A ble avkrevd urinprøve mens han var innsatt i X fengsel. Han nektet å avlegge prøven under henvisning til at han i en tidligere ombudsmannssak skulle ha fått fritak fra plikten til å avlegge urinprøve i fengsel på grunn av psykiske problemer.
Fengselet traff vedtak om å utelukke A fra fritidsfellesskapet i 10 dager og frata ham retten til å ha TV på cella i samme periode, jf. straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 40 første ledd og annet ledd bokstav c og d. Begrunnelsen var at han ifølge fengselet hadde nektet å avgi urinprøve på den foreskrevne måten, og at fengselet «ikke festet lit til» påstanden om at han hadde fritak fra å avgi slike prøver.
Vedtaket ble påklaget til regionalt nivå i kriminalomsorgen, som opprettholdt fengselets avgjørelse. Regionen uttalte bl.a. følgende:
«Vi har i avgjørelsen vektlagt at innsatte ikke har etterkommet pålegg fra tjenestemenn om å avlegge urinprøve. Han ble gjort oppmerksom på hvilke følger dette ville få.
Vi kan ikke se at det i saken foreligger dokumentasjon fra innsatte om at Sivilombudsmannen i 2001 har besluttet at han skal fritas fra å avlegge urinprøver.»
Regionen hadde for øvrig ikke noe å bemerke til den begrunnelsen som var gitt fra fengselets side.
I klagen hit opplyste A at han opplever det som svært vanskelig og ydmykende å avgi urinprøve, og han redegjorde kort for bakgrunnen for dette. Han stilte også spørsmål ved fengselets og regionens bruk av bestemmelsene om «ro, orden og disiplin» i straffegjennomføringsloven § 40, og spurte om han «virkelig bryter fengselsloven med å være syk».
I brev herfra ble A informert om at selv om ombudsmannen i en tidligere sak (sak 2001/678) hadde kommet med enkelte kritiske merknader til et tilfelle der han var blitt avkrevd urinprøve etter en permisjon, var det vanskelig å se at denne eller senere saker har vært egnet til å gi inntrykk av at ombudsmannen har gitt ham et generelt fritak fra å avlegge urinprøver i fengsel. Det ble også vist til at ombudsmannen ikke har myndighet til å bestemme dette.
I brev herfra samme dag ble regionen bedt om å redegjøre for sitt syn på kriminalomsorgens adgang, og eventuelt plikt, til å foreta en konkret vurdering av ubehaget knyttet til urinprøvetaking. Det ble spurt om regionen anser det som utelukket ved urinprøvetaking å ta hensyn til særskilte personlige forhold som gjør seg gjeldende hos den innsatte, og som kan tilsi en annen vurdering av ubehag m.v. enn det som generelt er tilfellet i forhold til andre innsatte. Regionen ble også bedt om å opplyse hvilke vurderinger som eventuelt ble foretatt i forbindelse med pålegget om at A skulle avgi urinprøve. Det ble videre stilt spørsmål om bakgrunnen for at verken fengselet eller regionen syntes å ha foretatt nærmere undersøkelser på bakgrunn av As anførsler om at han var «fritatt» fra å avlegge urinprøve, og at han hadde psykologisk/medisinsk grunnlag for sin nektelse. Endelig ble det stilt spørsmål om Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til straffegjennomføringsloven m.v. punkt 3.43, der det blant annet fremgår at «[d]ersom handlingen antas å være utløst av åpenbare og alvorlige psykiske problemer skal det utvises varsomhet før reaksjon på brudd ilegges», kunne ha noen betydning i denne saken.
På spørsmålet om kriminalomsorgen plikter å foreta en konkret vurdering av om urinprøvetaking medfører «særlig ubehag», svarte regionen følgende:
«Innsatte kan velge å avgi prøven i enerom eller under tilsyn. Denne valgmuligheten gir innsatte muligheten til å vurdere ubehaget. Av den grunn vil det normalt heller ikke foreligge grunnlag for å hensynta særskilte personlige forhold som innsatte ikke kan dokumentere.»
I lys av As anførsler om at han var fritatt fra å avgi urinprøve, vedgikk regionen at det kunne reises tvil om saken var tilstrekkelig opplyst på det tidspunktet fengselet fattet sitt vedtak. Det ble imidlertid påpekt at det fremgikk av fengselets redegjørelse at A, som et ledd i behandlingen av hans klage på vedtaket, «fikk rikelig med tid for å fremskaffe nødvendig dokumentasjon» på dette. Fengselet opplyste også at det ble tatt kontakt med fengselet der A tidligere hadde sonet, og at han selv ble bedt om å kontakte helseavdelingen ved X fengsel.
Regionen påpekte videre at det ikke forelå dokumentasjon eller opplysninger i saken som tilsa at As nektelse av å avgi urinprøve var et utslag av åpenbare og alvorlige psykiske problemer. Etter dette kunne regionen «ikke se at det er grunnlag for å klandre verken fengselet eller regionalt nivå for måten saken ble behandlet på».
Det ble også opplyst at fengselet ville vurdere om den ilagte reaksjonen skulle omgjøres, fordi det hadde gått så lang tid fra vedtaksdato uten at reaksjonen var iverksatt.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 § 29 første ledd bestemmer at kriminalomsorgen kan pålegge innsatte «å avgi urinprøve, utåndingsprøve eller blodprøve eller å medvirke til andre undersøkelser som kan skje uten fare eller særlig ubehag» for å avdekke bruk av rusmidler m.v. Etter straffegjennomføringsloven § 40 første ledd kan den innsatte ilegges reaksjon ved forsettlig eller uaktsomt brudd på reglene for ro, orden og disiplin m.v. Det er herfra lagt til grunn at manglende etterlevelse av lovlig fastsatt pålegg om å avgi urinprøve vil kunne gi grunnlag for ileggelse av reaksjon.
Nærmere regler om avgivelse av urinprøve er gitt i forskrift til straffegjennomføringsloven 22. februar 2002 nr. 183 § 3-26 og Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til loven og forskriften punkt 3.32. Det følger av forskriften § 3-26 første ledd at gjennomføringen av urinprøvekontrollen enten skal skje under tilsyn, eller uten tilsyn i «nakent» rom dersom den innsatte på forhånd har tatt av seg alt tøy. Av retningslinjene punkt 3.32 fremgår det videre at urinprøvetaking forutsettes å medføre et visst ubehag for den innsatte, men at den ikke må medføre «fare eller særlig ubehag». Det presiseres at det med «særlig ubehag» menes «smerte utover det som er vanlig ved blodprøve eller krenkelse av bluferdighet utover det som urinprøvetaking vanligvis medfører».
A har også tidligere klaget hit over ileggelse av reaksjon som følge av nektelse av å avlegge urinprøve, se sak 2001/678 som er omtalt i årsmeldingen for 2001 s. 176-178. I mitt avsluttende brev konkluderte jeg med at det var uklart om det var grunnlag for å ilegge A en reaksjon i det aktuelle tilfellet. Etter en fornyet vurdering fastholdt imidlertid fengselsmyndighetene sitt standpunkt, og jeg fant å kunne la saken bero med den utfyllende forklaringen som var gitt. Om vurderingen av om urinprøvetaking medførte «særlig ubehag» uttalte jeg bl.a.:
«Det fremgår at A samtykket i at urinprøve ble satt som vilkår for permisjon. En slik avtale er med på å ansvarliggjøre den innsatte, og må også kunne sees som en indikasjon på at den innsatte ikke opplever en slik prøve som et uforholdsmessig inngrep. Etter min mening må det imidlertid i tillegg kreves at fengselsmyndighetene i det enkelte tilfelle foretar en konkret vurdering av om den innsatte ved tilbakekomst fra permisjon kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte urinprøve fordi det ville medføre særlig ubehag e.l. Det er noe uklart for meg om As problemer knyttet til urinprøven i tilstrekkelig grad ble vurdert da han kom tilbake fra permisjon, selv om det fremgår at fengselet, og senere regionen, var vel kjent med As situasjon.»
Fengselets redegjørelse til regionen i den foreliggende saken kan tyde på at det er lagt til grunn at urinprøvetaking ikke vil medføre «særlig ubehag» så lenge den innsatte får velge mellom de to beskrevne måtene å avlegge prøven på. Regionen synes derimot å åpne for å ta hensyn til særskilte personlige forhold dersom innsatte kan dokumentere slike forhold. Jeg finner grunn til å understreke at fengselet i det enkelte tilfelle må foreta en konkret vurdering av om den innsatte kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte urinprøve fordi det ville medføre «særlig ubehag», og at dette må gjelde uavhengig av at innsatte får velge mellom de to måtene å avlegge urinprøven på. Denne plikten skjerpes dersom psykiske problemer anføres som grunnlaget for urinprøvenekten, jf. retningslinjene punkt 3.43 der det i forhold til spørsmålet om etterfølgende reaksjon blant annet fremgår at «[d]ersom handlingen antas å være utløst av åpenbare og alvorlige psykiske problemer, skal det utvises varsomhet før reaksjon på brudd ilegges».
Regionen har henvist til at det normalt ikke vil være grunn til å ta hensyn til udokumenterte personlige forhold i vurderingen av om urinprøve kan avkreves, og at det i dette tilfellet ikke forelå dokumentasjon på at As nektelse av å avgi urinprøve var et utslag av åpenbare og alvorlige psykiske problemer. I slike tilfelle er det viktig at innsatte som anfører personlige forhold eller psykiske problemer som grunnlag for urinprøvenekt, blir opplyst om at reaksjon eventuelt ikke vil bli ilagt dersom de i ettertid kan dokumentere slike personlige forhold. Innsatte må også få tilstrekkelig tid og mulighet til å fremskaffe slik dokumentasjon. I dette tilfellet gikk det bare tre dager fra urinprøvenekten til fengselet fattet vedtak om reaksjon. Fengselet burde her ha ventet med å fatte vedtak til A hadde fått rimelig tid og mulighet til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon.
Fengselets redegjørelse til regionen og regionens svarbrev hit tyder på at A, i forbindelse med behandlingen av klagen på reaksjonsileggelsen, fikk tid og mulighet til å fremskaffe dokumentasjon for sine anførsler. Fengselet tok også skritt for å undersøke anførslene om at han hadde vært fritatt for urinprøvetaking i Y fengsel. Ettersom det i hovedsak var tale om å dokumentere helsemessige forhold, synes det ikke unaturlig at A, bl.a. ut fra hensynet til taushetsplikt, ble bedt om å fremskaffe den aktuelle dokumentasjonen. Tilbakemeldingene til A om å fremskaffe dokumentasjonen synes i all hovedsak å ha blitt gitt muntlig. Av hensyn til notoritet og orden burde dette ha vært gjort skriftlig, og det burde ha vært fastsatt en konkret frist for tilbakemelding. Det er herfra notert at A ikke fremla den etterspurte dokumentasjon i klageomgangen, og at han heller ikke har gjort dette i ettertid. Det er vanskelig å se at kriminalomsorgen i denne situasjonen skulle ha gjort noe ytterligere for å innhente mer informasjon, og det må legges til grunn at saken var tilstrekkelig opplyst da regionen fattet sitt klagevedtak.
Slik saken er opplyst, har jeg etter dette ikke funnet grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot reaksjonsvedtaket. X fengsel har i telefonsamtale med mitt kontor opplyst at vedtaket i ettertid er blitt omgjort og at reaksjonen dermed aldri ble iverksatt.
Jeg ber Kriminalomsorgen region … presisere overfor fengslene i regionen plikten til å foreta en konkret vurdering av om den innsatte kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte urinprøve fordi det ville medføre «særlig ubehag». Videre ber jeg regionen sørge for at fengslene, ved urinprøvetaking, gir innsatte som anfører personlige forhold eller psykiske problemer som grunnlag for urinprøvenekt, informasjon om at slike forhold vil kunne få betydning for reaksjonsfastsettelsen dersom de dokumenteres, enten på forhånd eller i rimelig tid etter at nektelsen har funnet sted. Jeg ber om å bli holdt orientert om regionens videre oppfølging av dette.»
Regionen oversendte senere kopi av et brev til enhetene i regionen, der de ble bedt om å studere og innrette seg etter uttalelsen, med særlig vekt på følgende punkter:
«1) I forbindelse med pålegg om urinprøver m.v. skal det alltid foretas en konkret vurdering av om den innsatte kan sies å ha tilstrekkelig grunn til å nekte urinprøve fordi dette ville medføre ‘særlig ubehag’, jf. straffegjennomføringsloven § 29.
Det må alltid vurderes om det foreligger særskilte personlige forhold som gjør seg gjeldende hos den innsatte, og som kan tilsi en annen vurdering av ubehag mv. enn det som generelt er tilfelle i forhold til andre innsatte.
2) Det må innarbeides rutinebeskrivelser om at innsatte som anfører personlige forhold eller psykiske problemer som grunnlag for urinprøvenekt, skal gis informasjon om at slike forhold vil kunne få betydning for reaksjonsfastsettelsen dersom de dokumenteres.
Det presiseres i denne sammenheng at innsatte må gis rimelig tid til å fremskaffe nødvendig dokumentasjon før det treffes vedtak om reaksjon.»
Enhetene i regionen ble bedt om å bekrefte at de ovennevnte forholdene var fulgt opp.