Stillingen som professor ble lyst ut med særlig plikt til å drive forskning, undervisning og veiledning. Det ble oppnevnt en sakkyndig komité for å vurdere søkerne. Komiteen fant A og B kvalifisert for stillingen og rangerte dem som henholdsvis nummer to og nummer en.
I As merknader til komiteens vurdering, pekte han bl.a. på at komiteen hadde lagt for liten vekt på erfaring fra undervisning/veiledning, forskningsledelse, deltagelse i forskningsprosjekter og administrative kvalifikasjoner. Innstillingsutvalget innhentet uttalelse fra Organisasjons- og personalavdelingen (OPA) vedrørende de pedagogiske kompetansekravene til professoratet. Etter intervju og prøveforelesninger, endret innstillingsutvalget rangeringen av søkerne slik at A ble innstilt som nummer en. I innstillingen ble det bl.a. uttalt at:
«I forhold til de nye regler for tilsetting i professorater … ville B ikke være professorkompetent fordi disse fastsetter et minstemål for faglige kvalifikasjoner utover de rent vitenskapelige.»
Flertallet i fakultetstyret fulgte innstillingen fra innstillingsutvalget, mens mindretallet sendte en egen innstilling og begrunnelse for tilsetting av B. Flertallet i fakultetsstyret uttalte bl.a.:
«Etter det nye tilsettingsreglementet, med dets krav til kvalifikasjoner, er det tvilsomt om B i det hele tatt ville ha blitt tilkjent professorkompetanse.»
Universitetsstyret endret innstillingen og vedtok å tilsette B i stillingen.
I klagen til ombudsmannen hevdet A at B ikke oppfylte de formelle kravene til professorkompetanse og at det forelå brudd på kvalifikasjonsprinsippet. Det ble vist til at B hadde svært begrenset erfaring utover et snevert fagfelt og at han ikke hadde den erfaring fra undervisning/veiledning som er nødvendig for et professorat. Videre ble det anført at det var en saksbehandlingsfeil at den skriftlige komitévurderingen ikke inneholdt noen betraktning om den tilsattes pedagogiske kvalifikasjoner, og at dette kunne ha virket inn på tilsettingsvedtaket.
Universitetet ble i brev herfra bedt om å redegjøre for den tilsattes pedagogiske kompetanse sammenlignet med de kravene som stilles for tilsetting som professor. Universitetet ble også bedt om en nærmere redegjørelse for sin tolkning av kravet til «erfaring fra undervisning/veiledning på lavere og/eller høgere nivå», slik dette fremkommer i rundskriv F-14-95 fra KUF 1. februar 1995, samt i universitetets «Regler for tilsetting i professorat» §6. Videre ble det spurt om universitetets syn på forholdet mellom det «gamle» tilsettingsreglementet, som gjaldt på utlysingstidspunktet, og kravene i det «nye» tilsettingsreglementet, og hvilket av disse reglementene som kom til anvendelse i saken. Universitetet ble også bedt om å redegjøre nærmere for tilsettingsutvalgets sammenlignende kvalifikasjonsvurdering av den tilsatte og A.
I svarbrevet opplyste universitetet at det gamle reglementet, som gjaldt da stillingen ble lyst ut, var lagt til grunn for saksbehandlingen. Universitetet mente at det ikke hadde noen avgjørende betydning for utfallet av tilsettingsprosessen hvilket reglement som ble lagt til grunn. Det ble uttalt at «[u]niversitetet ser at innstillingsorganet i denne sak har vært av den oppfatning at det stilles helt andre krav etter det nye reglementet, i forhold til det gamle. Universitetet vil sørge for å bedre informasjonen til innstillende og tilsettende organer om dette forhold».
Universitetet viste til at B hadde erfaring fra undervisning på forskjellige faglige nivå og at han gjorde et meget godt inntrykk ved gjennomføringen av prøveforelesningene. Det ble understreket at vurderingen av pedagogisk kompetanse er en utpreget skjønnsmessig vurdering, der det ikke stilles absolutte krav utover at det må dokumenteres at vedkommende har erfaring fra undervisning eller veiledning. Videre het det at «[d]et understrekes her, som påtalt i brevet til klageren, at B er funnet kompetent til professorstilling av en samlet sakkyndig komité, et samlet innstillingsorgan, et samlet fakultetsstyre og enstemmig tilsettingsorgan». Det ble vist til at tilsettingsutvalget var av den oppfatning at B var best kvalifisert av søkerne ut i fra vitenskapelige kvalifikasjoner. Tilsettingsutvalget oppfattet Bs pedagogiske kompetanse som svak, men var enig i flertallet og mindretallets vurdering at B tilfredsstilte kravene til kompetanse etter universitetets tilsettingsreglement.
I klagerens kommentarer til universitetets svar, tilbakeviste han universitetets forståelse av at det nye tilsettingsreglementet ikke hadde endret de grunnleggende kravene til pedagogisk kompetanse, og viste til at det nye reglementet var ytterst presist ved å klargjøre at det er snakk om vitenskapelige breddekrav. Han opprettholdt sitt syn på at det ikke var tilstrekkelig med erfaring fra undervisning eller veiledning alene for å tilfredsstille kravene.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Lov om universiteter og høgskoler (universitetsloven) 12. mai 1995 nr. 22, som gjaldt frem til 1. august 2005, og derfor kommer til anvendelse i denne saken, regulerer i §30 utlysinger og tilsettinger i undervisnings- og forskerstillinger. I §30 nr. 4 heter det i første punkt at «tilsetting skjer på grunnlag av sakkyndig bedømmelse ut fra den stillingsbeskrivelse som er gitt i utlysing og betenkning». Videre heter det i tredje punkt at «i stillinger hvor det stilles krav om pedagogiske kvalifikasjoner, skal det foretas en særskilt vurdering av om søkerne oppfyller disse».
Det er på det rene at det i utlysingsteksten for professoratet, ble stilt krav om pedagogiske kvalifikasjoner. Videre er det på det rene at det både i KUFs stillingsbeskrivelse i rundskriv F-14-95 og i universitetets tilsettingsreglement (både «gammelt» og «nytt») stilles krav om at søkerne må ha pedagogiske kvalifikasjoner for å anses professorkompetente. Det er derimot uenighet om innholdet i de pedagogiske kvalifikasjonskravene.
I saker hvor det stilles krav om pedagogisk kompetanse, fremgår det både av lovens §30 nr. 4 tredje punkt, og av universitetets tilsettingsreglement (§6 pkt. 1.2 i det «gamle» og §8 pkt. 1.3 i det «nye»), at de sakkyndige i så fall skal vurdere søkerne med henblikk på deres pedagogiske kvalifikasjoner. Det er ikke omstridt at uttalelsen fra den sakkyndige komiteen i denne saken ikke inneholdt noen slik vurdering av den tilsattes pedagogiske kvalifikasjoner. Spørsmålet er hvilken betydning dette har for universitets tilsettingsvedtak.
Universitetet har i brev til A erkjent at den sakkyndige komiteens manglende vurdering av søkernes pedagogiske kvalifikasjoner, var en saksbehandlingsfeil. I brevet skrev universitetet at:
«Universitetsdirektøren er av den oppfatning at den sakkyndige komités manglende vurdering av pedagogisk kompetanse ikke er av avgjørende betydning for utfallet av saken, da denne kompetanse er godt belyst i innstillingene fra fakultetet og ble tatt med i vurderingen da universitetets tilsettingsutvalg foretok tilsetting i saken.
Universitetsdirektøren kan derfor ikke se at tilsettingsvedtaket må anses som ugyldig».
Utgangspunktet etter §30 nr. 4 tredje punkt om at tilsetting skal skje «på grunnlag av» sakkyndig bedømmelse, innebærer bl.a. at tilsettingsorganet har et ansvar for å kontrollere at den sakkyndige bedømmelsen er adekvat og forsvarlig.
I Jan Fridthjof Bernt, Lov om universiteter og høgskoler med kommentarer, 3. utg. 2000 heter det i note 19 til §30 at:
«Tilsettingsorganet vil ikke kunne overprøve selve den faglige vurderingen av søkernes kvalifikasjoner, men det skal påse at denne er i overensstemmelse med de kriteriene som er formulert i den stillingsbeskrivelsen som er gitt ved utlysingen og innarbeidet praksis når det gjelder kvalifikasjonskrav og vektlegging av ulike kvalifikasjoner.
Er tilsettingsorganet i tvil om den sakkyndige komités innstilling oppfyller disse kravene, må det foreta det som er nødvendig for å avklare og eventuelt korrigere en slik uoverensstemmelse. Dette kan skje ved at man ber om en tilleggsuttalelse fra komiteen, man kan oppnevne en komité som foretar en gjennomgang av selve bedømmelsen for å vurdere om denne er bygget på en riktig bedømmelsesnorm, eller man kan oppnevne flere sakkyndige eller en ny sakkyndig komité.
Det kan også tenkes situasjoner hvor tilsettingsorganet vil kunne treffe et vedtak med annen konklusjon enn den sakkyndige komité kom til, uten ny komitébehandling. Dette er imidlertid bare aktuelt i situasjoner hvor tilsettingsorganet finner å kunne bygge på den sakkyndige komités faglige vurdering av søkerne slik den fremgår av innstillingen, men hvor man ikke er enig i den bedømmelsesnorm som er anvendt eller den vektlegging av ulike kvalifikasjoner som bedømmelsen er basert på. (Jf. Ot.prp. nr. 85 s. 60.)»
Spørsmålet er om saken var tilstrekkelig opplyst da tilsettingsvedtaket ble truffet, jf. forvaltningsloven 10. februar 1967 §17, da det ikke ble innhentet en tilleggsuttalelse fra den sakkyndige komiteen. Universitetet har som nevnt hevdet at den pedagogiske kompetansen ble godt belyst i innstillingene fra fakultetet og ble tatt med i vurderingen til tilsettingsutvalget.
Jeg kan vanskelig se at spørsmålet om pedagogisk kompetanse ble opplyst i nevneverdig grad gjennom behandlingen i innstillingsutvalget og i fakultetsstyret. Begge steder var spørsmålet om den tilsattes pedagogiske kompetanse et tema, og bakgrunnen for dette var blant annet at det i løpet av tilsettingsprosessen ble innført et nytt tilsettingsreglement der kravene til pedagogisk kompetanse var formulert annerledes.
Universitetet har i brevet til ombudsmannen avvist at det nye tilsettingsreglementet stiller helt andre krav enn det gamle. Det ble uttalt at:
«Universitetet ser at innstillingsorganet har vært av den oppfatning at det stilles helt andre krav etter det nye reglementet, i forhold til det gamle. Universitetet vil sørge for å bedre informasjonen til innstillende og tilsettende organer om dette forhold.»
Både innstillingsutvalget og fakultetsstyret synes imidlertid å ha lagt til grunn at det nye reglementet stilte andre og bredere krav til pedagogisk kompetanse for å bli professorkompetent. Begge uttrykte sterk tvil om hvorvidt den som senere ble tilsatt i stillingen fylte de nye kravene til pedagogisk kompetanse. Når universitetet i korrespondansen med ombudsmannen gir uttrykk for at de nye reglene i all hovedsak bare var en presisering av de gamle reglene, og i tillegg synes å mene at de innstillende organene hadde feil oppfatning om hvilke krav som gjaldt, er det vanskelig å se at spørsmålet om de innstilte fylte kravene til pedagogisk kompetanse var «godt belyst» i innstillingene. Når det ikke foreligger noen slik entydig vurdering fra innstillende organer, vil det nødvendigvis også ha større betydning at den sakkyndige uttalelsen manglet en slik vurdering av den tilsattes pedagogiske kompetanse som loven krever.
Det er vanskelig å se at tilsettingsmyndigheten kunne ha et tilstrekkelig grunnlag for sin avgjørelse når de innstillende organene skal ha bygget sine vurderinger på feil oppfatning om hvilke pedagogiske krav som skulle stilles.
I Bernts kommentarutgave uttales det følgende om tilsettingsorganets oppgaver:
«Hele systemet med sakkyndige komiteer bygger på den forutsetning at den rent faglige bedømmelsen av søkernes kvalifikasjonsgrunnlag gjøres i en sakkyndig komité, ikke i tilsettingsorganet. Tilsettingsorganet må forholde seg til de sakkyndige uttalelser som foreligger, det må aldri prøve å opptre som bedømmelsesutvalg selv.»
Universitetets fremgangsmåte i denne saken rokker ved det systemet som loven legger opp til ved at den faglige bedømmelsen ikke skal skje i tilsettingsorganet. Til grunn for ordningen med sakkyndige komiteer ligger prinsippet om at disse er særlig kvalifisert til å vurdere søkerne opp mot faglige kriterier i utlysingsteksten og stillingsbeskrivelsen.
Tilsettingsorganets virkemiddel for å få saken tilstrekkelig opplyst vil normalt være å be om tilleggsuttalelse fra den sakkyndige komiteen. I denne saken burde det vært innhentet en særskilt faglig vurdering av de innstiltes pedagogiske kompetanse fra den sakkyndige komiteen. Dette ble ikke gjort. Når det videre hersket så stor grad av uklarhet med hensyn til hvilke krav som skulle stilles til pedagogisk kompetanse, kan saken vanskelig sees å ha vært tilstrekkelig opplyst da tilsettingsvedtaket ble truffet. Universitetet burde underveis i prosessen også sørget for å avklare forholdet mellom det gamle og det nye tilsettingsreglementet og hvilke krav som gjaldt til pedagogisk kompetanse for den aktuelle stillingen.
Jeg har etter dette kommet til at universitetet begikk en saksbehandlingsfeil ved tilsettingen, og at det «knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i denne saken», jf. ombudsmannsloven §10 annet ledd fjerde punktum. I lys av den påviste saksbehandlingsfeilen og den tvil den etterlater ved tilsettingsvedtaket, må universitetet foreta en ny vurdering av saken for å fastslå om A ble utsatt for urett ved tilsettingsvedtaket. Jeg har ikke uttalt meg om det nærmere innholdet i kravene til pedagogisk kompetanse, og om den tilsatte oppfylte kravene. Det må vurderes om noe skal gjøres i forhold til A. Universitetet bør videre vurdere om det bør utarbeides generelle retningslinjer for situasjoner hvor det hefter mangler ved den sakkyndige uttalelsen.
Tilsettingen er gjennomført, og den som ble tilsatt i stillingen har ikke vært part i saken for ombudsmannen. Min undersøkelse av saken får ingen konsekvenser for den avgjørelsen tilsettingsmyndigheten har truffet.»