Fylkesnemnda for sosiale saker traff vedtak om å overta omsorgen for et barn født i 2000. Tingretten stadfestet vedtaket, og dommen ble påanket til lagmannsretten.
Morens advokat anmodet kommunen om at det av barneverntjenesten ble gitt veiledning til moren. Kommunen avslo anmodningen og uttalte at spørsmålet ville bli vurdert på nytt dersom tingretten besluttet at omsorgen for barnet skulle tilbakeføres til moren. Advokaten brakte deretter spørsmålet inn for fylkesmannen, som i svarbrev uttalte blant annet:
«I aktuelle sak er fylkesnemndas vedtak anket inn for det ordinære rettsapparatet. Fylkesmannen kan ikke se at det foreligger pliktbrudd fra barneverntjenestens side når de vil avvente med å ta stilling til hvilket foreldreveiledningsprogram mor skal få inntil det foreligger endelig avgjørelse i saken. Det fremgår av lovteksten at kommunens plikter på dette området inntrer etter omsorgsovertakelsen. Det må da kunne forutsettes at lovgiver har ment at det skal foreligge et endelig vedtak fra fylkesnemnda, ev. rettskraftig dom.»
Fylkesmannen fant på denne bakgrunn ikke grunnlag for å gå nærmere inn i saken som tilsynsmyndighet, jf. barnevernloven § 2-3 tredje ledd. Etter fornyet henvendelse fra advokaten fastholdt fylkesmannen standpunktet.
Advokaten henvendte seg deretter til ombudsmannen og ba om en vurdering av kommunens oppfølgningsansvar overfor moren etter barnevernloven § 4-16.
Det ble herfra funnet grunn til å undersøke nærmere den lovforståelsen som kom til uttrykk i fylkesmannens brev. Herunder ble det bedt kommentert hvorvidt fylkesmannens standpunkt var i overensstemmelse med retningslinjene i Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv Q-1036.
I svaret uttalte fylkesmannen blant annet:
«Barneverntjenesten skal «kort tid» etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølgning slik at de igjen kan bli i stand til å ha omsorgen for barnet. Ved ny gjennomgang av saken kan vi ikke se at det er avgjørende om saken er rettskraftig avgjort. Barneverntjenesten har en generell oppfølgningsplikt gjennom hele prosessen. Eksempelvis vil det på ethvert trinn kunne reise seg spørsmål om barneverntjenesten skal formidle kontakt med andre hjelpeinstanser.
Barnevernloven § 4-16 gir ikke rett til konkrete hjelpetiltak. Hjelpetiltak hjemles i lovens § 4-4.
I dette tilfellet har mor anmodet kommunen om at det vurderes å oppnevne støttekontakt for barnet og at hun blir tilbudt et foreldreveiledningsprogram så som PMT (Parent Management Training) eller liknende. Dette er hjelpetiltak som forutsetter at barnet har omsorgsbase i hjemmet og som først er aktuelt å sette inn dersom barneverntjenesten ikke får medhold i sitt krav om omsorgsovertakelse i siste instans.
På bakgrunn av ovenstående vil vi korrigere vår tidligere uttalelse i saken. Vi kan likevel ikke se at (X) kommune har opptrådt i strid med barnevernloven § 4-16 i foreliggende sak.»
Ved sakens avslutning uttalte jeg:
«Ifølge barnevernloven § 4-16 skal barneverntjenesten «nøye følge utviklingen til de barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for, og likeledes utviklingen til deres foreldre. Barneverntjenesten skal kort tid etter en omsorgsovertakelse kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølgning. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgningen formidle kontakt med de øvrige hjelpeinstanser».
Barne- og likestillingsdepartementet har i rundskriv Q-1036 22. april 2002 uttalt følgende om denne lovbestemmelsen:
«Dette oppfølgningsansvaret gjelder uavhengig av om foreldrene har satt frem krav om tilbakeføring av barnet eller ikke. Når det gjelder oppfølgningsansvar i forhold til foreldrene er det viktig at barneverntjenesten bistår dem som ønsker hjelp/oppfølgning etter en omsorgsovertakelse. Det fremgår av forarbeidene til § 4-16 at barneverntjenesten har et slikt ansvar, både generelt og ut fra det formål å hjelpe foreldrene til å komme i en slik posisjon at de igjen kan ha omsorgen for barnet.»
Det fremgår av forarbeidene til barnevernloven § 4-16 at bestemmelsen, foruten å pålegge barneverntjenesten ansvar for en fortløpende vurdering av foreldrenes situasjon etter omsorgsovertakelsen, også innebærer at barneverntjenesten har et selvstendig ansvar for å hjelpe foreldrene til å komme i en slik posisjon at de igjen kan makte omsorgen for barnet, jf. Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 47 og Innst. O. nr. 80 (1991-92) s. 25.
I denne saken anmodet morens advokat i brev 10. oktober 2007 kommunen om foreldrebasert veiledning overfor moren i forhold til barnet. Det ble bedt om at «kommunen vurderer å søke mor inn på veileding etter PMT-metoden eller liknende, da det erfaringsmessig tar noe tid før en får plass i et slikt opplegg. I mellomtiden bes kommunen om å se på muligheten for samtaleveiledning hjemme hos mor den tid hun er gravid». Kommunen svarte i brev 12. oktober 2007 at «i det tilfelle tingretten ikke opprettholder fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse av barnet, og det blir besluttet tilbakeføring, vil barneverntjenesten vurdere aktuelle hjelpetiltak når dette blir aktuelt». Etter at advokaten i brev 25. oktober 2007 hadde gjentatt og utdypet anmodningen om foreldreveiledning, svarte kommunen i brev 15. november 2007 at den «vurderer det ikke hensiktsmessig å etablere et omfattende foreldreveiledningsprogram knyttet til (barnets) behov slik situasjonen er i dag», og det ble vist til «sakkyndigutredning med vurdering av mors evne til å nyttiggjøre seg veiledning, samt at det pr i dag legges opp til begrenset samvær mellom (barnet) og mor», samt uttalt at spørsmålet vil «bli vurdert på nytt dersom tingretten beslutter at barnet skal tilbakeføres til mor».
Fylkesmannen har i brevet 1. juli 2008 endret sin lovforståelse og lagt til grunn at barneverntjenestens plikter etter barnevernloven § 4-16 inntrer etter omsorgsovertakelsen, selv om saken er brakt inn for domstolene og ikke er rettskraftig avgjort. Jeg er enig i denne lovforståelsen, men er kritisk til fylkesmannens uttalelse om at man likevel ikke kan se at kommunen i denne saken har opptrådt i strid med barnevernloven § 4-16. Korrespondansen mellom kommunen og morens advokat indikerer at kommunen har avslått å gi veiledning til moren, til tross for gjentatte anmodninger om dette. Dette standpunktet strider etter min oppfatning mot kommunens plikt etter barnevernloven § 4-16 til å kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølgning. Som redegjort for foran, innebærer lovbestemmelsen at barneverntjenesten har et selvstendig ansvar for å hjelpe foreldrene til å komme i en slik posisjon at de igjen kan ha omsorgen for barnet. Det nærmere innholdet av et eventuelt tilbud om hjelp og veiledning vil likevel bero på barneverntjenestens skjønn.
På denne bakgrunn vil jeg be fylkesmannen om på ny å vurdere kommunens behandling av saken, i lys av mine bemerkninger foran. Jeg ber om å bli orientert om resultatet av fylkesmannens fornyede behandling av saken.»