Advokatforeningen Oslo krets klaget til ombudsmannen og opplyste at foreningen over lengre tid hadde mottatt klager fra sine medlemmer knyttet til forventninger fra det offentlige om at advokater skal kjøpe og betale mat for sine klienter i de tilfeller der disse ikke har med egen matpakke ved fremstilling til Oslo tingrett. Foreningen opplyste at problemstillingen hadde vært tatt opp med Justis- og politidepartementet, sorenskriveren i Oslo tingrett og Oslo politidistrikt, og det ble vist til korrespondansen med disse instansene. I et vedlagt brev fra 2006 uttalte statssekretær Anne Rygh Pedersen i Justis- og politidepartementet blant annet følgende:
«Generelt er jeg enig med Advokatforeningen i at mat og drikke tilhører et av de grunnleggende behovene som ytterligere kan forsterkes gjennom den situasjon de framstilte er i ved opphold i cellene i Tinghuset. Videre er jeg i utgangspunktet enig med Advokatforeningen i at de ansvarlige offentlige organer må ha ansvar for de framstiltes velferd.»
Det ble videre redegjort for opplysninger innhentet fra Politidirektoratet, hvor det ble orientert om at fremstilte fra politiarresten i Oslo politidistrikt får tilbud om frokost og lunsj før avreise, og eventuelt ettersendt middag, eller tilbud om middag eller kveldsmat ved retur. I forhold til fremstilling fra fengsel ble det opplyst at varetektsinnsatte har tørrmat på cella (brød og pålegg), og oppfordres til å smøre matpakke, men at flere likevel ikke gjør det. I slike tilfeller ble det vist til at advokaten kan bestille mat til den fremstilte i kafeteriaen ved Oslo tingrett. Rutinene ble på dette tidspunkt ansett tilfredsstillende av departementet.
I den senere korrespondansen mellom Advokatforeningen og departementet fremkom det at det var utarbeidet en avtale datert 15. mai 2007 mellom Oslo politidistrikt og kantinen i Oslo tinghus om hvordan advokater skal besørge kjøp av mat til sine klienter. På bakgrunn av initiativene fra Advokatforeningen sendte også Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF) brev 10. august 2007 til de seks regionene i kriminalomsorgen, der disse ble bedt om å sørge for «at det etableres rutiner slik at personer som fremstilles til rettsapparatet, kan medbringe matpakke».
I klagen til ombudsmannen viste Advokatforeningen til at det er varierende grunner til at frihetsberøvede ikke har med egen matpakke. Det kan eksempelvis skyldes tidlig avhenting fra fengsel, manglende muligheter til å få med seg eller lage matpakke og at den fremstilte ikke har tenkt over behovet og nødvendigheten av å medbringe mat. Det ble også vist til at forsinket tilbaketransport kan forårsake at oppholdet i tingretten blir lengre enn ventet.
Foreningen anførte at den gjeldende praksisen utgjorde et rettssikkerhetsproblem, og viste til at sult under behandlingen i retten oppleves svært ubehagelig og påvirker de fremstiltes konsentrasjon. Det ble anført at mangler ved mattilbudet hadde vært et problem både ved fremstilling til varetektsfengsling og for frihetsberøvede som er tiltalte eller innkalt som vitne i rettsforhandlinger i straffesaker.
Justis- og politidepartementet ble i brev herfra bedt om å redegjøre for den faktiske situasjonen med hensyn til de spørsmålene som var tatt opp av Advokatforeningen. Det ble særskilt bedt om en redegjørelse for frihetsberøvedes muligheter til å smøre seg matpakke eller på annen måte få med seg mat fra fengselet eller politiarresten. I lys av KSFs brev 10. august 2007 ble det bedt om å få opplyst om det var innarbeidet rutiner for dette i samtlige kriminalomsorgsregioner. Det ble også bedt om en kort redegjørelse for innholdet i rutinene.
Departementet ble videre bedt om å redegjøre for hvordan den frihetsberøvede får tilgang til mat dersom vedkommende av ulike grunner ikke har med seg mat ved ankomst til tingretten. Det ble særskilt bedt om å få opplyst om det etter departementets syn er det offentliges ansvar å sørge for tilgang til og kostnadsdekning av mat i disse tilfellene. Videre ble det bedt om departementets merknader til den etablerte ordningen for hvordan forsvarere skal kjøpe mat til sine klienter. Det ble vist til at avtalen kunne hevdes å skape forventninger om at forsvarerne skal sørge for bekostning av maten i disse tilfellene. Departementet ble bedt om å gi sitt syn på om det er riktig at advokatene overhodet skal ha noe med de fremstiltes mattilbud å gjøre. Avslutningsvis ble det pekt på at tilsvarende spørsmål gjør seg gjeldende ved fremstilling til Borgarting lagmannsrett, og det ble bedt om en redegjørelse også i forhold til denne domstolen.
Departementets svar er nærmere omtalt nedenfor.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det er et grunnleggende hensyn i vår strafferettspleie at alle som deltar i rettsmøter skal behandles med respekt og gis tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier. Etter straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 92 annet ledd er det eksempelvis ikke anledning til å trette ut siktede under rettslig avhør, og han skal gis anledning til å «få sedvanlige måltider og nødvendig hvile».
I FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 artikkel 10 nr. 1, som gjelder som norsk lov i henhold til menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 § 2, fastslås det at alle frihetsberøvede skal behandles humant og det skal tas hensyn til menneskets iboende verdighet. Dette innebærer at myndighetene både skal avstå fra inhuman behandling, og det er oppstilt positive forpliktelser til å sørge for visse minimumsstandarder. I årsmeldingen for 1997 på side 38 (Somb-1997-1) har jeg uttalt følgende vedrørende disse positive forpliktelsene i forbindelse med forholdene i politiarrest:
«Bestemmelsen er dessuten forstått slik at den også stiller opp forpliktelser for den enkelte stat til å sikre tilfredsstillende forhold, jf. Nowak: Commentary on ICCPR, Kehl, Strasbourg, Arlington 1993, 188-189.… Dette vil typisk gjelde tilfredsstillende mat, klær, kommunikasjon med andre, bevegelsesmuligheter og sanitærfasiliteter. Dette er antatt å være minimumskrav som må tilfredsstilles uavhengig av tilgjengelige offentlige midler, jf. Nowak: Commentary on ICCPR, Kehl, Strasbourg, Arlington 1993, 186-189.»
De europeiske fengselsreglene (rekommandasjon 2006 (2) fra Ministerkomiteen i Europarådet) får anvendelse både for fremstilte varetektsinnsatte og domfelte, jf. art. 10.1 og 10.3. I art. 22.4 heter det: «Det skal serveres tre måltider om dagen med passende mellomrom».
FNs Standard minimum rules for the treatment of prisoners, som ble vedtatt i 1957, har også en bestemmelse i art. 20 (1) om tilgang til mat som lyder:
«Every prisoner shall be provided by the administration at the usual hours with food of nutritional value adequate for health and strength, of wholesome quality and well prepared and served.»
I kostholdsrundskriv nr. 3/2004 fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning er formålet angitt slik:
«Enhver innsatt i norske fengsler skal kunne spise seg mett på alminnelig, god og ernæringsmessig riktig mat.»
Selv om ovennevnte rundskriv direkte gjelder mens vedkommende er under kriminalomsorgens ansvar, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å legge andre prinsipper til grunn når den frihetsberøvede er fremstilt fra fengsel, selv om det er politiet som har ansvar for selve transporten og oppholdet utenfor fengselet.
Ut fra de nevnte bestemmelser fremstår det som åpenbart for meg at det er det offentlige som har ansvaret for at frihetsberøvede får tilgang til nødvendig mat og drikke under rettsforhandlinger. Dette er både et økonomisk og et organisatorisk ansvar. Departementet uttaler da også i svaret hit at det er «det offentlige som har ansvaret for å etablere rutiner som sikrer at alle innsatte får nødvendig mat ved fremstilling i rettsmøte. Advokatene skal ikke ha noe ansvar for dette.»
Det finnes imidlertid ingen regler som gir føringer på hvilke organer som har ansvar for frihetsberøvede personers tilgang til nødvendig mat under rettsforhandlinger. Departementet har i sitt svar hit redegjort på følgende måte vedrørende rutinene for mulighet til å kunne ta med seg mat fra de ulike fengslene:
«KSF har foretatt en kartlegging av om det foreligger rutiner ved avhenting fra fengsel til rettsmøter. I samtlige regioner med unntak av Kriminalomsorgen region øst, er det etablert rutiner iht. brev av 10.08.2007. Rutinene innebærer at innsatte gjøres oppmerksom på at de må lage matpakke der det er tilrettelagt for at de kan lage mat selv eller at det gjøres ved kjøkkenet i fengselet. Bergen fengsel opplyser at det likevel er sjelden de domfelte medbringer matpakke til rettsmøtene selv om de er blitt oppfordret til det. Kriminalomsorgen region nordøst opplyser at selv om det er tilrettelagt for å lage matpakke, er det mange innsatte som ikke forbereder niste. Det skyldes at de ikke har for vane å smøre matpakke. Videre kan det oppstå problemer dersom den innsatte hentes på natten.
I Kriminalomsorgen region øst har samtlige innsatte ved fengslene tilgang på mat slik at de kan smøre matpakke selv. I praksis bli ikke dette alltid gjort. Region øst vil ta opp med fengslene at innsatte skal ha matpakke med seg ved fremstillinger og mener at det ikke foreligger praktiske problemer med å fremskaffe matpakker.
Politidirektoratet opplyser at dersom en varetektsinnsatt fremstilles fra arresten ved Oslo politidistrikt, vil vedkommende få med mat fra arresten dersom vedkommende skal være i retten hele dagen.
Det er i dag ikke etablert særskilte rutiner dersom innsatte ikke har med seg matpakke til rettsmøtet. Det er i disse situasjonene vedkommende blir henvist til å skaffe seg mat gjennom henvendelse til advokat.»
Jeg har merket meg departementets redegjørelse på dette punkt, og konstaterer at det er en svært praktisk problemstilling at innsatte og andre frihetsberøvede, uavhengig av muligheter til å få med matpakke, likevel ikke medbringer mat til rettslokalet. Dette kan ha flere årsaker. Frihetsberøvedes situasjon kan i stor grad variere like før rettsmøter. Det forhold at vedkommende selv av ulike grunner ikke får smurt matpakke, fritar etter mitt syn ikke det offentlige fra ansvaret for å besørge og bekoste frihetsberøvedes behov for nødvendig mat. Jeg ser det derfor som bekymringsfullt at det ikke synes å være etablert rutiner for håndtering av slike situasjoner. Dersom personer må oppholde seg i et rettslokale en hel dag uten mat, vil dette kunne føre til sult som igjen kan lede til at fremstilte ikke i like stor grad kan ivareta sine egne interesser. En slik situasjon er meget uheldig, og det er lett å se at dette kan utgjøre et rettssikkerhetsproblem.
Jeg har merket meg at også departementet er oppmerksom på denne problemstillingen, og uttaler følgende i svaret hit:
«Departementet er enig i at dette ikke er tilfredsstillende…
På bakgrunn av de problemene som er avdekket i kartleggingen av rutinene ved fengslene, vil departementet innskjerpe at det legges til rette for en tilfredsstillende ordning.»
Jeg slutter meg til departementets standpunkt og vil bemerke at det er en uholdbar situasjon dersom advokaten, som primært har et ansvar for å sikre klientens rettssikkerhetsgarantier, også må besørge og bekoste klientens mat. Dette ligger ikke innenfor advokatens oppgaver, og kan føre til at advokatens tid i rettslokalet må brukes til forhold advokaten ikke har ansvaret for og ikke til beste for klienten. Det er derfor helt avgjørende at departementet så snart som mulig får på plass forsvarlige rutiner som sikrer at det offentlige tilbyr frihetsberøvede mat i rettslokalet med sedvanemessige mellomrom, enten det dreier seg om fremstilling fra fengsel, politiarrest, utlendingsinternat e.l. Jeg forutsetter at departementet gir dette arbeidet høy prioritet og ber om å bli holdt orientert om hvordan dette konkret blir fulgt opp.»
I brev 19. oktober 2009 til ombudsmannen uttalte Justis- og politidepartementet blant annet følgende:
«Departementet har foretatt en gjennomgang av rutinene i kriminalomsorgens regioner, og har i brev 16. oktober, bedt alle regionene om å iverksette følgende rutine:
‘Det påhviler vedkommende tjenestemann som har det operative ansvaret (som utsteder fremstilingsordren, evt. mottar politiets fremstillingsordre) å se til at innsatte som fremstilles til rettsmøte har med seg matpakke. I de tilfeller der dette ikke er gjort, ser vedkommende til at kjøkkenet gjør klar en matpakke til innsatte.’
Justisdepartementet regner med at gjennomgangen av rutiner og ovennevnte presisering vil føre til en tilfredsstillende ordning.»
Ombudsmannen skrev deretter følgende i brev til departementet:
«I brev 19. oktober 2009 fremgår det at departementet har gjennomgått rutinene i kriminalomsorgens regioner for så vidt gjelder mattilbudet til frihetsberøvede ved fremstilling til rettsmøter. Departementet viser i den forbindelse til at regionene i brev 16. oktober 2009 er bedt om å iverksette en rutine som innebærer at tjenestemannen med det ‘operative ansvaret’ skal ‘se til at innsatte som fremstilles til rettsmøte har med seg matpakke’. Departementet antar at dette vil være en «tilfredsstillende ordning.
For innsatte som er under kriminalomsorgens ansvar, kan den innførte rutinen et stykke på vei synes å bøte på de manglene jeg påpekte i min uttalelse 17. april 2009 når det gjelder fremstiltes tilgang til nødvendig mat under rettsmøter. Dette forutsetter selvsagt at den omtalte rutinen følges opp i tilstrekkelig grad.
Justis- og politidepartementet har imidlertid ikke gitt noen orientering om hvordan min uttalelse har vært fulgt opp for så vidt gjelder frihetsberøvede i politiarrest, utlendingsinternat e.l. som fremstilles til rettsmøter. Jeg ber på denne bakgrunn om at Justis- og politidepartementet også gir en orientering om oppfølgingen av min uttalelse overfor denne gruppen frihetsberøvede.
Det ble i brev fra mitt kontor 3. september 2009 bedt om at situasjonen for Oslo tingretts vedkommende ble kommentert særskilt. Departementet har ikke gjort dette i sitt brev 19. oktober 2009. Anmodningen gjentas derfor.
De rutinene som departementet har bedt regionene om å følge, synes ikke direkte å klargjøre spørsmålet om ansvar og kostnadsdekning i de tilfellene fremstilte til tross for direktivene ikke har med seg matpakke ved fremstilling. Det bes om departementets kommentarer til dette. Har departementet vurdert tiltak for å klargjøre at det også i disse tilfellene er et offentlig ansvar å sørge for at den fremstilte får mat, og at dette ikke er noe som kan pålegges vedkommendes advokat?»
Justis- og politidepartementet ga i brev 18. februar og 17. juni 2010 en nærmere redegjørelse for oppfølgingen av ombudsmannens uttalelse. Det ble vist til at det var utarbeidet eller pålagt utarbeidet rutiner for å sikre et forvarlig mattilbud til frihetsberøvede som fremstilles til rettsmøter fra politiarrest eller utlendingsinternat. Departementet redegjorde også for oppfølgingen av de rutinene som tidligere var etablert i forbindelse med fremstilling fra institusjonene i kriminalomsorgen. Det ble slått klart fast av departementet at kostnadene ved innkjøp av mat i tilfeller der matpakke ikke er medbrakt, skal dekkes av det offentlige.
I nytt brev til departementet presiserte ombudsmannen at han la til grunn at det offentliges ansvar for dekning av kostnader gjelder generelt ved fremstillinger til alle landets domstoler. For øvrig fant ombudsmannen etter dette å kunne avslutte sine undersøkelser i saken.