På bakgrunn av flere klager på saksbehandlingen av midlertidige vedtak om omsorgsovertakelse m.m. i Fylkesnemnda for sosiale saker i Oppland og Hedmark ble det rettet en generell henvendelse til Barne- og likestillingsdepartementet.
Det ble vist til at fylkesnemnda etter barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 §7-2 bokstav g skal behandle klager over midlertidige vedtak om blant annet omsorgsovertakelse, tvangsplassering og tilbakehold i institusjon. Videre ble det vist til at fylkesnemnda, i sakene klaget inn for ombudsmannen, i foreløpig svar til klagerne hadde vist til kapasitetsproblemer, som medførte at klagene over de midlertidige vedtakene ikke kunne behandles separat, men måtte utstå til hovedsaken kom opp. Det var forsøkt å få klagene behandlet av en annen nemnd via det såkalte flaggesystemet, men uten å lykkes.
I henvendelsen viste ombudsmannen til at det i årsmeldingen for 1997 på side 179 (Somb-1997-44) var omtalt en sak som gjaldt slik berammingspraksis, og at det daværende Barne- og familiedepartementet uttalte at den private part i utgangspunktet har krav på at klager over midlertidige vedtak behandles særskilt innen den frist loven setter.
Det ble også vist til innstilling 31. mai 2005 fra Fylkesnemndsutvalget til Barne- og familiedepartementet om «Ressursbruk og rettssikkerhet i fylkesnemndene for sosiale saker», jf. NOU 2005:9, der etterprøving av akuttvedtak er omhandlet i kapittel 18. På side 92 fremgår at fylkesnemndene ikke har statistikk på hvor mange klagesaker som forenes med hovedsaken, men at det skjer unntaksvis. Fylkesnemndsutvalget fant det betenkelig og problematisk at behandlingstiden for etterprøving av akuttvedtak trekker ut, fordi det også kan føre til at de reelt sett unndras etterprøving, jf. side 93 annet avsnitt. Det ble også vist til omtale av saksbehandlingstiden i saker etter barnevernloven i Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) og i Innst. O. nr. 2 (2006-2007).
Det ble bedt om departementets kommentarer til problemstillingen og om departementet mente at den ordningen loven og berammingspraksis legger opp til, ivaretar de viktige rettssikkerhetsmessige hensyn som gjør seg gjeldende i disse sakene. Videre ble det bedt opplyst om departementet hadde iverksatt, eller planla å iverksette, tiltak for å bedre kapasiteten ved Fylkesnemnda for sosiale saker i Hedmark og Oppland.
Departementet svarte slik:
«Departementet vil i denne forbindelse ta utgangspunkt i det arbeidet som nylig er gjort når det gjelder oppfølgingen av NOU 2005:9 Ressursbruk og rettssikkerhet i fylkesnemndene for sosiale saker. Utvalgets forslag er vurdert i Ot.prp. nr. 76 – (2005-2006) om endringer i barnevernloven og sosialtjenesteloven (saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker mv.). Som kjent ble proposisjonen behandlet i Odelstinget 19. oktober 2006, jf. Inst. O. nr. 2 (2006-2007) og Besl. O. nr. 2 (2006-2007). Stortingets vedtak innebærer nye saksbehandlingsregler for fylkesnemndene for sosiale saker som skal tre i kraft 1. januar 2008, samtidig som den nye tvisteloven trer i kraft.
Formålet med de nye reglene er først og fremst å legge til rette for en enhetlig og hensiktsmessig saksbehandling i fylkesnemndene i tråd med de grunnregler for god saksbehandling som gjelder for domstolene. Det er derfor også et mål med reglene at den moderniseringsprosess som pågår for domstolene får virkning for fylkesnemndenes saksbehandling, herunder at de bidrar til effektivitetsfremmende forenklinger.
Når det gjelder behandlingen av akuttsakene spesielt, har det fra ulike hold vært satt søkelys på hvorvidt de regler som gjelder sikrer en forsvarlig behandling som står i forhold til vedtakets inngripende karakter. På denne bakgrunn er det nå innført nye saksbehandlingsregler i fylkesnemndene også for disse sakene, jf. §§7-22 og 7- 23. Mye av kritikken mot dagens ordning med full fylkesnemndsbehandling av en klagesak, har vært rettet mot den lange saksbehandlingstiden og at klagesaken kommer opp først kort tid før hovedsaken. Det er derfor etablert en ordning med en noe enklere behandling enn det som følger av dagens klageordning, slik at hensynet til å oppnå en rask avklaring har fått avgjørende betydning.
For øvrig er fylkesnemndenes saksbehandlingstid i barnevernssaker gjenstand for løpende vurdering og oppfølging fra departementets side. Departementet har sørget for en grunnbemanning i den enkelte nemnd, men det er en utfordring å være riktig bemannet til enhver tid da saksmengden varierer i løpet av året. Fra 2005 til 2006 hadde fylkesnemndene en markant saksøkning på 10 % som videre resulterte i lengre saksbehandlingstid i enkelte nemnder. Departementet tok situasjonen alvorlig, og iverksatte tiltak gjennom en midlertidig styrking av nemndenes ressurser i 2006, med en påfølgende permanent ressursstyrking fra 2007. Da det tar tid å rekruttere kvalifisert personell, vil ikke en ressursøkning umiddelbart resultere i kortere saksbehandlingstid. I tillegg gjør nemndenes lokalisering og størrelse at enkelte nemnder er mer sårbare enn andre dersom uforutsette situasjoner skulle oppstå.
Slike faktorer har også vært utslagsgivende når Fylkesnemnda i Oppland og Hedmark den siste tiden har hatt kapasitetsproblemer. I tillegg hadde nemnda i perioden fra 31. des. 2005 til 31. des. 2006 en økning i saksmengden på 11 %, og en økning på hele 57% per 24. april 2007 sammenlignet med samme periode året før. Samtidig er Oppland og Hedmark en av de minste nemndene i landet med totalt 3,5 årsverk. Da departementet ble informert om den kraftige saksøkningen, ble det i samråd med regionleder vurdert tiltak for å forhindre uholdbar lang saksbehandlingstid i nemnda. Dette resulterte i at en ekstraordinær nemndsleder ble satt inn.
Det vises videre til at de nye saksbehandlingsreglene som omhandler nemndenes sammensetning, hvor hovedregelen innebærer at det skal være tre nemndsmedlemmer (mot fem tidligere), trådte i kraft allerede 1. jan. 2007. Denne effektiviseringen av saksbehandlingen forventes å ha en effekt nå i 2007.
Departementet mener etter dette at styrkingen i Fylkesnemnda i Oppland og Hedmark sammen med de nye saksbehandlingsreglene, vil være tilstrekkelig for å redusere saksbehandlingstiden i nemnda til et akseptabelt nivå og sikre at behandlingen av akuttsakene vil skje i samsvar med lovens forutsetninger».
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Allerede i årsmeldingen for 1997 side 179 påpekte jeg at berammingspraksisen i akuttsakene ikke var i samsvar med barnevernlovens regler. Med de tiltakene departementet nå har redegjort for, antar jeg at behandlingen av disse sakene vil ivareta de viktige rettssikkerhetsmessige hensynene som gjør seg gjeldende. Det er av stor betydning at fylkesnemndenes berammingspraksis og saksbehandlingstid i barnevernsaker er gjenstand for løpende vurdering og oppfølging fra departementets side».