Sogndal kommune vedtok fellingstillatelser for valdene 4-043 og 4-052 og fravek minstearealet på grunn av stort beitepress og avlingsreduksjon på innmark. En grunneier (A) i nabovaldet 4-042 påklaget avgjørelsen. As vald hadde felles grense med vald 4-043.
A mente at kommunens begrunnelse for å fravike minstearealet var mangelfull. Kommunen behandlet klagen, men tok den ikke til følge. Saken ble oversendt til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane for «vidare handsaming».
Fylkesmannen mente at det ikke var tilstrekkelig til å anses som part eller annen med rettslig klageinteresse at man var nabo til valdet/valdene vedtaket gjaldt. Fylkesmannen vurderte det slik at kommunen ville «stå framfor ein håplaus oppgåve om alle nabovald skulle kunne påberope seg klageinteresse ved kommunen sin tildeling av fellingsløyve på hjort». Videre hevdet fylkesmannen at A ikke hadde lidd noe økonomisk tap som følge av vedtaket, og at han heller ikke på annen måte ble negativt berørt.
A påklaget fylkesmannens avvisningsvedtak til Direktoratet for naturforvaltning, men uten å nå frem. Direktoratet tok i vedtak 26. juni 2007 utgangspunkt i at kommunens vedtak ikke rettet seg mot A, men mot nabovaldet. Direktoratet erkjente at vedtaket fikk konsekvenser for A, men mente at disse både var påregnelige og sannsynlige. Også andre tilstøtende vald ville kunne bli berørt på tilsvarende måte. Videre presiserte direktoratet at en klager «må være nærmere til å klage enn folk flest» samtidig som det la til grunn at «mange kan tenke seg å klage på vedtak som gjelder nabovald om det var anledning til det». Avgjørelser som gjelder nabovald kunne ifølge direktoratet ofte få indirekte betydning for eget jaktvald. Dette ville typisk gjelde avgjørelser om antall fellingstillatelser til et vald, tillatelsenes fordeling på alder og kjønn og tellende areal. Nabovald vil kunne ha interesse av at det felles færrest mulig vilt på nabovald, fordi dette kan øke bestanden og derved også muligheten for egen jaktsuksess. Direktoratet mente det var «sikker rett» at slike konsekvenser ikke ga klagerett. Kommunale vedtak som angår nabovald måtte etter direktoratets mening betraktes som rammebetingelser for egen jaktutøvelse. Konkurranse om samme gode kunne generelt gi grunnlag for klagerett, men direktoratet påpekte at viltet er eiendomsløst, og at ingen kan hevde rett til viltet før det er felt. For å gi klagerett måtte det kreves at konkurransen om det felles gode var nær og aktuell. Til slutt presiserte direktoratet at en innrømmelse av klagerett på kommunens vedtak i tilknytning til nabovald ville medføre en «særdeles vid klagerett og tilsvarende omfattende offentlige utgifter til saksbehandling».
A klaget til ombudsmannen. Han mente at avvisningsvedtaket var «feilaktig», og at saken hadde prinsipiell interesse.
I brev herfra ble Direktoratet for naturforvaltning bedt om å utdype resonnementet om at avgjørelse som gjelder nabovald kan få indirekte betydning for eget jaktvald, fordi et vald vil kunne ha interesse av at det på nabovald felles færrest mulig vilt. Direktoratet ble bedt om å redegjøre for hvordan fellingstillatelser blir fastsatt/fordelt i den enkelte kommune, og hvor direkte konkurranseforholdet mellom valdene normalt vil være. Det ble også bedt om en nærmere begrunnelse for hva direktoratet la i at det var «sikker rett» at konsekvensene ikke ga klagerett for nabovald, samt etterspurt eksempler fra praksis. Direktoratet ble bedt om å kommentere As anførsel om at valdene var små og i stor grad omfattet de samme dyrene. Det ble spurt om i hvilken grad antallet fellingstillatelser var avhengig av størrelsen på valdet, og om direktoratet hadde noen formening om i hvilken grad forvaltningens arbeidsbyrde ville øke dersom det ble innrømmet klagerett for nabovald.
Forutsatt at nabovald ble ansett å ha rettslig klageinteresse, oppsto spørsmålet om klageretten kunne utøves av det enkelte medlem på egen hånd, eller om valdet som enhet måtte stille seg bak klagen. Direktoratet ble spurt hvordan det så på problemstillingen og for øvrig om hvordan eierforholdene var i As vald.
Direktoratet redegjorde i svaret innledningsvis for regelverket for tildeling av fellingstillatelser for hjort.
Det ble opplyst at kommunen utsteder fellingstillatelser i samsvar med areal- og kvotefastsettelsen, og at utgangspunktet i viltloven og hjorteviltforskriften er at tildelte fellingstillatelser danner det juridiske grunnlaget for utøvelse av jakt.
Søknad om godkjenning av vald blir avgjort av kommunen, jf. hjorteviltforskriften 22. mars 2002 nr. 314 § 11. I forskriftens § 2 er vald definert som «det geografiske området som kommunen eller villreinnemnda godkjenner for jakt på arter av hjortevilt og bever, og som tildeles fellingstillatelser fra viltmyndigheten». Et vald kan bestå av en eller flere grunneiere. Dersom det er flere grunneiere, må disse på privatrettslig grunnlag bli enige om å søke kommunen om godkjenning av valdet. Kommunens oppgave er å behandle innkomne søknader. Direktoratet forklarte videre at et vald på privatrettslig grunnlag kan oppdeles i jaktfelt og at et jaktfelt i hjorteviltforskriften § 2 er definert som «et mindre geografisk område innenfor et vald som jaktrettshaverne har avgrenset av hensyn til jaktutøvelsen». Vurderingskriteriene for kommunens behandling av valdsøknader er nedfelt i hjorteviltforskriften kapittel 3. I henhold til forskriftens § 8 skal valdet være sammenhengende og ha en avgrensning og en form som gjør det egnet til jakt på vedkommende viltart eller viltarter, og som gjør det sikkerhetsmessig forsvarlig å utøve jakt og fangst.
Når valdet godkjennes utregnes samtidig det såkalte «tellende areal». Tellende areal defineres i hjorteviltforskriften § 2 som «antall dekar av de arealtyper som vedkommende art benytter regelmessig over flere år.» Hjorteviltforskriften § 8 stiller opp kriterier for hvilke typer areal som gir grunnlag for tellende areal.
For å kunne tildele fellingstillatelser må kommunen fastsette et minsteareal. I hjorteviltforskriften § 2 defineres minsteareal som «minste antall dekar tellende areal som skal ligge til grunn for godkjenning av et vald og for hver fellingstillatelse der dette tildelingsgrunnlaget benyttes».
Direktoratet opplyste at minstearealet fastsettes av kommunen og er en forskrift, jf. hjorteviltforskriften § 5 første ledd. Minstearealet er kommunens viktigste virkemiddel i reguleringen av bestandstørrelsen. Gjennom å regulere dette opp og ned kan kommunen bestemme det totale uttaket i kommunen. På denne måten kan den styre avskytningen slik at det oppnås en bærekraftig forvaltning over tid. Minstearealet har på samme måte stor betydning for rettighetshaverne, fordi en justering opp eller ned vil ha direkte sammenheng med hvor mye vilt som kan felles på det enkelte valdet.
Det ble presisert at forskriften om fastsettelse av minsteareal er gjenstand for høring, og at jaktrettshavere kan påvirke minstearealets størrelse gjennom forvaltningslovens regler om høring av forskrifter og en rett til å komme med innspill til endring av forskriftene.
For ytterligere å regulere antallet fellingstillatelser kan kommunen bruke 50 %-regelen i hjorteviltforskriften § 6. Bruk av regelen skal begrunnes med «ulikheter i viltartens levevilkår i kommunen, bestandens størrelse og utvikling, den skade viltet volder eller andre ekstraordinære forhold». Det følger av samme bestemmelse at bruken av 50 %-regelen kan gjelde for særskilte vald og for et begrenset tidsrom.
Direktoratet fremholdt at alle grunneiere i et vald har rettslig interesse i forhold til vedtak om vald fordi disse angår dem direkte. Til saken her svarte direktoratet videre:
«Vedtak i tilknytning til godkjenning av vald vil være uten rettslig betydning for andre vald enn det valdet vedtaket retter seg mot. Selv om vedtaket ikke har formell juridisk betydning for andre vald, kan det ha en viss faktisk betydning. Den mest nærliggende praktiske konsekvensen vil være økt/redusert mulighet for å felle vilt. Dette kan forklares på følgende måte; Grunneiere i et vald vil kunne tenkes å ha en interesse av at andre vald får tildelt så få dyr som mulig (i enkelte tilfeller f. eks. ved beiteskader også motsatt). Et vedtak som reduserer nabovaldets fellingskvote kan tenkes å øke muligheten for egen jaktsuksess, i alle fall på kort sikt. Dette forutsetter at hjorten har trekkruter som går gjennom flere vald.
Det er nok naturlig for en grunneier å trekke den konklusjon at redusert avskytning i andre vald, vil medføre økt “innvandring” inn på eget vald. En slik forsterket “innvandring” av hjort til eget vald vil kunne høyne fellingsprosenten (antallet dyr som felles i prosent av gitte fellingstillatelser). Det vil være en økt sannsynlighet for at det innenfor valdet finnes dyr av rett type (alder og kjønn). Det vil også være lettere å felle store dyr fordi en da har mer å velge mellom.
Et nabovald vil også kunne tenkes å klage på at en valdsøknad ikke tilfredsstiller krav satt i lov eller forskrift. Som eksempel kan tenkes at et nabovald klager fordi de mener valdet ikke blir sammenhengende. (kommunen kan gjøre unntak fra kravet om absolutt geografisk sammenhengende arealer dersom tungveiende grunner tilsier det). Om valdet er sammenhengende eller ikke, kan få konsekvenser for antallet tildelte fellingstillatelser på dette valdet.
Det kan også være slik at noen ønsker å redusere bestanden, og derved øke uttaket. En grunneier med skogskade ønsker at nabovaldene skal felle flest mulig og helst produksjonsdyr for å redusere bestanden og derved skogskadene.
Fokus for et nabojaktlag vil være å omgjøre vedtak slik at disse praktiske konsekvensene slår ut til fordel for eget vald. Det må imidlertid understrekes at forvaltningen på sikt vil kunne sette inn en rekke tiltak som kan motvirke en slik uheldig effekt. For eksempel vil de kunne justere minstearealet, de vil kunne bruke 50 %-regelen mer aktivt eller i forhold til sammenhengende arealer bruke viltlovens § 37 for å få til større og bedre arronderte arealer. I sum vil vi hevde at det som i utgangspunktet kan synes å være en grunn til å klage på nabovald til slutt viser seg å være et nullspill.
I forhold til spørsmålet om erstatning stiller vi oss sterkt tvilende til om det er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom det som oppgis som klagegrunn og den påståtte klage.
Årsaken til at vi drøftet denne problemstillingen i vårt vedtak av … var å vise at:
– Konsekvensene av en klage på nabovaldet ikke har rettslig betydning for klager
– Konsekvensene for klager hva gjelder “indirekte betydning” er fjern og lite påregnelig.
Vi forstår rettspraksis slik at de problemstillinger som drøftes ovenfor ikke er spesielt sentrale i forhold til spørsmålet om det foreligger klagerett. Det domstolen i denne typer saker har lagt vekt på er om lov eller forskriftsverket har hatt til hensikt å regulere forholdet mellom partene. I dette tilfellet vil det si om viltloven eller hjorteviltforskriften inneholder momenter som tilsier at den har til hensikt å verne om konkurransemessige interesser mellom de enkelte valdsøkere.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har i saker om tolking av kravet til “rettslig interesse” i tvistemålsloven [lov 13. august 1915 nr. 6 (tvml.)] § 54 uttalt at lovgrunnlaget må dekke den interesse saksøker grunner kravet sitt på. I viltlovens formålsbestemmelse heter det:
Viltet og viltets leveområder skal forvaltes slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne ramme kan viltproduksjonen høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv.
Det primære formålet med bestemmelsen er å ivareta det biologiske mangfoldet. For det jaktbare viltet vil dette si bærekraftige bestander av vilt over tid. Dersom viltet produserer et høstingsverdig overskudd kan det etter gitte kriterier høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. DN legger til grunn at viltloven og hjorteviltforskriften ikke innehar momenter av konkurranse mellom valdene. Vi vil hevde at denne saken har klare likhetstrekk med Rt. 1983 side 908 som gjaldt en sak om søknad om bruksendring. Flere bedrifter klagde. De påsto at utbygningsfondets vedtak skulle kjennes ugyldig. De hevdet at det areal søknaden gjaldt utgjorde langt mer enn 451 m2, slik at bruksendringen falt inn under etableringslovens regler. Klagerne ble ikke gitt medhold.
Vi viser til Rt. 1954 side 500 som gjelder konsesjon på persontransport på strekning hvor NSB allerede var etablert som et typisk eksempel på konkurranse. De relevante bestemmelsene har som formål å regulere antallet konsesjoner i forhold til behovet.
Disse to dommene er en god illustrasjon på hvordan konkurransebegrepet skal forstås. DN vil hevde at verken viltloven eller hjorteviltforskriften har konkurranseregulerende bestemmelser. Tvert imot er bestemmelsene lagt opp slik at den rett en valdsøker har etter lovverket er uavhengig av andre valdsøkere. Bestemmelsene er formulert ut fra biologiske kriterier som “viltartens levevilkår i kommunen”, “bestandens størrelse og utvikling”, “den skade viltet volder”. Vi kan ikke se at lovgiver har ment å regulere den type konkurransehensyn som er relevant i denne sammenheng.
Det skal ikke underslås at det ligger et fordelingsperspektiv i forskriften. Fellingstillatelsene fordeles etter areal, men verken lov eller forskriftsbestemmelse inneholder momenter av konkurranse på samme måte som f. eks. tildeling av løyver for rutetransport. Den viktigste fordelingsmekanismen, regulering av minstearealet, skjer i forskrifts form. Ved regulering av minsteareal skal det utelukkende legges vekt på vilthensyn. Målet er å balansere bestanden på et bærekraftig nivå over tid. At det reguleres i forskrift har dessuten den effekt at hvert enkelt interessent kan gi sin uttalelse og på denne måten bli hørt.
Selv om de rettsreglene som regulerer opprettelse av vald osv. er søkt utarbeidet slik at behandlingen av den enkelte søknad er uavhengig av resultatene av andre valdsøknader, er ikke vurderingskriteriene uten skjønnsutøvelse. Beregning f. eks. av tellende areal innebærer bruk av kommunal skjønnsutøvelse innenfor de retningslinjer DN gir i hjorteviltforskriftens § 8. Kommunal skjønnsutøvelse er nødvendig i forhold til en rekke bestemmelser.
Dette kommunale skjønnet er et såkalt hensiktsmessighetsskjønn som i utgangspunktet ikke kan overprøves av en domstol på samme måte som rettsanvendelsesskjønnet. Det kan derfor sannsynligvis ikke forfølges rettslig. Det frie skjønnet kan, om kommunen ønsker det, være gjenstand for endring. Det er mulig for kommunen f. eks. gjennom interne retningslinjer å endre praksis mht hensiktsmessighetsskjønnet. Dette kan medføre forskjellsbehandling.
De uskrevne ugyldighetsreglene innebærer at kommunen ikke kan fatte vedtak som innebærer usaklig forskjellsbehandling. Slik forskjellsbehandling kan forfølges. Usaklig forskjellsbehandling må forfølges på den måten at klager i dette tilfellet bringer inn egen valdsøknad til kommunen for ny behandling med krav om at hans vald behandles likt med nabovaldet. På denne måten vil man kunne få stadfestet om det foreligger legitim forskjellsbehandling eller usaklig forskjellsbehandling. Dersom det foreligger forskjellsbehandling oppnår ikke klager noe for sin egen del ved å angripe nabovaldet.
Etter forvaltningslovens regler kan klageretten gå lenger enn søksmålsretten etter tvml. § 54. Hvorvidt en skal gi nabovald klagerett må da bero på et skjønn. Klager anfører at kommunen gir mangelfull begrunnelse ved fravik fra minsteareal og at kommunene gjør feil ved beregning av tellende areal. DN legger til grunn at begge disse klagegrunnene er knyttet til en påstand om forskjellsbehandling. Som anført ovenfor vil det være mer tjenelig å fremme et krav om at tilsvarende vurderinger legges til grunn for beregninger i eget vald.
Til tross for fremstillingen ovenfor vil det ikke være riktig å si at det foreligger et konkurranseforhold i forvaltningsrettslig forstand. En klagerett får ingen innvirkning på egen rettssituasjon. Forskriften og retningslinjene er basert på individuelle vurderinger knyttet til hvert enkelt vald. Reglene har ingen mekanismer som tilsier at når et vald får mer (flere fellingstillatelser, mer tellende areal, annen bruk av 50 %-regelen m.m) så skal det utlignes på andre vald.
Vi vil peke på at innføring av klagerett vil kunne medføre en sterk økning av saksbehandlingsmengden hos kommunen og ikke minst hos fylkesmennene som vil være klageinstans. Hvor stor denne økningen vil være har vi ingen sikre beregninger av. Det er grunn til å anta at arbeidsbyrden for kommune og fylkesmann vil være avhengig av valdstrukturen i regionen. I kommuner med store vald vil arbeidsbyrden være liten. Som et generelt utgangspunkt kan sies at det på vestlandet er en tendens til små og dårlig arronderte vald. I disse kommunene og da særlig i områder med trekkende dyr, vil nok en ordning med klageadgang på nabovald medføre en relativt sterk økning i viltforvaltningens arbeidsbyrde.
Dersom det legges til grunn at nabovald har klagerett, blir det neste spørsmålet hvem som har kompetanse til å klage. Vil dette være den enkelte grunneier eller vil klageretten tilkomme valdet. Utgangspunktet i viltloven er at valdet er den enhet som det offentlige forholder seg til. Dette betyr at den offentlige viltforvaltning ikke forholder seg til den enkelte grunneier. Med hjemmel i hjorteviltforskriftens § 10 skal det oppnevnes en valdansvarlig representant. Det offentlige forholder seg til denne representanten og all kommunikasjon foregår gjennom denne personen. Valdet er den offentligrettslige enhet som tildeles fellingstillatelser og det vil derfor være naturlig at det er valdet som gis klagerett. Dette må gjelde for de vald som er organisert med vedtekter et styre og et årsmøte (f. eks. et grunneierlag). Her er det naturlig at det blir en demokratisk prosess rundt spørsmålet om det skal innleveres klage slik at en er sikker på at valdet som helhet stiller seg bak de synspunkter klagen gir uttrykk for.
Det er imidlertid fra det offentliges side ikke stilt spesielle krav om organisering av vald. Organiseringen er derfor et privatrettslig forhold som grunneierne må bli enige om. I den grad det f. eks. ved spørsmålet om et vald har blitt utsatt for urettmessig forskjellsbehandling må en, før vedtak fattes som innebærer endringer i klagers vald, være sikker på at alle i valdet både er enige i klagens innhold og i påstanden. Det vil for dårlig organiserte vald (dvs vald hvor det ikke er lagt til rette for flertallsvedtak) være riktig å kreve underskrift fra alle grunneiere.
DN mener på denne bakgrunn at klagers interesse i saken ikke har en slik art og styrke at det er rimelig å gi klagerett.»
A kommenterte direktoratets svar i senere brev hit. Han forsto direktoratet dit hen at han burde kreve å få doblet antallet fellingstillatelser på eget vald framfor å prøve å redusere antallet fellingstillatelser på nabovaldet. Ettersom A og de øvrige grunneierne hadde utarbeidet forvaltningsplan for valdet, syntes A det var merkelig om han skulle forlate planen og forlange dobbelt kvote. Han mente de små valdene hadde fått tildelt for mange løyver som det var, og at en slik økning av uttaket ville være uforsvarlig forvaltning av hjortestammen. Videre presiserte A at grunneierne i stor grad jaktet på de samme dyrene slik at det reelt sett var et konkurranseforhold, og han tilføyde at når hovedregelen om tildeling bare helt unntaksvis ble fraveket, så burde unntakene begrunnes. I Sogndal kommune var det 74 vald, og med så mange små vald sa det «seg selv» at det som skjedde på nabovald var av stor interesse. A hadde for øvrig «ingen tro på at det ville bli særlig større arbeidsbyrde for viltstyresmaktene enn om man bare har klagerett for eget vald».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Etter forskrift om forvaltning av hjortevilt og bever 22. mars 2002 nr. 314 (hjorteviltforskriften) § 6 kan kommunen «ved tildeling av fellingstillatelser fravike minstearealet for jakt på elg, hjort og rådyr med inntil 50%». Det heter videre at «[v]edtak om fravik fra minstearealet er et enkeltvedtak og kan gjøres for særskilte vald og for et begrenset tidsrom». Det er et slikt vedtak kommunen har fattet i denne saken. Etter forskriftens § 18 kan enkeltvedtak fattet med hjemmel i forskriften påklages i samsvar med reglene i forvaltningsloven 10. februar 1967. Det følger av forvaltningsloven § 28 første ledd at enkeltvedtak kan påklages av den som har vært part i saken og av andre med rettslig klageinteresse. Det er enighet om at A ikke er part i saken, og hovedspørsmålet blir da hvorvidt han har rettslig interesse i å påklage kommunens fellingstillatelse til nabovaldene.
Det må vurderes om det foreligger en aktuell interesse, og om A har en tilstrekkelig grad av tilknytning og nærhet til saken. Dette vil bero på en konkret vurdering av om og på hvilken måte han i tilfelle blir berørt av vedtaket. Det må videre spørres om avgjørelsen er av en slik karakter at klagerett bør innrømmes.
Som et utgangspunkt for vurderingen er det vanlig å spørre om klageren har en tilknytning til vedtaket som er av en slik art og en slik styrke at det er rimelig og naturlig å gi ham et rettskrav på å få vedtaket overprøvd. Ulike typer tilknytning kan gi klagerett. Det er eksempelvis antatt at den som står i et konkurranseforhold til den egentlige part, kan ha rettslig klageinteresse. Også den som har en interesse av at tillatelse ikke gis, eller i at omfanget av eller størrelsen på tillatelsen blir minst mulig, kan etter omstendighetene ha rettslig interesse i å klage på vedtaket. Interessefellesskap med søkeren kan også gi klagerett.
Direktoratet for naturforvaltning har i svarbrevet hit redegjort utførlig for hjorteviltforskriftens regler om godkjenning av vald. Videre har direktoratet forklart hvordan antallet fellingstillatelser, i hvert fall som hovedregel, beregnes i forhold til størrelsen på valdet. Direktoratet erkjenner at vedtak om tildeling av fellingstillatelser kan få visse faktiske og praktiske konsekvenser for nabovald. Den mest nærliggende konsekvensen vil være økt eller redusert mulighet for å felle vilt på egen eiendom. Grunneierne i et vald vil kunne ha en interesse av at andre vald får tildelt få dyr fordi dette kan tenkes å øke muligheten for egen «jaktsuksess», i hvert fall på kort sikt. Vedtak i tilknytning til godkjenning av vald vil likevel, slik direktoratet ser det, være «uten rettslig betydning» for andre vald enn det valdet vedtaket retter seg mot.
Spørsmålet om det foreligger rettslig klageinteresse må avgjøres i forhold til det vedtaket det er tale om å påklage. Når direktoratet viser til «vedtak i tilknytning til godkjenning av vald», synes det å vise til ulike vedtak av noe forskjellig karakter. Det er derfor grunn til å understreke at saken her kun gjelder det vedtaket som faktisk er truffet, og som så vidt jeg forstår, er hjemlet i forskriftens § 6. Spørsmålet om rettslig klageinteresse etter andre vedtak går jeg ikke inn på.
Direktoratets beskrivelse av vedtakets betydning for nabovaldet kan være riktig nok i den forstand at vedtaket både etter sitt innhold og formelt sett kun gir en tillatelse til nabovaldet. Klagerens eget vald omfattes ikke. Hadde det gjort det, ville også dette valdet vært part. Det er enighet om at verken A selv eller valdet har en slik stilling. Ved vurderingen av om andre enn sakens parter skal gis klagerett, har de rettslige virkningene av det vedtaket som er truffet, klart nok både relevans og vekt. Det blir imidlertid for snevert bare å legge vekt på de formelle rettslige virkninger. Også virkninger av faktisk karakter kan det etter omstendighetene være riktig å la inngå i vurderingstemaet. Som nevnt må avgjørelsen treffes konkret ut fra virkningene i den enkelte sak. Det kan derfor ikke sees bort fra at direktoratet har anlagt et noe for snevert vurderingsgrunnlag, når det slår fast at «vedtak i tilknytning til godkjenning av vald vil være uten rettslig betydning for andre vald enn det valdet vedtaket retter seg mot».
Det har vært spurt om – og i tilfelle i hvilken grad – det foreligger et konkurranseforhold mellom valdene. I saken her reguleres de materielle rettsforhold av viltloven og hjorteviltforskriften. Direktoratet har tatt utgangspunkt i viltlovens og hjorteviltforskriftens formålsbestemmelser og understreket at formålet med regelverket er å forvalte viltet og viltets leveområder slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. For det jaktbare viltet vil dette si bærekraftige bestander av vilt over tid. Dersom viltet produserer et høstingsverdig overskudd, kan det etter gitte kriterier høstes til gode for landbruksnæring og friluftsliv. Direktoratet mener derfor at valdsøkernes rettigheter i utgangspunktet er uavhengig av andre valdsøkere, jf. eksempelvis viltloven § 18, der det fremgår at det ved fastsettelse av minsteareal og fellingskvoter skal tas hensyn til biologiske kriterier som «bestandens størrelse», «artens levevilkår i det enkelte distrikt» og «den skade vedkommende viltart volder».
Også her kan direktoratet ha anlagt et noe for snevert vurderingsgrunnlag. Loven og forskriften gir en rekke praktiske regler om organiseringen av viltforvaltningen og hvordan ressursene skal administreres. Disse reglene er ikke i strid med lovens formål, men tvert imot gitt for å oppnå formålet. Et viktig praktisk moment i så vel regelverket som i den løpende viltforvaltningen, er hvordan ressursene skal fordeles mellom grunneierne. Dette er for så vidt også erkjent av direktoratet når det skriver at det ikke skal «underslås at det ligger et fordelingsperspektiv i forskriften». Det blir da ikke helt treffende å vise til lovens formål som begrunnelse for å avslå klagerett.
Direktoratet har vist til rettspraksis til støtte for sitt standpunkt. Denne praksis det vises til bygger på rettergangslovens (nå tvistelovens) regler. Det er likhetstrekk mellom rettergangslovens begrep «rettslig interesse» og forvaltningslovens «rettslig klageinteresse». Det er i juridiske teorier lagt til grunn at forvaltningslovens begrep i noen henseender går videre enn tvisteloven. Blant annet er det antatt at lovens formål ikke kan brukes til å begrense kretsen av klageberettigede, i hvert fall ikke alene. Woxholt påpeker at i
«nyere rett har Backer med styrke gjort gjeldende at søksmålskompetanse oftest forutsetter at saksøkerens interesse er dekket av lovformålet, jfr s 104. Her kan det ikke trekkes paralleller til klageinteressen, som kan være til stede selv om den ligger utenfor lovformålet.» (Forvaltningsloven med kommentarer, 4. utg., 2006, side 464)
Til støtte for dette viser han til en (upublisert) uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling der det ble uttalt at eieren av en konkurrerende dagligvareforretning hadde klagerett i en dispensasjonssak etter plan- og bygningsloven, selv om konkurransehensyn lå utenfor lovens formål.
Også her synes derfor direktoratet å ha anlagt et noe for snevert grunnlag for vurderingen.
Etter dette foreligger det en begrunnet tvil ved forhold av betydning i saken. Jeg ber direktoratet vurdere saken på nytt. I den fornyede vurderingen må det blant annet ses hen til hva klagerens anførsler konkret går ut på, og om det er rimelig og naturlig at han får prøvet sine argumenter og innvendinger i en klagesak etter viltloven. Direktoratet vil også eventuelt måtte vurdere om klageretten tilkommer klageren alene, eller om den må utøves av valdet i sin helhet. Jeg har ikke funnet grunn til å gå nærmere inn på dette siste spørsmålet her.
Direktoratet bes holde meg orientert om sin fornyede vurdering.»
Direktoratet for naturforvaltning behandlet saken på nytt og konkluderte med at A skulle gis klagerett. Saken ble deretter sendt tilbake til Fylkesmannen i Sogn og Fjordane for klagesaksbehandling.