A henvendte seg hit vedrørende vedtak om midlertidig forvaring av hennes hund, truffet 10. juli 2006 av Dyrevernnemnda i X. Dyrevernnemnda hadde videre truffet vedtak 23. august 2006 om at hunden ikke skulle leveres tilbake til eier. Ettersom dyrevernnemndas vedtak var påklaget, men ikke endelig avgjort av Mattilsynet som klageinstans, ble A i brev herfra opplyst om at saken ikke kunne behandles her før den var endelig avgjort i forvaltningen. A utdypet senere sin klage i møte her.
As advokat kom tilbake til saken. I brevet hit ble det opplyst at hunden var blitt avlivet uten varsel. Videre het det at A ikke hadde fått tilsendt kopi av dyrevernnemndas brev 1. november 2006 til Mattilsynet i forbindelse med oversendelsen av As klagesak, og at A dermed ikke hadde fått anledning til å kommentere feilaktige opplysninger i brevet. Av dette brevet fra dyrevernnemnda fremgikk det at hunden var avlivet 31. oktober 2006. Ifølge advokaten var A heller ikke informert om at dyrevernmyndighetene eventuelt kunne avlive hunden.
Saken ble tatt opp med Mattilsynet i brev herfra, der det blant annet het:
«I brev 1. november 2006 fra Dyrevernnemnda i X til Mattilsynet heter det at hunden ble avlivet 31. oktober 2006 av dyrevernmessige hensyn. Det fremgår verken av brevet eller av saksdokumentene for øvrig om det er fattet et formelt vedtak om avliving.
- Ombudsmannen ber Mattilsynet opplyse hvem som besluttet avliving av hunden og hva som var hjemmelen for beslutningen.
- Ombudsmannen ber om Mattilsynets syn på om beslutningen om avliving er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven §2 første ledd bokstav b. Mattilsynet bes dessuten redegjøre for om forvaltningslovens regler om saksbehandling er fulgt i dette tilfellet.
- Av Mattilsynets vedtak 20. desember 2006 fremgår det at kopi av dyrevernnemndas brev 1. november 2006 i ettertid er oversendt klageren. Det bes opplyst når kopi av brevet ble sendt til klageren.»
I Mattilsynets svarbrev het det blant annet:
«1) Beslutning om å avlive hunden
Denne beslutningen ble fattet av Dyrevernnemnda for X. Beslutningen ble foretatt på bakgrunn av en totalvurdering av hundens tilstand basert på anbefalinger fra behandlende veterinær, samt rapporter og journaler som beskriver hundens helsetilstand og lynne.
—
Dyrevernnemnda hadde i denne saken ansvaret for en hund med kroniske lidelser som hadde stått i forvaring i over 3 måneder. Hunden skulle ikke leveres tilbake til eier, og var erklært uegnet for omplassering. Dyrevernnemnda konkluderte med at det i dette tilfellet kun var avliving som gjensto som et dyrevernmessig forsvarlig alternativ. Denne beslutningen ble foretatt med hjemmel i dyrevernlovens §26.
2) Mattilsynets syn på denne beslutningen vurdert opp mot Forvaltningslovens bestemmelser
Mattilsynet ved Regionkontoret for … vil vise til at vedtaket om å ta hunden i midlertidig forvaring ble foretatt med hjemmel i §26 i Dyrevernloven. I denne paragrafen står det beskrevet at tilsynsmyndigheten skal avgjøre om dyret skal leveres tilbake til eier, selges, omplasseres eller avlives.
Dyrevernnemnda fattet 23.august 2006 vedtak om at hunden ikke skulle leveres tilbake til eier. Dyrevernnemnda hadde da vedtaket ble fattet til hensikt å omplassere hunden. Dyrevernnemnda har av den grunn hatt hunden i midlertidig forvaring i over 3 måneder for å forsøke å behandle hunden for kroniske lidelser. Det viste seg imidlertid at medisinering ikke ville gjøre hunden frisk, og at en permanent medisinering ville innebære så mye plager for hunden at det ikke ble sett som forsvarlig å omplassere hunden. De kroniske plagene anses å være forårsaket av den varighet plagene hadde hatt før dyret ble tatt i forvaring og det ble igangsatt medisinsk behandling.
Det ble ikke fattet noe nytt vedtak i denne saken i forbindelse med beslutningen om at hunden skulle avlives. Regionkontoret vurderte i forbindelse med sin klagebehandling om forvaltningslovens bestemmelser var ivaretatt i denne saken. Regionkontoret vurderte at vedtaket som ble fattet 23.august 2006 var gyldig, Regionkontoret vurderte imidlertid at Dyrevernnemnda hadde formulert dette vedtaket noe mangelfullt. Det burde i dette vedtaket framgått at hunden primært ville søkes omplassert, og dersom dette av ulike grunner skulle vise seg å være umulig ville den bli avlivet. Regionkontoret valgte å stadfeste vedtaket under sin klagebehandling på tross av at vedtaket var formulert på en slik måte.
Regionkontoret konkluderer med at denne ufullstendige formuleringen av vedtaket ikke har vært bestemmende for utfallet av denne saken.
3) Kopi av brev sendt til klageren
Kopi av brevet som ble sendt klageren i ettertid er datert 14. desember 2006.»
Kopi av Mattilsynets svar ble sendt advokaten, som ikke hadde kommentarer til dette.
Ved avslutning av saken uttalte jeg:
«Undersøkelsene herfra har rettet seg mot saksbehandlingen i saken, ikke mot spørsmålet om hvorvidt det var materielt grunnlag for beslutningen om å avlive hunden.
Beslutningen om avliving kommer ikke til uttrykk i noen av de formelle vedtakene som er truffet i saken. Slik jeg forstår Mattilsynets svarbrev hit, mener tilsynet at beslutningen omfattes av dyrevernnemndas vedtak 23. august 2006. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å forstå vedtaket på en slik måte. Vedtaket er formulert slik: «hunden leveres ikke tilbake til eier». Denne formuleringen omfatter ikke avliving av hunden. I vedtakets premisser er det heller ikke noe som indikerer at det er truffet avgjørelse om dette eller at en slik konsekvens kan følge av vedtaket. Vedtaket oppgir for øvrig dyrevernloven §23 og forskrift 13. februar 2004 nr. 425 §2 som sin hjemmel, ikke dyrevernloven §26, som Mattilsynet har opplyst at er hjemmel for beslutningen om avliving.
I forarbeidene til dyrevernloven §26 (daværende §24 a) er det forutsatt at det treffes et eget vedtak om avliving og at dette kan påklages. I Ot.prp. nr. 7 (1994-1995) s. 10 heter det «Før gjennomføring av vedtak om omplassering, salg eller avliving, må det imidlertid foretas en vurdering i forhold til forvaltningslovens bestemmelser om klage». Det fremgår i denne sammenhengen at spørsmålet om å gi klage på vedtaket oppsettende virkning bør vurderes ut fra blant annet rimelighetsbetraktninger overfor parten.
Avgjørelsen om avliving er i denne saken truffet uten at det er fattet noe formelt vedtak om dette. Etter sitt innhold er avgjørelsen likevel et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven §2 første ledd bokstav b, og dermed omfattet av de krav som stilles i forvaltningsloven til behandling og utforming av slike vedtak.
Dyrevernmyndighetenes behandling av avgjørelsen om avliving er i strid med en rekke bestemmelser i forvaltningsloven.
A ble ikke varslet før vedtaket ble truffet, slik hun hadde krav på etter forvaltningsloven §16. Etter samme bestemmelse skal den private part gis anledning til å uttale seg før vedtak treffes. Ettersom A ikke ble varslet i forkant av vedtaket, fikk hun ikke mulighet til å uttale seg og dermed heller ikke anledning til å kommentere de opplysningene som lå til grunn for dyrevernnemndas beslutning.
Avliving av hund må anses som et inngripende vedtak overfor eieren. I Ot.prp. nr. 7 (1994-1995) s. 10 er avliving betegnet som et «så vidt dramatisk inngrep i den private rettssfære». Det er da viktig at eieren blir informert om at et slikt vedtak kan bli truffet og får anledning til å uttale seg om saken. Opplysningene som fremkommer i sakens dokumenter og i korrespondansen i forbindelse med undersøkelsene herfra tyder ikke på at avliving av hunden hastet på en slik måte at varsling av A ikke var mulig, jf. forvaltningsloven §16 tredje ledd bokstav a. Mattilsynet har opplyst at hunden hadde vært i dyrevernnemndas forvaring i over tre måneder og at den ble avlivet fordi den ikke ble frisk fra sine kroniske lidelser og fordi den var uegnet for omplassering på grunn av aggressiv adferd i forbindelse med håndtering og behandling. Det er ikke opplyst noe akutt behov for avliving. Mattilsynet har dessuten opplyst at hjemmel for vedtaket om avliving var dyrevernloven §26 om midlertidig forvaring, som gir kompetanse til å avgjøre om dyret skal avlives, ikke dyrevernloven §26a som gir hjemmel for avliving straks i akutte situasjoner. Det synes etter dette klart at saksbehandlingen ikke har vært i samsvar med kravene i forvaltningsloven §16.
Vedtaket om avliving ble ikke nedfelt skriftlig, og er dermed ikke i samsvar med kravet i forvaltningsloven §23.
Vedtaket ble ikke begrunnet i samsvar med kravene i forvaltningsloven §24. Dyrevernmyndighetene har i ettertid forklart hvorfor vedtaket ble truffet. Slike forklaringer finnes både i dyrevernnemndas brev 1. november 2006 til Mattilsynet og i Mattilsynets svarbrev hit 9. mai 2007. Forvaltningsloven §24 krever imidlertid at begrunnelsen gis samtidig med at vedtaket treffes.
A ble ikke underrettet om vedtaket i samsvar med kravene i forvaltningsloven §27. Ifølge denne bestemmelsen skal den private part underrettes om vedtaket så snart som mulig. Vedtakets begrunnelse skal normalt gjengis i underretningen og det skal opplyses om adgangen til å påklage vedtaket. Så vidt jeg forstår, fikk A først vite om avlivingen da kopi av dyrevernnemndas brev 1. november 2006 ble sendt til henne 14. desember 2006. Ettersom hun ikke ble underrettet om vedtaket, ble hun ikke informert om klageadgang og fikk heller ingen praktisk mulighet til å påklage vedtaket. Jeg nevner også at forvaltningsloven §27 etter omstendighetene stiller krav om at underretningen opplyser om adgangen til å be om utsatt iverksettelse av vedtaket etter lovens §42, adgangen til å søke fritt rettsråd, forvaltningens veiledningsplikt og adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter lovens §36.
Forvaltningslovens regler om behandling og utforming av enkeltvedtak har som et av sine formål å ivareta rettssikkerheten til den private part overfor forvaltningen. Ved et såpass inngripende vedtak som beslutning om avliving, er det svært viktig at lovens regler følges. Dyrevernmyndighetenes behandling av denne saken har vært i strid med en rekke bestemmelser som skal ivareta den private parts rettssikkerhet.
Selv om behandlingen av saken er klart kritikkverdig, har det neppe noen hensikt at Mattilsynet tar opp vedtaket til ny behandling etter at hunden er avlivet. Jeg ber imidlertid Mattilsynet merke seg mine synspunkter og søke å unngå at slike feil begås i fremtiden.»