I forbindelse med Fana trygdekontors behandling av As søknad om stønad til bil fikk han innkalling til Hjelpemiddelsentralen i Hordaland for «vurdering av bil og utstyr». I innkallingen het det blant annet «[v]i har fått i oppdrag av trygdekontoret i Fana å gjøre en vurdering/utprøving».
Hjelpemiddelsentralens vurdering av As behov endte med at A ble anbefalt en «kassebil» av typen VW Transporter 2,5 B automat. Hjelpemiddelsentralens anbefaling var basert på de tilsendte saksdokumentene og samtalen med A. A ble ikke gitt anledning til å prøve den anbefalte bilen sammen med representanter for hjelpemiddelsentralen, verken i forbindelse med dette møtet eller senere.
Fana trygdekontor innvilget A et rente- og avdragsfritt lån tilsvarende 50 % av kostnadene til bilen. I tillegg ble det innvilget tilskudd til spesialutstyr til bilen. A betalte selv en egenandel på kr 142664,20. På eget initiativ fikk A prøve bilen mens den var på bilombyggingsfirmaet for tilpasning. Da to saksbehandlere fra hjelpemiddellageret i Kvam overleverte bilen skjedde det uten prøvekjøring eller demonstrasjon/kontroll av spesialutstyret sammen med A.
A hadde mange problemer med bruk av bilen og var flere ganger i kontakt med både hjelpemiddelsentralen og bilombyggingsfirmaet. Bilombyggingsfirmaet foretok noen justeringer uten at det løste problemet. Til slutt kom hjelpemiddelsentralen på hjembesøk til A. I en redegjørelse fra hjelpemiddelsentralen i etterkant fremgår det at hjelpemiddelsentralen konkluderte med at «nåværende bil ikke kan tilpasses slik at den blir hensiktsmessig for ham.» Bilen ble derfor tilbakelevert til hjelpemiddelsentralen i september 2003. Fana trygdekontor fattet så det gjeldsoppgjørsvedtaket som hadde tilfølge at A tapte sin egenandel i bilen. Vedtaket ble opprettholdt av Fylkestrygdekontoret i Hordaland og senere stadfestet av Trygderetten.
I klagen hit ble det anført at A hadde blitt påført et stort økonomisk tap som følge av saksbehandlingsfeil siden A ikke hadde fått anledning til å prøve om bilen ville være hensiktsmessig i forhold til hans funksjonshemming.
Arbeids- og velferdsdirektoratet (daværende Rikstrygdeverket) ble i brev herfra stilt spørsmål tilknyttet trygdeetatens saksbehandling, praksis og rettsanvendelse i forhold til trygdebilordningen, herunder om gjeldsoppgjørspraksis ved tilbakelevering av trygdebil.
På spørsmålet om trygdeetaten hadde fulgt retningslinjene for utlevering av trygdebil svarte Arbeids- og velferdsdirektoratet at:
«[i] den aktuelle sak ble bilen utlevert av to representanter fra det kommunale hjelpemiddellageret i Kvam. Dette er vanlig prosedyre ved utlevering av andre hjelpemidler, men er ikke vanlig ved utlevering av bil. Det er riktig som Sivilombudsmannen beskriver at retningslinjene var at hjelpemiddelsentralen, sammen med medlemmet, bør foreta en funksjonskontroll av spesialutstyret, samt vurdere om bil og utstyr passer vedkommende.
—
Når det gjelder opplæring i utstyret så er utføring av dette bilombyggers ansvar. Men hjelpemiddelsentralen har et ansvar for å påse at det faktisk skjer. Rikstrygdeverket beklager at dette tilsynelatende ikke har skjedd i denne saken. Hjelpemiddelsentralene har stor pågang og stor saksmengde, og det kan være en forklaring på at ansvaret ble delegert til det lokale hjelpemiddellageret.
Det skal likevel bemerkes at manglende ettersyn fra hjelpemiddelsentralen i forbindelse med overlevering av bilen, neppe ville ha påvirket utfallet av saken.»
Videre bemerket Arbeids- og velferdsdirektoratet:
«på det aktuelle tidspunktet [var det] ikke … føringer i rundskrivet på hvordan selve utprøvingen skulle foregå. Bakgrunnen for dette var blant annet at dette beror på bilformidlers faglige skjønn, samt på tilgang på aktuelle biler fra billeverandør, og utstyr fra bilombyggerne.
I dialog med bruker ble det enighet om å bestille en kassebil. A ble også orientert om muligheten til å anskaffe en annen og dyrere løsning – men at han da måtte dekke differansen selv. A hadde altså en mulighet til å anskaffe en annen bil, hvilket han valgte å ikke gjøre.
Ut fra dokumentene i saken kan det se ut til at det er medisinske endringer inntrådt etter at A ble tilstått den aktuelle bilen, som medfører at han ikke lenger kan benytte den. Det er vanskelig å se at hjelpemiddelsentralen har vært uaktsomme eller på annen måte gjort noe klandreverdig ved vurdering av Volkswagen Transporter som den mest hensiktsmessige bilen.»
Når det gjaldt praksis vedrørende gjeldsoppgjør svarte direktoratet at «i slike saker kan det synes som regelverket her får uheldige utslag ved at medlemmet etter å ha hatt bilen i så kort tid taper hele egenandelen. I saker der det fremkommer at hjelpemiddelsentralen har lagt galt faktum til grunn, eller foretatt gale vurderinger, er det derfor praksis for at stønaden «videreføres» til en ny hensiktsmessig bil, eventuelt at medlemmets tap erstattes».
Til spørsmål herfra om trygdeetaten burde ha vurdert om ytterligere gjeld burde vært avskrevet i medhold av unntaket i forskrift om stønad til motorkjøretøy 7. mars 2003 nr. 290 (kjøretøyforskriften) §15 fjerde ledd, svarte direktoratet:
«Denne unntaksbestemmelsen er svært sjelden brukt. De tilfellene den har vært brukt er i all hovedsak der det er et dødsbo som har overtatt bilen, og den etterlatte har dårlig økonomi, stort omsorgsansvar eller lignende. På bakgrunn av dette kan ikke Rikstrygdeverket si at unntaksbestemmelsen burde vært vurdert i en sak hvor hjelpemiddelsentralen ikke kan bebreides at bilen ikke er hensiktsmessig etter inntrådte medisinske endringer.»
Direktoratet viste også til kjøretøyforskriften §15 sjette ledd hvor det heter at «[g]jeldsoppgjør kan også foretas etter begjæring av medlemmet selv, både i gruppe 1 og gruppe 2, selv om vilkårene i §1 og §3 fortsatt er oppfylt.» Det ble ellers opplyst at det i gjeldsbrevet står at:
«Lånet anses forfalt til betaling (…) Dersom jeg ikke bruker kjøretøyet til det formålet som var forutsetningen for at lånet ble gitt.»
Direktoratet bemerket også at «[n]år et kjøretøy er uhensiktsmessig på grunn av for eksempel endring i den medisinske tilstanden, vil det føre til at bilen ikke blir benyttet og lånet blir ansett som forfalt til betaling. … forholdet [vil] kunne være et annet der trygdeetaten har gjort en feil og tilstått feil bil».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Trygdedes rett (og plikt) til utprøving i forbindelse med valg av bil(type) er ikke nærmere regulert i forskrift om stønad til motorkjøretøy eller annet transportmiddel. At trygdede vil ha rett til å prøve ut bil og utstyr er likevel forutsatt i kjøretøyforskriften §14 hvor det heter:
«Trygden yter stønad til dekning av nødvendige reise- og oppholdsutgifter i forbindelse med utprøving av bil og utstyr.»
Rundskrivet til folketrygdloven §10-7 bokstav h som gjaldt fra oktober 2000 til januar 2002 (det vil si i det tidsrommet det ble søkt om trygdebil og bilen ble overlevert A) Del I ble innledet med en kort gjennomgang av «saksgangen ved behandling av søknad om stønad til kjøretøy». Her het det blant annet:
«Hjelpemiddelsentralen utformer kravspesifikasjon og innhenter tilbud på spesialutstyr og tilpassing. … Det er viktig at medlemmet er med på utprøving av kjøretøyet sammen med hjelpemiddelsentralen. … Før kjøretøyet overleveres til medlemmet, bør hjelpemiddelsentralen sammen med medlemmet foreta en funksjonskontroll av spesialutstyret, vurdere om medlemmet kan kjøre kjøretøyet – og at det ellers passer for vedkommende.»
I FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming, (UN General Assembly Resolution 48/9620 December 1993) anerkjennes funksjonshemmedes rettigheter. Standardreglene er ikke rettslig bindende, men har dannet grunnlag for FN-konvensjonen om menneskerettigheter for funksjonshemmede som ble vedtatt 13. desember 2006 av FNs generalforsamling og som det antas Norge ratifiserer når konvensjonen blir lagt ut for signering og ratifisering 30. mars 2007. Det fremkommer av standardreglene «Rule 4. Support services» at «[s]tates should ensure the development and supply of support services, including assistive devices for persons with disabilities, to assist them to increase their level of independence in their daily living and to exercise their rights. I FN-konvensjonen, som ennå ikke er ratifisert av Norge, fremkommer det av artikkel 20 b at «States Parties shall take effective measures to ensure personal mobility with the greatest possible independence for persons with disabilities, including by: Facilitating access by persons with disabilities to quality mobility aids, devices, assistive technologies and forms of live assistance and intermediaries, including by making them available at affordable cost.»
Det må kunne legges til grunn at folketrygdloven kapittel 10 med tilhørende forskrifter er fullt ut i samsvar med FNs standardregler og den konvensjonen som nå er vedtatt av FNs generalforsamling. De funksjonshemmedes tilgang på disse hjelpemidlene er likevel avhengig av at saksbehandlingen ikke svikter.
En absolutt forutsetning for å realisere formålene bak folketrygdens stønadsordninger for anskaffelse av kjøretøy er at den stønadsberettigete får en egnet bil, best mulig tilpasset hans eller hennes særlige behov som følge av eventuell funksjonshemming. Dette forutsetter at trygdeetaten (bilkontoret/hjelpemiddelsentralen) yter tilstrekkelig bistand og oppfølging gjennom hele utvelgelses-, ombygnings-, tilpasnings-, opplærings- og overleveringsprosessen i den enkelte sak til å sikre at den kombinasjon av bil og spesialutstyr som trygden anbefaler faktisk vil virke så funksjonelt som mulig for brukeren.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har i sitt svar hit opplyst at det aktuelle rundskrivet ikke ga føringer på hvordan utprøvingen skulle foregå fordi det blant annet ville bero på bilformidlerens faglige skjønn, tilgang på aktuelle biler fra billeverandør og utstyr fra bilombyggerne. Dette kan jeg ha forståelse for, men utvelgelse/anbefaling av bil og utstyr uten praktisk demonstrasjon og prøvekjøring kan etter normal språkbruk vanskelig anses som en «utprøving» av aktuelt kjøretøy og utstyr.
Jeg har ikke grunn til å i betvile at hjelpemiddelsentralen besitter betydelig kompetanse og har bred erfaring med å finne frem til og anbefale hensiktsmessig kjøretøy og spesialutstyr for søkerne. Jeg har likevel vanskelig for å se at slik kunnskap og erfaring kan gjøre faktisk utprøving sammen med hjelpemiddelsentralen overflødig for vedkommende som skal bruke bilen, og da særlig hvis behovet for spesialtilpassede løsninger er stort. I denne saken fremgår det av hjelpemiddelsentralens uttalelse i februar 2001 at A hadde behov for mye spesialutstyr. I et slikt tilfelle synes behovet for reell utprøving av anbefalt bil og spesialutstyr åpenbart.
Det fremgår også av saksdokumentene at A gjentatte ganger tok kontakt med hjelpemiddelsentralen fordi han hadde store vansker med å bruke sin VW Transporter 2,5 B. Hjelpemiddelsentralen sørget derfor, i september 2003, for at A faktisk fikk prøve ut to andre billøsninger. Uten en nærmere og konkret forklaring på hvorfor det ikke ble gjennomført en tilsvarende utprøving med den anbefalte VW Transporter 2,5 B i forbindelse med valg av bil i februar 2001 kan jeg vanskelig godta at det var forsvarlig å unnlate dette da. Saksbehandlingen synes således mangelfull og kritikkverdig på dette punkt.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har beklaget at hjelpemiddelsentralen ikke var påpasselig med å følge opp at A fikk opplæring i spesialutstyret i forbindelse med overlevering av bilen. Denne beklagelsen er på sin plass. Det var også uheldig at A selv måtte ta initiativ til å få prøvet bilen mens den var på bilombyggingsfirmaet for tilpasning. Slik saken er fremstilt for meg, må jeg legge til grunn at det heller ikke da A på eget initiativ prøvde bilen hos bilombyggingsfirmaet, var noen representant fra hjelpemiddelsentralen til stede.
Direktoratet har i forbindelse med undersøkelsene herfra gitt uttrykk for at det manglende ettersynet fra hjelpemiddelsentralen i forbindelse med overlevering av bilen «neppe ville ha påvirket utfallet av saken.» Direktoratet synes å begrunne dette med at det «[u]t fra dokumentene i saken kan se ut til at det er medisinske endringer inntrådt etter at A ble tilstått den aktuelle bilen, som medfører at han ikke lenger kan benytte den». I As egne kommentarer til direktoratets svar hit opplyser han at han ikke noen gang etter at han fikk slag har kunnet reise seg opp fra en stol uten hjelp fra andre personer så fremt han ikke fikk noe å dra seg opp etter. Han opplyser at han er helt avhengig av sin høyre arm og skulder i alle daglige gjøremål. Hans fysioterapeut har derfor helt siden slaget frarådet løftemetoder som kunne føre til ekstra belastning av høyre skulder.
Årsakene til forverringen av As belastningslidelser i høyre arm og skulder er ikke godt egnet for avklaring ved den skriftlige saksbehandlingen her. Slik saken er opplyst synes det imidlertid ikke usannsynlig at de i større eller mindre grad kan skyldes at bilen/spesialutstyret var uhensiktsmessig for ham allerede ved overleveringen. Ved siden av As egen skriftlige redegjørelse på bakgrunn av Arbeids- og velferdsdirektoratets svarbrev hit viser jeg særlig til hjelpemiddelsentralens redegjørelse i notatet til Bergen Trygdekontor i september 2003. Her het det blant annet:
«Medlemmet har gjentatte ganger etter at han fikk utlevert bilen vært i telefonisk kontakt med HMS der han beskrev vansker med å bruke bilen. [Min utheving] Noen små justeringer har vært foretatt. Han tok kontakt med HMS på nytt 04.09.2003. Han beskriver nå så store vansker med bruk av bilen at HMS finner det hensiktsmessig med et hjemmebesøk, som ble foretatt av B og C 12.09.03.
Medlemmet har nå fått en funksjonssvekkelse, med redusert funksjon i høyre arm og skulder som var den såkalte «friske» armen. Han har store vansker og smerter i armen når han skal forflytte seg mellom rullestol og bilsetet. Han har heller ikke mulighet til lengre å benytte el. stigetrinn for å benytte førerdøren. I praksis har han ingen gode måter å komme inn/ut av førersetet. Bilens kilometerstand pålydende 4667 km pr. 12.09.2003 tilsier svært liten bruk med tanke på at han har hatt bilen i 18 mnd, men kan forklares med at bilen ikke er hensiktsmessig for ham. [Min utheving.] HMS konkluderer med at nåværende bil ikke kan tilpasses slik at den blir hensiktsmessig for ham.»
Redegjørelsene fra A og fra hjelpemiddelsentralen kan begge tyde på at det ved valget av VW Transporter 2,5 B automat ikke i tilstrekkelig grad ble lagt vekt på at det også måtte forhindres at den friske høyre armen ikke ble utsatt for store belastninger, for eksempel når han skulle inn og ut av bilen eller når han skulle fra rullestolen og over i førersetet og omvendt.
Arbeids- og velferdsdirektoratet har i sitt brev hit redegjort for praksis ved gjeldsoppgjør, samt praksis på gjeldsavskrivelse i medhold av kjøretøyforskriften §15 fjerde ledd. Direktoratet skriver i tilknytning til A sin sak at «[n]år det gjelder gjeldsoppgjør i slike saker kan det synes som regelverket her får uheldige utslag ved at medlemmet etter å ha hatt bilen i så kort tid taper hele egenandelen. Direktoratet opplyser at ved gjeldsoppgjør i saker det «fremkommer at hjelpemiddelsentralen har lagt galt faktum til grunn, eller foretatt gale vurderinger, er det derfor praksis for at stønaden «videreføres» til en ny hensiktsmessig bil, eventuelt at medlemmets tap erstattes».
Slik saken er opplyst, fremstår det som overveiende sannsynlig at A hadde et annet/større behov for spesialutstyr/tilpasninger enn det som ble avdekket i hjelpemiddelsentralens møte med A i februar 2001. Det kan derfor synes som om den manglende faktiske utprøving av biltyper i forbindelse med bilvalget i februar 2001 førte til at hjelpemiddelsentralen la et forenklet faktum til grunn. På grunn av hjelpemiddelsentralens manglende oppfølging i ombygnings-, tilpasnings-, opplærings- og overleveringsprosessen ble dette ikke oppdaget før bilen ble overtatt av A og han begynte å bruke den.
Svært meget tyder derfor på at hjelpemiddelsentralen i det første møtet med A, da biltype og spesialutstyr ble bestemt, la «galt faktum til grunn». Den erkjente svikten i hjelpemiddelsentralens oppfølging i denne saken førte til at denne feilen ikke ble oppdaget og utbedret i tide. På denne bakgrunn ber jeg Arbeids- og velferdsdirektoratet om å revurdere As sak, da det fremstår for meg som om A, i henhold til trygdeetatens opplyste praksis, i denne saken oppfyller vilkårene for å få sin tapte egenandel erstattet.
Ellers har jeg merket meg at trygdeetaten fra årsskiftet 2004/2005 har innført nye og forbedrede rutiner for overlevering av «trygdebil». Etter disse skal hjelpemiddelsentralen være til stede ved overleveringen sammen med bruker. Bilen vil heller ikke bli ansett overlevert før det er klart at bilen er tilpasset bruker. Hjelpemiddelsentralen skal også kontakte bruker av kjøretøyet på nytt etter 3 måneder for å konsultere brukers tilfredshet med bilen. Det er å håpe at disse nye rutinene vil avverge slike problemer som A fikk med sin bil i denne saken.»
I brev 12. april 2007 til As advokat uttalte Arbeids- og velferdsdirektoratet at det hadde tatt min uttalelse til etterretning og at direktoratet i brev 6. februar 2007 hadde anmodet NAV Hordaland om å erstatte As egenandel som skissert i uttalelsen fra meg.
I brev herfra til Arbeids- og velferdsdirektoratet ble det orientert om at jeg hadde merket meg at uttalelsen var tatt til etterretning og at A nå ville få erstattet sin egenandel på kr 142664 i samsvar med anmodningen i min uttalelse.