A begynte høsten 2006 på B gymnas. Hun søkte Lånekassen om bostipend. Ettersom hennes foreldre var bosatt i samme kommune, kvalifiserte hun ikke for bostipend som var basert på reiseavstand. På grunn av obligatorisk undervisning til kl. 19.00 hver tirsdag, var det imidlertid ikke mulig for henne å rekke den siste bussen, som gikk fra skolestedet kl. 18.35. Foreldrene hadde ikke muligheter for å hente henne, og hun bodde derfor på skolens internat.
Lånekassen avslo søknaden om bostipend. Det ble vist til at skolen ikke på søknadsblanketten hadde bekreftet reiseavstanden eller særlige årsaker til at klageren måtte bo borte. Videre ble det vist til at bostipend kunne vurderes dersom det ble bekreftet at undervisning på ettermiddags- eller kveldstid var en del av den obligatoriske undervisningen, og at denne måtte legges utenom vanlig skoletid. Dessuten måtte de aktuelle rutetidene dokumenteres. Vedtaket ble påklaget, vedlagt bussruter og timeplan.
Skolen hadde tidligere i brev til Lånekassen, vedrørende skoleåret 2005-2006, opplyst at «skolekor/ensembler», som var obligatorisk for alle elevene, ville bli lagt til tirsdag fra kl. 17.30 til 19.00, fordi det pedagogiske personalet skulle arbeide med kompetanseheving i forbindelse med en ny reform. Dette arbeidet var lagt til tirsdag fra kl. 13.00 til 16.00 og ville pågå hele året. Skolen bekreftet i telefonsamtale med Lånekassen at dette var begrunnelsen for kveldsundervisningen også i skoleåret 2006-2007.
Lånekassens klagenemnd tok ikke klagen til følge. Klagenemnda viste til forskriften om tildeling § 17-2 og bemerket at klageren ikke hadde rett til bostipend på grunn av avstand eller reisetid mellom hjemmet og skolen. Det forhold at skolen hadde valgt å legge obligatorisk undervisning til kveldstid én dag i uken, av hensyn til arbeid med kompetanseheving på dagtid for pedagogisk personale, kunne ikke gi grunnlag for bostipend.
Klageren brakte deretter saken inn for ombudsmannen og fremholdt at Lånekassen måtte ha tolket reglene feil, ut fra intensjonen med stipendordningen. Det forholdet at skolen hadde valgt å legge obligatorisk undervisning til kveldstid, var hun ikke kjent med da hun søkte skolen, og dette forholdet hadde hun som elev heller ingen innvirkning på. Avgjørelsen om å avslå såkalt borteboerstipend var derfor urimelig.
I brev herfra til Lånekassens klagenemnd ble det stilt spørsmål om begrunnelsen og rettsanvendelsen i nemndas vedtak.
1. Når det gjaldt vurderingen og begrunnelsen i forhold til merknadene til forskriftens § 17-2, svarte Lånekassen at klagenemnda hadde tatt stilling til hvorvidt klageren kunne innvilges bostipend, og at den herunder hadde lagt til grunn at de alternative vilkårene om avstand eller reisetid ikke var oppfylt. Spørsmålet ble derfor om klagerens sak kunne falle inn under de unntakene som var etablert gjennom Lånekassens praksis, slik disse fremgikk av merknadene til forskriften. Klagenemnda hadde ment, på grunnlag av merknadene, at det ikke hadde foreligget forhold som kunne gi grunnlag for å tildele bostipend. Den hadde blant annet lagt vekt på at klagerens problemer med transport fra lærestedet til hjemstedet en gang i uken skyldtes skolens disponering av egne ressurser. Den hadde derfor konkludert med at årsaken til klagerens problemer med kommunikasjonen hadde hatt sin årsak i andre forhold enn de som etter Lånekassens praksis danner grunnlag for bostipend.
2. Det ble herfra vist til at det fremgår av merknadene til forskriftens § 17-2 første ledd at søkeren skal kunne følge den undervisningen som er fastsatt i den ordinære timeplanen, og at reisetiden skal beregnes etter de ruteavgangene som er aktuelle. Dessuten fremgår det at undervisningen på ettermiddags- eller kveldstid kan godtas som del av den ordinære timeplanen, dersom undervisningen er obligatorisk, og den er lagt utenom vanlig skoletid på grunn av mangel på lærekrefter.
Det ble bedt redegjort for om klageren kunne ha rett til bostipend etter disse retningslinjene, herunder for om det forholdet at lærerne arbeidet med kompetanseheving på dagtid, i denne sammenheng kunne anses som mangel på lærerkrefter.
Lånekassen svarte at formålet med merknaden om mangel på lærerkrefter var å favne de situasjonene der skolen, på grunn av særlige forhold, ikke hadde tilstrekkelige lærerkrefter til å gjennomføre obligatorisk undervisning innenfor vanlig skoletid. Eksempel på slike situasjoner kunne være at studenten hadde behov for undervisning på et hovedinstrument som lærestedet selv ikke hadde kompetanse på, og det derfor måtte leie inn ekstern kompetanse utenfor vanlig skoletid.
Når det gjaldt B gymnas, falt situasjonen, etter Lånekassens vurdering, ikke innenfor dette formålet. Det fremgikk ikke av dokumentene at kveldsundervisningen skyldtes at skolen manglet tilstrekkelig kompetanse eller lærerkrefter. Snarere tvert imot fremgikk det at lærestedet hadde tilstrekkelige lærerkrefter, men valgte å disponere disse på en slik måte at elevene fikk undervisningen lagt utenfor vanlig skoletid. Lånekassen mente derfor at denne merknaden ikke var aktuell i den foreliggende saken.
3. Herfra ble det videre vist til at det fremgår av merknadene til forskriftens § 17-2 første ledd at «[s]elv om foreldrehjemmet til søkeren ligger mindre enn tre timers reisetid tur-retur/40 km reiseavstand en vei fra lærestedet, kan det bli gitt bostipend når … søkeren må bo borte på grunn av særlig vanskelig kommunikasjon (gjelder også om det er vanskelig deler av året)».
Det ble fremholdt at søknaden om bostipend ikke syntes å ha vært vurdert ut fra disse retningslinjene, og klagenemnda ble bedt om å foreta en slik vurdering.
Lånekassen svarte at dette var et snevert unntak, slik ordlyden «særlig vanskelig» indikerte. Det var ment å omfatte de situasjoner der det var et problem med kommunikasjon mellom foreldrehjemmet og lærestedet, som for eksempel ved rasfare, stengte veier vinterstid og lignende.
Den vanskelige kommunikasjonen i denne saken var et resultat av lærestedets disponering av lærerkrefter, og kommunikasjonsmulighetene måtte generelt anses som tilfredsstillende. Dersom skolen hadde valgt en omvendt løsning, og lagt kompetanseheving hos personalet til kveldstid, ville klageren ikke hatt problemer med å komme seg til lærestedet.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Det følger av Lånekassens forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2006-2007 § 17-1 at det gis tilskudd til bokostnader med kr 3 450 per måned når søkeren fyller vilkårene i § 17-2. Sistnevnte bestemmelse lyder slik:
«Søker som ikke bor hos foreldrene, får bostipend når reisetiden mellom foreldrehjemmet og skolen er tre timer eller mer samlet per dag, eller avstanden er 40 km eller mer.
Bostipend kan også gis når søkeren må bo utenfor foreldrehjemmet på grunn av andre særlige forhold.»
I Lånekassens merknader til § 17-2 første ledd er det blant annet uttalt at «[s]økeren skal kunne følge den undervisningen som er fastsatt i den ordinære timeplanen. Reisetiden blir regnet etter de ruteavgangene som er aktuelle». Videre er det uttalt at «[u]ndervisning på ettermiddag- eller kveldstid kan godtas som del av den ordinære timeplanen dersom undervisningen er obligatorisk, og den er lagt utenom vanlig skoletid på grunn av mangel på lærerkrefter». Det er i merknadene til første ledd også uttalt at «[s]elv om foreldrehjemmet til søkeren ligger mindre enn tre timers reisetid tur-retur/40 km reiseavstand en vei fra lærestedet, kan det bli gitt bostipend når … søkeren må bo borte på grunn av særlig vanskelig kommunikasjon (gjelder også om det er vanskelig bare deler av året)».
I merknad til § 17-2 annet ledd er det uttalt at «[s]ærlige forhold kan være», og deretter nevnt en rekke forskjellige forhold vedrørende søkerens livssituasjon.
Lånekassen har vist til at klagerens problemer med transport fra lærestedet til hjemstedet en gang i uken skyldes skolens disponering av egne ressurser. Videre har Lånekassen fremholdt at denne saken følgelig faller utenfor formålet med merknaden om rett til bostipend ved «mangel på lærerkrefter», samt at merknaden om rett til stipend når søkeren må bo borte på grunn av «særlig vanskelig kommunikasjon», er en snever unntaksregel som ikke kan omfatte situasjonen i denne saken.
Jeg kan ikke se at ordlyden i forskriftens § 17-2 første ledd, sammenholdt med merknaden til denne om «mangel på lærerkrefter», er til hinder for at bestemmelsen også omfatter et tilfelle som det foreliggende. Som en følge av skolens disponering av sine ressurser, ved å legge arbeidet med kompetanseheving for lærere til dagtid, har det for de berørte elevene oppstått «mangel på lærerkrefter» i det samme tidsrommet. Det fremstår da som lite rimelig at forskriften i en slik situasjon, som klageren ikke har hatt noen innvirkning på, tolkes i klagerens disfavør. I nevnte merknad er det ikke tatt noe forbehold for tilfeller hvor «mangel på lærerkrefter» skyldes undervisningsinstitusjonens egne disposisjoner. Ut fra formålet med stipendordningen, og merknadens presisering om at obligatorisk undervisning skal kunne følges, er det vanskelig å se at det blir logisk sammenheng i regelverket dersom en slik situasjon holdes utenfor ordningen. For eleven, som må følge obligatorisk undervisning, fremstår det som urimelig at skolens disponering av personalet får slike økonomiske konsekvenser som avslag på bostipend.
Merknaden om «særlig vanskelig kommunikasjon» synes, slik Lånekassen fremhever, i første rekke å sikte mot andre forhold enn det som er tilfellet i saken her. Imidlertid kan jeg heller ikke på dette punkt se at merknadens ordlyd stenger for å omfatte tilfeller som dette, hvor den vanskelige kommunikasjonen skyldes manglende bussforbindelse på kveldstid. Forvaltningen har etter forskriften rom for å utøve konkret skjønn. Adgangen til å utøve skjønn er ytterligere utvidet gjennom bestemmelsen i forskriftens § 17-2 annet ledd, om at bostipend også kan gis når søkeren må bo utenfor foreldrehjemmet på grunn av «andre særlige forhold».
Etter min oppfatning er det tvil knyttet til Lånekassens rettsanvendelse i denne saken. Da avslaget beror på et slikt forhold som ligger helt utenfor klagerens kontroll, og det gjelder en elevs muligheter for å følge obligatorisk undervisning på videregående skole, fremstår også vedtaket som «klart urimelig», jf. lov om Stortingets ombudsmann for forvaltningen 22. juni 1962 nr. 8 § 10 annet ledd.
Under henvisning til dette anbefaler jeg at saken tas opp til ny vurdering. Jeg ber om å bli orientert om utfallet av den fornyede behandlingen, ved oversendelse av kopi av brevet til klageren.»
I nytt vedtak innvilget Lånekassen søknaden om bostipend, med følgende begrunnelse:
«Det var i merknad til § 17-2 i forskriften om tildeling for 2006-2007 fastsatt at undervisning på ettermiddags- eller kveldstid kunne godtas som del av den ordinære timeplanen dersom undervisningen var obligatorisk, og den var lagt utenom vanlig skoletid på grunn av mangel på lærerkrefter.
Vi har nå kommet til at dette vilkåret var til stede selv om årsaken til at skolen valgte å legge obligatorisk undervisning til kvelden var på grunn av at lærerne var opptatt med kompetanseheving på dagtid.»