66. Politiets saksbehandling i forbindelse med utlevering av mindreårig norsk borger til Sverige

Klagerens mor anmeldte 7. oktober 2003 politiadvokaten for grov uforstand i tjenesten, og viste bl.a. til manglende overholdelse av bestemmelser i lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land (heretter utleveringsloven). Anmeldelsen ble 11. mai 2004 henlagt av Oslo statsadvokatembeter som intet straffbart forhold anses bevist, i samsvar med innstilling fra Det særskilte etterforskingsorganet for politisaker (Sefo) 5. april 2004. Henleggelsen ble opprettholdt ved Riksadvokatens beslutning 10. februar 2005, der det bl.a. ble uttalt følgende:

«Riksadvokaten antar at det rettslige grunnlaget for den svenske anmodningen og [politiadvokatens] beslutning om tilbakeføring er lov av 5. juni 1970 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land, jf. kongelig resolusjon av 18. desember 1970. Vilkåret for utlevering er at det foreligger myndighetsvedtak etter vedkommende lands lovgivning om bl.a. barne- og ungdomsvern om plassering på institusjon eller annet særskilt oppholdssted. Dette vilkåret var oppfylt, jf. ‘ordförandebeslutet’ av 17. juni 2003, stadfestet ved länsrätten i … läns beslutning av 1. juli 2003.»

Riksadvokaten kunne ikke se at politiadvokatens beslutning manglet rettslig grunnlag eller på annen måte var uskjønnsom. Det ble imidlertid påpekt at det ut fra saksdokumentene kunne synes som at verken klageren eller hennes mor fikk opplysninger om klageadgang, klagefrist eller fremgangsmåte ved klage, jf. utleveringsloven § 5 annet ledd. Dette var ifølge Riksadvokaten «beklagelig, men straffbart er det ikke».

Klageren anmeldte selv 5. august 2005 den navngitte politiadvokaten for det samme forholdet. Anmeldelsen ble først sendt videre fra politidistriktet i februar 2006. Spesialenheten for politisaker henla anmeldelsen 8. november 2006, under henvisning til at det ikke var rimelig grunn til å undersøke om det forelå et straffbart forhold, jf. straffeprosessloven 22. mai 1981 nr. 25 § 224 første ledd, og viste til at anmeldelsen gjaldt samme forhold som moren tidligere hadde anmeldt. Riksadvokaten opprettholdt Spesialenhetens henleggelsesbeslutning i avgjørelse 2. februar 2007.

Innenfor samme sakskompleks innga klageren og hennes mor også flere andre anmeldelser rettet mot norske og svenske myndigheter. De henvendte seg også en rekke ganger til Politidirektoratet og også ved flere anledninger til politidistriktet og til Justis- og politidepartementet. De satte bl.a. spørsmålstegn ved gyldigheten av beslutningen om utlevering av klageren på bakgrunn av angivelige mangler ved det rettslige grunnlaget for utleveringen, politiadvokatens myndighet til å fatte beslutning om utlevering og manglende informasjon om prosessuelle rettigheter, under henvisning til bestemmelser i utleveringsloven.

Etter å ha mottatt en redegjørelse om saken 14. februar 2005 fra politidistriktet, uttalte Politidirektoratet bl.a. følgende i brev 19. april 2005 til klagerens mor:

«Direktoratet har ikke myndighet til å foreta en vurdering av det rettslige grunnlaget for utleveringen, da dette hører inn under påtalemyndighetens ansvarsområde. Vi kan imidlertid vurdere politiets opptreden i forbindelse med saken, og har derfor bedt om en uttalelse fra Y politidistrikt.»

Direktoratet viste videre til redegjørelsen fra politidistriktet, der det fremgikk at beslutningen om utlevering var basert på en «juridisk vurdering foretatt av jourhavende påtalejurist på selvstendig grunnlag». Det ble også vist til at utleveringen av klageren til Sverige ble utført etter «forutgående ordre» fra politiadvokaten, og at grunnlaget for dette var «lovlig fattede beslutninger fra svensk barnevernstjeneste med etterfølgende stadfestelse av Länsrätten». Politidirektoratet forstod henvendelsene i saken slik at de bare gjaldt det rettslige grunnlaget for utleveringen, og ikke politiets handlinger i forbindelse med denne. Etter dette fant ikke direktoratet grunn til å foreta ytterligere undersøkelser i saken.

Etter en ny henvendelse 12. mai 2005 fra klagerens mor vedrørende bl.a. manglende hensyntagen til datterens helsetilstand og manglende overholdelse av bestemmelsene i utleveringsloven, kom Politidirektoratet i brev 16. juni 2005 til at behandlingen av klageren ved gjennomføringen av utleveringen hadde vært forsvarlig. Det ble også i denne forbindelse innhentet uttalelse fra politidistriktet på forhånd.

Også senere samme år henvendte klageren og hennes mor seg flere ganger til Politidirektoratet med anførsler om manglende overholdelse av bestemmelsene i utleveringsloven. I direktoratets siste brev 16. desember 2005 til klagerne het det:

«Politidirektoratet har behandlet saken og vurdert politiets opptreden og handlemåte i forbindelse med hentingen og overleveringen av A uten at vi har funnet grunnlag for å rette kritikk mot Y politidistrikt. Videre har påtalemyndigheten i forbindelse med anmeldelsen av ansvarlig påtalejurist vurdert det rettslige grunnlaget i saken uten å ha funnet feil ved dette.

Saken anses avsluttet, og ytterligere henvendelser om samme forhold kan ikke påregnes å bli besvart.»

På bakgrunn av en henvendelse 7. februar 2006 fra A til Justis- og politidepartementet, uttalte departementet i et brev 20. april 2006 til henne:

«I ovennevnte brev ber du om en begrunnelse for vedtaket [om utlevering]. Justisdepartementet har ikke anledning til å gå inn i enkeltsaker, og vi kan dermed heller ikke påta oss å gi en begrunnelse for vedtak som andre forvaltningsorgan har truffet.

Saken er oversendt Politidirektoratet som rette vedkommende».

I brev 28. juni 2006 ga Politidirektoratet en orientering til Justis- og politidepartementet om direktoratets håndtering av As og hennes mors klager på politiet.

A henvendte seg til ombudsmannen i brev 19. august 2007 og klaget på politiets og påtalemyndighetens opptreden i forbindelse med utleveringen av henne til Sverige i august 2003. Klagen omfattet bl.a. Riksadvokatens endelige henleggelse av hennes anmeldelse av politiadvokaten og politidistriktets håndtering av hennes anmeldelser, som hun mente var blitt blandet sammen med morens anmeldelse av det samme forholdet. Klageren viste også til at utleveringen av henne ble besluttet uten at det ble fattet noe skriftlig vedtak, at beslutningen skulle ha vært fattet av politimesteren i stedet for en politiadvokat og at hun ikke fikk informasjon om rett til oppnevnt forsvarer, klagerett eller adgang til rettslig prøving m.v. før utleveringen ble effektuert. Dette i strid med bestemmelsene i utleveringsloven.

Klagen gjaldt også Politidirektoratets endelige avgjørelse 16. desember 2005 av klagen rettet mot politidistriktet og spørsmål om innvilgelse av fritt rettsråd, som ble endelig avslått av Justis- og politidepartementet 13. juni 2006. I brev herfra ble klageren orientert om at disse spørsmålene var foreldet for behandling hos ombudsmannen, jf. ombudsmannsloven 22. juni 1962 nr. 8 § 6 tredje ledd.

Klagen over Riksadvokatens endelige henleggelse av As anmeldelse av politiadvokaten ble det ikke funnet grunn til å undersøke nærmere.

Etter en nærmere gjennomgang av klagen, også sett i lys av et tilleggsbrev fra klageren 2. oktober 2007 og innhentede saksdokumenter fra Riksadvokaten, ble det funnet grunn til også å innhente saksdokumentene fra Politidirektoratets behandling av saken. På bakgrunn av en gjennomgang av samtlige saksdokumenter ble det, til tross for at forholdene lå mange år tilbake i tid, funnet grunn til å ta saken opp til nærmere undersøkelse.

I brev 11. november 2008 ble Politidirektoratet bedt om å redegjøre nærmere for politidistriktets behandling av anmodningen om utlevering fra svensk politi og direktoratets behandling av As klage over politidistriktets håndtering av saken. Direktoratet ble i den forbindelse bedt om å gi en nærmere begrunnelse for sitt standpunkt i brev 19. april 2005 om at vurderingen av det rettslige grunnlaget for utleveringen falt inn under påtalemyndigheten og følgelig ikke kunne behandles av direktoratet. Det ble videre bedt om å få opplyst om direktoratet hadde foretatt noen vurdering av om bestemmelsene i utleveringsloven ble overholdt i forbindelse med utleveringen av A til Sverige, herunder om lovens saksbehandlingsregler ble fulgt. For det tilfelle at Politidirektoratet likevel kom til at flere sider ved As klage skulle ha vært behandlet av direktoratet, ble det anmodet om å få direktoratets vurdering av disse spørsmålene.

I brevet til direktoratet ble det, på bakgrunn av opplysninger gitt fra den anmeldte politiadvokaten i avhør med Sefo 1. desember 2003, også bedt om en redegjørelse for eventuelle samarbeidsavtaler mellom nordiske land om behandling av anmodninger av den typen som kom fra svenske myndigheter om utlevering av A, herunder hvilke prosedyrer for utlevering de eventuelt gir anvisning på og hvordan de forholder seg til utleveringsloven.

Endelig ble Politidirektoratet bedt om å redegjøre for omfanget av utleveringer etter loven, og hvordan politiet behandler anmodninger om utlevering fra andre nordiske land. Det ble også bedt om å få opplyst i hvilket omfang slike saker har vært klagebehandlet av vedkommende departement etter utleveringsloven § 5 eller behandlet av domstolene etter § 6.

Politidirektoratet fastholdt i sitt svar 17. desember 2008 at direktoratet ikke har myndighet til å foreta en vurdering av det rettslige grunnlaget for utleveringen av klageren. Videre het det:

«Det er imidlertid ikke riktig at denne vurderingen hører under påtalemyndigheten. Det følger av § 5 i lov 1970-06-05 nr 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land (utleveringsloven) at Justisdepartementet er overordnet klageorgan for å overprøve politimesterens vurdering av det rettslige grunnlaget for utlevering. Departementets vedtak kan bringes inn for tingretten i følge lovens § 6.» (direktoratets uthevinger)

Politidirektoratet beklaget sterkt at det i forbindelse med klagebehandlingen ble gitt uriktig informasjon til klageren om at påtalemyndigheten hadde myndighet til å vurdere det rettslige grunnlaget for utleveringen. Direktoratet beklaget også at utleveringsloven ikke ble berørt ved direktoratets behandling av klagen fra A, og skrev videre:

«Det synes opplagt at Y politidistrikt ikke har fulgt pålegget i lovens § 5 om varsling om klageadgang, frist for å klage, retten til rettslig prøving etter lovens § 6 og om retten til å få oppnevnt advokat. Vedtaket om utlevering har således blitt effektuert uten at klagerens mor, som verge, ble gjort kjent med sine rettigheter etter loven.

Disse forhold burde ha vært avdekket da saken ble behandlet som klagesak i Politidirektoratet i tiden august 2004 til juni 2006, jf. den korrespondanse som den 11. september d.å. ble sendt til ombudsmannen i forbindelse med klagebehandlingen.»

Videre viste direktoratet til en avtale fra september 2002 mellom de nordiske lands politimyndigheter om politisamarbeid, som trådte i kraft 1. januar 2003. Direktoratet opplyste at avtalen gjelder samarbeid i tilknytning til straffesaker, herunder utlevering av lovbrytere, men påpekte at «[r]eglene i avtalen kan anvendes analogisk på det forvaltningsmessige området i forhold til praktisk gjennomføring av vedtak fattet i medhold av f.eks. utleveringsloven».

Til spørsmålene omkring omfanget av utleveringer etter utleveringsloven, viste direktoratet innledningsvis til at det «i kommentar til loven ved oppslag på Gyldendal rettsdata er anført at ‘Loven er uten praktisk interesse’». Videre viste direktoratet til at det etter pkt. II i Justisdepartementets forskrift 18. desember 1970 til loven var Sosialdepartementet som skulle behandle klager over «… utlevering av personer som skal være i institusjon eller annet særskilt oppholdssted i annen nordisk stat i samsvar med vedkommende stats lovgivning om barne- og ungdomsvern ellers, psykisk helsevern og edruskapsvern … ». Ved henvendelse til barne- og ungdomsavdelingen i Barne- og likestillingsdepartementet, som har den myndigheten Sosialdepartementet ble tillagt i forskriften, fikk Politidirektoratet opplyst at søk i departementets arkiv bare viste én sak som var behandlet i medhold av utleveringsloven.

Direktoratet opplyste at det ikke var kjent med antallet utleveringsbegjæringer politidistriktene hadde behandlet etter loven eller antallet saker brakt inn for tingrettene i medhold av utleveringsloven § 6. Det ble opplyst at direktoratet på forespørsel hadde fått opplyst fra sivilavdelingen i Justis- og politidepartementet at departementet ikke hadde behandlet klager etter utleveringsloven.

Ved avslutningen av saken uttalte jeg:

«1.Y politidistrikts behandling av utleveringsbegjæringen fra svensk politi

Utlevering av en norsk statsborger til et annet land, i dette tilfelle med bistand fra politiet, innebærer et element av frihetsberøvelse av vedkommende. Politiet må i tråd med legalitetsprinsippet ha hjemmel for et slikt inngrep. Retten til frihet og sikkerhet er også uttrykkelig beskyttet etter Den europeiske menneskerettskonvensjon 4. november 1950 (EMK) artikkel 5, som slår fast at «[i]ngen må bli berøvet sin frihet» unntatt i nærmere angitte tilfeller og bare hvis det blir gjort «i samsvar med en fremgangsmåte foreskrevet ved lov». Artikkel 5 nr. 1 bokstav d angir «frihetsberøvelse av en mindreårig ved lovlig pålegg for å føre tilsyn med hans oppdragelse» m.v. som et tilfelle av lovlig frihetsberøvelse dersom det foreligger hjemmel i lov.

Lov 5. juni 1970 nr. 35 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land gjelder etter § 1 første ledd overfor «[d]en som etter vedtak av myndighet i Danmark, Finland, Island eller Sverige skal være på institusjon eller annet særskilt oppholdssted i samsvar med vedkommende lands lovgivning om barne- og ungdomsvern … ». Klageren ble etter vedtak 17. juni 2003 fra socialförvaltningen i … besluttet plassert i «familjehem» etter lov 1990:52 med särskilda bestämmelser om vård av unga (LVU) § 6, jf. § 11. Siden moren ikke ville medvirke ble det besluttet «omedelbart omhändertagande» etter lovens § 6. Vedtaket ble opprettholdt ved länsrättens beslutning 1. juli 2003.

Riksadvokaten har lagt til grunn at utleveringsloven fikk anvendelse på utleveringen av klageren til svenske myndigheter. I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett 9. februar 2006, der lagmannsretten forkastet klagerens kjæremål over tingrettens avslag på begjæring om oppnevnelse av bistandsadvokat i forbindelse med anmeldelse av den politiadvokaten som besluttet at utleveringen skulle gjennomføres, uttalte lagmannsretten:

«Lagmannsretten legger i likhet med Riksadvokaten til grunn at det formelle grunnlaget for utleveringen av A var lov 5. juni 1970 om utlevering for å få iverksatt frihetsinngrep truffet av myndighet i annet nordisk land.»

Jeg er enig i dette standpunktet, og saken må således vurderes opp mot utleveringslovens bestemmelser. De materielle vilkårene i lovens § 1 første ledd synes å ha vært oppfylt på det tidspunktet svensk politi oversendte begjæringen om utlevering av A. Mine undersøkelser i saken har derfor vært rettet mot den manglende overholdelsen utleveringslovens bestemmelser om beslutningsmyndighet og saksbehandling.

Det følger av utleveringsloven § 5 første ledd at «[p]olitimesteren på vedkommende oppholdssted kan treffe vedtak om utlevering». I Ot.prp. nr. 44 (1969–70) s. 14 første spalte uttales det at avgjørelsen normalt forutsettes truffet av politimesteren personlig, men at avgjørelsesmyndigheten kan delegeres til for eksempel en politifullmektig «når det er nødvendig fordi politimesteren av praktiske grunner ikke kan ta avgjørelsen selv». Formuleringen tyder på at en eventuell delegasjon må gis fra sak til sak, det vil si at det ikke er anledning for politimesteren til å gi en delegasjon på generelt grunnlag. Slik saken er opplyst, er det uansett ikke noe som indikerer at vedtaksmyndigheten overhodet ble delegert i dette tilfellet. Vedtaket om utlevering av A til svenske myndigheter ble fattet av en politiadvokat, som på det aktuelle tidspunktet var jourhavende påtalejurist ved Z politistasjon, etter en samtale om saken med lensmannen i X. Beslutningen om utlevering lider således av en personell kompetansemangel, ettersom den er truffet av en person som manglet myndighet til å fatte vedtaket. Dette gir i seg selv grunn til å kritisere Y politidistrikts håndtering av saken. Det er helt grunnleggende at en beslutning som dette blir fattet av en person som har myndighet til det.

Utgangspunktet om at det er politimesteren personlig som skal fatte beslutningen om utlevering, indikerer at det dreier seg om en beslutning av viktighet. Dette gjør seg med tyngde gjeldende i en sak som den foreliggende der en mindreårig norsk statsborger blir hentet av politiet og ført til den svenske grensen. Det er en klar forutsetning at politimesteren skal foreta en konkret prøving av om de materielle vilkårene for utlevering er oppfylt. Om dette heter det i Ot.prp. nr. 44 (1969–70) på s. 9-10:

«Myndighetene i det land hvor vedkommende befinner seg, vil imidlertid ha en diskresjonær adgang til å avslå anmodningen om utlevering (jf. her formuleringen i § 5) eller utsette utleveringen.»

Politimesteren kan følgelig velge å avslå anmodningen om utlevering, selv om de materielle vilkårene er oppfylt, og det fremgår av proposisjonen på samme sted at dersom vedkommende har en «særlig tilknytning til Norge og en tilsvarende svak tilknytning til det land der vedtaket er truffet», vil dette etter omstendighetene kunne føre til at vedkommende ikke utleveres. For utlevering av norske statsborgere gjelder det også en særskilt regel i § 3 om at dette bare kan skje dersom vedkommende person «er bosatt i den stat som ønsker utlevering og vedtaket gjelder omsorg eller behandling som mest hensiktsmessig kan gis ham i vedkommende stat». I denne saken har det vært reist spørsmål knyttet til dette. Politimesteren må på bakgrunn av ovennevnte foreta en konkret og skjønnsmessig vurdering av om utlevering kan gjennomføres og må ta hensyn til de særlige forhold som gjør seg gjeldende ved utlevering av norske borgere. En slik grundig vurdering kan ikke sees å ha blitt foretatt i denne saken.

Utleveringsloven § 5 første ledd siste punktum slår fast at fristen for å klage vedtak om utlevering inn for departementet er tre dager. På tilsvarende måte følger det av § 6 første ledd at et vedtak om utlevering innen tre dager etter underretning om vedtaket ble gitt kan bringes inn for tingretten til prøving av om lovens vilkår for utlevering foreligger. Det fremgår videre av § 5 tredje ledd at vedtaket ikke uten samtykke skal iverksettes før fristene for å klage eller kreve rettslig prøving er ute, og at klage eller krav om rettslig prøving har oppsettende virkning. I § 5 annet ledd er det slått fast at «vedkommende» skal gis opplysning om «klageadgang, klagefrist, den nærmere fremgangsmåte ved klage, samt om adgangen til rettslig prøving etter § 6 og om sin rett til å få oppnevnt forsvarer, jf. § 8». Disse opplysningene skal gis i «samband med underretning om vedtaket». I lys av bestemmelsen om automatisk utsatt iverksetting, må det forutsetningsvis gis opplysninger om vedtaket og rettighetene i denne forbindelse senest tre dager før utleveringen faktisk skal gjennomføres. De foreskrevne opplysningene ble i dette tilfellet ikke gitt og utleveringen ble gjennomført helt uten at det ble tatt hensyn til lovens bestemmelser om iverksettingstidspunkt.

Det fremgår ikke uttrykkelig av lovens ordlyd eller av dens forarbeider hvorvidt vedtaket om utlevering skal være skriftlig. I Ot.prp. nr. 44 (1969–70) heter det imidlertid følgende på s. 14 første spalte:

«Politiet forutsettes å skulle behandle saken som vanlig forvaltningssak, og de alminnelige regler i forvaltningsloven vil gjelde. Dette innebærer blant annet at politimesterens vedtak kan kreves begrunnet etter reglene i forvaltningslovens §§ 24 og 25. Det innebærer videre at politiet vil ha en selvstendig plikt på seg til å sørge for sakens opplysning.»

Politiets beslutning om utlevering av en person fra Norge til Sverige, som i dette tilfellet, vil være et enkeltvedtak slik dette er definert i forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 første ledd bokstav b. Det følger av forvaltningsloven § 23 at et enkeltvedtak skal være skriftlig med mindre dette vil være «særlig byrdefullt». I avhør med Sefo 1. desember 2003 bekreftet politiadvokaten som fattet beslutningen om utlevering at det ikke ble utarbeidet noe skriftlig vedtak i saken. Det er også på det rene at det ikke ble gitt noen form for forhåndsvarsel eller opplysninger om klagerett m.v. til klageren eller hennes mor før utleveringen ble iverksatt. Dette er svært utilfredsstillende og i strid med både forvaltningslovens og utleveringslovens bestemmelser. Y politidistrikt må kritiseres for sin håndtering av saken. Det er på ingen måte tillitvekkende at en så vidt alvorlig sak som dette har blitt behandlet på en slik måte.

Samlet sett etterlater gjennomgangen av saken liten tvil om at Y politidistrikt fullstendig har oversett bestemmelsene i utleveringsloven ved behandlingen av anmodningen om utlevering av A til svenske myndigheter. Utleveringen ble gjennomført allerede dagen etter begjæringen om utlevering kom inn. Det forhold at dette ble gjort uten at saksbehandlingsreglene i loven ble fulgt, førte til at A og hennes mor ikke fikk muligheten til å påklage vedtaket eller bringe det inn for tingretten. Manglende mulighet for å angripe et vedtak av denne karakter, som helt åpenbart og med rette ble opplevd som et stort inngrep fra A og hennes mors side, er på ingen måte tilfredsstillende. For min vurdering av saken er det ikke nødvendig å ta stilling til om beslutningen om utlevering var et ugyldig forvaltningsvedtak. Mye kan likevel tyde på at det er tilfellet.

Y politidistrikt har heller ikke på bakgrunn av henvendelsene fra klageren og hennes mor etter at utleveringen ble gjennomført innsett at begjæringen om utlevering ble håndtert på en måte som ikke var i samsvar med utleveringsloven. Måten saken ble behandlet på er ikke beklaget overfor A, noe som utvilsomt burde ha vært gjort. Saken har etter dette heller ikke i etterkant av utleveringen vært håndtert på en tilfredsstillende måte.

2.   Politidirektoratets behandling av As klage på Y politidistrikt

Politidirektoratet har ikke hatt noen kommentarer til eller vurdert om Y politidistrikts håndtering av utleveringsbegjæringen var i strid med utleveringsloven. Dette på tross av gjentatte henvendelser fra klageren og hennes mor med en rekke anførsler knyttet opp mot manglende overholdelse av bestemmelsene i utleveringsloven.

Politidirektoratets beklagelse i svaret hit er på dette punktet utvilsomt på sin plass og direktoratet må kritiseres for ikke å ha avdekket at Y politidistrikts behandling av utleveringsbegjæringen ble gjort på en måte som klart var i strid med utleveringsloven. Direktoratet burde ved behandlingen av henvendelsene fra A og hennes mor ha fanget opp at bestemmelsene i utleveringsloven ikke ble fulgt, og informert klageinstansen, i dette tilfellet Barne- og likestillingsdepartementet, og også Justis- og politidepartementet som ansvarlig departement for utleveringsloven, om dette.

Politidirektoratet må videre kritiseres for å ha gitt opplysninger til A og hennes mor om at vurderingen av det rettslige grunnlaget for utleveringen hørte inn under påtalemyndighetens ansvarsområde, noe direktoratet først i sitt svar hit har erkjent var en uriktig vurdering. Jeg viser i denne forbindelse til Ot.prp. nr. 44 (1969–70), der det fremgår på s. 14 første spalte at politiet skal behandle en utleveringsbegjæring som en vanlig forvaltningssak.

Direktoratet skriver i svaret hit at det er Justis- og politidepartementet «som er overordnet klageorgan for å overprøve politimesterens vurdering av det rettslige grunnlaget for utlevering» og at «[d]epartementets vedtak kan bringes inn for tingretten i følge lovens § 6». Dette er noe upresist ettersom det følger av forskrift 18. desember 1970 nr. 2 om utlevering for å få iverksatt vedtak om frihetsinngrep i annet land punkt II at hvilket departement som er klageinstans kommer an på hvilken type vedtak som ligger til grunn for utleveringen. Muligheten for å bringe et vedtak inn for tingretten etter utleveringsloven § 6 gjelder for øvrig ikke bare i de tilfellene saken har vært klagebehandlet i et departement ettersom politimesterens utleveringsvedtak også kan bringes direkte inn for tingretten. Dette er presisert i proposisjonen på s. 15.

Politidirektoratets oppgave ved klager rettet mot politiet vil i første rekke være å undersøke om det er begått kritikkverdige forhold fra politiets side, se nå instruks 21. november 2005 for behandling av henvendelser om kritikkverdige forhold utført i tjeneste i politi- og lensmannsetaten, og formålsbestemmelsen i § 2. Direktoratet burde på denne bakgrunn ha vurdert nærmere om Y politidistrikts behandling av saken var kritikkverdig, særlig vurdert opp mot bestemmelsene i utleveringsloven. Jeg er likevel enig i at direktoratet i en slik vurdering ikke kan foreta noen materiell overprøving av politiets vedtak om utlevering eller av om det var tilstrekkelig rettslig grunnlag for det svenske vedtaket som lå til grunn for utleveringsbegjæringen, jf. nevnte instruks § 1 tredje strekpunkt, der det fremgår at instruksen ikke gjelder for «[f]orvaltningsmessige avgjørelser». Kompetansen til forvaltningsmessig overprøving av utleveringsvedtaket er etter utleveringsloven også positivt lagt til vedkommende departement, jf. utleveringsloven § 5. Direktoratet vil imidlertid etter omstendighetene ha en plikt til å videreformidle klagen til det departementet som er klageinstans.

3.   Samarbeidsavtaler mellom de nordiske lands politimyndigheter om politisamarbeid

Politidirektoratet viser i sitt svar til en avtale mellom de nordiske lands politimyndigheter om politisamarbeid, som trådte i kraft 1. januar 2003. Ifølge direktoratet kan reglene i avtalen «anvendes analogisk på det forvaltningsmessige området i forhold til praktisk gjennomføring av vedtak fattet i medhold av f.eks. utleveringsloven».

Jeg kan ikke se at det uttrykkelig fremgår noe av samarbeidsavtalen om prosedyrene for utlevering på bakgrunn av et vedtak fra for eksempel barnevernet, som lå til grunn for svenske myndigheters anmodning om utlevering i denne saken. Politidirektoratet har ikke, slik det ble bedt om, kommentert hvordan avtalen forholder seg til utleveringsloven. Denne loven ble til etter nordisk samarbeid og de nordiske landene har vedtatt lover der vilkårene for utlevering er like, selv om saksbehandlingsreglene varierer noe, jf. Ot.prp. nr. 44 (1969–70) s. 3 annen spalte. I avtalen direktoratet viser til, fremgår det av punkt 15.1 at de nordiske land «har likeartede regler for utlevering av personer mellom de nordiske land».

I samarbeidsavtalen punkt 1 annet avsnitt heter det at avtalen «supplerer internasjonale og bilaterale avtaler samt overenskomster og konvensjoner som inneholder bestemmelser om politisamarbeid». Også når det er etablert fellesnordiske lovregler som regulerer utlevering for å få iverksatt ulike vedtak om frihetsinngrep truffet av myndighet i annet land, må det i første rekke være bestemmelsene i disse lovene med forskrifter som må legges til grunn ved behandling av anmodninger om utlevering mellom de nordiske landene.

Punkt 16 i samarbeidsavtalen gir anvisning på prosedyrer for fullbyrdelse av beslutning om utlevering. Ifølge direktoratet gjelder imidlertid avtalens kapittel 6 («Utlevering»), der bestemmelsen er nedfelt, «utlevering av lovbrytere» og avtalen «gjelder politisamarbeid i tilknytning til straffesaker». Jeg kan ut fra avtalens innhold ikke se at den er begrenset til dette området. I den grad utleveringsloven ikke gir svar på eventuelle spørsmål som måtte oppstå i forbindelse med gjennomføringen av en utlevering som er besluttet i medhold av loven, vil samarbeidsavtalen kunne være et supplement. Jeg kan imidlertid ikke uten videre tiltre Politidirektoratets standpunkt om at det i så fall vil være tale om en analogisk anvendelse av avtalen, siden den i utgangspunktet synes å gjelde generelt for politisamarbeid mellom de nordiske landene.

4. Omfanget av utleveringer etter utleveringsloven

Jeg har merket meg de undersøkelsene Politidirektoratet har foretatt når det gjelder omfanget av utleveringer etter utleveringsloven, som indikerer at det blir fattet få vedtak i medhold av loven. I Ot.prp. nr. 44 (1969–70) er det på s. 4 annen spalte opplyst at det i perioden 1956 til 1960 var registrert nærmere 40 tilfeller av utleveringer som ville omfattes av loven. En undersøkelse for perioden 1960 til 1968 viste omtrent samme tall. Dette kan tyde på at behovet for denne type utleveringer har avtatt med årene. Det er likevel vanskelig å si noe sikkert om dette ut fra de foreliggende opplysningene.

Under enhver omstendighet er det uheldig at bestemmelsene i utleveringsloven er lite kjent, noe denne saken har vist med all tydelighet. Loven gir den som blir begjært utlevert flere viktige rettssikkerhetsgarantier, og manglende mulighet for å nyte godt av disse rettighetene på grunn av at myndighetene ikke er kjent med regelverket, er uakseptabelt.

Det kan heller ikke sees bort fra at det lave antallet klagesaker skyldes at det også er andre saker der bestemmelsene i utleveringsloven ikke har vært overholdt, slik at det bl.a. ikke har vært gitt opplysninger om klageadgangen. Politidirektoratet bes på denne bakgrunn om å sørge for at landets politidistrikter får den nødvendige kjennskap til lovens bestemmelser. Jeg ber om å bli holdt underrettet om direktoratets oppfølging av dette.

5. Oppsummering

Saken og forholdene som ligger til grunn for den ligger nå seks år tilbake i tid, og har helt klart vært en stor belastning for klageren og hennes mor. De har i etterkant av utleveringen i 2003 henvendt seg utallige ganger til ulike norske myndighetsorganer, men har ikke fått tilfredsstillende svar på sine spørsmål omkring vedtaket om utleveringen og saksbehandlingen i forbindelse med dette, som mine undersøkelser i saken særlig har dreid seg om. Det er lett å forstå at dette har skapt en vanskelig og frustrerende situasjon for dem.

Utleveringsbegjæringen ble fra Y politidistrikts side håndtert på en måte som klart var i strid med utleveringsloven. Politidistriktet må kritiseres for dette og Politidirektoratet må kritiseres for ikke å ha foretatt noen vurdering av politidistriktets behandling av utleveringsbegjæringen fra svenske myndigheter, som klageren med rette har stilt seg meget kritisk til. En beklagelse til A for måten saken ble håndtert på, ville derfor åpenbart ha vært på sin plass.

På bakgrunn av tiden som er gått og den beklagelsen som nå er gitt fra Politidirektoratets side av manglende vurdering av saken i forhold til utleveringslovens bestemmelser, har jeg likevel ikke funnet grunn til å be Politidirektoratet om å foreta en fornyet behandling av henvendelsene fra A og hennes mor. Jeg ber imidlertid direktoratet om å merke seg det som har fremkommet og å treffe de nødvendige tiltak for å sørge for at politidistriktene har nødvendig kjenneskap til regelverket på området. Direktoratet bes holde meg orientert om oppfølgingen av dette. Ut over dette finner jeg å kunne la saken bero.»

Uttalelsen ble også oversendt Justis- og politidepartementet til orientering og for eventuell videre oppfølging. Ombudsmannen ga i brevet til departementet uttrykk for at saken syntes å indikere utilstrekkelig bevissthet om utleveringsloven i politiet.

Politidirektoratet fulgte opp anmodningen om å sørge for nødvendig kjennskap til regelverket på området i brev 2. november 2009 til landets politimestre. Direktoratet viste i brevet til ombudsmannens uttalelse, og siterte fra ombudsmannens kritikk av politidistriktet for ikke å ha fulgt saksbehandlingsreglene i utleveringsloven. I brevet het det blant annet følgende:

«Myndigheten til å treffe beslutning om utlevering med hjemmel i utleveringsloven er i § 5 lagt til politimesteren» (direktoratets utheving).

Avslutningsvis i brevet skrev Politidirektoratet: