefonering. Det ble imidlertid opplyst at det til en viss grad tillates å la den innsatte snakke med sin familie og sine nærmeste på samisk selv om man ikke har mulighet til å kontrollere kommunikasjonen i tråd med retningslinjene. Regionen uttalte deretter:
«Situasjonen ved Tromsø fengsel er således ikke tilfredsstillende. Tromsø fengsel har pr. i dag problemer med å etterleve samelovens bestemmelser, samtidig som man ivaretar den sikkerheten som kreves for et lukket fengsel.
Dette kan i stor grad forklares med at man ved Tromsø fengsel generelt har problemer med å få søkere til utlyste stillinger. KRUS er pålagt å ta inn 3-4 samisktalende søkere hvert år. Dette kravet viser seg å være vanskelig å oppfylle da søkermengden varierer. Og det viser seg at selv om det er innført slike kvoter for samisktalende ved KRUS har ikke dette medført noen vesentlig økning av antallet søkere som behersker samisk til stillinger i Tromsø. Dette skyldes at man ikke kan garantere at samisktalende fengselsbetjenter etter endt pliktårstjeneste søker jobb i de to nordligste fylkene.
Tromsø fengsel har grunnet situasjonen på eget initiativ besluttet å utdanne fengselsbetjenter i samisk språk og kultur lokalt. Syv tjenestemenn deltar for tiden på samisk-kurs. Tromsø fengsel søker videre å knytte til seg ulike samiske organisasjoner som kan bidra til opplæringen – spesielt i forhold til kulturforståelse. Vi antar at dette på sikt vil gjøre fengselet bedre i stand til å etterleve samelovens regler, uten at det går ut over sikkerhet eller saksbehandlingstid.
Man er kjent med at fengselshelsetjenesten har knyttet til seg en samisktalende lege som tilkalles ved behov. Man vil i den anledning peke på at det er kommunen som plikter å sørge for at de innsatte i fengselet tilbys den helsetjeneste de har krav på, herunder samisktalende lege. Situasjonen ved Tromsø fengsel antas pr. i dag å være tilfredsstillende i forhold til samisktalende lege og helsepersonell».
1.2 Mine merknader
Etter sameloven 12. juni 1987 nr. 56 § 3-4 tredje ledd gjelder det særskilte regler om bruk av samisk for kriminalomsorgens anstalter i de to nordligste fylkene. Bestemmelsen lyder:
Ǥ 3-4 Utvidet rett til bruk av samisk i rettsvesenet
—
For kriminalomsorgens anstalter i Troms og Finnmark gjelder i tillegg følgende regler om bruk av samisk:
1. § 3-5 gjelder tilsvarende for innsatte.
2. Innsatte har rett til å bruke samisk overfor hverandre og overfor sine pårørende.
3. Innsatte har rett til å bruke samisk ved muntlig rettsmiddelerklæring til fengselsmyndigheten.»
Henvisningen til § 3-5 innebærer at innsatte har en utvidet rett til bruk av samisk i forbindelse med kontakt med helsepersonell m.v. De forpliktelser dette innebærer påhviler i første rekke kommunen der vedkommende anstalt er lokalisert, men får også betydning i forbindelse med kontakt med spesialisthelsetjenesten.
De innsattes rett til å bruke samisk under fengselsoppholdet er nærmere presisert i Kriminalomsorgens retningslinjer til straffegjennomføringsloven m.v., hvor det blant annet er gitt bestemmelser om bruk av samisk i forbindelse med besøk til innsatte (pkt. 3.34) og telefonsamtaler til og fra innsatte (pkt. 3.35). Begge steder understrekes de innsattes rett til å bruke samisk. Av retningslinjene fremgår det også at «det forutsettes at disse fengslene har minst en tjenestemann som behersker samisk». Dette vil imidlertid ikke i seg selv være tilstrekkelig til å oppfylle de innsattes rettigheter.
Kriminalomsorgen region nord har opplyst at Tromsø fengsel har problemer med å oppfylle samelovens bestemmelser om innsattes rett til å bruke samisk. Regionen har også erkjent at situasjonen ikke er tilfredsstillende.
Det er problematisk at lovfestede rettigheter på dette området ikke etterleves. Dette gjelder ikke minst fordi antallet samisktalende innsatte er lavt, og det dermed er desto større fare for isolasjon og en unødvendig tung soningssituasjon for dem dette gjelder. Jeg har merket meg at Tromsø fengsel på lokalt nivå har satt i gang tiltak for å forsøke å bedre situasjonen ved blant annet å gi flere fengselsbetjenter opplæring i samisk språk og kultur. Dette er et positivt tiltak, men vil formodentlig først få full effekt på ganske lang sikt, i alle fall hva gjelder den språklige delen. Jeg forutsetter derfor at også regionen arbeider aktivt for å bedre situasjonen, slik at samelovens rettigheter får en realitet for de innsatte. Eventuelle mangler ved ressurssituasjonen kan vanskelig aksepteres som grunnlag for ikke å oppfylle samisktalende innsattes lovbestemte rettigheter.
Jeg har for øvrig merket meg informasjonen fra regionen og kommunen om at fengselet har besøk av en samisktalende lege en gang per uke eller ved behov, og at situasjonen i fengselshelsetjenesten derved antas å være tilfredsstillende med hensyn til muligheten for å bruke samisk språk.
Jeg vil fortsette å ha oppmerksomheten rettet mot samiske innsattes rett til å bruke samisk språk under opphold i fengselet og i hvilken grad fengselet for øvrig tilrettelegger for samiske innsatte. Regionen bes innen utgangen av 2009 om å gi meg en oppdatert redegjørelse for situasjonen med hensyn til disse spørsmålene og hva som er gjort i tiden etter at svaret hit ble utarbeidet.
2.1 Kvinnelige innsatte – plassering og aktivitetstilbud
Regionen ble i brevet herfra bedt om å redegjøre for plasseringen av kvinnelige innsatte i Tromsø fengsel, og om de fysiske og praktiske forholdene disse tilbys sammenlignet med forholdene for mannlige innsatte. Det ble også bedt om en redegjørelse for fengselets aktivitetstilbud for kvinnelige innsatte ut over skole/ opplæring og programvirksomhet, og regionens vurdering av aktivitetstilbudet.
I svaret fra regionen ble det innledningsvis vist til at Tromsø fengsel i utgangspunktet er bygget og tilrettelagt for menn, og at det ikke har egen kvinneavdeling eller spesielt tilrettelagte arbeidsplasser for kvinner. Regionen uttalte deretter om plasseringen av kvinnelige innsatte:
«Antall kvinnelige innsatte varierer meget. I en tid med fokus på nedbygging av soningskø har det ikke vært politisk vilje til å omgjøre en fengselsavdeling for menn til en avdeling tilrettelagt og reservert for kvinner. Dette fordi man da risikerer at avdelingen står med flere ledige plasser over lengre tid».
Regionen opplyste at det i oktober 2007 ble åpnet en avdeling med fire plasser for kvinner ved avdelingen med lavere sikkerhetsnivå, men at denne avdelingen igjen måtte omgjøres til soningsplasser for menn i mars 2008 ettersom tilgangen på kvinnelige innsatte var for liten til å fylle plassene. Det ble imidlertid pekt på at avdelingen er mulig å gjenopprette på relativt kort varsel.
Videre het det om plasseringen av de kvinnelige innsatte:
«Kvinner som av sikkerhetsmessige grunner må sone på lukket avdeling blir i dag plassert ved …. … gir mest oversikt og kontroll over innsattemiljøet i forhold til ro, orden og sikkerhet. Rommene på … er utstyrt med eget bad. Innsatte i … har samme aktivitetstilbud på dagtid som resten av fengselet.
Det at de kvinnelige innsatte plasseres på … innebærer ikke noen begrensning i forhold til å delta på arbeid og skole.
De innsatte ved … har i utgangspunkt samme fellesskap på avdelingen som andre avdelinger, men ettersom det til enhver tid er noen som sitter på restriksjoner vil ikke alle på avdelingen ta del i fellesskapet til enhver tid. Fellesskap på avdelingen er dog slik at det ikke gir noen mulighet for eget fellesskap for kvinnelige ansatte.
Kvinner har et ubetinget krav på å kunne sone under sikre og trygge forhold. Tromsø fengsel vurderer det slik at dette klarer man best å ivareta ved at de kvinnelige innsatte plasseres på …».
Om aktivitetstilbudet uttalte regionen at kvinnelige innsatte gis samme tilbud og mulighet som andre domssonere til å delta på skole og arbeid. Det ble opplyst at innsatte i tillegg til skole kan arbeidsplasseres ved vaskeri, kjøkken, verksteder, utearealer og renhold. Videre viste regionen til at kvinner som ikke ønsker å ta imot arbeid på fengselets ordinære arbeidsplasser, kan aktiviseres ved strikking i avdelingen og i sine rom. For øvrig uttalte regionen:
«Kriminalomsorgen region nord erkjenner at det ikke er optimale soningsforhold for kvinnelige innsatte ved Tromsø fengsel, og det er noe vi med jevne mellomrom drøfter med fengselets ledelse og som vi følger nøye med på. Tromsø fengsel er et relativt lite fengsel, med lite ressurser og med varierende antall kvinnelige innsatte, alt dette medfører at det byr på særlige utfordringer å legge til rette for kvinnelige innsatte».
Det ble også vist til at kvinnelige innsatte med lengre dommer regelmessig søkes overført til Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt for å kunne motta et bedre soningstilbud, men at hensynet til nærhet til familie og nærmiljø medfører at noen innsatte kvinner velger å sone lengre dommer ved Tromsø fengsel.
2.2 Mine merknader
Regionen har opplyst at kvinnelige innsatte plasseres på …, og redegjort for årsaken til denne løsningen. Det fremgår av redegjørelsen at de kvinnelige innsatte har samme aktivitetstilbud på dagtid som øvrige innsatte og «i utgangspunktet» samme fellesskap som andre avdelinger. Samtidig har jeg fra flere hold, blant annet i samtalen jeg hadde med representanter for de innsatte under besøket i fengselet, fått informasjon om at plasseringen på … oppfattes som en mer belastende soning av de som berøres. Jeg har ikke grunnlag for å foreta en nærmere vurdering av dette. Ettersom regionen erkjenner at soningsforholdene for kvinner i Tromsø fengsel ikke er «optimale», og at kvinnelige innsatte med lengre dommer regelmessig søkes overført til Bredtveit fengsel, synes det imidlertid som om det er rom for forbedring av forholdene for kvinnelige innsatte i fengselet.
Regionen har pekt på at prioritering av plass til kvinnelige innsatte er et politisk spørsmål, som har sammenheng med ønsket om flere soningsplasser for menn med sikte på å redusere soningskøen. I lys av den reduksjonen som har vært i soningskøen de senere årene antas sistnevnte i dag å ha noe mindre aktualitet. Jeg vil imidlertid uansett vise til bestemmelsen i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 11 om «Innsettelse i fengsel», hvor det i første ledd annet punktum heter følgende:
«Domfelte bør så langt det er praktisk mulig og formålstjenlig settes inn i nærheten av hjemstedet».
Selv om det også er en rekke andre hensyn som vil måtte tillegges betydning når soningssted besluttes, må prinsippet om nærhet til hjemstedet tas hensyn til også for kvinnelige innsatte. Prinsippet kan ikke uten videre settes til side med det formål å skaffe nye soningsplasser for menn. Etter mitt syn er dette et særlig relevant spørsmål i forhold til Tromsø fengsel fordi den geografiske avstanden til for eksempel Bredtveit fengsel er svært stor for innsatte som har sin familie og sitt nærmiljø i Nord-Norge.
Jeg har merket meg at regionens opplysninger om at situasjonen følges nøye, og at temaet jevnlig tas opp med fengselet. Gjennom kontakt med tilsynsrådet har jeg også forstått at tilsynsrådet er opptatt av kvinnenes soningssituasjon. Den informasjonen jeg har mottatt synes absolutt å gi grunn til å være særlig oppmerksom på disse forholdene, og til å foreta grundige vurderinger av om tiltak kan settes i verk for å kompensere for de ulempene det innebærer at fengselet ikke er spesielt tilrettelagt for kvinnelige innsatte, verken med tanke på de fysiske forholdene eller aktivitetstilbudet. Regionen bes også på dette punkt om å gi meg en oppdatert redegjørelse innen utgangen av inneværende år for utviklingen etter mitt besøk og regionens svar hit.
3.1 Helsetjenesten i fengselet
Under besøket i Tromsø fengsel ga en representant for allmennlegetjenesten i Tromsø kommune en orientering om helsetilbudet i fengselet og fengselsledelsen ga uttrykk for at fengselet var fornøyd med helsetilbudet. I etterkant av besøket fikk mitt kontor opplysninger om at det forelå alvorlige samarbeidsproblemer mellom fengselsledelsen og ansatte ved helsetjenesten i fengselet. Opplysninger om samarbeidsproblemene, som kom på spissen omkring tidspunktet for mitt besøk, kom også til uttrykk i flere oppslag i media. Mitt kontor fikk blant annet opplysninger om at fengselet i perioder ikke skulle ha hatt legedekning ut over øyeblikkelig hjelp, og at det av ulike årsaker også manglet sykepleiere. Et oppslag i Bladet Tromsø 6. mai 2008 tydet på at helsetilbudet i fengselet på det daværende tidspunkt var sterkt redusert.
Regionen ble på denne bakgrunn bedt om å redegjøre nærmere for hvordan den oppståtte situasjonen hadde påvirket helsetilbudet til de innsatte. Det ble også bedt om en redegjørelse for hva som var og ville bli gjort fra kriminalomsorgens side for å sikre de innsatte tilfredsstillende helsetjenester.
I svaret hit opplyste regionen innledningsvis at det i lengre tid hadde vært samarbeidsproblemer mellom ledelsen ved Tromsø fengsel og enkelte av de ansatte ved fengselshelsetjenesten. Ifølge regionen hadde det blant annet oppstått en konflikt om myndigheten til å overføre innsatte til institusjoner i medhold av straffegjennomføringsloven §§ 12 og 13, særlig i forhold til psykiatrien. Regionen redegjorde deretter nærmere for samarbeidsproblemene, og hva som var gjort av regionen, fengselet og kommunen for å forsøke å bedre situasjonen.
Videre ble det opplyst at helseavdelingen, etter fengselsledelsens syn, fremstod som adekvat bemannet med to leger og fire sykepleiere. Det fremgikk også at fengselet hadde inntrykk av at de innsatte var fornøyde med de helsetjenestene som ble gitt og at helsetilbudet som en helhet var forsvarlig. Regionen fremhevet at ledelsen ved fengselet generelt ga inntrykk av å være tilfreds med innsatsen til fengselshelsetjenesten.
Deretter uttalte regionen:
«Det synes ikke å være noen mangel på helsetjenestene for de innsatte, til tross for oppslag om at det skal være en krise o.l. Det er klart at de nye legene og sykepleierne vil ha behov for en viss innkjøringsperiode – det vil nødvendigvis ta noe tid å bli kjent med nye pasienter og med de spesielle reglene som gjelder for opptreden i fengselet».
Det fremgikk også av svaret at kriminalomsorgen ikke kjente seg igjen i den beskrivelsen av helsetjenesten som var gitt i brevet herfra. Videre het det:
«Kriminalomsorgen vil poengtere at de innsatte hele tiden har fått et forsvarlig og adekvat helsetilbud. Det har kontinuerlig vært leger tilknyttet fengselshelsetjenesten».
Etter dette ble det i brev 3. juli 2008 tatt kontakt med Tromsø kommune, som administrativ og faglig ansvarlig myndighet for helsetjenesten. Kommunen ble innledningsvis bedt om å redegjøre for helsetilbudet slik det var på tidspunktet for mitt besøk. Videre ble det bedt om å få redegjort for hvilke konsekvenser samarbeidsproblemene mellom fengselshelsetjenesten og fengselsledelsen hadde hatt for helsetilbudet til de innsatte, og for hva som var gjort og eventuelt ville bli gjort fra kommunens side for å sikre de innsatte tilfredsstillende helsetjenester. Det ble også bedt om en oversikt over og vurdering av helsetjenesten slik den var på spørsmålstidspunktet, herunder antall helsepersonellstillinger ved fengselet og hvordan disse var besatt. Kommunen ble til slutt bedt om å gi sitt syn på om helsetilbudet ble ansett som tilfredsstillende.
Kommunen opplyste i sitt svar at helsetjenesten på tidspunktet for mitt besøk i fengselet var fullt bemannet med alle fast ansatte leger og sykepleiere. I tillegg hadde enkelte av de ansatte økte stillinger i forbindelse med et pågående kvalitetsutviklingsprosjekt. Om den aktuelle bemanningssituasjonen het det videre:
«Helsetjenestens fast ansatt personale er 3 x 100 % sykepleiere/spesialsykepleiere, 2 x 20 % lege, 40 % fysioterapeut og 1 x 100 % sosionom i prosjektstilling. Videre har helsetjenesten en samisktalende lege en gang pr uke eller ved behov».
I forhold til konsekvensene av samarbeidsproblemene for fengselshelsetjenesten viste kommunen til at problemene i all hovedsak hadde vært mellom ledelsen i fengselet og ansatte i helsetjenesten. Samarbeidet mellom de ansatte i helsetjenesten og fengselsbetjentene ble av kommunen beskrevet som rimelig godt. Ifølge kommunen hadde helsetilbudet til de innsatte ikke blitt nevneverdig skadelidende av samarbeidsproblemene.
Om utviklingen i bemanningssituasjonen skrev kommunen videre:
«I mars ble en av fengselslegene, som på dette tidspunktet var i permisjon fra legestillingen men jobbet i kvalitetsutviklingsprosjektet, utestengt fra fengselet. Som en direkte årsak av dette sa en av legene i 20 % stilling opp i april/mai. En fast sykepleier i deltidsstilling samt en midlertidig ansatt sykepleier sa også opp sine stillinger, den ene av disse trolig pga problemene nevnt over. Utover våren 2008 ble to sykepleiere sykemeldt av årsaker som ikke dreide seg om samarbeidsproblemene med fengselsledelsen.
Da avdelingsleder for helsetjenesten fikk permisjon i mai ble det straks ansatt vikar i denne stillingen. Videre ble det satt inn sykepleiervikarer fra Legevakta i Tromsø som sammen med sykepleiere fra vikarbyrå dekket alle dagene gjennom hele sommeren.
Som vikar for fengselslegen som hadde sagt opp sin stilling, ble overlege for sosialmedisin satt inn. I tillegg ble det tilsatt lege som ferievikar gjennom hele sommeren. Fra medio august ble det igjen tilsatt 2 x 20 % leger i helsetjenesten. Det er også tilsatt en sykepleier i fast stilling og en i sykevikariat.
På grunn av at det faste personalet av ulike årsaker ikke var tilstede ved helsetjenesten ble det pågående kvalitetsutviklingsprosjektet lagt på is. Det skal søkes om overføring av ubrukte midler fra 2008 til 2009 slik at man kan fortsette arbeidet med dette til neste år. For å ha mulighet til å håndtere uenighet og motstridende interesser mellom helsetjenesten og Tromsø fengsel, har det blitt utarbeidet et forslag til felles samarbeidsavtale. Denne er nå på høring i Tromsø fengsel. Avtalen er en overordnet avtale som skal beskrive hvordan man tenker å løse uenighet, hvilke fora man skal ha for samarbeid og hvem som skal møte i de ulike fora.
Videre tenker man å avvikle felles undervisningsdager for de ansatte i helsetjenesten og de ansatte i fengselet. Her skal det tas opp ulike tema som er av interesse for begge parter og som kan bidra til å belyse forventningene til hverandre.»
Avslutningsvis skrev kommunen:
«Helsetjenesten er i dag stabil, alle stillinger er besatt og iflg. kommuneoverlegen ytes det et forsvarlig helsetilbud til de innsatte i Tromsø fengsel».
3.2 Mine merknader
Mine undersøkelser har vært knyttet til de innsattes situasjon og helsetilbudet de mottar. Konflikten mellom helsetjenesten/ansatt helsepersonell og fengselsledelsen som sådan har det ikke vært naturlig for meg å gå inn på i denne sammenhengen, selv om jeg har merket meg at situasjonen til tider synes å ha vært tilspisset. Den foreliggende saken gir heller ikke grunn til å gå inn på en del av de mer prinsipielle spørsmålene vedrørende forholdet mellom helsetjenesten i fengslene og kriminalomsorgen, som har kommet opp på mer generelt grunnlag i kjølvannet av blant annet den konflikten som har vært i Tromsø fengsel.
På bakgrunn av de redegjørelsene jeg har fått fra Kriminalomsorgen region nord og Tromsø kommune, har jeg ikke grunnlag for å konkludere med at helsetjenestetilbudet til de innsatte har vært uforsvarlig. Det synes som om de ansvarlige, i første rekke kommunen, fortløpende har forsøkt å finne løsninger ettersom bemanningssituasjonen i fengselet har utviklet seg og det har oppstått behov for å bringe inn nytt personale.
Jeg har imidlertid grunn til å tro at konflikten ikke har vært uten betydning for de innsatte, og det kan i denne forbindelse vises til at jeg mottok flere klager på helsetilbudet i Tromsø fengsel i løpet av 2008. Klagene har ikke gitt grunn til nærmere undersøkelser, blant annet på grunn av de undersøkelsene jeg har gjort i denne saken, men det er nok ikke tvilsomt at det i alle fall har funnet sted en midlertidig svekkelse av helsetjenesten som følge av den store utskiftingen av personellet, med påfølgende tap av opparbeidet kompetanse. At nytt personale vil ha behov for innkjøring er noe regionen også er inne på i svaret hit. Jeg har imidlertid ikke holdepunkter for at helsetilbudet har falt under et akseptabelt nivå, og må legge til grunn kommuneoverlegens vurdering om at det ytes et forsvarlig tilbud til de innsatte. Det forutsettes at dette også har vært tilfellet i tiden etter kommunens svar hit.
Selv om helsetjenesten i første rekke er et kommunalt ansvar, har kriminalomsorgen et overordnet ansvar for å legge forholdene til rette slik at de innsatte får de tjenestene de har krav på. En del av dette ansvaret vil bestå i å sørge for et godt samarbeid med helsetjenesten. Jeg har merket meg Tromsø kommunes redegjørelse for at det er blitt utarbeidet et forslag til en felles samarbeidsavtale for å håndtere uenighet og motstridende interesser mellom helsetjenesten og fengselet. Dette synes som et fornuftig tiltak. Jeg ber kommunen om å oversende et eksemplar av den endelige avtalen, og å gi meg en orientering om fremdriften og det eventuelle utfallet av de øvrige tiltakene som ble skissert i kommunens brev.
4. Oppsummering
Undersøkelsene i etterkant av besøket i Tromsø fengsel har vist at det på flere områder er potensial for forbedring av soningsforholdene. Regionen synes å være seg situasjonen bevisst. Jeg vil likevel understreke viktigheten av at kriminalomsorgen aktivt vurderer hvilke ytterligere tiltak som kan iverksettes når det gjelder samiske innsattes rett til bruk av samisk og soningsforholdene for kvinnelige innsatte. I denne forbindelse minner jeg om de redegjørelsene som jeg ovenfor har bedt om å få oversendt.
Selv om situasjonen i helsetjenesten nå synes å ha stabilisert seg, må kriminalomsorgen og kommunen fortsette arbeidet for å skape et godt samarbeid, og et best mulig tjenestetilbud for de innsatte.
Kriminalomsorgen region nord ga i nytt brev til ombudsmannen uttrykk for at den var tilfreds med hvordan Tromsø fengsel løser utfordringene knyttet til samisktalende og kvinnelige innsatte. Det ble i denne forbindelse vist til en vedlagt redegjørelse fra Tromsø fengsel.
Når det gjaldt samiske innsatte fremgikk det av redegjørelsen at det for tiden var én fast ansatt fengselsbetjent og tre «ekstrabetjenter» som behersket samisk språk. Videre ble det opplyst at «Tromsø fengsel ønsker fortsatt å tilsette flere faste tjenestemenn med samisk kulturbakgrunn og språk». Fengselet viste også til at tre ansatte nylig hadde gjennomført en studietur til Finnmark med det formål å tilegne seg kunnskap innenfor samisk kulturbakgrunn og språk. Avslutningsvis uttalte fengselet:
«Tromsø fengsel har fortsatt utfordringer med å etterkomme de særskilte reglene som er oss pålagt. Den største effekten ligger så langt i kunnskap om rettigheter og lokalt fokus. Vi vil tilstrebe oss å finne forsvarlige og gjennomførbare løsninger som kan ivareta innsattes rett til å benytte samisk. Dette i henhold til samelovens § 3-4.»
I forhold til kvinnelige innsatte bemerket Kriminalomsorgen region nord at det var nedsatt en intern arbeidsgruppe for å se på «forholdene for kvinnelige innsatte i vår region under ett, og se på mulighetene for varige løsninger».
Tromsø fengsel opplyste for øvrig i sin redegjørelse at det «er etablert kvinneavdeling av mer permanent karakter på avdeling med lavere sikkerhetsnivå». Det ble opplyst at denne avdelingen har fire fengselsplasser og at fengselet «planlegger virksomheten videre med fortsatt drift av kvinneavdeling i avdeling med lavere sikkerhetsnivå». Fengselet viste blant annet til at «dette [gir] en signifikant forbedring av de muligheter som kan tilbys våre kvinnelige ansatte».
Fengselet opplyste for øvrig at det ikke var foretatt noen organisatoriske endringer på lukket avdeling. Det var for tiden ingen kvinnelige innsatte der, men det ble opplyst at kvinner av sikkerhetsmessige årsaker fortsatt ville kunne bli plassert der. Samtidig uttalte imidlertid fengselet at «[e]n vil så langt det er sikkerhetsmessig forsvarlig søke å overføre kvinner til avdeling med lavere sikkerhetsnivå».