A søkte 10. september 2003 om avtalefestet pensjon for 40 % av sin 100 % stilling fra 1. april 2004. Hun skulle fortsette i 60 % stilling. I søknadens arbeidsgivererklæring oppga A fremtidig stillingsprosent til å være 60 %, og fremtidig årslønn (i søknaden feilaktig oppført som månedslønn) til å være kr 142 000, men samlet pensjonsgivende lønn per år ble opplyst å være kr 355 000. I brev 22. januar 2004 fra KLP til A opplyses A om at hun oppfyller kravene til avtalefestet pensjon og at delpensjonen er beregnet ut fra en forventet fremtidig arbeidsinntekt på kr 142 000. Riktig forventet arbeidsinntekt i 60 % stilling skulle vært 213 000. Før pensjonen ble tilstått mottok KLP en korrigert AFP-beregning fra trygdeetaten ut fra en fremtidig inntekt på kr 213 000. Like fullt la KLP feil inntektsopplysninger til grunn for pensjonsutbetalingen og A mottok dermed for mye pensjon ved at pensjonen var basert på inntekt i 40 % stilling (kr 142 000) og ikke inntekt i 60 % stilling (kr 213 000). I forbindelse med KLPs første årlige etteroppgjør for As pensjon ble det avdekket at det var betalt for mye pensjon. A ble varslet om feilutbetalingen og etteroppgjør i brev 17. januar 2006 fra KLP. I vedtak 31. mars 2006 fattet KLP beslutning om etteroppgjør. Saken ble anket inn for Trygderetten som opphevet vedtaket og hjemviste saken til ny behandling i kjennelse 15. desember 2006. Begrunnelsen var følgende:
«Slik retten ser det er ikke dette en ordinær avregningssak som kan behandles etter AFP-forskriftens § 4. Retten mener det her dreier seg om en feilutbetalingssak, som må vurderes etter KLP vedtektens § 12-4 første ledd tredje punktum. KLP må da blant annet vurdere hvor synbar feilen var for den ankende part samt vurdere om ansvarsdeling er aktuelt.»
KLP fattet deretter vedtak 23. januar 2007 om tilbakebetaling av feilutbetalt pensjon basert på den ulovfestede regelen om condictio indebiti da KLP mente A ikke hadde vært i god tro med hensyn til de feilaktige pensjonsutbetalingene. Det ble foretatt skylddeling for den delen av beløpet som skrev seg fra etter KLPs vedtak om etteroppgjør 31. mars 2006 fram til pensjonen ble korrigert 1. september 2006, og totalt beløp som ble innkrevet utgjorde etter dette kr 82 655 (før skylddeling kr 90 007). KLP uttalte blant annet følgende i vedtaket i tilknytning til Trygderettens kjennelse:
«Trygderetten fastslo at dette er ei feilutbetalingssak som må vurderes etter tilbakekrevingsreglene i Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 36, og ikke Vedtekter for avtalefestet pensjon (AFP-etteroppgjør).
Tilbakekreving av feilutbetalt Avtalefestet pensjon reguleres ikke av Lov om pensjonsordning for sykepleiere.
Hjemmel for tilbakekreving av feilutbetalt Avtalefestet pensjon er Condictio indebiti (ulovfestede regler om tilbakekreving). Disse reglene gir en rett til å søke tilbake det som er utbetalt feilaktig. Grunnlaget for regelen er at den som ikke er i rimelig god tro må tilbakebetale feilaktig utbetalte beløp. Den som var ansvarlig for utbetalingen må sannsynliggjøre at mottakeren burde ha skjønt at beløpet var feil (altså at mottakeren manglet god tro).»
A klaget til ombudsmannen over KLPs vedtak 23. januar 2007 om tilbakekreving av feilutbetalt avtalefestet pensjon. Klagen ble fremmet av advokat B i Norsk sykepleierforbund på vegne av A. Advokat B anførte i klagen hit blant annet at A hadde vært i aktsom god tro og at hun ikke satt igjen med noen berikelse. Videre anførte advokat B at feilen var forårsaket av KLP og at det var mest rimelig at KLP tok de økonomiske konsekvensene av feilen. Advokat B anførte også at selv om det var grunnlag for tilbakebetalingskrav så burde KLP påta seg skylddeling for hele beløpet.
I brev herfra ble KLP bedt redegjøre nærmere for hvorfor Trygderettens henvisning til «KLP vedtektenes § 12-4 første ledd tredje punktum» skal forstås som henvisning til «Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 36». Dernest ble det bedt redegjort for om «KLP vedtektenes § 12-4 første ledd tredje punktum» kom til anvendelse i saken. Det ble også bedt om en nærmere redegjørelse for hvorfor lov om pensjonsordning for sykepleiere 22. juni 1962 nr. 12 § 36 ikke kom til anvendelse i saken. Videre ble det vist til at ut fra den vurderingen KLP hadde foretatt i vedtaket syntes det som det utelukkende hadde vært vurdert og lagt avgjørende vekt på hvorvidt A var i god tro eller ikke i forhold til utbetalingene. KLP ble bedt om å redegjøre nærmere for hvorvidt KLP mente den vurderingen som hadde vært foretatt i vedtaket var en tilstrekkelig og riktig vurdering av de momenter som inngår ved vurderingen av tilbakesøkning etter den ulovfestede regelen om såkalt condictio indebiti.
Til spørsmålene om Trygderettens henvisning og hvilke regler som kom til anvendelse i saken, uttalte KLP blant annet følgende:
«Ved Trygderettens kjennelse av 15. desember 2006 ble KLPs vedtak opphevet og hjemvist til ny behandling. Begrunnelsen var at saken etter rettens mening ikke var en ordinær avregningssak som kunne behandles etter AFP- forskriftens § 4. Retten mente at saken måtte betraktes som en ordinær feilutbetalingssak og behandles etter Vedtekter for felles kommunal tjenestepensjonsordning § 12-4 første ledd tredje punktum.
Du ble tilstått Avtalefestet pensjon (AFP) fra KLP med virkning fra 01.01.04. Vedtekter for AFP står i vedlegg 4 i Hovedtariffavtalen. Vedtekter for felles kommunal tjenestepensjonsordning, herunder tilbakekrevingshjemmelen i § 12-4, får ikke anvendelse på AFP-saker. Dette fordi AFP før fylte 65 år ikke er en del [av] tjenestepensjonsordningen.
Trygderetten uttalte seg ikke om dette.
Du er innmeldt i Pensjonsordningen for sykepleiere. Dette er en lovfestet pensjonsordning for sykepleiere som følger av Lov om pensjonsordning for sykepleiere (Lov 1962-06-22-12). Tilbakekreving etter denne loven følger av § 36. Regelen i § 36 4. ledd er i all hovedsak den samme som regelen i § 12-4 i Vedtekter for felles kommunal tjenestepensjonsordning.
En ordinær sak om tilbakekreving av for mye utbetalt pensjon, for en som er innmeldt i Pensjonsordningen for sykepleiere, skal behandles etter Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 36 og ikke etter Vedtekter for felles kommunal tjenestepensjonsordning § 12-4. Dette var grunnen til at KLP i vedtak datert 23.01.07 opplyste at Trygderetten hadde fastslått at feilutbetalingssaken skulle behandles etter Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 36. KLP ser at dette kunne vært opplyst bedre i ovennevnte vedtak. Det følger av Vedtekter for AFP § 1.3 at ordningen med AFP fra 62 år til 65 år ikke er en del av tjenestepensjonsordningen. Fra fylte 65 år inngår AFP likevel som en del av rettighetene fra tjenestepensjonsordningen.
For inntektsåret 2004 var du ikke fylt 65 år. Du var således omfattet av reglene som følger av Vedtekter for AFP. Lov om pensjonsordning for sykepleiere regulerte derfor ikke dine pensjonsforhold.
Ettersom verken Lov om pensjonsordning for sykepleiere eller AFP-forskriften regulerer tilbakekrevingsforholdet, faller en tilbake på ulovfestede regler for tilbakekreving (Condictio indebiti) som hjemmelsgrunnlag for tilbakekreving.»
Ved vurderingen etter den ulovfestede regelen om condictio indebiti, viste KLP blant annet til at hvorvidt tilbakekreving kan kreves etter den ulovfestede regelen må avgjøres etter en helhetsvurdering ut fra sakens konkrete omstendigheter, og at det er et grunnleggende trekk at hvert enkelt tilfelle skal vurderes konkret og under hensyn til rimelighet. Videre viste KLP at det i henhold til juridisk teori og praksis er to grunnleggende hensyn som står i mot hverandre ved vurderingen av om tilbakebetaling kan kreves, oppgjørshensynet og korreksjonshensynet. KLP viste til at oppgjørshensynet «bygger på tanken om at gjort er gjort, og at man ikke i ettertid bør rippe opp i forholdet, til tross for at det foreligger en feil», mens korreksjonshensynet «begrunnes i tanken om at feil alltid bør korrigeres». Deretter opplyste KLP at den «nærmere vurderingen av hvilket av de nevnte hensyn som skal veie tyngst, må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet», og at det «gjennom rettspraksis [er] lagt til grunn en del momenter som skal trekkes inn i rimelighetsvurderingen», og at disse momentene ble vurdert i KLPs vedtak. KLP opplyste videre at det «likevel [er] mulig at KLP ikke var tydelig nok i begrunnelsen», og valgte derfor å «gå nærmere inn på hva som lå til grunn» for vedtaket.
Når det gjaldt momentet om partenes subjektive forhold, la KLP til grunn at feilutbetalingen var KLPs feil og at A var uten skyld i denne forbindelse, noe som talte i KLPs disfavør. Videre viste KLP til at det på den annen side fremgikk av innvilgelsesbrevet 22. april 2004 hvilken inntekt som ble lagt til grunn for pensjonsberegningen og at A i brevet ble bedt om å gi skriftlig melding til KLP dersom opplysninger i brevet var feil. KLP forutsatte at A hadde gjort seg kjent med innholdet i brevet, og viste til at A ikke hadde tatt kontakt med KLP om opplysningene i brevet. Det ble også vist til at A «i forkant av søknad om AFP hadde satt [s]eg godt inn i hvordan [hennes] økonomiske situasjon ville bli etter uttak av pensjon. [Hun] fikk serviceberegning fra trygdekontoret med opplysninger om at inntektsredusert AFP med fremtidig årlig inntekt på kr 210 000 ville utgjøre brutto kr 7 661 per måned. [Hun] søkte pensjon ut fra disse forutsetningene (kr 213 000). Fra og med januar 2004 mottok [hun] likevel en pensjon på brutto kr 10 434 per måned». KLP mente A burde «ha reagert på at det var så stor forskjell mellom forhåndsberegnet pensjon og den endelige pensjonsberegningen fra KLP», og at opplysningene fra KLP og trygdeetaten gjorde at det måtte fremstå som «åpenbart» for A at hun mottok for mye pensjon, og at det var på grensen til faktisk kunnskap. KLP mente også at dette ble forsterket av at A «etter uttak av delpensjon mottok pensjon og arbeidsinntekt som lå godt opp mot full lønn i 100 % stilling før pensjonsuttaket. [Hun] hadde en samlet inntekt (delvis jobb + delvis pensjon) som utgjorde hele 95 % av full lønn i 100 % stilling». KLP mente etter dette at «summen av feil/skyld på begge parters side i stor grad veier opp for hverandre. I en slik situasjon mener KLP at [A] ikke har noe rimelig krav på beskyttelse mot tilbakekreving».
Hva gjaldt momentet om partenes profesjonalitet, mente KLP at KLP som profesjonell aktør var forventet å foreta korrekte beregninger innenfor pensjon og at momentet normalt talte for at det var en rimeligere løsning da å la feilen gå utover KLP som profesjonell part og ikke A. Like fullt mente KLP at momentet ikke kunne tillegges så stor vekt at det «fjerner enhver aktsomhetsplikt hos betalingsmottaker», og at momentet måtte sees i sammenheng med partenes subjektive forhold. KLP mente derfor at «hensynet om at det er mer rimelig å la feilen gå ut over den profesjonelle part svekkes i dette konkrete tilfellet. Dette fordi det måtte fremstå som åpenbart for [A] at [hun] fikk utbetalt for mye pensjon».
Momentet om fordringens art mente KLP i utgangspunktet talte imot tilbakekreving da ytelsen gjaldt pensjonsutbetaling fra KLP og det måtte antas «at denne i stor utstrekning er blitt brukt til alminnelige leveomkostninger». På den annen side viste KLP til at A også hadde inntekt fra hennes gjenværende 60 % stilling og at pensjonsutbetalingen utgjorde under halvparten av hennes totale inntekt. KLP mente derfor at det ikke bare var «pensjonsutbetalingene som gikk med til å dekke [As] leveomkostninger», og at dette «demper argumentet om at det ikke skal foretas tilbakebetaling».
I forhold til tiden som var gått viste KLP blant annet til at det gikk lang tid fra KLP startet feilutbetalingen (januar 2004) til den ble oppdaget (september 2006), men at dette måtte sees i sammenheng med As subjektive forhold. KLP mente at ettersom det var grunn til tro at A hele tiden hadde vært klar over feilen, ettersom KLP mente dette fremsto som åpenbart for A, så burde «selv et langvarig tidsforløp ikke gi [henne] beskyttelse mot tilbakebetaling». A burde ha reagert på den «åpenbare feilutbetalingen» og kontaktet KLP. Etter dette kom KLP til at «tidsmomentet ikke taler klart i KLPs disfavør i dette konkrete tilfellet».
KLP konkluderte deretter med følgende:
«KLP har foretatt en konkret vurdering under hensyn til rimelighet. Feilutbetalingen kan føres tilbake til forhold på KLPs side. Du var ikke en medvirkende årsak til at pensjonen ble feilberegnet ved oppstart. KLP mener likevel at du allerede fra første pensjonsutbetaling må ha vært klar over at du fikk utbetalt for mye pensjon. Dette på bakgrunn av informasjon som du hadde innhentet i forkant av innvilgelse av pensjon og informasjon gitt av KLP i forbindelse med innvilgelse. I dette konkrete tilfellet mener KLP derfor at korreksjonsynet veier tyngre enn oppgjørshensynet.»
Avslutningsvis la KLP så følgende til grunn i forhold til spørsmål om skylddeling:
«KLP har videre vurdert om det er grunnlag for å begrense tilbakebetalingskravet i form av skylddeling. Skylddeling innebærer at KLP påtar seg deler av skylden for feilutbetalingen fra et gitt tidspunkt, til tross for at hele beløpet kan kreves tilbake.
KLP praktiserer skylddeling i saker hvor vi finner at vi på et tidligere tidspunkt faktisk kunne fange opp at det forelå en feilutbetaling. Ved vurdering av skylddeling ser vi på om vi har kontrollrutiner som burde ha begrenset feilutbetalingen.
KLP sine kontrollrutiner i forbindelse med AFP er at det foretas årlige etteroppgjør. Disse blir gjennomført så snart KLP mottar opplysninger om den endelige skatteligningen fra ligningsmyndighetene.
Du ble tilstått AFP med virkning fra 01.01.04. KLP foretok det første etteroppgjøret for din pensjon i vedtak datert 31.03.06. Det er vår oppfatning at det var først på dette tidspunktet at vi kunne ha oppdaget feilutbetalingen. KLP besluttet derfor i vedtak av 23.01.07 å skylddele tilbakebetalingsbeløpet med virkning fra 31.03.06 frem til pensjonen ble korrigert 01.09.06. Det vil si at vi ikke krevde tilbake mer enn halvparten av feilutbetalt pensjon for perioden 31.03.06 – 01.09.06.
KLP fastholder sitt vedtak datert 23.01.07 om tilbakebetaling av for mye utbetalt pensjon. KLP betrakter med dette saken som ferdigbehandlet fra vår side.»
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«KLP har redegjort for at verken reglene om tilbakebetaling etter KLPs egne Vedtekter for felles kommunal tjenestepensjonsordning § 12-4 eller reglene om tilbakebetaling etter lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere § 36 kommer til anvendelse i saken. Årsaken opplyser KLP å være at ordningen med avtalefestet pensjon fra 62 til 65 år etter KLPs Vedtekter for AFP § 1.3 ikke er en del av tjenestepensjonsordningen. Ettersom verken lov om pensjonsordning for sykepleiere eller KLPs Vedtekter for felles kommunal tjenestepensjonsordning får anvendelse på forholdet, og KLPs Vedtekter for AFP ikke har egne bestemmelser om tilbakekreving, har KLP lagt til grunn at spørsmålet om tilbakekreving må løses etter den ulovfestede regelen om condictio indebiti. Hva gjelder Trygderettens henvisning til Vedtekter for felles kommunal tjenestepensjonsordning mener KLP Trygderetten kun viser til at saken må løses etter feilutbetalingsregler, og ikke som en ordinær avregningssak. Trygderetten har derimot etter det KLP legger til grunn ikke uttalt seg eller tatt stilling til hvilket regelverk om tilbakekreving av feilutbetalt beløp som skal anvendes i saken.
Jeg legger etter dette til grunn at saken må løses etter den ulovfestede regelen om condictio indebiti og tar KLPs redegjørelse om valg av regler til etterretning.
Utgangspunktet, som også KLP har lagt til grunn, er at det etter den ulovfestede læren om condictio indebiti skal foretas en konkret helhetsvurdering for det enkelte tilfellet under hensyn til rimelighet. De to hovedhensyn som står mot hverandre ved vurderingen er oppgjørshensynet som tilsier at når betaling har funnet sted så bør den anses endelig, og korreksjonshensynet som tilsier at feil utbetalinger skal korrigeres fordi mottakeren har fått en uberettiget berikelse. Hensynene er av overordnet karakter, og har liten konkret betydning ut over i noen grad å styre avveiningen av den konkrete rimelighetsvurderingen som må foretas. På grunnlag av teori og rettspraksis er en rekke momenter trukket frem uten at disse momentene er uttømmende. KLP har trukket frem de fleste av de momenter som typisk nevnes i forbindelse med vurderingen og vurdert disse enkeltvis og i forhold til hverandre.
Det er erkjent av KLP at den uriktige utbetalingen skyldes feil på KLPs side, og at A ikke var skyld i dette. Videre har KLP bekreftet sin stilling som den profesjonelle part i forholdet, og akseptert at det har gått lang tid fra feilutbetalingene oppsto til tilbakebetalingen ble avkrevd. Like fullt har KLP lagt avgjørende vekt på at A ikke har vært i god tro med hensyn til feilutbetalingene da hun måtte forstå at hun mottok for mye pensjon. Det er i forhold til spørsmålet om A forsto dette særlig vist til innvilgelsesbrevet der det oppgis en forventet inntekt per år på kr 142 000 som A burde/måtte forstå var feil, og at A hadde satt seg godt inn i sine rettigheter i kontakt med trygdeetaten. Serviceberegningen fra trygdeetaten innebar at A måtte forstå at hun mottok for mye pensjon da beløpet som ble opplyst i serviceerklæringen, kr. 7.661 per måned og det beløpet hun faktisk mottok, kr 10 434 per måned, avvek i så stor grad. KLP mener derfor at til tross for de momenter som taler i favør av ikke å kreve tilbakebetalt beløpet, så må As subjektive forhold i forbindelse med mottakelse av pensjonen veie tyngst. Denne tilnærmingen fra KLPs side til å løse rettspørsmålet om tilbakesøkning slik denne konkrete saken ligger an, synes også etter min vurdering å være hensiktsmessig.
De fleste momenter som typisk vektlegges i vurderingen etter den ulovfestede læren om condictio indebiti taler også etter min mening i favør av ikke å kreve tilbakebetaling fra A. Både det forhold at KLP er den profesjonelle part, at feilen ene og alene kan føres tilbake til KLP, at det dreier seg om en ytelse til livsopphold, at det er gått lang tid (ca. to og et halvt år for de første utbetalingene) og at det meste av det som er betalt trolig er forbrukt slik at A ikke sitter igjen med noen berikelse, taler imot tilbakebetaling. Det ene momentet som kan tale i andre retning er hvor synlig feilutbetalingen har vært for A og dermed i hvilken grad A har vært i god tro med hensyn til betalingene eller burde eller måtte forstå at hun mottok for mye pensjon.
Jeg legger til grunn at A mottok innvilgelsesbrevet der det er opplyst feil forventet fremtidig årsinntekt, og at A mottok opplysninger fra trygdeetaten om hva forventet pensjon ville være under de rette forutsetninger om fremtidig forventet inntekt ut fra 60 % stilling. Det er ikke grunnlag for å konstatere at utbetalingene har vært mottatt mot bedre vitende. På bakgrunn av at A i forkant, gjennom serviceerklæringen, var gjort kjent med hvilken pensjonsutbetaling som ville bli resultatet, ville det ikke være urimelig å forvente at hun reagerte da hun mottok et beløp som avvek ikke ubetydelig fra det forhåndsstipulerte beløpet. Det er ikke, så vidt jeg kan se, påvist forhold som skulle kunne ha gitt A grunn til å tro at det hadde skjedd endringer, for eksempel at det i mellomtiden hadde skjedd lønns- og pensjonsjusteringer. Den nærmere fastsettelsen av størrelsen på ansvarsdelingen må bli skjønnsmessig. Jeg vil anbefale at KLP krever tilbakesøkning begrenset til halve beløpet av det som er feilutbetalt.
Jeg ber KLP derfor vurdere saken på nytt, og orientere meg om utfallet av den fornyede vurderingen av saken.»
Kommunal Landspensjonskasse (KLP) hadde lagt feil inntektsopplysninger til grunn ved beregning av avtalefestet pensjon for A, slik at A mottok for mye pensjon. KLP fremmet krav om tilbakebetaling basert på den ulovfestede læren om condictio indebiti med skylddeling for en mindre del av det totale kravet. Det ble lagt avgjørende vekt på at A – etter KLPs syn – ikke hadde vært i god tro med hensyn til størrelsen på de feilaktige utbetalingene hun hadde mottatt.
Ombudsmannen la til grunn at tilbakebetalingskravet møtte løses etter den ulovfestede læren om condictio indebiti, og kom til at de fleste momentene som typisk vektlegges i en slik vurdering trakk i retning av ikke å kreve tilbakebetaling fra A, med unntak av spørsmålet om god tro. Etter en nærmere vurdering av de ulike momentene kom ombudsmannen til at det var grunnlag for tilbakesøking, men anbefalte at KLP begrenset tilbakesøkingen til halve beløpet av det som var feilutbetalt.
På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse ble saken behandlet på nytt. KLP fremsatte nye anførsler om ombudsmannens arbeidsområde i relasjon til denne type saker og viste dessuten til Trygderettens praksis i saker om etteroppgjør. Etter en fornyet vurdering av læren om condictio indebiti la imidlertid KLP til grunn at det ikke forelå hjemmel for tilbakekreving av feil utbetalt pensjon i denne saken.
Ombudsmannen la til grunn at tilbakebetalingskravet møtte løses etter den ulovfestede læren om condictio indebiti, og kom til at de fleste momentene som typisk vektlegges i en slik vurdering trakk i retning av ikke å kreve tilbakebetaling fra A, med unntak av spørsmålet om god tro. Etter en nærmere vurdering av de ulike momentene kom ombudsmannen til at det var grunnlag for tilbakesøking, men anbefalte at KLP begrenset tilbakesøkingen til halve beløpet av det som var feilutbetalt.
På bakgrunn av ombudsmannens uttalelse ble saken behandlet på nytt. KLP fremsatte nye anførsler om ombudsmannens arbeidsområde i relasjon til denne type saker og viste dessuten til Trygderettens praksis i saker om etteroppgjør. Etter en fornyet vurdering av læren om condictio indebiti la imidlertid KLP til grunn at det ikke forelå hjemmel for tilbakekreving av feil utbetalt pensjon i denne saken.