As søknad om stipend til forberedende språkkurs ved en språkskole i Frankrike ble avslått av Lånekassen. Lånekassens klagenemnd opprettholdt avslaget. Det ble vist til at språkkurset ikke varte i «minst fire uker», som var kravet etter forskriftene for undervisningsåret 2005-2006 punkt 8.1, da det bare var undervisning mandag til torsdag den siste av de fire ukene.
A brakte saken inn for ombudsmannen. Hun viste til at språkskolen varte fra mandag 30. januar 2006 til torsdag 23. februar 2006, og at antall timer undervisning var fire timer per dag. Hun mente derfor at hun oppfylte forskriftenes krav. A viste også til at Lånekassens praktisering av regelverket ikke stemte med informasjon hun tidligere var tilsendt om at antall undervisningsdager ikke var av betydning.
Det ble funnet grunn til å ta saken opp med Lånekassen. I brev herfra ble det vist til at kravene til kursets varighet etter forskriftens ordlyd er knyttet til uker og undervisningstimer. På denne bakgrunn ble det bedt opplyst om det er fast praksis likevel å legge avgjørende vekt på antall undervisningsdager. Det ble bedt redegjort for hvilke hensyn som begrunner at man både har et absolutt krav om fire ukers varighet og et minstekrav til ukentlige undervisningstimer.
Det ble videre bedt om klagenemndas vurdering av om forskriften er uklar med hensyn til hvilke krav som stilles til språkkursets varighet, og om det er behov for en presisering av forskriften. Det ble også bedt opplyst om en absolutt praktisering av kravet til fire ukers varighet vil kunne lede til ulike resultater for søkere som ut fra språkstipendets formål burde likestilles.
Lånekassen viste i svarbrevet til at det i forskriftens kapittel V punkt 8.1 stilles krav om minimum fire ukers varighet og 15 timer undervisning per uke. As språkkurs startet 30. januar 2006 og endte 23. februar 2006. På denne bakgrunn mente Lånekassen at kurset hadde en varighet på tre uker og fire dager, og at forskriftens krav om fire ukers varighet ikke var oppfylt. Lånekassen antok at vilkårene i punkt 8.1 må anses som minstekrav med hensyn til omfang, dersom språkkurset skal være i tråd med ordningens formål. Formålet med stipendordningen til språkkurs i utlandet er å sette flere i stand til å studere i ikke-engelskspråklige land, jf. St.prp.nr. 1 (2002-2003) side 235.
I brevet hit ble det videre vist til at ordlyden i punkt 8.1 er tilstrekkelig klar:
«Sett i sammenheng med at disse vilkårene er minstekrav er det mest nærliggende å tolke ordlyden som hele uker. Dersom Lånekassen åpner for en annen tolkning, vil dette kunne skape vanskelige grensedragninger med hensyn til hva som skal regnes som en uke. Dette vil også kunne åpne for en uthuling av vilkåret.»
Lånekassen forklarte videre at en absolutt praktisering av vilkåret om fire ukers varighet kan medføre at noen studenter som tar språkkurs i tråd med ordningens formål, kan falle utenfor ordningen. Det ble imidlertid fremholdt at en mer skjønnsmessig praktisering av varighetsvilkåret i langt større grad vil åpne muligheten for forskjellsbehandling.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«I Lånekassens forskrifter for undervisningsåret 2005-2006 er det bestemt i punkt 8.1 at det på visse vilkår kan bli gitt stipend til forberedende språkkurs. I annet punktum er det fastsatt følgende krav til kursets varighet:
«Språkkurset må vare i minst fire uker, med minimum 15 timer undervisning per uke.»
Spørsmålet i denne saken er om ordet «uker» skal forstås som hele uker, dvs. fra mandag i den første uken til fredag i den siste uken (eller tilsvarende), eller om det i denne saken er tilstrekkelig at undervisningen ble avsluttet torsdag i den siste uken.
Det er ikke presisert i forskriften hva som menes med en uke. Selv om jeg har forståelse for As klage, har jeg ikke funnet grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot Lånekassens fortolkning av regelverket. Språkkurset varte i tre uker og fire dager, og det kan da ikke kritiseres herfra på rettslig grunnlag at kravene som stilles til kursets varighet i forskriftens punkt 8.1, ikke ble ansett for å være oppfylt. Jeg har ved denne vurderingen lagt vekt på at forskriftens ordlyd tilsier en slik fortolkning, og at en skjønnsmessig praktisering av regelen ville kunne føre til forskjellsbehandling og uthuling av kravet til varighet.
Selv om jeg ikke har grunnlag for rettslige innvendinger mot klagenemndas vedtak i denne saken, mener jeg at den illustrerer behovet for en presisering av forskriften. Slik forskriften nå lyder, åpner den for misforståelser som kan føre til at studenter velger språkkurs som ikke oppfyller kravene til varighet. Jeg ber derfor Lånekassen, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, om å vurdere hvordan forskriften på best mulig måte kan presiseres.»