Under soning av en dom på 120 dager ved et fengsel med lavere sikkerhetsnivå, søkte A om velferdspermisjon for å delta i begravelsen til en nær venninne og tidligere samboer. Venninnens død kom brått og uventet. Begravelsen skulle finne sted tirsdag 3. juli 2007 kl. 13 på et sted som lå litt over 2 timers reise fra fengselet.
A leverte formell permisjonssøknad til fengselet om ettermiddagen onsdag 27. juni 2007. Søknaden gjaldt permisjon i perioden 3. til 7. juli 2007. Permisjonssøknaden ble avslått av fengselet mandag 2. juli 2007, dagen før begravelsen skulle finne sted.
A ble orientert om avslaget mandag ettermiddag etter kl. 15.00 og påklaget vedtaket samme dag. Fengselet behandlet klagen om morgenen tirsdag 3. juli 2007 og opprettholdt avslaget. Saken ble deretter oversendt regionalt nivå i kriminalomsorgen per telefaks for klagebehandling. Etter kort tid ble søknaden delvis innvilget av regionen og A ble innvilget permisjon, men bare for 3. juli 2007. Etter å ha blitt informert om vedtaket, reiste A umiddelbart fra fengselet og kom til begravelsen 25 minutter etter at den hadde startet.
As far klaget på sønnens vegne til ombudsmannen i brev 20. juli 2007. Klagen gjaldt både fengselets saksbehandlingstid og den holdningen både han og sønnen følte at de ble møtt med fra fengselets side i forbindelse med behandlingen av permisjonssaken.
Faren viste til at A ble kjent med dødsfallet mandag 25. juni 2007 gjennom ham selv, og at fengselet ble orientert samme dag i forbindelse med at han ønsket å komme til fengselet for å overbringe dødsbudskapet personlig til sønnen. Han beskrev også hvordan sønnen, som i utgangspunktet opplevde hele soningssituasjonen som svært tyngende i seg selv, tok dødsbudskapet svært tungt og at det var av stor betydning for ham å få delta i begravelsen. Det fremgikk videre at fengselet ble orientert om begravelsesdatoen av soknepresten i telefaks onsdag 27. juni 2007, samme dag som tidspunktet ble fastsatt, og at det i telefaksen, som synes å ha blitt sendt ca. kl. 12.00 om formiddagen, bl.a. het at det i anledning begravelsen «søkes om permisjon for A». Faren viste også til at etter at sønnen hadde levert en formell permisjonssøknad om ettermiddagen onsdag 27. juni 2007, hørte han ingen ting om saken før han like før kl 16.00 mandag 2. juli 2007 fikk avslag på søknaden. Begravelsen skulle da finne sted neste dag kl. 13.00.
Under henvisning til sin telefonkontakt med ledelsen og andre ansatte i fengselet anførte faren at han opplevde deres holdning som avvisende og arrogant, og at det ble vist liten innsikt i hvor vanskelig situasjonen var for sønnen. Avslutningsvis skrev han:
«Sett fra vår side er behandlingen av As permisjonssøknad preget av ren umenneskelighet fra begynnelse til slutt. Søknaden om permisjon ble levert inn straks vi visste datoen for begravelsen, men fengselet ventet likevel til siste slutt med å gi ham det negative svaret. Jeg kan ikke se hvorfor det skulle ta så lang tid å behandle denne saken, annet enn at det bevisst er blitt spekulert i at han skulle fratas en reell klagemulighet. Til og med klagesaken treneres helt til det er nesten umulig å rekke begravelsen. De som står bak en slik behandling kan etter min mening ikke ha innsikt i vanlige menneskers følelser og reaksjoner, og for A ble det opplevd som ren tortur. Han er blitt påført en betydelig merbelastning av fengselet, i en situasjon der han trenger hjelp for å bygges opp og bli sterk når han snart skal tilbake til det normale samfunnet der det blant annet venter en fast jobb som han har fått permisjon fra.
—
A hadde aldri fått mulighet til å delta i begravelsen uten massiv hjelp fra undertegnede. Samtidig ble den roen vi skulle ønske han kunne hatt for å bearbeide denne tragiske hendelsen og selve begravelsen helt ødelagt. Fengselet holdt igjen sine avgjørelser helt til siste slutt, og det er kun vi som kjenner ham som vet hvilken enorm belastning dette påførte ham. Sett i forhold til intensjonene om å lette på soningsforholdene for unge som skal sone for første gang … oppleves dette som lite tilpasset tiden vi lever i. Behandlingen oppleves også som svært lite konstruktiv for en ung mann som aller mest ønsker seg styrke for å komme videre i livet.»
Etter å ha innhentet og gjennomgått sakens dokumenter, ble det funnet grunn til å undersøke saken nærmere. I brev 30. november 2007 ble vedkommende kriminalomsorgsregion bedt om å redegjøre for fengselets saksbehandlingstid forut for førsteinstansvedtaket og i klageomgangen. Regionen ble i denne forbindelse bedt om å kommentere hensynet til å sikre den innsatte en reell mulighet til å få klagen behandlet før begravelsen skulle finne sted. Det ble stilt spørsmål om saksbehandlingstiden etter regionens syn var akseptabel.
Regionen ble videre bedt om å redegjøre for hvordan behandlingen av permisjonssøknader som gjelder bestemte anledninger/tidspunkt generelt følges opp av fengslene og regionen for å sikre at søknadene i størst mulig grad blir behandlet, og eventuelt klagebehandlet, før det omsøkte permisjonstidspunktet. Det ble også bedt om en kommentar til beskrivelsen i klagen av den holdningen A og hans far opplevde å bli møtt med i fengselet.
Avslutningsvis ble det vist til at regionen vurderte vilkårene for velferdspermisjon noe annerledes enn fengselet, og det ble stilt spørsmål om dette var fulgt opp på annen måte enn gjennom den veiledningen som ligger i klagevedtaket.
I regionens svar fremgikk det at saken hadde vært forelagt fengselet for uttalelse, og kopi av uttalelsen derfra fulgte vedlagt. I forhold til fengselets saksbehandlingstid viste regionen til at permisjonssøknaden ble levert om ettermiddagen onsdag 27. juni 2007, journalført torsdag 28. juni 2007 og behandlet av fengselet mandag 2. juli 2007. Fengselet begrunnet behandlingstiden med at det i denne perioden var et høyt antall innsatte samtidig som bemanningen var sterkt redusert på grunn av ferieavvikling. Fra fengselets side ble det videre gitt uttrykk for at behandlingen av søknaden ikke ble trenert og at den ble behandlet så fort det lot seg gjøre.
I forhold til saksbehandlingen i klageomgangen viste regionen til at A påklaget vedtaket samme dag som han mottok det, og at fengselet behandlet klagen dagen etter, som var samme dag som begravelsen skulle finne sted. Regiondirektøren mottok klagen via telefaks, behandlet den umiddelbart og ga fengselet beskjed om at det var gitt delvis medhold i klagen, slik at innsatte kunne dra i begravelsen. I regionens svar het det videre:
«Det er beklagelig at innsatte og hans far synes at saksbehandlingstiden ble for lang i foreliggende sak. Regiondirektøren har likevel forståelse for at fengselet i perioder med ferieavvikling vil kunne ha lenger saksbehandlingstid. Regiondirektøren har i dag fått opplyst av fungerende fengselsleder at søknader om permisjon i forbindelse med begravelser eller andre presserende saker, blir prioritert. De blir avgjort enten skriftlig, eller hvis nødvendig muntlig. I forbindelse med søknaden fra A opplyste daværende fungerende fengselsleder, at han vurderte søknaden slik at det ikke forelå velferdsgrunnlag, og at saken av den grunn ikke ble prioritert umiddelbart. A skal også muntlig ha fått beskjed fredag 29.06.07 om at søknaden sannsynligvis ikke ble innvilget.
Regiondirektøren er av den oppfatning av saken burde vært avgjort fredag 29.06.07, uavhengig av om søknaden skulle innvilges eller avslås. I og med at det var like før helg og at begravelsen skulle skje påfølgende tirsdag, burde innsatte fått endelig avslag fredag, slik at han hadde reell klagemulighet på vedtaket.
Vanligvis vil ikke behandlingen av permisjonssøknader medføre problemer, fordi innsatte stort sett er kjent med grunnlaget for søknaden i god tid. Ved avslag i saker hvor det er kort tid til begivenheten skal skje, kontakter vanligvis fengselet regionen pr telefon og ber om at saken prioriteres på grunn av tidsfristen. Saken blir oversendt på faks, og saken blir klagebehandlet umiddelbart så sant det lar seg gjøre. I saker ved uforutsette begivenheter, som den foreliggende, hvor permisjonstidspunktet ikke kan fastsettes lang tid i forveien, er regiondirektøren av den oppfatning at … fengsel strekker seg langt for å få behandlet slike søknader, særlig med tanke på at innsatte skal ha en reell klagemulighet.
Regiondirektøren beklager at innsatte og hans far føler de er møtt med en umenneskelig holdning fra ansatte ved … fengsel i forbindelse med permisjonssaken. Ansatte i kriminalomsorgen tilstreber å opptre profesjonelt i sitt arbeid både overfor innsatte og også overfor pårørende. I dette ligger også å vise medmenneskelighet i slike tilfeller som det foreliggende».
Regionens svar ble oversendt As far, som kom med merknader og tilbakeviste opplysningen om at A fikk muntlig beskjed fredag ettermiddag om at permisjonen sannsynligvis ikke ville bli innvilget. Videre skrev han bl.a.:
«Det står i Kriminalomsorgens svar at faks med klagen ble oversendt Kriminalomsorgen umiddelbart. Dette skjedde etter at jeg om morgenen og formiddagen samme dag som begravelsen skulle finne sted hadde tatt kontakt med ansvarlig for behandlingen av søknaden for å få frem et svar. Dette er beskrevet tidligere, men da svaret kommer er tiden i ferd med å renne ut. Jeg ringte derfor umiddelbart til Kriminalomsorgen for å spørre hva vi kunne gjøre. Jeg fikk der opplyst at fengselet umiddelbart måtte sende klagen per faks til dem. Deretter tok jeg kontakt med fengselet og ba dem om å gjøre dette. Før denne telefonen fra meg hadde de ikke sendt over klagen, men i svaret fra Kriminalomsorgen kan det se ut til at dette skjedde etter fengselets egen vilje og umiddelbart. Dette er feil.»
Regionen kom deretter med en presisering knyttet til regionens klagebehandling, og opplyste for øvrig at fengselet ikke hadde ytterligere merknader til saken.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Fengselets saksbehandlingstid m.v.
Det tok om lag fem dager, hvorav tre hele arbeidsdager, fra permisjonssøknaden ble innlevert onsdag 27. juni 2007 til den ble avgjort av fengselet mandag 2. juli 2007, dagen før begravelsen skulle finne sted. En så vidt lang saksbehandlingstid, og vedtaksfatting i førsteinstans rett før den aktuelle begivenhet, kan ikke under noen omstendighet aksepteres i et tilfelle som det foreliggende. Søknaden gjaldt en begravelse kort frem i tid og var fremsatt så snart begravelsestidspunktet var på det rene. Fengselet burde da ha gitt saken høyere prioritet og behandlet den hurtigere for å sikre den innsatte en reell mulighet til å få saken klagebehandlet før det omsøkte permisjonstidspunktet. Det var for øvrig tale om en forholdsvis oversiktlig sak og det er vanskelig å se at den skulle kreve særlig stor arbeidsinnsats fra fengselets side. Avslaget som sådan synes å ha kommet til uttrykk gjennom avkryssing på søknadsskjemaet, der det også er gjort et par korte notater. Selv om høy aktivitet og ferieavvikling kan medføre høyere arbeidsbelastning og lengre saksbehandlingstider i perioder, må fengselet ha rutiner som sørger for at søknader som gjelder særskilte begivenheter, som for eksempel en begravelse, blir prioritert.
Regionen skriver at daværende fungerende fengselsleder har gitt uttrykk for at saken ikke ble prioritert for avgjørelse umiddelbart fordi han vurderte søknaden slik at det ikke forelå velferdsgrunnlag. Denne begrunnelsen er lite tilfredsstillende. Saken viser tvert imot at det er av stor betydning at det raskt treffes vedtak i førsteinstans for å sikre muligheten til klagebehandling, som jo kan resultere i et for klageren positivt utfall.
Kriminalomsorgen region … har gitt uttrykk for at saken burde ha vært avgjort allerede fredag 29. juni 2007. Dette kunne ha vært akseptabelt, forutsatt at klageren hadde blitt gjort kjent med vedtaket så vidt tidlig på dagen at han hadde hatt mulighet til å påklage avslaget samme dag.
Saksbehandlingen etter at saken ble mottatt av regionen synes å ha vært adekvat, og gir ikke grunn til ytterligere merknader.
Jeg har merket meg den redegjørelsen som er gitt for hvordan fengselet og regionen generelt følger opp permisjonssøknader som gjelder bestemte anledninger/tidspunkt for i størst mulig grad å sikre at de blir avgjort og eventuelt også klagebehandlet før det omsøkte tidspunktet. Redegjørelsen gir ikke grunn til særskilte merknader fra min side.
2. Fengselets behandling av den innsatte og hans far
Innsatte og pårørende har krav på å bli behandlet med tilbørlig respekt og en profesjonell holdning fra de ansatte i kriminalomsorgen. Det er viktig at de ansatte har et bevisst forhold til at soningssituasjonen er spesiell og ofte meget belastende for både innsatte og pårørende. Særlig vil dette kunne være tilfelle for unge lovbrytere som ikke tidligere har sonet. Det er spesielt viktig å være oppmerksom på dette ved behandlingen av søknader om permisjon eller fremstilling i forbindelse med dødsfall hos personer som står den innsatte nær.
Det kommer klart til uttrykk i klagen at den innsatte og hans far er svært berørt av og opprørt over måten de opplevde å bli møtt på av fengselets ledelse og øvrige ansatte i forbindelse med dødsfallet og permisjonssaken. Jeg har ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere og uttale meg om de konkrete hendelsene det er vist til i klagen, men jeg forutsetter at regionen og fengselet uansett tar slike tilbakemeldinger alvorlig og vurderer om det er behov for tiltak for å hindre at andre får slike opplevelser i lignende situasjoner. Regionen har i svaret hit beklaget at den innsatte og hans far har opplevd situasjonen slik de har. Beklagelsen synes å være fornuftig.
3. Vurderingen av permisjonssøknaden – kravet til velferdsgrunner
Kriminalomsorgens vurdering av permisjonssøknaden har ikke direkte vært en del av undersøkelsen herfra. Ettersom klagebehandlingen viste at regionen vurderte spørsmålet om vilkårene for velferdspermisjon i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 33 på en noe annen måte enn fengselet, og fengselets avslag ble delvis omgjort, ble likevel regionen bedt om å redegjøre for om det var foretatt noe oppfølgnings- og veiledningsarbeid overfor fengselet i etterkant av avgjørelsen. Regionen har opplyst at fungerende fengselsleder ble orientert pr. telefon om utfallet av klagebehandlingen og også om begrunnelsen for at søknaden ble ansett å oppfylle kravet til velferdsgrunn. Videre er det vist til at regionen i forbindelse med en forvaltningsinspeksjon i fengselet i november 2007 gjennomgikk 20 avgjorte søknader om velferdspermisjon med fengselets representanter. Både innvilgede og avslåtte søknader ble gjennomgått. Jeg har merket meg opplysningene i regionens redegjørelse om at regionen etter gjennomgangen ikke hadde merknader til fengselets vurdering av velferdsgrunnlagene i noen av de gjennomgåtte sakene.
Ut over disse merknadene finner jeg å kunne la saken bero med de redegjørelsene og beklagelsene som regionen har kommet med.»