En 23 år gammel jente ringte til barnevernet fordi hennes far og stemor var blitt godkjent som fosterforeldre og skulle få et fosterbarn. Hun var bekymret for deres evne til å mestre en slik oppgave, på grunn av deres forhold til alkohol. Da hun var redd for å ødelegge sitt forhold til faren, kontaktet hun barnevernet anonymt, og oppga heller ikke navnene til faren eller stemoren. Vakthavende i barnevernet opplyste i telefonsamtalen at hun anså opplysningene å være alvorlige, men at barnevernet ikke kunne gå videre med saken uten at hun oppga navnet sitt. Vakthavende oppga sitt direktenummer, men barnevernet ble aldri kontaktet på nytt.
Opplysningene som var gitt, var likevel nok til at barnevernet forsto hvem som hadde ringt og hvilket fosterhjem det gjaldt. Barnevernets saksbehandler i fosterhjemssaken (en annen enn vakthavende som mottok telefonhenvendelsen) henvendte seg senere på telefon til fosterhjemstjenesten (Bufetat) og informerte om de mottatte opplysningene, hvem som hadde ringt og hvilket fosterhjem det gjaldt. Saksbehandleren i fosterhjemstjenesten informerte så fosterhjemmet om forholdet og hvem som sto bak.
Innringeren ble ikke varslet om at barnevernet hadde gått videre med saken, og fikk kjennskap om det fra sin far og stemor.
Barnevernets saksbehandling ble klaget inn for fylkesmannen. Det ble særlig vist til at det hadde medført store ubehageligheter for datteren at hennes identitet hadde blitt gitt til kjenne for faren og stemoren. Fylkesmannen tok som tilsynsmyndighet opp saken med barneverntjenesten, jf. barnevernloven 17. juli 1992 nr. 100 §2-3 tredje ledd. Barneverntjenesten redegjorde i svar til fylkesmannen for saksbehandlingen, og opplyste at intensjonen fra deres side hadde vært at opplysningene fra innringeren skulle behandles konfidensielt, og at hennes navn ikke skulle gjøres kjent for faren og stemoren. Det ble redegjort for at barneverntjenesten hadde formidlet til fosterhjemstjenesten at innringeren ønsket å være anonym. Fosterhjemstjenesten ga uttrykk for at den fant det nødvendig å informere faren og stemoren, da barneverntjenesten på bakgrunn av opplysningene som var gitt, ikke lenger ønsket å benytte dem som fosterforeldre. I en uttalelse fra fosterhjemstjenesten, innhentet av barnevernet til bruk i saken for fylkesmannen, ble det opplyst at saksbehandleren i fosterhjemstjenesten hadde oppfattet barnevernet slik at innringeren i utgangspunktet hadde ønsket å være anonym, men at hun senere hadde gått fra dette ønsket.
Ved sin avslutning av saken la fylkesmannen til grunn at hovedspørsmålet gjaldt beskyttelse av en kilde som ønsker å være anonym, og redegjorde for reglene om dette. Fylkesmannen viste til at hovedregelen er at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger om en kilde gjøres kjent for sakens parter, men at forvaltningsloven 10. februar 1967 §19 annet ledd, bokstav b, om opplysninger som av særlig grunn ikke bør meddeles en part, må vurderes. Fylkesmannen konstaterte at det forelå motstridende opplysninger om hvordan saken hadde vært håndtert og uttalte seg derfor ikke mer om den konkrete saken. Det ble henstilt til de offentlige myndigheter om i fremtiden å være seg bevisste hvordan man håndterer spørsmålet om anonymitet og gi kilden opplysninger om hvordan regelverket er på området.
Juss-Buss brakte saken inn for ombudsmannen, og klaget på barnevernets og fylkesmannens saksbehandling. Det ble anført at fylkesmannen i sin behandling ikke hadde sørget for at saken var tilstrekkelig opplyst og at hovedspørsmålet i saken var om opplysningene gitt til barnevernet skulle vært journalført, jf. forvaltningsloven §§17 og 34, noe Juss-Buss anførte at de ikke skulle vært. Juss-Buss mente også at det var i strid med god forvaltningsskikk at barnevernet hadde opplyst innringeren om at de ikke ville gå videre med saken, men så gjorde det likevel uten å gi henne beskjed.
Saken ble herfra tatt opp med fylkesmannen, og det ble bedt opplyst om det er gitt retningslinjer for behandlingen av bekymringsmeldinger som inngis anonymt til barneverntjenesten. Herunder ble det spurt om det opprettes sak i barneverntjenesten som følge av anonyme bekymringsmeldinger, og om det som opplyses, skal nedtegnes og oppbevares i barneverntjenesten. Videre ble det spurt om dette stiller seg likt for tilfeller der det allerede finnes en sak i barnevernet og der dette ikke er tilfellet. Det ble vist til at det ikke forelå opplysninger i saken om det var nedtegnet noe fra samtalen med innringeren, og om fylkesmannen mente at dette skulle vært gjort.
Det ble også stilt spørsmål om barnevernet, i tilfeller der en melder tilkjennegir at vedkommende ønsker å være anonym, likevel kan behandle saken som inngitt av en bestemt person og således synliggjøre denne i saken. Det ble vist til at dette var mulig i foreliggende sak, fordi barnevernet hadde forstått hvem det var som ringte.
Fylkesmannen ble videre bedt om å redegjøre for om barnevernet hadde rettslig adgang til å bringe videre opplysninger om melderens identitet til fosterhjemstjenesten og adgangen til å oppgi identiteten til dem bekymringsmeldingen gjaldt. Det ble spurt om fylkesmannen mente at det skulle vært nedtegnet et referat fra samtalen mellom barneverntjenesten og fosterhjemstjenesten.
Det ble også vist til at fylkesmannen ved sin behandling hadde redegjort generelt for reglene om anonymitet, men ikke kommentert disse i forhold til denne saken på grunn av uenighet om faktum. Det ble bedt om fylkesmannens kommentarer til at noen av de problemstillingene som på bakgrunn av klagen hit, nå ble tatt opp herfra, ikke var omtalt i fylkesmannens brev.
I sitt svar viste fylkesmannen til barnevernloven §4-2 om meldinger til barneverntjenesten og at anonyme meldinger er omtalt i Norsk Lovkommentar og i rutinehåndbok for barneverntjenesten i kommunene utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet. Det ble vist til at plikten til å gjennomgå og registrere en melding også gjelder når opplysninger fremsettes anonymt, men at det da bør utvises varsomhet med hensyn til hvorvidt meldingen skal følges opp med undersøkelser. Det bør blant annet vurderes om meldingen er gitt i sjikanehensikt.
Fylkesmannen redegjorde videre for at meldinger som henlegges fordi barnevernet vurderer at den ikke gir grunnlag for undersøkelser, skal arkiveres i ett år, og at grunnløse meldinger bør makuleres straks. Fylkesmannen mente at god forvaltningsskikk tilsa at opplysningene gitt i denne saken, burde vært nedtegnet, men at barneverntjenesten ikke skulle ha synliggjort navnet til melderen, fordi hun ikke hadde oppgitt sitt navn.
Om adgangen til å gi videre opplysningen om innringerens navn til fosterhjemstjenesten, viste fylkesmannen til at barneverntjenesten i visse situasjoner kan gi opplysninger til andre, men at adgangen er mer begrenset enn det som følger av forvaltningsloven §13 b nr. 5 og 6. Opplysninger er forbeholdt de situasjoner der dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver, eller for å forebygge fare for liv eller alvorlig skade for helse. Fylkesmannen mente at det i denne saken ikke var nødvendig å oppgi navn til fosterhjemstjenesten, da opplysningen ikke var nødvendig for å utføre barneverntjenestens arbeid og at opplysningen i seg selv måtte være nok til å foreta en ny vurdering av fosterhjemmet før det ble endelig godkjent.
Til spørsmålet om adgangen til å oppgi innringerens identitet til faren og stemoren, viste fylkesmannen til at det i unntakstilfeller, på grunn av opplysningens innhold, vil være adgang for barneverntjenesten til ikke å la parten få kjennskap til enkelte opplysninger, jf. forvaltningsloven §19. Fylkesmannen mente at det av hensyn til parten vil være riktig å praktisere størst mulig åpenhet, og at barneverntjenesten i denne saken hadde adgang til å oppgi melderens identitet til leder for fosterhjemstjenesten. Da det ikke var nødvendig for saken, mente fylkesmannen at identiteten likevel ikke skulle vært synliggjort i saken.
Fylkesmannen mente også at god forvaltningsskikk tilsa at opplysningene gitt i telefonsamtalen mellom barnevernet og fosterhjemstjenesten, skulle vært nedtegnet. Da dette ikke ble gjort, var det vanskelig i ettertid å si hva som ble sagt i samtalen.
Fylkesmannen kommenterte ikke det forhold at noen av de problemstillingene som ble tatt opp herfra, ikke var omtalt i fylkesmannens behandling av saken.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
1. Vurderingen av henvendelsen som en melding etter barnevernloven
Etter barnevernloven §4-2 skal barnevernet snarest, og senest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser. Når barnevernet mottar en henvendelse, vil det således først måtte avgjøres om henvendelsen er å anse som en melding, eller om den må avgrenses mot andre typer henvendelser, for eksempel forespørsler av annen karakter. I dette tilfellet ble det ikke nedtegnet noe fra samtalen mellom innringeren og barnevernet, hvilket vanskeliggjør en avklaring av spørsmålet. Fylkesmannen har lagt til grunn at henvendelsen var å anse som en melding, og jeg finner ikke grunn til å problematisere dette ytterligere. Barnevernet var i en situasjon der de på bakgrunn av opplysningene som var gitt, forsto hvem saken gjaldt, og måtte forholde seg til dette. Jeg er videre enig med fylkesmannen i at det skulle vært nedtegnet referat fra samtalen, noe også den videre håndteringen av saken fra barnevernets side tydeliggjør behovet for.
2. Synliggjøringen av innringerens identitet
Henvendelsen til barnevernet ble gjort anonymt, og det ble heller ikke oppgitt hvilket fosterhjem det gjaldt. Det oppstår derfor et spørsmål om barnevernet, fordi de likevel forsto hvem de involverte var, hadde adgang til å synliggjøre innringerens identitet i saken overhodet. Fylkesmannen mener at identiteten ikke skulle vært synliggjort. Det er jeg enig i. Barnevernet har plikt til å vurdere meldinger gitt av personer hvis identitet er ukjent. En slik situasjon stiller selvfølgelig særlige krav til barnevernets oppfølging, noe Barne- og likestillingsdepartementet har gitt retningslinjer om i Rutinehåndbok for barneverntjenesten i kommunene, Q-1101, og Saksbehandling i Barneverntjenesten, Q-1036. En synliggjøring av innringerens navn, fordi barneverntjenesten likevel forsto hvem det var, kan jeg likevel ikke se at det var grunnlag for i dette tilfellet. Barnevernet var ikke avskåret fra å følge opp saken, på en slik måte en anonym henvendelse av denne karakter selvsagt krevde.
3. Videreformidling av innringerens identitet til fosterhjemstjenesten
Til spørsmålet om barneverntjenestens adgang til å gi opplysningen om innringerens identitet videre til fosterhjemstjenesten, har fylkesmannen vist til at barneverntjenesten i visse situasjoner har adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, men at adgangen er mer begrenset enn det som følger av forvaltningsloven §13 b nr. 5 og 6. Fylkesmannen mener at det i denne saken ikke var nødvendig å oppgi innringerens navn til fosterhjemstjenesten. Det er jeg enig i. Fosterhjemstjenesten skal rekruttere og formidle fosterhjem. Det er likevel barneverntjenesten som skal godkjenne et fosterhjem, jf. forskrift 18. desember 2003 nr. 1659 §5 annet ledd, første punktum. Det kan derfor ikke ses å være nødvendig for noe formål å oppgi innringerens identitet. Det sentrale er likevel at innringerens identitet overhodet ikke skulle vært synliggjort i saken, og derfor også av den grunn ikke kunne bringes videre til fosterhjemstjenesten. For ordens skyld tilføyes at det i tillegg til spørsmålet om adgangen til å gi opplysningen om identiteten videre, også var nødvendig for barneverntjenesten å ta stilling til hvilke andre opplysninger i saken det var adgang til å gi videre til fosterhjemstjenesten. Dette går jeg ikke nærmere inn på.
Fylkesmannen mener at det skulle vært skrevet referat fra telefonsamtalen mellom barnevernet og fosterhjemstjenesten. Dette er jeg enig i.
4. Videreformidling av innringerens identitet til fosterhjemmet
Innringerens identitet ble gjort kjent for hennes far og stemor. Fylkesmannen har vist til forvaltningsloven §19 om adgangen til dette, og lagt til grunn at det kun i spesielle unntakstilfeller, på grunn av opplysningens innhold, vil være adgang for barneverntjenesten til å unnta opplysninger fra en part. Videre viste fylkesmannen til forvaltningsloven §19 annet ledd bokstav b om at en part ikke har krav på å gjøre seg kjent med opplysninger i et dokument om «andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre». Fylkesmannen mener at barneverntjenesten hadde adgang til å gi opplysningene om innringerens identitet til faren og stemoren, men at det ikke var nødvendig i dette tilfellet og at identiteten derfor ikke skulle vært synliggjort.
Som i spørsmålet om det var adgang for barnevernet til å gi opplysningen om innringerens identitet videre til fosterhjemstjenesten, er det sentrale også her om opplysningen om identiteten overhodet skulle vært synliggjort i saken. Jeg mener at dette ikke skulle vært gjort, og det er derfor dette forholdet som er avgjørende for spørsmålet, og ikke reglene om dokumentinnsyn i forvaltningsloven §§18-19. Spørsmålet om anvendelsen av forvaltningslovens regler om partsinnsyn er for øvrig av hypotetisk karakter, da det ikke var satt frem noen anmodning om dokumentinnsyn i denne saken.
Avslutningsvis hadde jeg noen merknader om fylkesmannens saksbehandling. Fylkesmannen hadde i sin behandling av klagen på barnevernets saksbehandling, på generelt grunnlag, drøftet spørsmålet om barnevernets adgang til å gjøre sakens parter kjent med opplysninger om en kilde som ønsket å være anonym. I brev herfra ble fylkesmannen bedt om å kommentere det forhold at noen av problemstillingene som ble tatt opp herfra, ikke var omtalt i fylkesmannens behandling av saken. Fylkesmannen hadde ikke gitt noe svar på dette.
Saken reiste flere spørsmål som fylkesmannen ikke gikk inn på i sin klagebehandling, og det må konstateres at fylkesmannens behandling fremstår som mangelfull. Jeg ber fylkesmannen merke seg dette og det som fremgår av min gjennomgang.
Det ble herfra ikke stilt spørsmål til fylkesmannen om det forhold at barneverntjenesten gikk videre med saken uten å informere innringeren. Jeg fant likevel grunn til å peke på at dette fremsto som et forhold det også hadde vært naturlig for fylkesmannen å ta med i sin behandling.