Fengselet besluttet 10. februar 2006 å utelukke A delvis fra fellesskapet og overføre ham fra avdeling D til avdeling A etter andre gangs forsovelse. Forsovelsen ble sett på som en unnlatelse av å oppfylle arbeidsplikten og vedtaket ble vurdert som nødvendig for å «opprettholde ro, orden og sikkerhet» etter straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 §37 første ledd bokstav e. I fengselets vedtak 16. februar 2006 ble han delvis utelukket fra fellesskapet ut fra plasshensyn, jf. straffegjennomføringsloven §37 åttende ledd. Han ble igjen overført til en ordinær fellesskapsavdeling 22. februar 2006. Han mistet skoleplassen på avdeling D, men fikk tilbud om fortsatt selvstudium. Kriminalomsorgen region sør opprettholdt det første vedtaket 7. april 2006.
Juss-Buss anførte på vegne av A at det første vedtaket var en uforholdsmessig streng reaksjon og at det ville vært tilstrekkelig å ilegge andre reaksjoner, jf. Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til straffegjennomføringsloven og straffegjennomføringsforskriften pkt. 3.40. Forsovelsen var ifølge Juss-Buss ikke et brudd på aktivitetsplikten av kvalifisert grad. Juss-Buss var også kritisk til fengselets praksis i slike saker. Det andre vedtaket om utelukkelse fra fellesskap ble hevdet å bygge på en uriktig lovtolkning.
I brev herfra til Kriminalomsorgen region sør ble det påpekt at regionen bare syntes å ha klagebehandlet det første vedtaket om utelukkelse. Regionen ble bedt om å kommentere dette. Videre ble regionen bedt om å opplyse hvilke kilder som lå til grunn for uttalelsen om at A «la seg til å sove etter å ha fått et siste varsel om avgang til skolen». Det ble vist til at det ikke fremgikk av fengselets vedtak eller hendelsesrapport at han hadde fått flere varsler. Regionen ble også bedt om å gi en nærmere begrunnelse for vedtaket og for spørsmålet om mindre inngripende tiltak burde ha vært iverksatt.
I sitt svar uttalte regionen at fengselets vedtak 16. februar 2006 «burde vært undergitt en konkret vurdering i vårt vedtak». For å «bøte på denne inkurien» realitetsbehandlet regionen samme dag klagen på dette vedtaket og klagen ble avslått. Videre siterte regionen en uttalelse fra fengselet, der fengselet redegjorde for praksis rundt vekking. Fengselet opplyste at vekking om morgenen er fast rutine og den blir ikke avsluttet «før den innsatte, verbalt eller ved bevegelse, har gitt synlige livstegn». Den andre vekkingen av A skal ha skjedd via calling:
«Innsatt opplyste at han hadde forsovet seg. Innsatt fikk beskjed om at han hadde 2 min. på seg til rådighet før tjenestemannen ville se innsatt ute i fellesskapet, klar for avgang skole. Etter dette var det ingenting å se eller høre fra han før kl. 0910 da han bad om å få ringe advokat.»
Til spørsmålet om vedtaket om utelukkelse var nødvendig for å opprettholde ro, orden og sikkerhet, uttalte regionen:
«X fengsel opplyser at praksis for håndtering av innsatte som nekter å delta i sysselsetting, herunder kommer med påstand om forsovelse, har variert gjennom årene. I perioden fengselet førte en liberal praksis økte antallet arbeidsnekt. Fengselet fant det da nødvendig med en innskjerping for å få redusert antall arbeidsnekt. Innsatt som forsov seg eller av andre grunner nektet å delta i sysselsetting, sank da dramatisk.
Etter straffegjennomføringsloven §3, 3. ledd har domsinnsatte aktivitetsplikt og den kan bl.a. bestå av opplæring (skole). Regionalt nivå er enig i X fengsels fortolkning av §3, 3. ledd om at unnlatt fremmøte ved utlåsing/avgang fra boenheten til skoleavdelingen må kunne anses som brudd på aktivitetsplikten.
Det følger av straffegjennomføringslovens retningslinjer pkt. 3.40 at brudd på aktivitetsplikten kan gi grunnlag for å utelukke innsatte i medhold av §37, 1. ledd pkt. e). Det forutsetter at forholdet er så «graverende at det forstyrrer ro, orden og sikkerhet i fengselet». Hvorvidt det er så graverende må da undergis en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.
A forsov seg første gang den 19.12.05. Han ble da gitt en muntlig advarsel, se utskrift fra journalen for innsatt, men han kunne møte på skolen kl 0815.
Den 10.02.06 møtte han ikke til utlåsing selv om han ble vekket to ganger. Han ble da utelukket fra fellesskapet i medhold av §37, 1. ledd og overført avd. A. Hvis det hadde vært første gangs forsovelse forutsetter regionalt nivå at X fengsel ville vurdert et mindre inngripende tiltak. Vi viser i den forbindelse til at han den 19.12.05 fikk en advarsel for samme type hendelse.
Som det fremgår av regionalt nivås vedtak ble det også vektlagt at han en gang tidligere hadde forsovet seg. Det var et av grunnlagene for at vi ikke overprøvde fengselets skjønn om at det ikke var tilstrekkelig med et mindre inngripende tiltak.
X fengsel opplyser at de nå bl.a. med grunnlag i denne konkrete saken har endret sin praksis og i større grad samarbeider med skolen for å finne egnede tiltak før det eventuelt besluttes utelukkelse fra fellesskapet og overføring til avd. A. Denne praksisendringen ble gjennomført etter tilsynsrådets besøk den 20.04.06.
Tilsynsrådet hadde da en samtale med X og i fengslets tilbakemeldinger til rådet uttales det bl.a.:
«Tidligere praksis har vært at det ved første gangs forsovelse ikke skal utelukkes i medhold av §37 og overføres til avd. A. Overføring til avd. A kan innebære at man mister skoleplassen, hvilket i mange tilfeller innebærer et større inngrep enn for innsatt som er sysselsatt med annet enn skole/undervisning. Videre er det også viktig at det tas kontakt med skolen/lærer før evnt. tvangsoverføring til avd. A.
Det ses nødvendig å gjennomgå praksis.»
X fengsel opplyser videre at med bakgrunn av rutineendringen ville en adekvat reaksjon i dag antagelig vært at (A) ble låst inne på cella frem til middagstider.
Regionalt nivå er i dag enig med fengslet i at det for innsatte som går på skole, bør i størst mulig grad etableres andre typer reaksjoner enn en overføring til avd. A.»
Juss-Buss oversendte et brev fra A der han opplyste at han ble nektet overføring til skoleavdelingen og at gjennomføringen av studieopplegget hans ble vanskeliggjort.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«1. Klagebehandlingen.
Kriminalomsorgen region sørs klagevedtak 7. april 2006 omhandler bare X fengsels vedtak 10. februar 2006. Vedtaket 16. februar 2006, som ble truffet på et annet rettslig grunnlag, er ikke nevnt. Dette er uheldig og etterlater tvil om sistnevnte vedtak ble vurdert. Jeg har imidlertid notert meg at regionen realitetsbehandlet klagen på dette vedtaket 19. oktober 2006, etter henvendelsen herfra.
2. Det faktiske grunnlaget for vedtaket 10. februar 2006.
I sitt vedtak la Kriminalomsorgen region sør til grunn at A «la seg til å sove igjen etter å ha fått et siste varsel om avgang til skolen». Det er vanskelig å se at det var dekning for denne uttalelsen i det skriftlige materialet som forelå på klagetidspunktet. Fengselets vedtak og hendelsesrapporten som vedtaket bygger på, omtaler bare ett varsel. Klageren har dessuten hatt en annen oppfatning av hendelsesforløpet enn fengselet.
Under ombudsmannens behandling er det opplyst at klageren ble vekket i henhold til vanlige rutiner. Han fikk dermed to muligheter til å være på plass, i tillegg til muligheten for egen vekking. Det faktiske grunnlaget for vedtaket anses med dette for å være tilstrekkelig klarlagt.
3. Realiteten i vedtaket 10. februar 2006.
Kriminalomsorgen har lagt til grunn at unnlatt fremmøte ved utlåsing eller avgang til skoleavdelingen på grunn av forsovelse er brudd på aktivitetsplikten etter straffegjennomføringsloven §3 tredje ledd. Jeg har ingen innvendinger mot denne tolkningen så fremt den innsatte er gitt tilstrekkelig anledning til å møte frem til riktig tid, og forholdene ellers gjør det naturlig å sidestille forsovelsen med en nektelse. Dette synes å være tilfellet i denne saken. Jeg har heller ingen innvendinger mot synet på at brudd på aktivitetsplikten etter omstendighetene kan gi grunn til utelukkelse fra fellesskapet som forebyggende tiltak etter straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e. Bestemmelsen stiller som vilkår at et slikt tiltak er «nødvendig» for å «opprettholde ro, orden og sikkerhet». I Kriminalomsorgens sentrale forvaltnings retningslinjer til straffegjennomføringsloven og straffegjennomføringsforskriften heter det i pkt. 3.40 at brudd på aktivitetsplikten «omfattes av bokstav e) i den grad forholdet er så graverende at det forstyrrer ro, orden og sikkerhet i fengselet». Det fastslås også at det skal «vurderes om det er tilstrekkelig med andre og mindre inngripende tiltak», og tiltakene skal «ikke være mer omfattende enn nødvendig».
Kriminalomsorgen har lagt vekt på at A forsov seg 19. desember 2005 og fikk en muntlig advarsel. Han fikk den gangen anledning til å møte på skolen. Kriminalomsorgen har fremhevet at denne episoden fant sted relativt kort tid før den nye forsovelsen i februar 2006. Jeg har også merket meg redegjørelsen for praksis ved nektelse av å delta i sysselsetting og fengselets erfaring med at en mer liberal praksis tidligere ga økt antall arbeidsnektelser. Etter mitt syn er det likevel et spørsmål om reaksjonsformen her var unødig streng og rigid og om episoden kan karakteriseres som «graverende» sett i sammenheng med den tidligere episoden.
Jeg antar at vurderingen i noen grad vil bero på situasjonen i fengselet for øvrig og om forsovelsen, sett i lys av denne situasjonen, var egnet til å forstyrre ro, orden og sikkerhet. Fengselet har påpekt at A «øver uheldig innflytelse på medinnsatte ved å unnlate å oppfylle arbeidsplikten». Det er ikke gitt noen opplysninger om forholdene i fengselet fra tiden rundt forsovelsene og As øvrige atferd, og jeg må da legge til grunn at det ikke var særlig påkrevet med en streng reaksjon ut fra slike forhold.
I fengselets begrunnelse, som regionen i klagevedtaket ikke hadde noen merknader til, er hensynet til kapasiteten innen skoleavdelingen særlig fremhevet:
«I X fengsel er etterspørselen etter skoleplass stor. Innsatte som gjentatt bryter arbeidsplikten ved ikke å møte til arbeid eller undervisning, opptar en plass for de som ønsker å benytte undervisning eller annen sysselsetning i forbindelse med egenutvikling eller som et tiltak i forbindelse med fremtidsplan. Vi ser det derfor ikke formålstjenelig at de som unnlater å oppfylle aktivitetsplikten opptar en fengselsplass i fellesskapsseksjonen, som andre innsatte kan nyttegjøre seg. Innsatte blir å overføre til avdeling A. Mindre inngripende tiltak er vurdert og ikke funnet tilstrekkelig.»
Jeg forstår dette som en vurdering av hensiktsmessigheten av fortsatt å ha A plassert på skoleavdelingen, til fortrengsel for andre. Det er vanskelig å se at et slikt perspektiv er relevant når hjemmelen for vedtaket er straffegjennomføringsloven §37 første ledd bokstav e. Hva som er en «formålstjenlig» plassering og prioritering mellom innsatte har lite med ro, orden og sikkerhet å gjøre, som jo er temaet i saken. Fengselets vurdering av at mindre inngripende tiltak ikke er funnet tilstrekkelig, fremstår dermed som tvilsom. Ut fra sammenhengen ser det ut til at denne vurderingen er knyttet til hva som anses hensiktsmessig tatt i betraktning kapasitetsproblemene ved fengselet. Det korrekte temaet er imidlertid om mindre inngripende tiltak er tilstrekkelig som et forebyggende tiltak av hensyn til ro, orden og sikkerhet. Jeg kan heller ikke se at Kriminalomsorgen region sør i sitt knappe vedtak har vurderte dette særskilt.
Jeg har merket meg at fengselet nå skal ha endret sin praksis i slike saker. I uttalelsen til regionen i anledning ombudsmannssaken gjengir fengselsdirektøren deler av sin egen tilbakemelding til tilsynsrådet etter rådets besøk 20. april 2006. Direktøren peker på at overføring til avdeling A kan resultere i at den innsatte mister skoleplassen, hvilket i mange tilfeller innebærer et langt større inngrep enn for innsatte som er sysselsatt med annet enn skole/undervisning. Videre fremhever direktøren at det er viktig at det tas kontakt med skolen/læreren før en eventuell tvangsoverføring til avdeling A. I direktørens brev til regionen heter det videre:
«Det skal foretas en konkret og individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Utelukking fra fellesskapet pga arbeidsnekt og overføring til avd. A kan for enkelte innebære tap av verdifull tid med undervisning like før en eksamen. Gjeldende rutine tilsier at avdelingsledelsen skal innhente opplysninger fra skoleledelsen før det evnt. treffes beslutning av overføring til avd. A. På bakgrunn av de opplysningene ville adekvat reaksjon i dag vært at innsatt ble låst inne på cella frem til middagstider.»
Regionen «er i dag enig med fengslet i at det for innsatte som går på skole, bør i størst mulig grad etableres andre typer reaksjoner enn en overføring til avd. A».
Jeg forstår uttalelsene som en erkjennelse av at reaksjonen mot A var for streng. Dette er jeg enig i.
4. Vedtaket 16. februar 2006.
Det første vedtaket om delvis utelukkelse fra fellesskapet opphørte 16. februar 2006. Fengselet traff samme dag vedtak om delvis utelukkelse fra fellesskapet av plasshensyn etter straffegjennomføringsloven §37 åttende ledd, som lyder:
«Kriminalomsorgen kan beslutte at en innsatt skal utelukkes helt eller delvis fra fellesskapet dersom bygningsmessige eller bemanningsmessige forhold gjør det påkrevet, eller dersom den innsatte selv ønsker det.»
Seks dager senere ble han overført til en fellesskapsavdeling. Vedtaket om delvis utelukkelse ble uttrykkelig stadfestet av regionen 19. oktober 2006, se pkt. 1 ovenfor. Regionen avviste klagerens anførsel om at det bare er ekstraordinære bemannings- og bygningsmessige situasjoner som gir hjemmel for å anvende bestemmelsen. Det ble fra regionen uttalt at «det er opp til fengselet å disponere ressursene på en best mulig måte» og at innsatte «i perioder [må] finne seg i at de har noe mindre felleskap og aktiviteter enn på en ordinær avdeling».
Etter gjennomgangen av saken har jeg ikke avgjørende rettslige innvendinger mot kriminalomsorgens lovtolkning eller rettsanvendelse. Jeg fremhever at vedtaket gjaldt delvis utelukkelse for et kort tidsrom.
5. Oppsummering.
Klagevedtaket fra Kriminalomsorgen region sør var utformet på en slik måte at det var uklart om begge de påklagede vedtakene var behandlet. Beskrivelsen av det faktiske grunnlaget for vedtaket var dessuten delvis uten dekning i sakens dokumenter. Det er imidlertid brakt på det rene i ettertid at grunnlaget var forsvarlig.
Vedtaket om delvis å utelukke A fra fellesskapet 10. februar 2006 var strengt ut fra forholdene. Spørsmålet om tiltaket var nødvendig for å opprettholde ro, orden og sikkerhet eller om andre og mindre inngripende tiltak var tilstrekkelig, ble ikke tilfredsstillende vurdert. Det kan stilles spørsmål om vedtaket var påvirket av kapasitetsproblemene ved den aktuelle avdelingen. Etter den omleggingen av praksis i slike saker som nå ser ut til å være gjennomført i X fengsel, er det ikke grunn for meg til å gå videre med saken.
Jeg har ikke grunnlag for å rette avgjørende rettslige innvendinger mot vedtaket 16. februar 2006 om delvis utelukkelse fra fellesskapet av plasshensyn.»