A klaget skriftlig til kontrollkommisjonen på en overleges angivelige bruk av tvang og makt i forbindelse med en ECT-behandling ved et sykehus og brudd på taushetsplikten. Formannen i kontrollkommisjonen oversendte klagen til avdelingssjefen ved psykiatrisk avdeling «for vidare behandling og tiltak». I brevet ble det vist til en samtale samme dag med klageren, og brevet ble sendt i kopi til henne.
Overlegen avga en uttalelse, som ble oversendt kontrollkommisjonens formann 29. mars 2004 vedlagt et brev undertegnet av avdelingssjefen, der det het at uttalelsen «dekker avdelingens syn». Avdelingssjefen opplyste at pasienten var utskrevet og at han ikke hadde hatt noen samtale med henne, slik han hadde avtalt med kontrollkommisjonens formann. Han opplyste at pasienten var velkommen til en samtale med ham dersom hun skulle ønske det, og kontrollkommisjonen ble bedt om å videreformidle dette til henne.
A etterlyste svar på klagen i brev til kontrollkommisjonen 24. juli 2004. Kontrollkommisjonens formann oversendte den innklagede overlegens uttalelse ved brev 8. november 2004. I brevet viste formannen til at hennes klage ble sendt avdelingssjefen «for videre behandling, idet det var tale om en klage på hans ansatte». Han opplyste at det hadde oppstått en misforståelse om hvem som skulle viderebringe uttalelsen til henne, men at han nå var bedt om å gjøre det. Misforståelsen ble beklaget. Formannen stilte seg til disposisjon for klageren, og opplyste at avdelingssjefen gjorde det samme.
A ba deretter kontrollkommisjonen om å få vedleggene til uttalelsen fra overlegen og etterlyste senere svar på forespørselen. Kontrollkommisjonens formann opplyste i svarbrevet at det første brevet «er overlevert til psykiatrisk avdeling ved X sjukehus som rette vedkommende» og at klagen «er en administrativ sak». Han viste til at avdelingssjefen er administrativt ansvarlig. Formannen ville likevel «etterspørre saken». Åtte av de ni vedleggene ble deretter oversendt fra sykehuset til A.
I henvendelsen hit anførte A at klagen til kontrollkommisjonen ikke var blitt behandlet og at saksbehandlingen generelt sett hadde tatt unødvendig lang tid. Hun mente at både kontrollkommisjonen og sykehuset hadde trenert saken. Videre klaget hun på at hun ikke hadde mottatt alle vedleggene som fulgte uttalelsen fra den påklagede overlegen. I et senere brev anførte hun dessuten at kontrollkommisjonen hadde brutt sin veiledningsplikt overfor henne fordi det først etter ca. 1 år ble gitt informasjon om at kommisjonen ikke var rett klageinstans. Hun opplyste at hun ennå ikke hadde fått noe svar fra sykehuset på sin klage, og at uttalelsen fra den innklagede legen ikke var tilstrekkelig. I lys av dette ba hun om hjelp til «å få opprettet kontakt med sykehuset».
Etter å ha innhentet og gjennomgått saksdokumenter fra kontrollkommisjonen, ble det besluttet å ta opp enkelte sider ved saksbehandlingen. Kommisjonen ble i brev herfra bedt om å redegjøre nærmere for sin behandling av saken. I kontrollkommisjonens svar het det bl.a.:
«Etter å ha mottatt klagen fra A hadde kontrollkommisjonen en ny samtale med A der vi kort gjennomgikk innholdet i klagen.
A ble gjort kjent med at vi vurderte klagen til dels å ligge under avdelingssjefens ansvar dels å ligge under påtalemyndighetens ansvar (pretendert straffbart brudd på taushetsplikt og tjenesteforsømmelse).
—
A ble så orientert om at kontrollkommisjonen vurderte det slik at klagen falt utenfor kontrollkommisjonens ansvarsområde. Det ble derfor avtalt med A at klagen skulle bli overlevert avdelingssjefen ved avdelingen som rette vedkommende for videre behandling og tiltak.»
Det ble også vist til en samtale med avdelingssjefen, som var gjort kjent med kontrollkommisjonens syn. Han skal ha opplyst at han ville ta kontakt med A for en samtale om klagen. Sykehusets brev 29. mars 2004 med uttalelse fra den innklagede overlegen ble «feilaktig oppfattet som en orienterende kopi». As etterlysning 24. juli 2004 «ble formidlet til sjukehuset, som meldte tilbake at deres svar var sendt via kontrollkommisjonen hvorpå den oppståtte misforståelse ble oppklart og formidlet» i brev til henne. Hennes henvendelse om innsyn i vedleggene ble «levert psykiatrisk avdeling for ekspedering» og den senere purringen ble besvart.
Klagerens ektemann kom med merknader til kommisjonens svar. Saken ble deretter på nytt lagt frem for kontrollkommisjonen med ytterligere spørsmål knyttet til blant annet kommisjonens veiledningsplikt. I sitt svar uttalte kommisjonen følgende om dette:
«Kontrollkommisjonens oppfatning er at det i første rekke tilligger den som har klagen til behandling å orientere om videre gang hvis det ikke oppnås felles forståelse mellom den som klager og klageorganet.
Selv om dette (muligheten til å bringe saken inn for helsetilsynet i fylket) ikke er en klage som skal behandles etter forvaltningslovens regelverk, er det naturlig at forvaltningslovens system brukes slik at det er det … organet som har en «avgjørelse» som skal underrette om eventuelle klagemuligheter.
I dette tilfelle er det således sjukehuset som etter kontrollkommisjonens oppfatning er den som i utgangspunktet skal underrette om denne muligheten til å bringe inn helsetilsynet.»
Det ble videre opplyst at kommisjonen først ved As henvendelse til ombudsmannen ble gjort kjent med at hun ikke var tilfreds med sykehusets svar på klagen. Kommisjonen uttalte:
«Saken og foranledningen til å underrette om at saken kunne bringes inn for Helsetilsynet hadde stilt seg i et annet lys hvis kontrollkommisjonen hadde blitt kjent med at klager og klageorganet ikke hadde felles forståelse av saken og eventuell adekvat reaksjon.»
En kopi av svarbrevet ble herfra oversendt klageren, som ikke har kommet tilbake til saken.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Ansvaret for behandlingen av klagen
Kontrollkommisjonen vurderte klagen slik at den lå utenfor kommisjonens ansvarsområde etter psykisk helsevernloven 2. juli 1999 nr. 62 §6-1 og forskrift om kontrollkommisjonens virksomhet 21. desember 2000 nr. 1408 kapittel 4. Kommisjonens formann har blant annet påpekt at det ikke foreligger noe vedtak fra sykehusets side. Det er fra klagerens side i brev hit erkjent at saken faller utenfor kontrollkommisjonens ansvarsområde. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om grensene for kommisjonens saklige arbeidsområde, men konstaterer at kommisjonen ikke hadde plikt til å behandle klagen. A var frivillig innlagt og hadde samtykket i ECT-behandlingen.
Beslutningen om ikke å behandle klagen ble protokollført slik 16. mars 2004: «Det vert avtalt med henne at kontrollkommisjonen skal overlevere brevet til avdelingssjefen for vidare behandling og tiltak.» Det er brukt en nesten likelydende formulering i kommisjonens brev samme dag til avdelingssjefen. Kontrollkommisjonens formann har også redegjort for en samtale med avdelingssjefen der kommisjonens syn på eget ansvarsområde skal ha blitt formidlet. Det er derfor forståelig at kommisjonens formann, da han mottok brevet fra avdelingssjefen 29. mars 2004 med uttalelse fra den innklagede overlegen, oppfattet dette som en orienterende kopi. I brevet ble kommisjonen bedt om å videreformidle til pasienten at hun er velkommen til en samtale dersom hun ønsker det. Så vidt jeg forstår ble dette først gjort gjennom kommisjonens brev til A etter hennes skriftlige etterlysning ca. 3 måneder senere. Jeg har ikke fått noen forklaring på dette. Siden A var utskrevet og kontrollkommisjonen ikke hadde noen pågående sak eller øvrig kontakt med henne, burde kommisjonen etter mitt syn ha gitt sykehuset klar beskjed om at oppfølgingen av A var sykehusets eget ansvar, og at kommisjonen anså seg ferdig med saken. Dette ville ha vært den naturlige konsekvens av synet på eget ansvarsområde. Kontrollkommisjonens redegjørelser til meg tyder på at kommisjonen ikke foretok seg noe før etterlysningen fra A 24. juli 2004.
Etterlysningen ble først besvart av kontrollkommisjonen 8. november 2004. Det er opplyst at henvendelsen ble formidlet til sykehuset, som meldte tilbake at klagen var ansett besvart via kontrollkommisjonen. Denne kontakten kan ha tatt noe tid, men det sene svaret er uansett uheldig. Når etterlysningen nettopp gjaldt manglende svar og/eller lang saksbehandlingstid, var det særlig viktig at brevet ble besvart raskt. I svarbrevet uttaler kommisjonsformannen at det hadde oppstått en misforståelse om hvem som skulle «viderebringe uttalelsen til deg», men at avdelingssjefen ved sykehuset hadde bedt ham om å gjøre det. Uttalelsen fra den innklagede overlegen var vedlagt brevet. Brevet fra avdelingssjefen 29. mars 2004 om at uttalelsen «dekker avdelingens syn», ble imidlertid ikke oversendt eller referert.
Kontrollkommisjonens formann må bære hovedansvaret for at sykehusets syn på klagen, nemlig ovennevnte brev fra avdelingssjefen, ikke ble oversendt A etter den avtalen som ble gjort mellom ham og sykehuset. Sykehusets brev er knapt både i form og i innhold, men fremstår som sykehusets endelige svar på hennes klage. Dette ble ikke formidlet til A, trass i hennes etterlysning i brevet til kommisjonen, der hun uttrykte ønske om «å vite hvordan det hele endte». Hun oppfattet naturlig nok klagen som ubehandlet da hun brakte saken inn for ombudsmannen.
Kontrollkommisjonens formann må også bære noe ansvar for at As ønske om innsyn i vedleggene til uttalelsen ikke ble imøtekommet straks. Formannen oversendte kopi av brevet 9. januar 2005 til sykehuset som rette vedkommende for «ekspedering». A ble imidlertid ikke varslet om dette før etter purringen 4. april 2005. Slikt varsel burde vært sendt tidligere. Jeg minner om at kontrollkommisjonen ved dens formann hadde tatt på seg ansvar for å formidle korrespondanse fra sykehuset, selv om saken falt utenfor kommisjonens arbeidsområde. Formannen hadde også i brev til A 8. november 2004 opplyst at han kunne kontaktes hvis «det skulle være noe jeg kan bistå med». Da A tok ham på ordet og ba om innsyn i vedleggene til uttalelsen, måtte kommisjonen også sørge for at disse ble oversendt fra sykehusets side. Jeg minner om den tidligere misforståelsen vedrørende ansvarsforhold, som etter mitt syn krevde en ekstra årvåkenhet fra kommisjonens side.
2. Ansvaret for å veilede pasienten
Kontrollkommisjonen er et forvaltningsorgan og som sådan underlagt forvaltningsloven 10. februar 1967, jf. psykisk helsevernloven §1-6. Kommisjonen har en alminnelig veiledningsplikt «innenfor sitt sakområde» etter forvaltningsloven §11, på lik linje med andre forvaltningsorganer. Etter bestemmelsens fjerde ledd skal det forvaltningsorgan som mottar en henvendelse til seg som «urette myndighet … om mulig vise vedkommende til rett organ». I forskrift om kontrollkommisjonens virksomhet §4-2 tredje ledd er det dessuten bestemt at kontrollkommisjonens medlemmer «så vidt mulig» kan «bistå pasientene med råd og hjelp».
Ut fra kontrollkommisjonens egen vurdering var As klage rettet til feil myndighet. Dette ble A orientert om både skriftlig og muntlig. Kommisjonen mente at klagen var en administrativ sak, som sorterte under sykehuset og avdelingssjefen for psykiatrisk avdeling som administrativt ansvarlig. A ble imidlertid ikke informert om muligheten til å bringe saken inn for Helsetilsynet i fylket etter pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 §7-4, jf. helsepersonelloven 2. juli 1999 nr. 64 §55 (anmodning om vurdering av mulig pliktbrudd). Selv om en intern behandling i sykehuset kunne synes mest nærliggende i første omgang, skulle kontrollkommisjonen ha kjent til og informert om denne muligheten. Dette ville ha vært best i samsvar med forvaltningsloven §11 fjerde ledd. Kommisjonen informerte i stedet om muligheten til å bringe forholdet inn for påtalemyndigheten i form av en anmeldelse. Selv om ulovlig bruk av tvang og brudd på helsepersonells taushetsplikt er straffesanksjonert, var denne informasjonen et klart sidespor i forhold til klagen, som ikke nevnte straff eller lignende. Informasjonen ble – i alle fall i ettertid – oppfattet nærmest som en anbefaling fra kommisjonen om anmeldelse. Veiledningen var dessuten et klart sidespor i forhold til tilsynsmyndighetens ansvarsområde.
Fra klagerens side er det fremhevet at psykisk syke mennesker generelt sett er ressurssvake med hensyn til utdannelse, økonomi, kontaktnett og overskudd. Det påpekes at «kontrollkommisjonene på sykehusene «markedsføres» som pasientenes hjelp mot overmakten», og at dette gir et skjerpet ansvar for kommisjonene. Jeg er enig i at kontrollkommisjonenes ansvar og plikter konkret må ses i lys av pasientenes situasjon og ressurser. Formålet med veiledningsplikten, slik den er formulert i forvaltningsloven §11 første ledd, er å «gi parter og andre interesserte adgang til å vareta sitt tarv i bestemte saker på best mulig måte». For pasienter i en vanskelig livssituasjon, slik psykisk syke personer i en sykehusavdeling gjerne er, kan det kreves ekstra innsats for at de skal kunne vareta sitt eget tarv. Som nevnt ligger også råd og hjelp uttrykkelig innenfor mandatet til kontrollkommisjonene etter forskriften §4-2 tredje ledd. Dette må forstås som rådgivning og hjelp også utenfor kjernen av kontrollkommisjonenes oppgaver.
Et eksempel på et slikt skjerpet ansvar kan være behovet for særlig tydelig muntlig og skriftlig kommunikasjon. Det vil for noen pasienter kunne være vanskelig å oppfatte og i ettertid erindre muntlig informasjon, og supplerende skriftlig informasjon kan derfor være nødvendig. I denne saken synes A ikke å ha oppfattet at kontrollkommisjonen anså saken for å være utenfor dens ansvarsområde. Brev og brevkopier fra kontrollkommisjonens formann er ikke formulert slik at dette kommer klart frem. Formannen viser til at klagen er oversendt sykehuset for «vidare behandling og tiltak» (brev 16. mars 2004) og «videre behandling, fordi det var tale om en klage på hans ansatte» (brev 8. november 2004). I brev 4. april 2005 vises det til at klagen «er en administrativ sak», uten at det redegjøres for hva dette innebærer. Slike formuleringer gir etter mitt syn ikke tilstrekkelig avklaring på ansvarsforholdene i en sak som denne.
Jeg har notert meg at kontrollkommisjonens formann og avdelingssjefen ved psykiatrisk avdeling har stilt seg til disposisjon i brev til klageren. En slik imøtekommenhet kan imidlertid ikke erstatte tilstrekkelig skriftlig saksbehandling, som for en del pasienter vil være lettere å forholde seg til.
3. Avslutning
I løpet av min behandling av klagen har A fått innsyn i alle vedleggene til overlegens uttalelse. Hun er nå også gjort kjent med sykehusets syn på klagen. Hvis A ønsker å gå videre med saken, forutsetter jeg at en eventuell henvendelse fra henne behandles raskt hvis hun ønsker en nærmere dialog med sykehuset. Hvis hun ønsker å bringe saken inn for Helsetilsynet i fylket, kan det synes riktig at også tilsynet i så fall gir saken prioritet.»