En kommune utlyste i januar 2006 et driftstilskudd til fysioterapi under overskriften «Stilling ledig». Arbeidssted var oppgitt til X Fysioterapi på Y. Det var stilt krav om at søkere måtte være offentlig godkjent fysioterapeut. Under punktet arbeidsoppgaver het det:
«Kommunen har spesielt behov for kompetanse/erfaring innenfor:
– psykomotorisk fysioterapi
– nevrologi
– barnefysioterapi
– gruppebehandling
Vi ønsker en fysioterapeut som er positiv til å behandle pasienter i deres hjem der det er nødvendig. Kommunale oppgaver kan påregnes etter nærmere avtale med kommunen. Personlig egnethet vektlegges.»
Det var 16 søkere til tilskuddet. Kommunen intervjuet A og C. Andre søkere med lang erfaring, herunder klageren (B), ble ikke innkalt.
Tilsettingsutvalget for kommunale driftsenheter vedtok 9. mai 2006 rådmannens innstilling, der A var innstilt som nr. 1 og C som nr. 2. B hadde allerede klaget på innstillingen og bedt om at driftstilskuddet ikke ble tildelt før klagen var behandlet. Svarbrevet fra virksomhetslederen på denne klagen datert juni samme år ble først sendt til B i oktober 2006. I brevet skriver lederen blant annet at kommunen ønsket fysioterapitilbud på Y og at det «på nåværende tidspunkt ikke [er] plass til flere» ved X Fysioterapi. Begge fysioterapeutene som arbeidet der hadde søkt på tilskuddet. Det fremgikk også at kommunen hadde endret sin oppfatning omkring behovet for fysioterapi.
B ble informert i juni 2006 om at administrasjonen hadde vurdert klagen og oversendt saken til kommunens klagenemnd. Hun ble også informert om at klagen ville bli videresendt til fylkeslegen dersom klagenemnda opprettholdt avgjørelsen. I brev 10. august 2006 ble hun informert om tildelingsvedtaket gjennom et kort, standardpreget brev der kommunen «takker for interessen».
Kommunen inngikk driftsavtale med A i juni 2006, og tilskuddet ble etter det opplyste utbetalt fra 15. september samme år.
Klagenemnda stadfestet vedtaket 1. februar 2007. Begrunnelsen, som var i tråd med rådmannens innstilling, lød slik:
«Det er ved avslaget lagt vekt på at A fyller de krav stillingen krever. Videre er det lagt vesentlig vekt [på] at han ut fra erfaring, praksis og tilbakemeldinger fra brukerne og annet helsepersonell må sies å ha en særlig personlig egnethet som gjør at han må anses som best faglig skikket til stillingen.»
Bs klage til ombudsmannen gjaldt både saksbehandlingen og kommunens vurdering av hvem som er «faglig best skikket», jf. kommunehelsetjenesteloven 19. november 1982 nr. 66 § 4-2 første ledd. B oppfattet saksbehandlingen som meget kritikkverdig med manglende eller feilaktig informasjon fra kommunen, sent svar og generelt sen saksbehandling med stadige utsettelser av klagebehandlingen. Etter hennes syn burde det ikke være mulig for kommunen å endre oppfatningen omkring behovet for fysioterapi etter utlysningen. Hun reagerte også sterkt på at tilskuddet var utlyst ved et institutt som ikke hadde plass til flere fysioterapeuter, og hevdet at driftstilskuddet kunne se ut til å være «utdelt på forhånd». Videre var hun kritisk til kommunens vurdering av faglig skikkethet og mente at saken ikke var nok opplyst blant annet fordi hun ikke var innkalt til intervju.
Kommunen ble bedt om å svare på en rekke spørsmål herfra knyttet til både saksbehandlingen og vurderingen av søkerne. Svarbrevet er referert nedenfor. Bs merknader til svaret er også omtalt.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Saksbehandlingstiden
Tildelingsvedtaket ble fattet 9. mai 2006 og først stadfestet 1. februar 2007. På spørsmål herfra har kommunen uttalt i sitt svarbrev at det har «gått for lang tid fra vedtaket ble påklaget, til avgjørelse forelå i klagenemnda». Tidsbruken er blant annet begrunnet med sykdom, ferieavvikling og flytting av kontoret. Disse forholdene er også gitt som forklaring på at brevet fra virksomhetslederen 9. juni 2006 først ble sendt til klageren 17. oktober 2006. Videre har kommunen erkjent at det gikk uforholdsmessig mye tid til å «avklare saksgangen i klagesaken» i administrasjonen (førsteinstansen). Tidsbruken til klageinstansen (formannskapet som klagenemnd) er forklart med kapasitetsproblemer og med at et formannskapsmøte ble avlyst.
Jeg er enig i at en saksbehandlingstid i kommunen på mer enn 8 måneder er for lang i en slik sak. Behandlingstiden er i strid med kravet i forvaltningsloven 10. februar 1967 § 11a første ledd om at et forvaltningsorgan skal «forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold». Både sykdom, ferieavvikling og flytteprosesser vil lett forsinke behandlingen av saker. Det er imidlertid kommunens ansvar å påse at forsinkelsene ikke blir lengre enn strengt nødvendig og at partene blir informert underveis. Forsinket behandling i en del av kommunen (her: administrasjonen som underinstans) bør søkes kompensert med rask behandling i andre ledd (her: formannskapet som klageinstans). Her har uheldige forhold i begge instanser gitt en for lang samlet behandlingstid.
2. Spørsmål om enkeltvedtak – informasjon til klageren
Klageren var ikke gitt informasjon om klageadgangen i brevet fra kommunen 10. august 2006, der det ble informert om tildelingsvedtaket. Det ble herfra stilt spørsmål ved rutinene på dette området. I svarbrevet har kommunen fremholdt at det «tidligere knyttet seg usikkerhet til hvorvidt tildeling av driftstilskudd er å anse som enkeltvedtak», men at dette nå anses som gjeldende rett. Deretter het det:
«Virksomheten har imidlertid ikke fanget dette opp, og vurdert tilskuddsordningen på linje med ansettelser hvor det ikke er klageadgang, jf. fvl. § 3, 2. ledd, 2. pkt. Det har derfor ikke vært informert om klageadgangen ved tildelinger.
Dette er innskjerpet overfor virksomheten slik at det fremover vil bli informert om klageadgangen.»
Klageren har opplyst at kommunen har hatt flere klagesaker tidligere på dette området og at «det kan ikke være tilfelle at de ikke kjenner til dette». Videre skal hun «tidlig i prosessen» ha kontaktet kommunejuristen og gjort oppmerksom på at saken «ikke måtte bli behandlet på lik linje med andre ansettelser». Kommunen har ikke kommentert disse anførslene.
Jeg konstaterer at de ansvarlige saksbehandlerne i kommunens administrasjon i alle fall ikke ser ut til å ha vært kjent med skillet mellom tilsettingssaker og saker om driftstilskudd. Utlysningen gjaldt «Stilling ledig» og søknadene skulle skrives på et standard skjema for nettopp «Søknad på stilling». Jeg er tilfreds med at klageadgangen nå skal være innskjerpet og at rutinene skal forbedres. Dette bør imidlertid også få følger for utlysningstekstene og for utformingen av andre dokumenter tilknyttet slike saker. Misvisende formuleringer vil lett kunne bidra til at kommunen på nytt trår feil.
Når kommunen informerer klagere om saksgangen og klageinstans, er det selvsagt også viktig at informasjonen er korrekt. Her ble B feilinformert om at saken ville sendes til fylkeslegen dersom klagenemnda opprettholdt tildelingen.
3. Utlysningen
3.1. Lokalisering
I utlysningen var driftstilskuddet knyttet til X Fysioterapi på Y, der det på det tidspunktet arbeidet to fysioterapeuter i hvert sitt 50 % vikariat til driftstilskuddet. Det var dette tilskuddet som av kommunen ble lyst ledig som et fast 100 % tilskudd (en avtalehjemmel). Etter klagen fra B er det imidlertid brakt på det rene at det ikke skal ha vært plass til flere fysioterapeuter ved instituttet på det aktuelle tidspunktet.
I innstillingen til klagenemnda heter det om bindingen til X Fysioterapi:
«Det kan i denne sammenheng anføres at det var uheldig at det i annonsen sto at arbeidsstedet var X Fysioterapi da dette instituttet ikke hadde ledig plass. Dette ble likevel presisert i intervjurunden hvor det fremgikk at driftstilskuddshjemmelen var knyttet til drift på Y. Dette er uansett ikke å anse som noen saksbehandlingsfeil av betydning som kan ha virket inn på vedtakets innhold.»
Jeg er enig i at det var uheldig at tilskuddet var utlyst ved et institutt som ikke hadde plass eller kapasitet til en ny fysioterapeut på det tidspunktet. Det er uklart for meg hvorfor kommunen ikke var kjent med dette før utlysningen fant sted.
I brevet til klageren 9. juni 2006 skriver kommunen:
«Det som kanskje ikke kommer godt nok fram i utlysningsteksten er at vi ønsker en fysioterapeut som vil drive sin praksis på Y. Dette har vi presisert under intervjuer og jeg ser at klager ikke har hatt mulighet til å vite dette. … Hvis en annen hadde blitt tildelt tilskuddet hadde vedkommende selvfølgelig måttet finne et annet egnet lokale på Y.»
Hvis kommunen mener det er saklig grunn til å stille vilkår knyttet til lokalisering, bør den foreta en forsvarlig behovsanalyse i forkant. Her er det uklart hvilket forarbeid som er gjort. Behovet for fysioterapitjenester på Y synes i dag å være ivaretatt ved X Fysioterapi. Jeg forstår det slik at det bare er behov for slike tjenester i denne delen av kommunen hvis dette instituttet avvikles. Det fremgår verken av søknaden fra A eller andre dokumenter knyttet til saken at fortsatt drift er avhengig av tildeling av driftstilskuddet eller at nedlegging av andre årsaker kan være aktuelt. Slik saken er opplyst, kan det stilles spørsmål om kommunens krav eller ønske om lokalisering er saklig begrunnet.
3.2. Kompetanse
«Forut for utlysningen ble det drøftet blant annet med tillitsvalgtapparatet for fysioterapeutene hvilken kompetanse det var særlig bruk [for] i kommunen», heter det i kommunens brev hit. «Kompetanse/erfaring» innen psykomotorisk fysioterapi, barnefysioterapi og nevrologi var ønsket i utlysningen, i tillegg til gruppebehandling. Det var ikke uttrykt ønske om fullført videreutdanning innen disse feltene.
Vurderingen av behov endret seg imidlertid underveis. I brev til klageren 9. juni 2006 uttaler virksomhetslederen:
«Etter drøfting med noen av kommunens egne fysioterapeuter og vikar for tillitsvalgt, ser vi at behovet for generell fysioterapi med vekt på gruppebehandling, både for barn og voksne og hjemmebehandling av samtlige pasientgrupper er størst.»
På spørsmål herfra om bakgrunnen for det endrede synet på ønsket kompetanse, uttaler kommunen:
«Da virksomheten ikke fikk tak i spesialkompetanse i psykomotorisk fysioterapi ble det på nytt drøftet med tillitsvalgtapparatet hvilke behov man hadde.»
C hadde nettopp slik spesialkompetanse, men var etter det opplyste «ikke interessert i å bygge opp et eget institutt på Y». Hun ble imidlertid innstilt som nr. 2, og hun synes derfor ikke å ha trukket sin søknad eller å ha blitt vurdert som uaktuell. B har erfaring med barnefysioterapi og har opplyst at hun nettopp utformet søknaden ut fra dette. Alle søknadene har ikke vært tilgjengelige ved gjennomgangen her og jeg kan derfor ikke vurdere hva slags erfaring øvrige søkere har med blant annet barn. Jeg har imidlertid merket meg at søker nr. 5 har en høyskoleutdanning innen psykisk helsearbeid i tillegg til praksis som kommunefysioterapeut. Hvorfor kommunen i sitt svarbrev har knyttet den nye behovsvurderingen bare til mangelen på «spesialkompetanse i psykomotorisk fysioterapi», og ikke til de andre etterspurte fagområdene, vet jeg ikke.
Klageren har fremholdt at det ikke er eller bør være adgang til å endre syn på ønsket kompetanse etter utlysningen, og at en slik praksis vil gjøre det svært vanskelig å søke senere driftstilskudd. Hun påpeker blant annet at det ville ha vært langt flere søkere til driftstilskuddet dersom utlysningsteksten hadde vært utformet med behov for «tradisjonell fysioterapi». Jeg er enig i at det er uheldig at en kommune, etter at utlysning har funnet sted og søknadsfristen er ute, endrer syn på hvilke behov som skal dekkes. Hvis det foretas en grundig vurdering på forhånd burde dette være unødvendig. En dekkende utlysningstekst er viktig for å få den riktige søkermassen, noe som igjen er en forutsetning for å få den best kvalifiserte søkeren (se pkt. 5 nedenfor). Dette er også viktig av hensyn til søkernes tillit til at tildelingen foretas forsvarlig og på et korrekt grunnlag. Endringer i syn på lokalisering, ønsket kompetanse eller lignende kan gi søkere inntrykk av at tildelingsprosessen ikke er reell, slik klageren har gitt uttrykk for her.
Jeg kan likevel ikke se at kommunen rettslig sett er forhindret fra å vurdere eller prioritere annerledes underveis i en prosess, så fremt dette er saklig begrunnet og de alminnelige kravene til forvaltningsavgjørelser ellers er oppfylt. Kravet til søkernes kvalifikasjoner – offentlig godkjent fysioterapeut – er jo uendret.
Slik denne saken fremstår, med endringer både med hensyn til lokalisering og ønsket kompetanse, gir tildelingsprosessen et lite tillitvekkende inntrykk. Kommunens arbeid før utlysning har åpenbart vært for dårlig.
4. Informasjon om klagen
Kommunen inngikk «individuell avtale om privat praksis i fysioterapi» med A 30. juni 2006. Det var ikke tatt forbehold om klagebehandlingen eller klagenemndas vurdering. På spørsmål herfra om A ble opplyst om klagen, svarte kommunen at han fikk slik informasjon «sommeren 2007» (antatt feilskrift for 2006). Det er ikke angitt om informasjonen ble gitt før eller etter avtaleinngåelsen. Dette kunne hatt betydning for hans muligheter til å vinne frem med rettslige skritt ved en eventuell omgjøring i klagenemnda. Kommunen er nemlig i utgangspunktet bundet av sin avtale når forbehold ikke er tatt.
I saksfremstillingen til klagenemnda heter det at en «imøtekommelse av klagen vil medføre at A mister tilskuddet», og at han vil «vurdere rettslige skritt dersom kommunen omgjør vedtaket». Om dette er en korrekt fremstilling, kan jeg ikke uttale meg om. Opplysningene kan imidlertid i praksis legge bånd på klagenemndas vurdering av saken i As favør. Hvordan nemnda vurderte opplysningene i denne saken, er tatt opp med kommunen i brev herfra, uten at det har ført til noen avklaring.
En korrekt fremgangsmåte ved slike klager vil være å ta skriftlig forbehold overfor den begunstigede om utfallet av klagebehandlingen eller å avvente utfallet av klagebehandlingen før avtale inngås. Da vil klageinstansen stå fritt ved sin vurdering av saken. Dette antas også å kunne styrke tilliten til klagebehandlingen, noe som i seg selv er et viktig poeng.
5. Vurderingen av søkerne
5.1. Rettslig utgangspunkt
Kommunehelsetjenesteloven 19. november 1982 nr. 66 § 4-2 første ledd lyder:
«Hvis en kommune ønsker en ny privatpraktiserende allmennlege, fysioterapeut eller jordmor, skal den kunngjøre at interesserte kan melde seg. Avtale skal inngås med den som er faglig best skikket.»
Det er ikke gitt forskrifter med hjemmel i annet ledd som regulerer tildeling av driftstilskudd til fysioterapeuter. Det er dermed lovbestemmelsen som vil være styrende for behandlingen og vurderingen av saker om tildeling av driftstilskudd og inngåelse av driftsavtaler. I kravet til avtaleinngåelse med den som er «faglig best skikket» ligger det en forutsetning om en kvalifikasjonsvurdering av samtlige aktuelle søkere. I forarbeidene til kommunehelsetjenesteloven er det lagt til grunn at slike tildelingsvedtak har likhetstrekk med tilsettingssaker og at det «skal foretas en samlet vurdering hvor utdannelse, praksis og erfaring, tidligere virke og nåværende skikkethet m.v. teller med», jf. Ot.prp. nr. 66 (1981-82) side 34 annen spalte.
Utvelgelsen av søkere til intervju innebærer en siling av søkerne, med sikte på å finne de antatt best kvalifiserte. Utvelgelsen vil måtte foregå etter mer formelle kriterier slik som utdanning og praksis, i alle fall der kommunen ikke har kjennskap til samtlige søkere, som i denne saken.
5.2. Innkalling til intervju
På spørsmål herfra om bakgrunnen for at bare A og C var innkalt til intervju, uttalte kommunen:
«C og A ble vurdert som særlig godt kvalifiserte. C ut fra langvarig praksis og utdannelse. A ut fra utdannelse, praksis og personlig egnethet han hadde vist i de tre årene han hadde fungert i 50 % vikariat med driftstilskudd.
—
A og klager har omtrent samme formelle utdanning. Virksomheten kunne ikke se at den ene var formelt bedre kvalifisert enn den andre. Det ble likevel lagt vekt på at A hadde fungert i 50 % vikariat i tilskuddet i over tre år, med svært positive tilbakemeldinger fra kolleger, leger og brukere, og at han hadde bygd opp et tilbud hvor det ikke fantes noe tilbud fra før. Han hadde også gjennom praksis vist at han fulgte opp uttalelser om hjemmebehandling, og således gitt et reelt tilbud til svake grupper hvor han strengt tatt kunne prioritert mer inntektsbringende arbeid på instituttet.
På denne bakgrunn ble A innstilt som nr. 1 til tilskuddet. Virksomheten fant det ikke nødvendig å innkalle ytterligere søkere til intervju. Alternativt måtte flertallet av søkerne vært innkalt da de på papiret fremsto som velkvalifiserte, men virksomheten mente at de to som faktisk ble kalt inn skilte seg ut fra de øvrige.
Virksomheten mente den gang, og mener i dag, at A var ‘best faglig skikket’ i relasjon til kravet i kommunehelsetjenesteloven § 4-2.»
C har eksamen fra 1976 og svært lang og variert praksis samt videreutdanning innen blant annet psykiatrisk og psykomotorisk fysioterapi. Hun fremstår som klart best kvalifisert ut fra formelle kriterier. A ble uteksaminert i 2002 og hadde vikariert i 50 % driftstilskudd siden høsten 2002. Han etablerte X Fysioterapi i 2003 og har i likhet med mange av søkerne gjennomført diverse kurs. Det fremgår av søkerlisten at en rekke av de øvrige søkerne har praksis og kurs som kan sammenlignes med As. Flere søkere har dessuten vesentlig lengre og til dels bredere praksis, for eksempel klageren (fysioterapeut siden 1987) og søker nr. 8 (eksamensår 1993). Klageren har også gjennomført en rekke kurs. Ut fra formelle kriterier burde klageren åpenbart ha vært innkalt til intervju.
Jeg forstår kommunen slik at As særlige personlige egnethet har vært avgjørende for ikke å innkalle flere. Etableringen av X Fysioterapi og driften av instituttet synes å stå sentralt her. Kommunen har imidlertid ikke undersøkt egnetheten til andre søkere, med unntak av C, der det ble foretatt et telefonintervju. Vektlegging av personlig egnethet bare for en søker er et klart brudd på prinsippet om likebehandling i offentlig forvaltning. Siktemålet med et intervju vil ofte nettopp være å avklare kvalifikasjoner ut over de formelle, som jo vil fremgå av søknadene. Her har ikke klageren fått anledning til å vise hvilke personlige kvalifikasjoner hun har. Kommunens fremgangsmåte kan sies å innebære en konkurranse om driftstilskuddet på ulike vilkår. Dette er en uakseptabel fremgangsmåte.
Jeg stiller meg også uforstående til kommunens uttalelse om at alternativet var at «flertallet av søkerne» måtte vært innkalt til intervju «da de på papiret fremsto som velkvalifiserte». En gjennomgang av søkerlisten viser store variasjoner med hensyn til blant annet søkernes erfaring. Mange gode søkere kan uansett ikke få som konsekvens at kommunen unnlater å innkalle de mest aktuelle søkerne til intervju eller på andre måter foretar nærmere undersøkelser av søkerne. Kommunen plikter etter forvaltningsloven og prinsippene for god forvaltningsskikk å opplyse saken tilstrekkelig. Dette er nødvendig for å treffe tildelingsvedtaket på et riktig faktisk og rettslig grunnlag. Denne plikten er ikke ivaretatt i tilstrekkelig grad her.
5.3. Kvalifikasjonsvurderingen
Saksfremstillingen til klagenemnda og rådmannens innstilling inneholder mange argumenter for å tildele driftstilskuddet til A. I brev herfra til kommunen ble det påpekt at innstillingen ikke inneholdt noen sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av A i forhold til andre søkere. Dette ble kommentert slik i kommunens svarbrev:
«Klagerens anførte momenter i klage av 5. juni 2006 og brev av 30. oktober 2006 er ikke funnet å veie tyngre enn den personlige egnetheten A etter kommunens oppfatning har vist, og som det nærmere er redegjort for i saksutredningen. Det er ikke gjort til et direkte tema i saksutredningen at klager og A etter administrasjonens oppfatning hadde nogelunde lik formell utdannelse. Det er heller ikke i detalj redegjort for As og klagers utdannelse og praksis. Dette burde vært gjort, men vil etter administrasjonens oppfatning uansett ikke medført et annet resultat for så vidt gjelder innstillingen eller realiteten i saken. Indirekte – ved å vise til den personlige egnetheten A har vist – og at man ut fra en helhetsvurdering er av den oppfatning at den best faglig skikkede personen har fått tilskuddet, har man likevel etter denne sides oppfatning foretatt en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering.
Andre søkeres – herunder B – personlige egnethet har ikke vært søkt belyst under behandlingen av saken. Det naturlige ville være å kontakte referanser etter et eventuelt intervju.»
Jeg stiller meg uforstående til uttalelsen om at kommunen indirekte har foretatt en sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av A opp mot klageren. Klagerens personlige egnethet er jo ikke søkt belyst, og det vil da ikke være noe sammenligningsgrunnlag mellom de to søkerne. Verdien av klagerens langvarige praksis i forhold til As atskillig kortere og smalere praksis er heller ikke nevnt og vurdert. Slik jeg ser det, har verken administrasjonen som underinstans eller klagenemnda vurdert saken i tråd med lovens krav om at den best faglig skikkete skal tildeles tilskuddet. Vedtaket kan lett oppfattes som en premiering til en søker som kommunen er svært tilfreds med, som har vikariert i lengre tid og som har brukt tiden til å bygge opp og drive et institutt som kommunen ser seg tjent med å videreføre.
Kommunen har som nevnt anført en rekke argumenter for å tildele tilskuddet til A. I brev fra virksomhetslederen til klageren 9. juni 2006 ble det gitt en slik begrunnelse:
«A er tildelt tilskuddet på bakgrunn av en samlet vurdering av disse faktorene:
– Han har den nødvendige kompetansen.
– Han har planer om å videreutvikle tilbudet til flere brukergrupper bl.a. i forebyggende retning.
– Har opparbeidet en godt fungerende praksis som pasientene er fornøyd med.
– Har godt samarbeid med kommunens fysioterapeuter.
– Faglig samarbeid med Xs legekontor.
– Sikre fortsatt drift på Y.»
Rådmannen har på spørsmål herfra uttalt at alle disse momentene «er relevante for den helhetsvurderingen som skal foretas etter kommunehelsetjenestelovens § 4-2». Mange av momentene kan sies å være relevante i vurderingen av personlig egnethet, for eksempel opparbeidelsen av praksisen og samarbeidsevne. Jeg er mer usikker på hva som ligger i momentet faglig samarbeid med Xs legekontor. Sikring av fortsatt drift på Y ligger i alle fall utenfor rammen av kriteriet «faglig best skikket». Ønske om lokalisering må fra kommunens side eventuelt stilles som et vilkår for et tilskudd, men er ikke relevant som et moment i en ren kvalifikasjonsvurdering.
6. Avslutning
Tildelingsprosessen har vært preget av mangelfull kjennskap til regelverket og sviktende rutiner for behandling av slike saker. Saken har vært for dårlig opplyst fra kommunens side, med den konsekvens at det er uklart om driftstilskuddet er tildelt den som samlet sett måtte anses som faglig best skikket på tildelingstidspunktet. Kommunen har ikke foretatt noen tilfredsstillende sammenlignende vurdering av aktuelle søkere. Klageren, som ut fra formelle kriterier åpenbart burde vært innkalt til intervju, sitter igjen med et inntrykk av at tilskuddet var «utdelt på forhånd». Jeg har forståelse for at et slikt inntrykk er skapt. Saksbehandlingstiden har også vært for lang.
Kommunens klagenemnd bes om å vurdere saken på nytt i lys av mine merknader. Saksbehandlingsfeilene og den manglende vurderingen må anses som en urett mot klageren i ombudsmannslovens forstand. Nemnda bes vurdere om noe kan gjøres for å bøte på denne uretten. Jeg ønsker å bli holdt orientert om hva kommunen foretar seg i saken.
For ordens skyld vil jeg presisere at jeg ikke har grunnlag for å uttale noe om hvem som var best faglig skikket.»
I brev til klageren skrev kommunen at ombudsmannens uttalelse var tatt til etterretning. Deretter het det:
«Vi beklager vår fremgangsmåte i denne saken på det sterkeste, og ber deg uforbeholdent om unnskyldning for den urett som har blitt begått.»
Klageren ble også invitert til å ta kontakt for et møte. Partene ble senere enige om en omforent løsning som også ga B en økonomisk kompensasjon. Saken ble lagt frem for klagenemnda i 2009, som tok ombudsmannens uttalelse til etterretning.