51. Dekning av utgifter til behandling ved private rusinstitusjoner i utlandet

Etter flere år med rusmisbruk fikk A våren 2003 kontakt med den fylkeskommunale spesialisttjenesten for rusbehandling. A og terapeuten konkluderte med at han trengte behandlingsplass ved en langtidsinstitusjon. Kontakten opphørte imidlertid i juli 2003 da A unnlot å møte til polikliniske samtaler. Det var på dette tidspunktet ikke iverksatt noe arbeid for å skaffe til veie en behandlingsplass.

I samme periode hadde A, etter initiativ fra foreldrene, også kontakt med sosialtjenesten i X kommune. Han mottok økonomisk sosialhjelp og hadde samtaler med tilsatte ved sosialkontoret, som var kjent med kontakten med den fylkeskommunale klinikken. I oktober 2003 opplevde foreldrene sønnens situasjon som kritisk og drøftet mulighetene for institusjonsplass med sosialkontoret. Vedkommende saksbehandler formidlet deretter kontakt med den private institusjonen Y i Danmark. Det var en forutsetning for oppholdet at foreldrene garanterte for utgiftene, noe de gjorde. A ble kort tid etter innskrevet ved institusjonen. Søknad om fylkeskommunal støtte/refusjon ble diskutert med sosialtjenesten, som i brev 1. desember 2003 skrev til foreldrene:

«Når det gjelder søknad til fylkeskommunen, vil jeg råde dere til å vente til 01.01.04, da det er et nytt system som trår i kraft ved årsskiftet. [Det] er fremdeles uklart hvordan dette vil bli fremover, og ber dere derfor vente til ny saksbehandler kommer på plass. Jeg slutter mitt vikariat her den 31.12.03 …»

Ansvaret for driften av fylkeskommunale institusjoner for rusbehandling ble 1. januar 2004 overført til staten ved de regionale helseforetakene (rusreformen). I februar søkte foreldrene fylkeslegen om dekning av utgiftene til behandlingen. Fylkesmannen (ved fylkeslegen) oppfattet henvendelsen som en søknad om økonomisk sosialhjelp og opplyste at sosialkontoret var riktig adressat.

På vegne av A og hans foreldre søkte deretter sosialtjenesten i kommunen det lokale helseforetaket (den tidligere fylkeskommunale klinikken) om refusjon. Helseforetaket avslo søknaden og uttalte at spesialisthelsetjenesten i ettertid ikke kunne «godkjenne et privat iverksatt behandlingsopplegg som ikke var fremlagt for og godkjent av bevilgende myndigheter i Fylkeskommunen etter gjeldende lovverk før 01.01.04». A hadde etter helseforetakets syn uansett ikke rett til å velge en behandlingsinstitusjon i utlandet etter pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr. 63 §2-4.

Etter klage besluttet Helsetilsynet i fylket (ved fylkeslegen) 25. april 2005 å opprettholde avslaget. I separat brev til kommunen samme dag kritiserte fylkesmannen (ved fylkeslegen) sosialtjenesten for sin behandling og oppfølging av As sak, blant annet for ikke å ha fremmet søknad til fylkeskommunen om godkjenning av institusjonsplass høsten 2003. Foreldrene krevde deretter at kommunen skulle dekke utgiftene til behandlingen helt eller delvis. Kommunen vurderte saken som et krav om erstatning og avviste kravet.

Saken ble deretter brakt inn for ombudsmannen. Klagen hit gjaldt for det første sosialkontorets saksbehandling. Foreldrenes advokat hevdet blant annet at sosialkontoret hadde brutt sin forpliktelse til å etablere et behandlingsopplegg og til å vurdere midlertidige tiltak etter sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr. 81 §6-1 høsten 2003. Han anførte også brudd på veiledningsplikten knyttet til innsending av en søknad om fylkeskommunal godkjenning av institusjonsoppholdet. God forvaltningsskikk tilsa etter klagernes oppfatning at sosialtjenesten i alle fall ytet delvis refusjon.

For det andre gjaldt klagen Helsetilsynets saksbehandling og avgjørelse 25. april 2005. Vilkårene for refusjon ble anført å foreligge. Etter klagernes mening var sønnen usaklig forskjellsbehandlet i forhold til en annen pasient fra distriktet med tilsvarende behandlingsbehov. Denne pasienten gjennomførte behandling ved samme institusjon i samme tidsrom og fikk dekket omkostningene ved oppholdet av helseforetaket.

I brev herfra ble fylkesmannen bedt om å redegjøre for sitt syn på kommunens mulige ansvar for behandlingsutgiftene etter sosialtjenesteloven. I samme brev ble Helsetilsynet bedt om å gi sitt syn på om helseforetaket etter gjeldende regelverk var utelukket fra å godkjenne dekning av utgiftene i ettertid, slik det var anført i vedtaket. Klagernes anførsel om forskjellsbehandling og betydningen av de feil og mangler ved oppfølgingen av A som fylkesmannen (fylkeslegen) hadde avdekket, ble også tatt opp.

I sitt svar uttalte fylkeslegen bl.a. følgende om spørsmål knyttet til kommunens ansvar:

«I foreliggende sak har foreldrene henvendt seg flere ganger til sosialkontoret. Sosialkontoret vurderer at det er et behandlingsbehov, men unnlater å behandle søknaden som en sak som eventuelt kan undergis klagesaksbehandling for fylkesmannen og iverksetting av tiltak etter §6-1. Det fremmes ikke søknad om behandlingsplass. Familien blir rådet til å vente med å fremme søknad om refusjon for å vente til rusreformen er gjennomført. Det kan således argumenteres med at … en her har medvirket ved inntaket av klienten.

Disse hensyn taler for at det her kan foreligge ansvarsbetingende medvirkning.

Dette leder hen til Sivilombudsmannens andre anførsel.

Selv om kommunen visste at det var mangel på fylkeskommunale institusjons-plasser, kan dette ikke frita kommunen fra å fremme søknad (Før 01.01.04; søknad, etter 01.01.04; Henvisning).

For det første påhvilte det også fylkeskommunen å foreta en selvstendig vurdering og eventuelt prioritere søknaden fra A fremfor andre. Et avslag kunne eventuelt ledet til at X kommune ville vært forpliktet til å etablere midlertidige tiltak. Tiltak som også kunne omfatte institusjonsplass. Det at det avdekkes kapasitetsmangler ved fylkeskommunale tiltak fritar ikke kommunen fra å iverksette midlertidige tiltak i påvente av fylkeskommunale tiltak.

Dette vil for øvrig også være situasjonen etter rusreformen (fra 1.1.2004). I påvente av institusjonsplass i spesialisthelsetjenesteinstitusjon vil kommunen etter en konkret vurdering kunne ha plikt til å etablere tiltak i annen type institusjon. Kommunens ansvar etter rusreformen er uforandret.

Selv om det sannsynlige utfallet av en søknad om institusjonsplass ville blitt avslag, kan fylkesmannen etter dette ikke se at en kan legge en slik begrensning som X kommune her legger til grunn.

Fylkesmannen kan imidlertid ikke se i hvilken grad kommunen som følge av manglende oppfølging i ettertid vil være ansvarlig for å dekke utgiftene. Det er ikke gitt regler om dette i sosialtjenesteloven.»

Om avslaget fra helseforetaket het det:

«Det er etter hva Fylkesmannen kan se intet til hinder [for]at foretak kan godkjenne dekning av utgifter i ettertid så lenge tiltaket kan anses faglig forsvarlig. I den forbindelse kan en vise til endringer i pasientrettighetsloven som trådte i kraft 1. september 2004. Nytt prl §2-1 fjerde ledd anfører at dersom det regionale helseforetak ikke sørger for nødvendig helsehjelp så kan pasienten ha rett til å motta nødvendig helsehjelp «om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket».

Det er også i denne sammenheng grunn til å minne om at praksis både før og etter rusreformen har vært at det «kjøpes plasser» utenfor helseregionen og i utlandet. Dette er også anført i denne sak.»

Fylkeslegen uttalte følgende om forskjellsbehandling:

«Etter Fylkesmannens syn er behandlingsforløpet og kontakten med avdeling for rus og avhengighetsbehandling forskjellig [for]de to pasientene. …

… Det faktiske behandlingsbehovet er således likt. De to pasientenes behov for institusjonsplass er etter dette sammenlignbare.

Det som skiller sakene er at i den andre saken var søkt inn til institusjonsbehandling i den fylkeskommunale institusjonsomsorgen og gitt garanti for behandlingsplass etter lov om sosiale tjenester før 01.01.04. Pasienten ble vurdert å være i et godkjent behandlingsopplegg som ble søkt videreført ….»

Klagernes advokat fikk anledning til å kommentere brevet. Han understreket at forskjellsbehandlingen ble opplevd som urimelig og urettferdig og at forskjellen mellom de to refusjonssakene hadde sin årsak i svikt hos offentlige organer.

Saken ble tatt opp med Helsetilsynet i fylket på nytt. Det ble herfra påpekt at vurderingstemaet i saken ikke var As eventuelle valgrett med hensyn til behandling, men helseforetakets egen vurdering av hvilket behandlingssted og hvilken behandlingsform som ville vært aktuelt, forutsatt at A hadde rett til nødvendig helsehjelp i den aktuelle perioden, jf. pasientrettighetsloven §2-1. Spørsmålet om rett til nødvendig helsehjelp var ikke vurdert, og det ble herfra bedt om en slik vurdering.

Helsetilsynet innhentet uttalelse fra helseforetaket og uttalte i brev hit:

«Det fremgår av uttalelsen fra [helseforetaket] at dersom As «hjelpebehov skulle vært vurdert etter gjeldende helselover fra 01.01.04», anser en at

1) han ville blitt vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp, og

2) med tilrådning om behandling i langtidsinstitusjon.

Dette var … også situasjonen forut for rusreformen (01.01.04), men da etter bestemmelsene i sosialtjenestelovens kap. 6.

Når det gjelder vurderingen av behandlingssted konkluderer [helseforetaket] med at det ikke ville vurdert det som hensiktsmessig å kjøpe plass i utlandet.

… I ettertid kan en argumentere for at fylkeskommunen burde fulgt opp A da kontakten med han opphørte 08.07.03. I alle fall burde det vært en bedre dialog/kontakt mellom de pårørende, sønnen, fylkeskommunen/[helseforetaket] og kommunen.»

Saken ble også forelagt kommunen, som i sitt svar blant annet uttalte:

«Fylkesmannens brev … tar særlig for seg to forhold som må kommenteres. Det ene er antydningen om at kommunens medvirkning til innleggelse på Y i Danmark kan lede til et økonomisk ansvar. Det andre er kommunens manglende fremming av søknad om institusjonsplass.

Til et eventuelt medvirkningsansvar vil vi kort bemerke at kommunen kun påtok seg å informere om de muligheter som kunne foreligge i forhold til rask behandling og hvor, i dette tilfellet, foreldrene kunne påvirke hvor raskt en institusjonsplass kunne skaffes. De ble informert om tilbudet i Danmark og uttrykkelig informert om den økonomiske garantien de i så fall måtte stille. De ble også informert om adgangen til å søke dette refundert, men det var klart at dette uansett ikke lå til kommunen. De kan således ikke ha hatt noen berettiget forventning om at kommunen kunne ordne refusjon for dem. Utvilsomt har kommunen medvirket til at A ble innlagt på Y, men verken erstatningsrettslig eller forvaltningsrettslig kan det utledes noe økonomisk ansvar for oppholdet som sådan eller for en skuffet forventning om etterfølgende refusjon. …

Når det gjelder manglende fremming av søknad om institusjonsplass og for så vidt også søknad om refusjon for behandlingsutgifter mener vi kommunen kan kritiseres, men vi stiller oss tvilende til om dette har hatt noen innvirkning på resultatet. Som det fremkommer i saken hadde sosialkontoret mye kontakt både med A selv og hans foreldre og det ble etter hvert prekært for foreldrene å foreta seg noe i form av et behandlingsopplegg. Bakgrunnen for at det på dette tidspunkt (høsten 2003) ikke ble fremmet noen søknad om institusjonsplass var den lange saksbehandlingstiden som da måtte påregnes. Det må også innskytes at A selv hadde brutt den polikliniske kontakten som også hadde til hensikt å avklare behandlingsbehovet. Som fylkesmannen helt korrekt anfører fritar ikke dette for vårt ansvar om å fremme en søknad etter sosialtjenesteloven, men her tenkte man nok mer pragmatisk og mindre formalisert. Fylkesmannen synes for øvrig å være enig med oss om [at] dette neppe hadde noen innvirkning på resultatet.»

Ved avslutningen av saken uttalte jeg:

«1. X kommunes behandling og vurdering

Sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr. 81 §6-1 (Hjelpetiltak), før lovendring med ikrafttredelse 1. januar 2004, lød slik:

«Gjennom råd, veiledning og hjelpetiltak, jf. §§4-1 og 4-2, skal sosialtjenesten hjelpe den enkelte til å komme bort fra misbruk av alkohol og andre rusmidler. På tilsvarende måte skal det gis råd, veiledning og hjelp til vedkommendes familie.

Når det er behov for det og klienten ønsker det, skal sosialtjenesten sørge for et behandlingsopplegg. Dette opplegget kan blant annet omfatte oppnevning av støttekontakt, etablering av støtteopplegg på arbeidsplassen og kontakt med primærhelsetjeneste eller spesialhelsetjenester.

Dersom slik hjelp utenfor institusjon ikke er tilstrekkelig, skal sosialtjenesten sørge for plass i en egnet behandlings- eller omsorgsinstitusjon. Kan behovet for slik institusjonsplass ikke dekkes, skal sosialtjenesten om nødvendig sørge for midlertidige tiltak.

Sosialtjenesten skal følge opp klienten i behandlingsopplegget gjennom samtaler og om nødvendig hjemmebesøk, og ved å legge til rette nødvendige tiltak ved avslutningen av et eventuelt institusjonsopphold.

Sosialtjenesten skal utarbeide tiltaksplan for rusmiddelmisbruker som er i institusjon etter vedtak med hjemmel i §§6-2 eller 6-2a. Kongen kan gi forskrifter om innholdet i tiltaksplanen.»

Ifølge sosialtjenesteloven §7-1, slik bestemmelsen lød før lovendring med ikrafttredelse 1. januar 2004, hadde fylkeskommunen «ansvaret for etablering og drift av institusjoner med tilknyttede spesialisttjenester for omsorg og behandling av rusmiddelmisbrukere».

I Sosialdepartementets rundskriv I-1/93 er det uttalt følgende under punkt 6.1.2.4:

«Det er fylkeskommunen som har ansvaret for etablering og drift av institusjoner, jf §7-1 og kommentarene til denne bestemmelsen. Når kommunen skal søke om institusjonsplass for en misbruker, må kommunen henvende seg til fylkeskommunen, evt. den instans som har ansvaret for inntak i vedkommende institusjon, se merknadene til §7-6.»

Jeg har merket meg at så vel kommunen som fylkesmannen har gitt uttrykk for at kommunen etter sosialtjenesteloven hadde plikt til å fremme søknad om institusjonsplass for A, og at kommunen ikke har overholdt denne plikten. Dette er jeg enig i. Kommunens plikt følger av sosialtjenesteloven §6-1 tredje ledd, jf. foran. Slik saken ligger an, gir den ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om midlertidige tiltak.

Som fylkesmannen fremholder, er det ikke hjemmel i sosialtjenesteloven for å pålegge kommunen å dekke utgiftene forbundet med oppholdet på rusinstitusjonen i Danmark og i Sverige.

Spørsmålet er da om kommunen kan pålegges å dekke utgiftene med hjemmel i alminnelige erstatningsrettslige regler. Slik saksforholdet ligger an, er det vanskelig for meg å fastslå at kommunen har et slikt erstatningsansvar. Det er usikkert hvorvidt fylkeskommunen ville ha innvilget en søknad om behandlingsplass, selv om kommunen hadde fremmet slik søknad i god tid før 1. januar 2004. Det fremstår derfor som usikkert om det foreligger et tap som er forårsaket av kommunens saksbehandlingsfeil. Jeg er således enig med kommunen når den i brev 5. september 2005 til klagernes advokat fremholder at «(en) lang rekke av hypoteser måtte i så fall slå til for at en slik slutning kan trekkes». Jeg kan heller ikke se at formidlingen av institusjonsplass i Danmark kan utløse erstatningsansvar for kommunen. I den forbindelse legger jeg vekt på det akutte behovet for institusjonsplass som forelå og mangelen på slike plasser i Norge, samt kommunens ansvar etter sosialtjenesteloven §6-1. Det er ikke holdepunkter for at kommunen i denne forbindelse forespeilet klagerne at den ville dekke behandlingsutgiftene.

2. Helsemyndighetenes behandling og vurdering

2.1. Fylkeskommunen

Det avgjørende for utfallet av refusjonssaken var at A verken var søkt inn til institusjonsbehandling eller at det var gitt fylkeskommunal garanti for behandlingsplass etter sosialtjenesteloven. Etter det som er opplyst var det en forutsetning fra sentrale myndigheter ved overgang til nytt lovverk at personer som var i «godkjent behandlingsopplegg i institusjon» ved årsskiftet skulle kunne fullføre behandlingsløpet, jf. helseforetakets avslag. Et krav på refusjon med grunnlag i tidligere praksis og/eller forutsetninger knyttet til rusreformen, forutsetter derfor fylkeskommunal godkjenning (garanti) gitt før 1. januar 2004, da fylkeskommunens ansvar opphørte. Slik godkjenning foreligger ikke.

Refusjonssaken kan også vurderes som et erstatningskrav basert på fylkeskommunens forhold. Det fremgår av helseforetakets avslag … at A hadde samtaler med terapeuten ved klinikken i perioden 18. mars – 1. juli 2003. Det fremgår videre at det i den siste samtalen ble konkludert med «å starte arbeidet med å søke behandlingsplass i egnet institusjon». Jeg forstår det slik at en sentral del av dette arbeidet ville ha vært å søke fylkeskommunal garanti for institusjonsopphold. Dette arbeidet ble ikke iverksatt fordi A ikke møtte til videre poliklinisk kontakt. Det var ingen kontakt mellom klinikken/helseforetaket og pasienten før søknad om refusjon ble mottatt 19. april 2004. Fylkeslegen har i brev hit 18. september 2006 uttalt at en i ettertid kan «argumentere for at fylkeskommunen burde fulgt opp A da kontakten med han opphørte 8. juli 2003», og at i alle fall «burde det vært en bedre dialog/kontakt mellom de pårørende, sønnen, fylkeskommunen/[helseforetaket] og kommunen».

Uansett eventuelle kritikkverdige forhold fra klinikkens side, er det vanskelig å se at det ut fra dette kan utledes noe rettslig ansvar for de påløpte behandlingsutgiftene.

2.2. Forskjellsbehandling

Refusjonskrav basert på anførsler om forskjellsbehandling er også avvist ut fra manglende godkjenning (garanti). Fylkeslegen har i korrespondansen med mitt kontor uttalt at de to pasientene var sammenlignbare med hensyn til behandlingsbehov. Forskjellen består i behandlingsforløpet og kontakten med klinikken. Det er opplyst at rusmisbrukeren i den andre saken var søkt inn til institusjonsbehandling og gitt garanti etter sosialtjenesteloven før rusreformen trådte i kraft. Nærmere opplysninger om denne saken er gitt av [helseforetaket] blant annet i brev til Helsetilsynet 21. februar 2005. Jeg har ikke grunnlag for å rette avgjørende innvendinger mot konklusjonen om at det ikke foreligger usaklig forskjellsbehandling, jf. Helsetilsynets klagevedtak 25. april 2005. Det er imidlertid lett å forstå at klagerne kan anse vektleggingen av fylkeskommunal garanti som urimelig, all den stund behandlingsbehovet var likt og behandlingen fant sted på samme sted og til samme tid.

2.3 Pasientrettighetsloven m.v.

I brev 2. april 2004 henviste sosialtjenesten i X kommune A til helseforetaket «for vurdering av behandling for rusmiddelproblemer». Det var presisert at henvisningen «dreier seg om å få dekket oppholdet på Y fra 01.01.04 og frem til behandlingen er fullført». Det ble også søkt om poliklinisk behandling for høsten 2004. I sitt avslag 27. september 2004 gjorde [helseforetaket] rede for fylkeskommunens anstrengte økonomi høsten 2003 og at A uansett hadde måttet påregne ventetid for en behandlingsplass på 1/2 til 1 år. Helseforetaket uttrykte forståelse for ønsket om private løsninger, men opplyste at «spesialisthelsetjenesten kan ikke i ettertid godkjenne et privat iverksatt behandlingsopplegg som ikke var fremlagt for og godkjent av bevilgende myndigheter i Fylkeskommunen» etter dagjeldende lovverk. Helsetilsynet siterte denne delen av begrunnelsen i sitt klagevedtak og uttalte at den er «i henhold til gjeldende rett».

Etter foreleggelse herfra har Helsetilsynet uttalt at det er «intet til hinder [for]at foretaket kan godkjenne dekning av utgifter i ettertid så lenge tiltaket kan anses faglig forsvarlig». Helsetilsynet synes med dette å ha endret rettsoppfatning. Jeg kan ikke se at det er rettslige skranker for helseforetakene til å godkjenne en behandlingsplass i ettertid, med den konsekvens at refusjon ytes helt eller delvis. Et annet spørsmål er om foreldre eller andre kan kreve slik godkjenning/refusjon i en sak som denne. Klagen hit er svært knapp med hensyn til det rettslige grunnlaget for et refusjonskrav.

Det krav som A kunne ha overfor helseforetaket etter 1. januar 2004, var et krav på eller en rett til «nødvendig helsehjelp», jf. pasientrettighetsloven §2-1. I dette ligger en rett til ulike typer av tjenester fra spesialisthelsetjenesten, men ikke økonomisk hjelp. Et refusjonskrav kan ikke forankres direkte i denne bestemmelsen. Et krav i klagernes situasjon kan, slik jeg ser det, eventuelt bygge på rent erstatningsrettslige synspunkter eller på rene rimelighetsbetraktninger (billighet). Jeg leser klagen og de underliggende dokumentene slik at det er dette som anføres. I en slik sammenheng vil vurderinger i ettertid knyttet til retten til nødvendig helsehjelp kunne være relevant.

Verken helseforetaket eller Helsetilsynet vurderte om A hadde rett til nødvendig helsehjelp. Det ble imidlertid vist til at han ikke har rett til å velge sykehus eller behandlingssted, jf. lovens §2-4. Perspektivet var altså As manglende valgrett, og ikke helseforetakets egen vurdering av behandlingsbehov og behandlingsmuligheter. Etter foreleggelse herfra har A i ettertid blitt vurdert til å ha hatt rett til nødvendig helsehjelp i den aktuelle perioden, med tilråding om behandling i langtidsinstitusjon. Helseforetaket ville imidlertid ikke vurdert det som hensiktsmessig å kjøpe plass i utlandet.

Etter denne avklaringen har jeg ikke rettslig grunnlag for å kritisere helseforetakets eller Helsetilsynets vurdering av saken. Etter mitt syn ville det vært en fordel om helseforetaket i sitt avslag hadde klargjort at foretaket uansett ikke ville kjøpt en plass i utlandet. Jeg har fått opplyst at enkelte andre helseforetak har kjøpt behandlingsplasser ved nettopp Y. I den saken som klagerne bruker som sammenligningsgrunnlag, ga foretaket nettopp refusjon for behandling utenlands (ved Y). Jeg antar at en noe mer utfyllende begrunnelse for avslaget kunne gjort klagerne bedre i stand til å forstå konklusjonen, som for dem oppleves som urimelig og uforståelig.

3. Avslutning

rettslig grunnlag kan jeg ikke se at det kan rettes innvendinger mot at refusjons- og erstatningskravene mot henholdsvis kommunen og helseforetaket har blitt avslått. Sosialtjenesten i X kommune overholdt imidlertid ikke sin plikt til å fremme søknad om institusjonsplass. Jeg har også hatt enkelte kritiske merknader til helseforetakets og Helsetilsynets vurdering av saken.

Sett fra klagernes side var det livsnødvendig å få sønnen under behandling høsten 2003. Både sosialkontoret, fylkeskommunen/klinikken (før 1. januar 2004) og helseforetaket (etter denne datoen) var enige om at A trengte behandling i en langtidsinstitusjon. Han er også i ettertid vurdert til å ha hatt rett til nødvendig helsehjelp etter pasientrettighetsloven. I klagen til Helsetilsynet heter det at «behandlingen ved Y [har]hjulpet ham tilbake til livet, men for vår kostnad. Vi har betalt en regning det offentlige skulle betale». Det er opplyst at kostnadene utgjør rundt 200000 kroner.

Jeg har forståelse for at det oppleves som urimelig at den økonomiske byrden ved nødvendig behandling i sin helhet legges på foreldrene i en slik vanskelig situasjon. Det kan anføres at helseforetaket og eventuelt kommunen har spart utgifter som ellers ville påløpt om saken var blitt korrekt behandlet og foreldrene ikke hadde stilt garanti. Jeg har forstått det slik at helseforetaket da måtte ha kjøpt en behandlingsplass til A. Problemstillingen i saken synes altså ikke å være utnytting av egen behandlingskapasitet, men en ren pengeoverføring til nødvendig behandling. Klagerne opplever det særlig urimelig ikke å få noen dekning overhodet, når en annen rusmisbruker fra distriktet med tilsvarende behandlingsbehov fikk dekning for sin behandling ved samme institusjon til samme tid. Dette har jeg forståelse for.

Det kan argumenteres med at helseforetaket i det minste vurderer en delvis dekning ut fra disse synspunktene. Slik saken ligger an, vil jeg oppfordre til en slik vurdering.»

Helseforetaket vurderte deretter saken på nytt og tilbød foreldrene å dekke kr. 85000 av kostnadene. I begrunnelsen het det:

«Vi vil understreke at vi ikke gjør det ut fra en rettslig plikt, men ut fra at vi som hjelpeinstans ser at familien har kommet meget uheldig ut i sitt møte med hjelpeapparatet. Det er da i tråd med sykehusets etiske og verdimessige føringer at vi prøver å bøte på dette. Det forutsettes at beløpet aksepteres som et fullstendig oppgjør, og at det etter dette ikke er grunnlag for flere krav mot SSHF i denne sak.»