As søknad om kommunal bolig ble avslått av en bydel i Oslo. Vedtaket ble påklaget til Oslo kommunes klagenemnd, som opprettholdt bydelens avslag. Klagenemnda viste til at det var opplyst av bydelen at «det er mer enn 2 års ventetid på tre- og fireroms kommunale boliger. Det er da ikke en realistisk mulighet for at klager kan tildeles bolig innen 6 måneder. Det er følgelig ikke grunnlag for å prioritere klager på nåværende tidspunkt».
A brakte saken inn for ombudsmannen. Han viste blant annet til at han hadde vært i kontakt med boligkontoret flere ganger, men at han aldri var blitt prioritert.
Det ble funnet grunn til å ta saken opp med Oslo kommune, byråd for velferd og sosiale tjenester. I brev herfra ble det vist til forskrift 7. mai 2003 nr. 1895 om tildeling av kommunal bolig i Oslo kommune §8 og tilhørende instruks punkt 8.1, som lyder slik:
«Bydelene bør kun prioritere søkere til boliger som det er en realistisk mulighet for at blir ledigstilt i nær fremtid, dvs. mindre enn 6 måneder frem i tid.»
Det ble bedt om en redegjørelse for denne retningslinjen og for hvilke hensyn som ligger til grunn for den. Videre ble det bedt redegjort for hvordan prioritering mellom søkere som fyller grunnkravene foretas, og for hvem som blir satt på venteliste. Sammenhengen mellom retningslinjen om seks måneder og en ventetid på to år ble bedt forklart.
Det ble også bedt om en redegjørelse for vurderingen som var gjort i henhold til forskriftens §8 i denne konkrete saken, herunder om det var foretatt en vurdering av hvilke søkere som «synes å ha de mest påtrengende boligbehov», jf. §8 annet ledd. Det ble bedt opplyst hvorvidt de som sto på venteliste, var prioritert, jf. forskriftens §8. Det ble også stilt spørsmål om A var oppført på ventelisten.
I svaret til ombudsmannen redegjorde byråden for ordningen med kommunal bolig. Det ble vist til at det i utgangspunktet er den enkelte persons eget ansvar å skaffe seg bolig. Kommunen skal imidlertid i henhold til sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr. 81 §3-4 medvirke til å fremskaffe boliger til vanskeligstilte, og har ansvar for å bistå personer som selv ikke klarer å skaffe seg bolig. Antallet vanskeligstilte boligsøkere er imidlertid langt høyere enn antallet ledige boliger, og det er derfor et mål at denne boligmassen rettes mot de mest vanskeligstilte boligsøkere. Det ble videre forklart at de som fyller grunnkravene i forskriften om kommunal bolig, ikke har krav på kommunal bolig.
Byråden forklarte at før vedtakelse av forskriften, var situasjonen slik at søkere som var tildelt bolig, opplevde å bli stående på venteliste i opptil tre år uten å ha mulighet til å vite når bolig kunne bli ledigstilt. Hovedhensynet bak retningslinjen i instruksens punkt 8.1 er dermed å unngå at søkere får vedtak om tildeling av kommunal bolig, men deretter blir stående i flere år på venteliste før en aktuell bolig blir ledigstilt. Det ble vist til at det ikke kan anses for å være i tråd med god forvaltningsskikk at et vedtak ikke blir effektuert innen rimelig tid etter at det er fattet.
Byråden redegjorde også nærmere for prioritering mellom søkere som fyller grunnkravene. Prioritering er nødvendig når det er få kommunale boliger sammenlignet med antall søkere som fyller grunnkravene i forskriften. Det ble blant annet vist til at en søknad skal innvilges dersom vedkommende prioriteres etter forskriftens §8 og aktuell bolig forventes ledigstilt innen 6 måneder. Søknaden skal avslås dersom søkeren ikke faller inn under en prioritert gruppe etter forskriftens §8, eller hvis søkeren vurderes som prioritert etter §8, men aktuell bolig ikke forventes ledigstilt innen 6 måneder. Nærmere regulering av hvordan prioriteringen skal foretas fremgår av instruksens punkt 8.1.
Det ble videre forklart at det bare er de som får innvilget søknad om kommunal bolig, som settes på venteliste. Disse søkerne fyller dermed grunnkravene i forskriften, er prioritert foran andre søkere som fyller grunnkravene, og har behov for en bolig som forventes å bli ledigstilt innen 6 måneder. Innvilgelse av en søknad innebærer derfor i første omgang å bli satt på venteliste. Byråden viste til at det kan skje at ventetiden øker underveis, for eksempel dersom en bolig som er forventet å bli ledig på et gitt tidspunkt, likevel ikke blir ledig (pga. oppussing, rehabilitering, stenging o.l.). Årsaken til ventetiden på to år i den aktuelle bydelen var at den i en periode fattet flere vedtak på store boliger enn det som viste seg å være tilgjengelig.
Byråden forklarte at bydelen i denne konkrete saken ikke fant grunnlag for å prioritere A etter forskriftens §8, og at familien derfor ikke var satt på venteliste.
Enkelte bydeler avslår søknader om kommunal bolig bare med henvisning til at søkeren ikke kan prioriteres, da bolig ikke kan tildeles innen 6 måneder, jf. instruksens punkt 8.1. Det fremgår ikke av disse vedtakene hvilken vurdering som er foretatt med hensyn til øvrige vilkår for prioritering, jf. forskriftens §8 og instruksens punkt 8.1. Til dette uttalte byråden:
«Det er min mening at det i vedtaket må foretas en vurdering i henhold til forskriften §8 og instruksen punkt 8.1 første til fjerde ledd, dernest en vurdering av om aktuell bolig er ledig, jf instruksen punkt 8.1. femte ledd.»
Byråden viste til at det i vedtaket må fremgå om vedkommende er vurdert som prioritert eller ikke, og at dersom søkeren ikke faller inn under en gruppe som skal prioriteres, skal søknaden avslås på dette grunnlaget. Byråden opplyste at byrådsavdelingen vil tilskrive bydelene og presisere dette.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Byråden har gitt en redegjørelse for regelverket for kommunal bolig, både når det gjelder prioritering og venteliste. Jeg har ikke grunnlag for å reise rettslige innvendinger mot den tolkningen av forskriften og instruksen som er lagt til grunn. For så vidt gjelder utformingen av avslag på søknad om kommunal bolig, er jeg enig med byråden i at det bør fremgå av vedtaket om vedkommende er prioritert eller ikke og at dette bør presiseres overfor bydelene.
I denne konkrete saken har byråden vist til at det er vurdert hvorvidt A skulle prioriteres etter forskriftens §8. Da det ikke var grunnlag for å prioritere A etter denne bestemmelsen, ble han heller ikke satt på venteliste. Den konkrete vurderingen av om en søker skal prioriteres, beror på et skjønn, som ombudsmannen bare i begrenset grad kan overprøve. Den nærmere skjønnsmessige avveiningen har det ikke vært grunn til å undersøke herfra. Formålet med undersøkelsen her var å få belyst om kommunen hadde lagt til grunn en riktig forståelse av regelverket. Jeg finner å kunne la saken bero med den redegjørelsen som nå er gitt.»