En stilling som kommunikasjonsrådgiver ved Aetat ble lyst ut med søknadsfrist i mars 2005. A var en av søkerne, og han påberopte seg fortrinnsrett på grunn av overtallighet. Etter en tilsettingsprosess internt i Aetat, der blant annet A var inne til flere intervjuer, ble B innstilt til stillingen 1. september 2005. 14. september 2005 ble B vedtatt tilsatt av det lokale tilsettingsrådet.
På grunn av As fortrinnsrett ble saken oversendt Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten for avgjørelse. Tilsettingsrådet traff 28. september 2005 vedtak om å tilsette A i stillingen som kommunikasjonsrådgiver. To dager senere besluttet Aetat å stanse tilsettingsprosessen, og A fikk melding om dette ved brev 30. september 2005 – samtidig som han fikk melding om avgjørelsen i Tilsettingsrådet.
I brev til A ble stansingen begrunnet med at Aetat «etter en helhetsvurdering har kommet frem til at vi vil finne andre måter å løse de utlyste rådgiveroppgavene på». I et e-brev til alle ansatte i Aetat i fylket ble det gitt følgende begrunnelse for å stanse tilsettingsprosessen:
«Vi arbeider som dere alle kjenner til, frem mot en ny arbeids- og velferdsetat (NAV). I sommer ble det i den forbindelse utarbeidet felles retningslinjer for trygdeetaten og Aetat hvor det klart fremgår at det ikke skal foretas tilsettinger som skaper organisatoriske bindinger for den nye statsetaten. Nyansettelser skal som hovedregel foretas for å opprettholde en forsvarlig produksjon. Viktigste årsak til stans av ansettelsesprosessen er imidlertid at NAV interim også har kommet med en foreløpig gjennomføringsplan etter at vi behandlet saken. Vi ser her at gjennomføringstakten går raskere enn det vi hadde forutsatt.»
De felles retningslinjene det ble vist til i brevet ble gitt av Arbeids- og sosialdepartementet 9. juni 2005, der det ble gitt beskjed om å «ikke foreta tilsettinger som skaper organisatoriske bindinger».
I sin klage til ombudsmannen hevdet A at Aetat ikke hadde saklig grunn til å stanse tilsettingsprosessen da de gjorde det, og antydet at stansingen hadde sammenheng med hans rolle som «varsler» i en tidligere stilling i en annen statlig etat i 1999.
NAV Y (som omfatter tidligere Aetat X) ble i brev herfra bedt om å redegjøre nærmere for bakgrunnen for at tilsettingsprosessen ble stanset så sent som 30. september 2005, og først etter at A var tilsatt i stillingen av Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten.
NAV viste til at regelverket åpner for å stanse en tilsettingsprosess helt frem til søkeren har mottatt tilbud om stillingen, og at søkeren ikke får rettskrav på stillingen før han eller hun er underrettet om tilsettingen. Det ble videre vist til at det var fylkesarbeidskontoret, og ikke Moderniseringsdepartementet ved Tilsettingsrådet, som skulle gi det formelle tilbudet om stillingen.
Som forklaring på hvorfor tilsettingsprosessen ble stanset såvidt sent, skrev NAV:
«Det ble foretatt innstilling i saken fra Aetat X 01.09.05, og i perioden frem til 28.09.05 akselererte arbeidet med å slå sammen de to etatene. Spørsmålet om stans i nye tilsettinger ble raskt en sentral sak. Departementet påla i brev av 09.06.05 etatslederne å gi retningslinjer om tilsettinger i påvente av etablering av den nye etaten. Slike retningslinjer ble gitt 01.07.05. (…) På noen områder medførte sammenslåingen at det fra tidligere trygdeetat og tidligere Aetat ble etablert dobbelt kompetanse i det nye fylkesleddet. Det nye fylkesleddet som nå er etablert i Y er sterkt redusert i forhold til de to tidligere fylkesleddene.
Det tok beklageligvis noe tid før føringen fra departementet ble iverksatt i lokalleddene herunder Aetat X. I en periode var det uklart hvor strengt påbudet skulle gjennomføres i praksis, da samarbeidet med å planlegge den fremtidige organisasjonen ikke var kommet tilstrekkelig i gang. Denne uklarheten ble fanget opp på generelt grunnlag, og leder for Aetat korrigerte fullmaktene til etatens ledere.»
A hevdet at det ikke medførte riktighet at det hersket uklarhet om hvordan retningslinjene skulle praktiseres og skrev bl.a.:
«I brevet til Sivilombudsmannen av 21.11.06 underslås at Arbeids- og Sosialdepartementet allerede i brev av 9.6.05 til Aetat gjør kjent at – Det skal ikke foretas tilsettinger som skaper organisatoriske bindinger. Dette utdypes ytterligere i brev av 30.6.05 Retningslinjer for det videre arbeid med ny arbeids- og velferdsetat, og endelig i brev av 6.9.05 fra Rikstrygdeverket, Tilsettinger i stillinger i påvente av NAV. Her gjentas at det ikke lenger kan foretas tilsettinger i stillinger som skaper organisatoriske bindinger. Videre pålegges etatene å utarbeide retningslinjer for egne tilsettinger innen utgangen av juli 2005.»
Det ble videre fremholdt at den lokale etatssjef var gitt en viss handlefrihet i forhold til retningslinjene, og at det slik sett var anledning til å foreta tilsettinger i faste stillinger der dette var en forutsetning for å opprettholde en «forsvarlig produksjon». A hevdet at Aetat hadde foretatt en intern vurdering av behovet for å tilsette en kommunikasjonsrådgiver, og nettopp kommet til at slik kompetanse var nødvendig for å opprettholde forsvarlig produksjon.
A mente derfor at Aetat ikke hadde saklig grunn til å stanse tilsettingen på det tidspunkt den ble stanset.
Endelig hevdet A at det i ettertid hadde blitt tilsatt en annen person i stillingen.
NAV avviste at det var tilsatt en annen person i stillingen. Vedkommende som i dag innehar stillingen, har i følge NAV tidligere hatt tilsvarende stilling ved Fylkestrygdekontoret i Y. Ved opprettelsen av ny arbeids- og velferdsetat ble hennes stilling videreført.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Dersom det blant søkerne til en statlig stilling er noen som er sagt opp i medhold av tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3 §10, eller har fått varsel om oppsigelse eller avskjed fra en like høyt eller høyere lønnet stilling, og tilsettingsorganet vil tilsette en annen, følger det av tjenestemannsloven §5 nr. 4 at «Kongen eller den han bestemmer» skal avgjøre saken. Ved tjenestemannsforskriften 11. november 1983 nr. 1608 §8 ble Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten opprettet for å avgjøre de saker hvor en av søkerne gjør gjeldende fortrinnsrett. Tilsettingsrådet avgjør med «bindende virkning» om den overtallige skal tilsettes, jf. forskriften §7 nr. 5.
I nærværende sak har administrasjonen i Aetat imidlertid stanset tilsettingsprosessen etter at Tilsettingsrådet har foretatt tilsetting. I Bjørnaraa, Gaard og Selmer, Norsk Tjenestemannsrett (Tano Aschehoug 2000) s. 219 flg. heter det:
«Den administrative ledelse i en virksomhet [kan]stanse tilsettingssaken på ethvert trinn inntil en søker har fått rettskrav på stillingen. Dersom et tilsettingsvedtak er truffet i virksomhetens tilsettingsråd, kan fremdeles virksomhetens administrasjon stoppe tilsettingssaken. Vedtak truffet av Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten i samsvar med forskriftens §7 nr. 5 siste ledd står i den forbindelse ikke i noen særstilling.»
Jeg slutter meg til denne forståelsen av loven. Etter alminnelige avtalerettslige regler om løftevirkninger, vil en søker først ha rettskrav på en stilling når tilbudet om tilsetting er kommet til søkerens kunnskap.
Etter dette synes det klart at Aetat i utgangspunktet hadde rettslig adgang til å stanse tilsettingsprosessen frem til A var underrettet om tilsettingen.
Forutsetningen for at tilsettingsprosessen i tilfelle skulle kunne stanses, var imidlertid at Aetat hadde saklig grunn for slik stansing. At Aetat var uenig i Tilsettingsrådets vedtak, var ikke i seg selv saklig grunn til å stanse tilsettingsprosessen.
Slik saken fremstår etter undersøkelsene herfra, synes den begrunnelse Aetat har gitt for stansingen isolert sett tilfredsstillende. Selv om de retningslinjer som var gitt åpnet for å ansette i faste stillinger i visse tilfeller, ga de etter mitt skjønn Aetat en oppfordring til hele tiden å foreta en aktiv evaluering av behovet for en kommunikasjonsrådgiver. Dersom det i løpet av tilsettingsprosessen viste seg at det ville kunne bli dobbeltkompetanse i det nye organet, må det klart nok ha vært saklig grunn til å stanse tilsettingsprosessen.
Det er imidlertid egnet til å svekke tilliten til avgjørelsen at Aetat valgte å stanse tilsettingen først etter at Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten hadde fattet sitt vedtak. Vedtaket fra det lokale tilsettingsrådet i Aetat, der B ble anbefalt tilsatt, ble truffet 14. september 2005. Stansingen skjedde 30. september 2005 – det vil si 2 dager etter vedtaket fra Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten og bare 16 dager etter vedtaket i det lokale tilsettingsråd. Slik saken er opplyst skjedde det lite i løpet av disse 16 dagene som var egnet til å avklare den uklarheten som i følge Aetat forelå med hensyn til praktiseringen av retningslinjene. Slik klageren har påpekt, ble retningslinjene fra departementet gitt mer enn tre måneder forut for tilsettingsvedtaket, og det burde ha vært god tid til å foreta denne avklaringen tidligere.
Da det lokale tilsettingsrådet i Aetat 14. september 2005 ønsket å ansette en annen søker enn den fortrinnsberettigede, mener jeg Aetat på dette tidspunktet burde foretatt en grundig gjennomgang av så vel retningslinjene som sitt fremtidige behov for kommunikasjonsrådgiver. Det burde ikke vært nødvendig å vente med en slik gjennomgang til etter at Tilsettingsrådet for overtallige i staten hadde truffet vedtak i saken.
Saksbehandlingen, og den korte tiden som gikk mellom vedtaket i Tilsettingsrådet for overtallige arbeidstakere i staten og vedtaket om å stanse tilsettingsprosessen, etterlater tvil om den reelle begrunnelsen for vedtaket om å stanse tilsettingsprosessen. I mine undersøkelser har jeg bygget på dokumentene i saken samt de forklaringer som er gitt i klagen og i forvaltningens redegjørelse hit. Jeg kan derfor ikke ta stilling til den tvilen som foreligger om Aetats reelle begrunnelse for å stanse tilsettingsprosessen.
For ordens skyld presiserer jeg at jeg ikke finner grunn til å trekke i tvil NAVs redegjørelse for hvordan den nåværende kommunikasjonsrådgiver fikk stillingen.»