På bakgrunn av Gatejuristens erfaringer fra arbeidet med bostedsløse i Oslo kommune ble ombudsmannen anmodet om å undersøke kommunens praktisering av sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr. 81 § 4-5 om midlertidig husvære og § 10-1 om oppholdskommunens ansvar. Saken ble på generelt grunnlag tatt opp med Byråd for velferd og sosiale tjenester i Oslo kommune.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
Sosialtjenestelovens bestemmelse om retten til midlertidig bolig er viktig for å ivareta den enkeltes grunnleggende behov for et sted å bo. Behandlingen av disse sakene har dermed betydning for enkeltpersoners rettssikkerhet. Retten til et tilfredsstillende sted å bo er blant annet nedfelt i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Ombudsmannen ønsker å bidra til å synliggjøre de rettslige spørsmålene knyttet til saksbehandlingen og har sett nærmere på følgende:
- innholdet i forvaltningens plikt til å finne midlertidig husvære
- oppholdskommunens ansvar
- saksbehandling og klageadgang
Undersøkelsen har vist at Oslo kommune er enig i den rettslige forståelsen på de forskjellige punktene. Utfordringene er særlig knyttet til å få gjennomført dette i praksis, og jeg ber kommunen ha oppmerksomheten rettet mot hvordan det kan gjøres på best mulig måte.
Jeg vil i det følgende redegjøre nærmere for og kommentere spørsmålene som ble tatt opp med kommunen.
1. Innholdet i plikten til å finne midlertidig husvære etter sosialtjenesteloven § 4-5
Gatejuristen opplyste i henvendelsen hit at deres klienter har opplevd å få avslag på søknader om midlertidig husvære selv om de står uten annet boligtilbud, at de overlates til selv å undersøke om det er ledige plasser ved døgnovernattingsstedene og at det blant annet gis tilbud om overnattingssteder som har tidsbegrensninger for oppholdet.
Kommunen ble bedt om å kommentere opplysningene fra Gatejuristen. Videre ble det stilt spørsmål om sosialtjenesteloven § 4-5 gir søkerne et rettskrav på midlertidig husvære, og om kommunen har plikt til faktisk å finne et bestemt husvære til den enkelte søker. Det ble også bedt opplyst om overnattingstilbud med tidsbegrensninger for oppholdet oppfyller kravene til midlertidig husvære etter sosialtjenesteloven § 4-5.
Kommunen svarte at den etter sosialtjenesteloven § 4-5 er forpliktet til å fremskaffe midlertidig husvære til den som er i en akutt nødssituasjon, og opplyste:
«Midlertidig husvære skal bare benyttes i akutte situasjoner, for eksempel ved brann, utkastelse, familiebrudd o.l. (opplistingen er ikke uttømmende), jf. Veileder for kvalitetskrav til midlertidig husvære etter lov om sosiale tjenester § 4-5, utgitt av Helse- og omsorgsdepartementet 04.06.2003. Dette betyr at et opphold i midlertidig husvære ikke skal strekke seg over lang tid, men at det hele tiden må arbeides for at hver enkelt skal få mer permanente botilbud. Oslo kommunes overordnede mål når det gjelder midlertidig husvære er at bruken skal reduseres til et absolutt minimum, jf. bystyrets vedtak 19.03.2002 sak 92. En av hovedstrategiene er å skaffe brukerne andre tilbud enn opphold i døgnovernattingssteder.
—
For å løse en akutt nødssituasjon kan det måtte ytes hjelp i form av botilbud i private døgnovernattingssted, for eksempel i døgnovernattingssted kommunen har inngått avtale om kvalitetskrav med, private hotell, pensjonat o.l. Kommunen har også egne tilbud som benyttes i slike tilfeller, blant annet Ila hybelhus, Marcus Thranes Hus, Thereses Hus, Dalsbergstien Hus og akutt-tilbudet Prindsen.»
Kommunen anså seg ikke forpliktet til å fremskaffe midlertidig husvære dersom søkeren har et boligtilbud i kommunen som vedkommende ikke ønsker å benytte seg av, eller imøtekomme krav om husvære ved et bestemt overnattingssted.
Videre ble det opplyst:
«Ved bruk av kommunens tilbud må det foreligge en henvisning fra sosialtjenesten. Dette betyr at sosialtjenesten må undersøke om det er ledig plass for søkeren og bestille rom for vedkommende. Ved bruk av private døgnovernattingssteder, hotell, pensjonat og lignende, skal også praksisen i all hovedsak være slik at saksbehandler kontakter aktuelle steder og får bekreftet at vedkommende søker kan møte opp og få leie rom. Oslo kommune har uttalt at ingen skal måtte stå «uten tak over hodet» og det er nødvendig fra sosialtjenestens side å få bekreftet at vedkommende har et konkret tilbud, det vil si finne et sted for vedkommende, for å sikre at plikten etter § 4-5 er oppfylt. Vi vurderer imidlertid ikke § 4-5 dit hen at den ikke tillater at det i enkelte tilfeller kan ytes et pengebeløp til søker, slik at vedkommende selv kan oppsøke et hotell eller et pensjonat for å leie rom. Enkelte søkere foretrekker en slik løsning for å unngå at det kommer frem at de er sosialtjenestebrukere.»
Opplysningene om at søkere overlates til selv å undersøke om det er ledig plass ved overnattingsstedene, og får avslag til tross for at de ikke har annet boligtilbud, var ukjente for kommunen. Det ble fremholdt at påstandene ikke er dokumentert, og at det derfor ikke er mulig å identifisere hvilke sosialsentre dette eventuelt gjelder, om det gjelder ett eller flere sosialsentre og ett eller flere tilfeller. Kommunen var videre ikke kjent med hvilken begrunnelse som blir gitt hvis søknader avslås til tross for at søkerne står uten annet boligtilbud.
På spørsmålet om overnattingstilbud med tidsbegrensninger for oppholdet oppfyller sosialtjenestelovens krav til midlertidig husvære, svarte kommunen:
«Når det gjelder bruk av natthjem er Oslo kommune ikke kjent med at sosialtjenesten henviser søkere til Stiftelsen Kirkens Bymisjons natthjem. SKBOs natthjem er rettet inn mot prostituerte og vi kan ikke se at å drive dette stedet er i strid med sosialtjenesteloven § 4-5. Vi er imidlertid kjent med at Sosial- og helsedirektoratet har tolket lovens § 4-5 dit hen at losji der beboerne er utestengt store deler av døgnet, det vil i de fleste tilfeller bety utestenging på dagtid, ikke fyller kravene til midlertidig husvære i § 4-5, jf. direktoratets brev datert 24.10.2007. Ved ett av kommunens steder, Prinds Christian Augusts Minde, var det tidligere en slik ordning at beboerne ikke kunne oppholde seg på stedet på dagtid. Denne ordningen er nå avviklet.»
Mine kommentarer:
Sosialtjenesteloven § 4-5 lyder:
«Sosialtjenesten er forpliktet til å finne midlertidig husvære for dem som ikke klarer det selv.»
Under forberedelsen av sosialtjenesteloven diskuterte sosiallovutvalget hvorvidt sosiale tjenester burde gis som en rettighet til den enkelte, og uttalte blant annet følgende i NOU 1985: 18 side 68 flg.:
«Ordet rettighet skaper som påpekt ingen problemer hvor loven fastsetter at en person 1) i en bestemt definert faktisk situasjon 2) kan kreve en ytelse av en bestemt størrelse eller innhold, og som 3) kan oppfylles uten opphold. En slik rett kan håndheves i praksis og den ansvarlige er forpliktet til å sørge for at rettskravet dekkes. En rett i denne forstand mener utvalget bør fastsettes for så vidt gjelder økonomisk sosialhjelp i visse tilfeller. Etter utvalgets lovforslag skal den som har lav eller liten inntekt kunne kreve økonomisk sosialhjelp slik at han samlet får en inntekt lik folketrygdens minsteytelse, se § 5-1 til § 5-5 i lovforslaget og kapittel 8 i de alminnelige motiver. Opplegget innebærer at kommunen må bevilge tilstrekkelig midler til at alle som er i en slik situasjon som nevnt, umiddelbart får dekket kravet.
—
I enkelte av bestemmelsene i kapittel 4 om de sosiale tjenestene har utvalget funnet å burde foreslå en rett for klienten til en ytelse. Dette gjelder § 4-3 (om tiltak for den som ikke kan dra omsorg for seg selv), § 4-4 (om adgang til å kreve vedtak om avlastningstiltak, og § 4-5 (om plikt for sosialtjenesten til å skaffe midlertidig husvære) … Når utvalget i disse bestemmelsene har funnet å burde gi den enkelte et krav (eller sosialtjenesten en bestemt forpliktelse) er det fordi bestemmelsene gjelder mer konkrete og særlig vanskelige situasjoner hvor hjelpebehovet er særlig påtrengende og hvor det også i prinsippet er klart hvilke innsatser som bør settes inn.»
Utvalgets drøftelse av og forslag om å gi den enkelte en rett etter blant annet sosialtjenesteloven § 4-5, ble ikke imøtegått eller nærmere kommentert av departementet i Ot.prp. nr. 29 (1990-1991) eller av sosialkomiteen i Innst.O. nr. 9 (1991-92).
På denne bakgrunn, og sett hen til utvalgets definisjon av «rettighet», må det legges til grunn at sosialtjenesteloven § 4-5 gir den enkelte et rettskrav på midlertidig husvære når lovens vilkår for øvrig er oppfylt, og at kommunen således er forpliktet til å stille de nødvendige økonomiske ressurser til disposisjon for å ivareta den enkeltes rett. Et slikt synspunkt synes også å ha støtte i juridisk teori, jf. blant annet Kjønstad, Bernt, Kjellevold og Hove, Sosial trygghet og rettferdighet under sosialtjenesteloven og barnevernloven, 2. utg. (2000) side 129 og Kjønstad og Syse, Velferdsrett I, 3. utg. (2005) side 151.
Når det foreligger et rettskrav på midlertidig husvære, må det tilbud som gis tilfredsstille en forsvarlig minstestandard. Den enkelte søker kan imidlertid ikke selv bestemme hvilket overnattingstilbud som skal benyttes.
Helse- og omsorgsdepartementet har i rundskriv U-5/2003 gitt en veileder for kvalitetskrav til midlertidig husvære, der formålet er å veilede kommunene i arbeidet med å sikre forsvarlig kvalitet ved midlertidige botilbud. Av rundskrivet fremgår at Oslo kommune har utarbeidet kvalitetskrav og inngått kvalitetsavtaler med private døgnovernattingssteder, og det fremheves fra departementets side et ønske om at også andre kommuner utarbeider og inngår slike avtaler. Rundskrivet inneholder forslag til avtaletekst, som blant annet oppstiller krav til overnattingsstedets standard. Jeg legger til grunn at overnattingsstedene som tilbys som midlertidige husvære i Oslo kommune, både private og kommunale, innehar en kvalitet som er i tråd med retningslinjene i departementets rundskriv.
Sosial- og helsedirektoratet har i brev 24. oktober 2007 til Fylkesmannen i Vest-Agder, sendt i kopi til landets øvrige fylkesmenn, uttalt at overnattingssteder der beboerne er utestengt store deler av døgnet, ikke fyller kravene til midlertidig husvære etter sosialtjenesteloven § 4-5. Direktoratet har blant annet bemerket at slike tidsbegrensninger for oppholdet gjør det vanskelig for beboerne å kunne delta i alminnelige daglige aktiviteter eller arbeid. Det ble også vist til retningslinjene i rundskriv U-5/2003 om hvilket innhold et midlertidig husvære bør ha for å regnes som et forsvarlig tjenestetilbud, og lagt til grunn at boliger der beboerne er utestengt på dagtid, vanskelig kan anses som forenlig med disse retningslinjene.
Jeg er enig i direktoratets vurderinger, og tar til etterretning opplysningene fra kommunen om at tidsbegrensninger for oppholdet nå er avviklet for kommunens egne akuttovernattingssteder. Videre forutsetter jeg at kommunen har sørget for at også øvrige overnattingssteder som tilbys som midlertidige boliger, drives i tråd med uttalelsene i direktoratets brev.
Sosialtjenesteloven § 4-5 oppstiller en plikt til å gi en naturalytelse, noe som innebærer at sosialtjenesten faktisk må finne husvære til den enkelte, jf. blant annet Kjønstad, Bernt, Kjellevold og Hove, op.cit., side 121. Kommunen har redegjort for hvordan denne plikten praktiseres, og blant annet vist til at sosialtjenesten skal sørge for bekreftelse fra overnattingsstedene på at den enkelte søker har fått plass. Praksisen, slik den er beskrevet i svarbrevet hit, må anses å være i tråd med forpliktelsene etter loven.
Det er uheldig hvis det forekommer tilfeller der sosialtjenesten ikke ivaretar den enkelte søkers rett til midlertidig husvære, og fraskriver seg ansvaret etter loven ved å overlate til søkere å selv finne sted for overnatting. Jeg vil derfor be om at det overfor sosialtjenesten i kommunen presiseres hvilke plikter den er pålagt etter sosialtjenesteloven.
Jeg har merket meg kommunens arbeid med å skaffe bostedsløse et mer varig boligtilbud, og målet om å redusere bruken av midlertidige boliger. Dette vil blant annet være i tråd med internasjonale forpliktelser, pliktene etter sosialtjenesteloven § 3-4 og er også en fremhevet strategi i nasjonalpolitiske retningslinjer for boligsosialt arbeid, men kan samtidig ikke gå på bekostning av ivaretakelse av pliktene etter sosialtjenesteloven § 4-5.
2. Oppholdskommunens ansvar etter sosialtjenesteloven § 10-1
Gatejuristen har vist til at Byråd for velferd og sosiale tjenester, i notat 24. august 2007 til Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre, uttalte at akuttovernattingstilbudene i kommunen skal forbeholdes «Oslo-tilhørende bostedsløse rusmisbrukere». Fra Gatejuristen ble det stilt spørsmål om byrådens uttalelser er i overensstemmelse med bestemmelsene i sosialtjenesteloven § 10-1.
Det ble herfra bedt om kommunens redegjørelse for praktiseringen av sosialtjenesteloven § 10-1 i forhold til bestemmelsen i sosialtjenesteloven § 4-5. Det ble stilt spørsmål om hvem kommunen mener å ha et ansvar for etter sosialtjenesteloven § 10-1, og i hvilken grad oppholdskommunen har adgang til å henvise personer til deres bostedskommune.
Kommunen svarte at plikten til å yte hjelp og tjenester etter sosialtjenesteloven gjelder overfor den som oppholder seg i kommunen, selv om oppholdet er midlertidig. Det ble opplyst at det ikke er adgang til å henvise personer tilbake til bostedskommunen, og at kommunen har plikt til å fremskaffe midlertidig husvære til personer som bor i andre kommuner, men som oppholder seg midlertidig i Oslo og står i en akutt nødssituasjon. For disse personene måtte det etter kommunens oppfatning være adgang til å yte hjelp for en kort periode, inntil vedkommende kan reise tilbake til hjemstedet. Videre uttalte kommunen følgende:
«Når det gjelder rusmiddelmisbrukere som søker inn til Oslo, vil det etter kommunens mening også i flere tilfeller være et hensiktsmessig sosialfaglig virkemiddel å søke å bidra til at de reiser tilbake til bostedskommunen fremfor å etablere seg i Oslos rusmiljøer. Tilbudet ved Prindsen, som det er referert til i Gatejuristens brev, er imidlertid ikke begrenset til bruk for personer som bor permanent i Oslo eller som er folkeregistrert i Oslo. I notatet datert 24.08.2007 til Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre, var det ment å presisere at stedets plasser nå benyttes i henhold til tidligere bystyrevedtak, det vil si til bostedsløse rusmisbrukere. Denne problemstillingen ble først tatt tak i da vi ble gjort kjent med at akuttplassene tiltenkt rusmiddelmisbrukere ble forsøkt benyttet av blant annet asylsøkere uten lovlig opphold, østeuropeiske håndverkere samt personer på turistvisum. Oslo kommune vil således vise til at «Oslo-tilhørende borgere» her var ment å skulle presisere skillet mellom den målgruppen plassene var tiltenkt (bostedsløse rusmisbrukere) og de gruppene som hadde begynt å gjøre disse plassene mer utilgjengelige for målgruppen.»
Mine kommentarer:
Etter sosialtjenesteloven § 10-1 skal sosialtjenesten yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.
Av forarbeidene til sosialtjenesteloven § 10-1, Ot.prp. nr. 29 (1990-91) side 168, fremgår følgende:
«Denne bestemmelsen legger ansvaret for å yte tjeneste etter loven til oppholdskommunen. Adgangen for oppholdskommunen til å henvise en person til dennes bostedskommune, slik som lov om sosial omsorg § 1 annet ledd hjemler, er ikke opprettholdt. For øvrig er prinsippet i lov om sosial omsorg beholdt. Med oppholdskommune menes der en person til enhver tid oppholder seg. Dette vil vanligvis være personens bostedskommune. Men også ved mer midlertidig opphold vil det være oppholdskommunen som skal gi hjelp etter loven.»
Det er således klart at sosialtjenesten ikke har anledning til å henvise søkere av midlertidig husvære til deres bostedskommuner, eller avslå søknader på bakgrunn av at søkerne ikke bor i Oslo kommune. En slik forståelse av loven har også kommunen lagt til grunn i svarbrevet hit. I byrådets notat 24. august 2007 til Helse- og sosialkomiteen i Oslo bystyre er det imidlertid blant annet uttalt:
«Akuttplassene ved PCAM brukes nå av bystyrets vedtatte målgruppe, altså Oslotilhørende bostedsløse rusmisbrukere slik det fremgår av bystyrets tidligere vedtak … Det må bero på en misforståelse at sosialtjenesteloven skal tolkes dit hen at alle som oppholder seg i Oslo kommune har krav på overnattingstilbud ved Prinds Chr. August Mindes vernehjem. Å bistå med hjemreise og å knytte kontakt med rusmisbrukerens nettverk og tilbud i hjemkommunen er et viktig sosialpolitisk virkemiddel. Jeg kan ikke som byråd ta ansvar for eller bidra til å hjelpe rusmisbrukere til å etablere seg i rusmiljøet i Oslo sentrum ved hjelp av lett tilgjengelig akuttovernatting. Å arbeide for kontakt med hjemkommune og nettverk er naturligvis også helt i tråd med intensjonene i sosialtjenesteloven og dens forskrifter og merknader.
—
For Oslo kommunes egne rusmisbrukere, er det uheldig dersom de også skal måtte konkurrere med misbrukere fra andre steder i landet om bruk av disse plassene. Ingen er tjent med at det skapes store rusmiljøer i Oslo fordi misbrukere fra resten av landet gis et gratis eller svært rimelig overnattingstilbud i Oslo som finansieres av Oslo kommune.»
Begrepet «Oslo-tilhørende» gir etter ordlyden inntrykk av at kommunens akuttovernattingsplasser skal forbeholdes personer som har Oslo som bostedskommune. Det fremstår heller ikke ut fra sammenhengen i notatet som klart at målgruppen er den kommunen beskriver i svaret hit, altså bostedsløse rusavhengige generelt. Jeg tar imidlertid til etterretning kommunens presisering av innholdet i notatet, og ber om at denne presiseringen kommuniseres ut til sosialtjenesten, for derved å stanse eller forhindre en praksis i strid med sosialtjenesteloven § 10-1.
Jeg har videre merket meg og har forståelse for kommunens arbeid med å forhindre nyetableringer i Oslos rusmiljø. Dette arbeidet kan imidlertid ikke hindre oppfyllelsen av pliktene som oppholdskommune etter sosialtjenesteloven.
3. Saksbehandling og klageadgang
Gatejuristen har vist til erfaringer med at søknader om midlertidig husvære ofte avgjøres ved muntlige vedtak, og har vist til eksempler på at sosialtjenesten ikke tar imot klager over avslag på søknader om midlertidig husvære.
Det ble bedt om kommunens merknader til dette, og om kommunens vurdering av hvorvidt saksbehandlingen og de vedtak som treffes etter sosialtjenesteloven § 4-5, tilfredsstiller kravene i forvaltningsloven 10. februar 1967 kapittel IV og V. Kommunen ble også bedt om å redegjøre for håndteringen av klager over sosialtjenestens vedtak i saker om midlertidig husvære, og om dette sikrer en reell klagemulighet for den enkelte.
Kommunen svarte at sosialtjenesten skal treffe skriftlige vedtak både ved innvilgelse og avslag på søknader om midlertidig husvære, og opplyste at det er utarbeidet en mal for vedtak etter sosialtjenesteloven § 4-5 i saksbehandlingssystemet til kommunens sosialtjeneste. Det ble fremholdt at det i vedtakene skal gis opplysninger om klageadgang, og at sosialtjenesten verken har anledning til å avvise skriftlige eller muntlige klager.
Dersom en klage fremsettes muntlig, skal den nedtegnes skriftlig. Det ble også fremhevet at sosialtjenesten skal foreta en ny vurdering av saken og oversende en innstilling til Fylkesmannen i Oslo og Akershus for endelig avgjørelse, dersom klagen ikke omgjøres. Kommunen påpekte at klageren skal gis anledning til å komme med kommentarer før saken oversendes fylkesmannen. Videre ble det uttalt:
«Som nevnt tidligere er vi opptatt av at rettssikkerheten for våre brukere ivaretas bedre ved at oppgaver etter sosialtjenesteloven utføres av bydelens sosialtjeneste og ikke delegeres til ulike institusjoner, akutte overnattingstilbud e.l. Dette avhenger selvsagt av en god og korrekt utført tjeneste. Oslo kommune vil imidlertid ha en større mulighet til å gripe fatt i eventuelle avvik ved å få konkrete eksempler på saksbehandlingsfeil som blir begått i bydeler og ved sosialtjenester.
Kommunen ser videre problemet med at det påklagede i gjeldende tilfelle gjelder et akutt behov og det forhold at kompetansen til å behandle klagen tilligger fylkesmannen. Dette medfører lang saksbehandlingstid. Lignende situasjoner foreligger ved avslag på søknad om nødhjelp og klage på dette. En endring av f.eks. kompetansen i klagesaker kan imidlertid ikke iverksettes av kommunen.
Selv om en klage på overnatting foregående natt ikke kan hjelpe klager på kort sikt, ser vi det imidlertid som nyttig å få presedensavgjørelser i klagesaker som kan påvirke sosialtjenestens praksis.»
Mine kommentarer:
Av sosialtjenesteloven § 8-1 første og annet ledd følger at forvaltningsloven får anvendelse med de særregler som er fastsatt i sosialtjenesteloven, og at avgjørelser om tildeling av sosiale tjenester skal regnes som enkeltvedtak. Sosialtjenesten må således treffe enkeltvedtak både ved innvilgelse og avslag på søknader om midlertidig husvære etter sosialtjenesteloven § 4-5, og søknadene skal da behandles etter reglene i forvaltningsloven kapittel IV til VI.
Dette innebærer blant annet at vedtakene skal være skriftlige og at de skal grunngis, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. Sosialtjenesteloven åpner ikke for å gjøre unntak fra kravet til skriftlighet. Hvis det ut fra sakenes akutte karakter likevel treffes muntlige vedtak, skal disse senere bekreftes skriftlig. Dette er blant annet lagt til grunn i forarbeidene til forvaltningsloven (Innstilling fra Forvaltningskomiteen 13. mars 1958 side 214).
Sosialtjenesten skal videre opplyse parten om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåten ved klage, jf. forvaltningsloven § 27, og plikter å ta i mot og forberede klager i tråd med bestemmelsene i forvaltningsloven § 33. Klageretten er en sentral del av de rettssikkerhetsgarantier forvaltningsloven gir de som berøres av vedtak fra den offentlige forvaltning, og det er viktig at sosialtjenesten overholder de krav loven stiller til underinstansen, slik at den enkelte gis en reell klageadgang.
Jeg har ingen særskilte merknader til kommunens redegjørelse, men vil påpeke viktigheten av at kommunen følger opp sosialtjenestens anvendelse av forvaltningslovens saksbehandlingsregler og bidrar til å sikre ivaretakelse av prosessuelle rettssikkerhetsgarantier.
4. Oppsummering
En forsvarlig bosituasjon er en vesentlig forutsetning for å kunne fungere i samfunnet, og retten til et tilfredsstillende sted å bo er nedfelt i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som er inkorporert i norsk lov gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999.
Plikten til å finne midlertidig husvære vil inngå som et sentralt ledd ved ivaretakelsen av den enkeltes grunnleggende behov for et sted å bo, og det er uheldig hvis det forekommer forsømmelser av denne plikten. Jeg ber kommunen ha oppmerksomheten rettet mot sosialtjenestens praktisering av sosialtjenestelovens bestemmelser på dette området, og at sosialtjenesten gis klar informasjon om hvilke forpliktelser bestemmelsene pålegger.