I ombudsmannssak 2004/1460, inntatt i årsmeldingen for 2004 s. 157-160 (SOMB-2004 39), ble praksisen med å plassere flere innsatte på samme celle undersøkt og det ble blant annet innhentet redegjørelser fra Kriminalomsorgens sentrale forvaltning (KSF). I avsluttende brev herfra 16. mars 2004 til KSF ble det forutsatt at det i de fengsler som dublerer celler var foretatt og fortløpende ville bli foretatt en forsvarlig helse- og sikkerhetsmessig vurdering av forholdene. Videre ble det forutsatt at ordningen avvikles når den ikke lenger er påkrevet. Det ble understreket at ombudsmannen ville følge situasjonen nøye, og at problemstillingen ville bli tatt opp i forbindelse med de fengselsbesøk som gjennomføres.
Bakgrunnen for ovennevnte sak var bla.en henvendelse fra Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF). I januar 2006 henvendte forbundet seg på nytt hit om plasseringen av flere innsatte på samme celle i norske fengsler. Forbundet viste til at ordningen med dublering av celler frem til dette tidspunktet hadde blitt benyttet i en femårsperiode, og at omfanget ikke var redusert, men snarere hadde økt, selv om det var etablert flere nye ordinære soningsplasser. På bakgrunn av dette hevdet forbundet at myndighetene ikke hadde konkrete planer som pekte mot en avskaffelse av dubleringsordningen. Forbundet tok også opp bruken av flermannsrom ved Åna fengsel. Vedlagt NFFs brev fulgte dokumentasjon vedrørende den eksisterende dubleringsordningen i Kriminalomsorgen region vest og i Skien fengsel.
I brev herfra 27. mars 2006 ble KSF bedt om å redegjøre nærmere for utviklingen i bruken av dublering i norske fengsler de seneste årene og for hvilke konkrete tiltak som eventuelt var iverksatt for over tid å avvikle den midlertidige ordningen. Det ble videre bedt om en redegjørelse for hvordan KSF så for seg bruken av dublering i årene fremover og om en kommentar til forholdet mellom dublering og den eksisterende soningskøen. I denne forbindelse ble det bedt om å få opplyst om KSF så for seg en gradvis avvikling av dubleringsordningen i takt med at nye ordinære soningsplasser bygges ut. KSF ble også bedt om å opplyse om ordningen med dublering var ment å skulle bestå til soningskøen i sin helhet er avskaffet.
KSF ble videre bedt om å kommentere opplysninger fra NFF om at kriminalomsorgen i enkelte regioner ikke la vekt på dommens lengde, men bare hvor lenge den enkelte sitter på dublert celle. Det ble i denne forbindelse vist til at det i KSFs retningslinjer til straffegjennomføringsloven m.v., slik disse tidligere lød, var presisert i pkt. 3.15 at dublering eller bruk av flermannsrom fortrinnsvis burde anvendes overfor innsatte med korte dommer, og at dette også var understreket i det avsluttende brevet herfra til KSF 16. mars 2004.
Endelig ble KSF bedt om å kommentere bruken av flermannsrom ved Åna fengsel. Det ble vist til at ombudsmannen fra sine besøk i fengselet var kjent med at det fra flere hold var uttrykt betydelig misnøye med praksisen. Under henvisning til opplysninger om at det skulle foreligge planer for ombygging eller utbygging av fengselet med sikte på å redusere eller avvikle bruken av flermannsrom, ble KSF bedt om å redegjøre for hvilke konkrete planer som eventuelt forelå.
I sitt svar 9. mai 2006 opplyste KSF at det i 2003 var til sammen ca. 11700 fengselsdøgn som ble gjennomført med dublering og at dette tilsvarte ca. 32 plasser fullt belagt med dublering hele året. Det ble videre opplyst at antallet fengselsdøgn gjennomført med dublering økte til ca. 14000 fengselsdøgn, eller ca. 39 plasser fullt belagt i 2004, men at omfanget i 2005 igjen ble redusert til ca. 11000 døgn, tilsvarende 30 plasser fullt belagt. For første kvartal 2006 ble det opplyst at det var gjennomført ca. 2700 fengselsdøgn ved dublering, tilsvarende ca. 30 plasser fullt belagt.
Om den forventede utviklingen videre het det:
«I den perioden dublering har blitt praktisert som køavviklingstiltak de siste 3-4 årene, har soningskøen ikke blitt nedarbeidet i en slik grad at KSF har kunnet avvikle ordningen. Justisdepartementet ønsker å avvikle soningskøen i denne stortingsperioden og arbeider med en plan for dette. I denne sammenheng vurderes mange ulike tiltak i tillegg til bruk av dublering. KSF ser for seg at dublering fortsatt vil bli benyttet som køavviklingstiltak, og at det i en periode kan øke i forhold til resultatene i 2005 med et omfang som kan tilsvare inntil 50 plasser fullt belagt. Bruk av dublering er et av de første tiltakene som vil opphøre når køen begynner å bli kraftig redusert.»
I forhold til NFFs opplysninger om at kriminalomsorgen i enkelte regioner ikke la vekt på dommens lengde, men hvor lenge den enkelte sitter på dublert celle, svarte KSF at den i oppfølgingen av ombudsmannens brev 16. mars 2004 hadde lagt vekt på at det er tiden det dubleres og ikke domslengden i seg selv som er det vesentligste. Det ble opplyst at det derfor var presisert overfor regionene at ingen skal dublere i mer enn 30 døgn uavhengig av dommens lengde. KSF uttalte videre:
«Dublering benyttes også overfor varetektsinnsatte, og det legges samme begrensning for varighet her. Dublering forsøkes også i størst mulig grad å baseres på frivillighet slik at belastningen for den innsatte blir minst mulig. I noen tilfeller benyttes dublering i perioder på mer enn 30 døgn, men da etter ønske fra innsatte. KSF har avdekket at dublering også benyttes i enkelte tilfeller med mer enn 30 døgn når det er uklart om ordningen baseres på frivillighet. Det vil bli innskjerpet at dublering over 30 døgn skal baseres på frivillighet.»
Om planene i forhold til flermannsrommene ved Åna fengsel het det videre:
«KSF har som målsetting å avvikle flermannsrommene ved Åna fengsel. Dagens situasjon med stigende soningskø gjør det vanskelig å iverksette en ombygging ved Åna fengsel umiddelbart. Sikkerheten til innsatte som bor på flermannsrommene er i denne sammenheng viktig. Åna fengsel er flinke til å håndtere situasjonen, og det ble i fjor og er hittil i år ikke innrapportert tilfeller av vold mellom innsatte på flermannsrom etter at celledøren er låst.»
KSF understreket at utbedringsbehovet ved Åna fengsel ville måtte prioriteres i det ordinære budsjettarbeidet.
NFF kom med merknader i brev 8. juni 2006 og tolket KSFs redegjørelse slik at Justis- og politidepartementet i utgangspunktet var imot praksisen med dublering, men ikke når det er soningskø. NFF viste i denne forbindelse til at det siden 1990 var åpnet mange hundre nye fengselsplasser uten at dette har fått noen betydning for bruken av dublering. I brevet uttalte NFF videre:
«Regjeringen ønsker å utvide bruken av dublering og foreslår i [revidert nasjonalbudsjett] å øke antall plasser som skal dubleres til 50. I den forbindelse finner vi det riktig å minne om det svaret departementet gav til justiskomiteen den 17.9.1998 på spørsmål om bruken av dublering. Det heter bla «Ved Bergen landsfengsel har man fra september 1996 benyttet dublering i en viss utstrekning i forbindelse med å avhjelpe varetektssituasjonen. Ordningen ved Bergen landsfengsel vil bli avviklet ved åpningen av ny varetektsavdeling i slutten av 1998». Jfr. vedlegg.
Det er åpnet enda en ny avdeling med 30 plasser innenfor murene i Bergen fengsel etter dette. Til sammen er det åpnet 75 nye plasser i Bergen fengsel. Når ordningen med dublering skal utvides regner vi med at departementet nok en gang plukker ut Bergen fengsel som et av fengslene det skal dubleres i. Antall ansatte i dette fengselet er blitt redusert med over tyve personer samtidig som antallet innsatte øker. Situasjonen er nå så presset og oppgavene er så mange at det ikke er tid/bemanning nok til å sysselsette alle innsatte hele dagen. I en periode har de innsatte kun fått et par timers arbeid i løpet av en dag; dette for å kunne sysselsette flest mulig av de innsatte.»
I forhold til flermannsrommene på Åna fengsel anførte NFF at det etter det forbundet kjente til ikke ble arbeidet med konkrete planer for en ombygging av fengselet. Forbundet fryktet derfor at ordningen med flermannsrom ville vedvare langt ut i det neste tiåret.
NFF anførte videre at antall dublerte døgn og døgn i flermannsrom utgjør en meget liten andel av den totale produksjonen fengselsdøgn, at ordningen nå har vært praktisert i nærmere ti år i noen fengsler og at verken dublering eller bruk av flermannsrom er forsvarlig. Forbundet anmodet derfor ombudsmannen om å be departementet avvikle ordningen.
I et nytt brev hit tilføyde NFF at forbundet hadde mottatt et brev fra sin avdeling i region vest vedrørende dublering i Hustad fengsel. I brevet ble det gitt uttrykk for sterk bekymring over situasjonen i fengselet og blant annet vist til at sammensetningen av innsatte i fengselet hadde endret seg slik at fengselet hadde fått flere innsatte med store psykiske problemer. Det ble deretter redegjort nærmere for bemanningssituasjonen og det store arbeidspresset for de ansatte i fengselet.
Forbundet viste til at fagforeningslederen i fengselet i et brev til regionavdelingen hadde understreket det uheldige i å plassere innsatte med lange dommer sammen med innsatte med korte dommer eller varetektsinnsatte. I brevet ble det også anført at innsatte selv hadde uttrykt misnøye og så på dublering som en psykisk belastning. Forbundet gjentok sitt synspunkt om at gevinsten i antall soningsdøgn som oppnås ved dublering ikke rettferdiggjør belastningen dette medfører og anførte at ordningen måtte opphøre.
KSF kom med ytterligere merknader i brev 15. august 2006. I forhold til bruk av dublering som køavviklingstiltak siterte KSF fra en redegjørelse til ombudsmannen i sak 2004/1460:
«I tilknytning til arbeidet med å avvikle soningskøen på begynnelsen av 1990-tallet ble dublering tatt i bruk. Målsettingen den gangen var å dublere 75 celler. Tiltaket ble iverksatt i februar 1990 og opphørte 30.06.1991. Soningskøen ble ansett avviklet ved utgangen av 1994.
Dublering har vært benyttet også siden, men i et begrenset omfang. I enkelte tilfeller vil det av hensyn til innsatte kunne fungere selvmordsforebyggende å benytte dublering. KSF iverksatte bruk av dublering som et virkemiddel i forhold til nåværende soningskø i brev av 28. oktober 2002 til direktørene på regionalt nivå.»
KSF viste videre til at regjeringen i sitt forslag 15. mai 2006 til tiltak for å sikre avvikling av soningskøen innen 2009 blant annet hadde foreslått å øke bruken av dublering i enmannsceller. Det het videre:
«Tiltaket skal i så stor grad som mulig baseres på frivillighet og bare benyttes i køavviklingsperioden. I 2005 tilsvarte bruk av dublering ca. 30 celler og det er foreslått å øke dette til 50 celler. I og med at dublering som køavviklingstiltak ble iverksatt i november 2002 og vil opphøre innen 2009, er det derfor ikke korrekt som NFF hevder i sitt brev av 08.06.06 til Sivilombudsmannen at ordningen vil ha vart i nærmere ti år i enkelte fengsler når køen avvikles i løpet av 2008.»
KSF opplyste at det i brev av 24. juli 2006 til regionene var strammet inn på vilkårene for bruk av dublering. En kopi av brevet fulgte vedlagt KSFs redegjørelse. I brevet understreket KSF at all dublering som hovedregel skal begrenses til 30 dager og at dublering utover 30 dager skal være basert på frivillighet eller ønske fra innsatte. Innsattes samtykke skal dokumenteres skriftlig. Det ble videre oppstilt visse krav til cellene som benyttes til dublering:
«Cellene som skal benyttes til dublering skal ha tilfredsstillende toalettforhold. Enten ved at innsatte følges på toalettet, kan gå selv eller at cellen er utstyrte med avskjermet toalett. Bruk av dobøtter på dublerte celler er ikke akseptabelt.»
KSF understreket i brevet hit at ved en eventuell økning i bruk av dublering, ville frivillighet bli vektlagt også ved kortere dubleringer enn 30 dager. Om effekten av praksisen med dublering, uttalte KSF at dublering kan synes marginalt i en køavviklingssammenheng, men at alle typer tiltak bidrar og er viktige i sum.
Det ble opplyst at det på bakgrunn av de avdekkede problemene i Hustad fengsel var besluttet å redusere antall dubleringer med tre og at dette hadde gitt umiddelbar positiv virkning både for innsatte og ansatte ved fengselet.
I forhold til bruken av flermannsrom ved Åna fengsel, viste KSF til sin tidligere redegjørelse.
Ved avslutningen av saken uttalte jeg:
«Jeg har tidligere undersøkt den eksisterende praksisen i enkelte norske fengsler med å plassere flere innsatte på samme celle. Det har særlig vært såkalt dublering, dvs. tilfeller der to innsatte plasseres på én celle som opprinnelig er bygget og innredet for en innsatt, som har vært gjenstand for min oppmerksomhet. Jeg har imidlertid også innhentet redegjørelser for praksisen med bruk av flermannsrom, dvs. der to eller flere innsatte plasseres på rom som er bygget og innredet for flere innsatte.
I mitt avsluttende brev til Kriminalomsorgens sentrale forvaltning 16. mars 2004 i ombudsmannssak 2004/1460, inntatt i årsmeldingen for 2004 s. 157-160, (SOMB-2004.38) tok jeg utgangspunkt i straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr. 21 §17 første ledd tredje punktum som lyder:
«Innsatte skal være i enerom om natten hvis ikke helsemessige forhold eller plassmangel er til hinder for det.»
I brevet konkluderte jeg, blant annet under henvisning til lovens ordlyd, dens forarbeider, Den europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november 1950 art. 8 om retten til privatliv og KSFs retningslinjer til straffegjennomføringsloven m.v., med at disse kildene tilsa at dublering ikke etableres som en permanent ordning. Jeg understreket at det må være en forutsetning at ordningen avvikles så snart forholdene ikke lenger gjør den påkrevet, og at det i de fengslene som dublerer celler foretas en forsvarlig helse- og sikkerhetsmessig vurdering av forholdene.
Det har nå gått noe over tre år siden min uttalelse og omfanget av dublering og bruk av flermannsrom har, etter det KSF har opplyst, holdt seg forholdsvis stabilt i hele perioden. I Ot.prp. nr. 31 (2006-2007) Om lov om endringer i straffegjennomføringsloven m.v. (tiltak for å avvikle soningskøen og bedre innholdet i soningen m.v.) foreslår regjeringen, som et av de strukturelle tiltakene, å øke bruken av dublering. Justis- og politidepartementet uttaler på side 25 i proposisjonen at det, til tross for at et klart flertall av høringsinstansene er sterkt imot tiltaket, mener at «ordningen med dublering kan forsvares som et ekstraordinært og midlertidig tiltak i arbeidet med å avvikle soningskøen». Det heter videre at «[v]ilkåret er at dubleringen foregår i forsvarlige former innenfor de rammene Stortingets ombudsmann for forvaltningen trekker opp».
Nedbygging av den eksisterende soningskøen er viktig. Både kriminalpolitiske hensyn og hensynet til fornærmede og domfelte taler sterkt for at tiden fra gjerningstidspunkt til dom, og deretter gjennomføring av straffen, må gjøres så kort som mulig. Jeg har behandlet flere saker der det har tatt lang tid fra rettskraftig dom til påbegynnelse av soning, og det er klart at dette kan ha svært uheldige menneskelige konsekvenser. En nedbygging av soningskøen vil være en nødvendig forutsetning for raskere påbegynnelse og gjennomføring av soningen. Det er imidlertid avgjørende at arbeidet med nedbyggingen av soningskøen ikke skjer på bekostning av kvaliteten i straffegjennomføringen.
Min understrekning av at praksisen med dublering av celler må avvikles så snart forholdene ikke lenger gjør den påkrevet, var både begrunnet i en tolkning av gjeldende regelverk og i de negative sider denne praksisen har. I Ot.prp. nr. 31 (2006-2007) s. 24 nevnes det at også flere av høringsinstansene, blant annet Hovedvernombudet i kriminalomsorgen, Sosial- og helsedirektoratet og Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbud har trukket frem at hensyn til helse, hygiene og human fangebehandling taler mot dublering av celler.
De europeiske fengselsreglene ble revidert av Europarådets ministerkomité 11. januar 2006. Reglene har etter den siste revisjonen blitt mer detaljerte enn de tidligere reglene fra 1987. De europeiske fengselsreglene gir uttrykk for normer som myndighetene bør bestrebe seg på å følge, men er ikke rettslig bindende for norske myndigheter. Det blir jevnlig henvist til reglene i Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis og i uttalelser fra Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT).
I henhold til fengselsreglene punkt 18.5 og 96 er utgangspunktet både for innsatte som er idømt fengselsstraff og for varetektsinnsatte at de skal innkvarteres i enkeltceller. Punkt 18.5 lyder:
«Prisoners shall normally be accommodated during the night in individual cells except where it is preferable for them to share sleeping accommodation.»
I punkt 18.6 understrekes det at plassering av flere på samme celle bare må skje når de aktuelle cellene er egnet for formålet og bare for innsatte som er egnet til å omgås hverandre.
Bestemmelsene må også sees i sammenheng med punkt 18.8 som krever at myndighetene tar tilbørlig hensyn til behovet for å skille visse grupper innsatte fra hverandre, blant annet varetektsfengslede fra domfelte innsatte og unge voksne fra eldre innsatte. Førstnevnte fremkommer også indirekte i punkt 96. Dersom ovennevnte grupper skal innlosjeres på samme celle om natten, krever det både at de innsatte samtykker og at fengselsmyndighetene finner at dette vil være til alle berørte innsattes beste, jf. punkt 18.9 i reglene.
I punkt 18.7 understrekes det at også andre grupper innsatte i størst mulig grad skal gis anledning til å velge om de vil plasseres i flermannsceller.
«As far as possible, prisoners shall be given a choice before being required to share sleeping accommodation.»
I kommentarer til bestemmelsene (CM 2005/163) påpeker Europarådets ministerkomité at avvik fra bestemmelsen om innkvartering i enkeltcelle er uakseptabelt som en langsiktig løsning dersom dette bare er et tiltak for å avhjelpe overbelegg i fengslene. Ministerkomiteen understreker videre at unntak bare skal skje når det er fordelaktig for den innsatte å dele celle med andre, jf. i denne forbindelse også ordlyden i punkt 18.5. I de tilfeller der to eller flere innsatte blir plassert på samme celle, fremhever ministerkomiteen nødvendigheten av tilstrekkelig tilsyn fra de ansatte i det aktuelle fengselet.
Europarådets torturforebyggingskomité tar i sine «CPT standards» (1 Rev. 2006) s. 17, 21 og 24 opp spørsmål i tilknytning til overbelegg i fengslene. På side 17 heter det bl.a.:
«Overcrowding is an issue of direct relevance to the CPT’s mandate. All the services and activities within a prison will be adversely affected if it is required to cater for more prisoners than it was designed to accommodate; the overall quality of life in the establishment will be lowered, perhaps significantly. Moreover, the level of overcrowding in a prison, or in a particular part of it, might be such as to be in itself inhuman or degrading from a physical standpoint.»
De negative følgene av overbelegg som komiteen her lister opp, vil i noen utstrekning også kunne gjøre seg gjeldende i de norske fengslene som tar i bruk dublering, fordi dublering i realiteten innebærer en økning i antall innsatte i forhold til det fengselet opprinnelig er dimensjonert for både bemanningsmessig og i forhold til bygningsmassen.
I sine brev hit har Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund redegjort for situasjonen i flere av de fengslene der dublering blir benyttet. Det er blant annet vist til en evaluering som ble foretatt av dubleringspraksis i Skien fengsel, som ved utgangen av 2004 dublerte fem celler. Jeg har mottatt en kopi av fengselets redegjørelse i desember 2004 til Kriminalomsorgen region sør for resultatene av evalueringen. Det fremgår blant annet av redegjørelsen at de innsatte ser noen positive sider ved dublering i form av sosialt selskap og trygghetsfølelse. Både innsatte og ansatte i fengselet peker imidlertid på flere negative sider ved dublering, slik som trangboddhet, manglende mulighet til privatliv, økt sikkerhetsrisiko og problemer rundt gjennomføring av reaksjoner mot den enkelte innsatte uten at reaksjonen også rammer den andre i dublerte celler. I redegjørelsen pekes det videre på at fordi dublering i det aktuelle fengselet bygger på frivillighet, medfører ordningen at innsatte som ikke ønsker dublering, blir sittende lenger på lukket avdeling før overføring til fellesskapsavdeling. Det er også vist til visse logistikkmessige problemer knyttet til dubleringen, blant annet ved at fengselet ikke kan utnytte alle de øvrige cellene. Ifølge evalueringen fører dette til at gevinsten ved å dublere fem celler i fengselet er relativt lav sett i forhold til den totale ordinære kapasiteten (0,9 ekstra innsatte i anstalten).
Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund har også redegjort for situasjonen i Hustad fengsel og blant annet pekt på det uheldige i å plassere innsatte med lange dommer sammen med innsatte med korte dommer eller varetektsfengslede. KSF har i brev hit opplyst at antallet dublerte celler i Hustad fengsel i ettertid har blitt redusert og at dette har gitt umiddelbar positiv virkning både for innsatte og ansatte ved fengselet.
De foreliggende nasjonale og internasjonale rettskildene som det er nærmere redegjort for ovenfor og i mitt brev til KSF 16. mars 2004, gir ikke grunnlag for å oppstille noe absolutt forbud mot dublering. Det er imidlertid ikke holdbart å ha dublering som et permanent tiltak. Jeg legger til grunn at både KSF og Justis- og politidepartementet er enig i dette, og jeg har merket meg at departementet senest i Ot.prp. nr. 31 (2006-2007) s. 25 har understreket at dublering er et «ekstraordinært og midlertidig tiltak i arbeidet med å avvikle soningskøen». Etter det KSF har opplyst, ble den nåværende utvidede bruken av dublering som køavviklingstiltak iverksatt mot slutten av 2002. Dette betyr at ordningen snart har virket i nærmere fem år. Selv om dette må sies å være forholdsvis lenge for en midlertidig ordning, kan det vanskelig sies at ordningen hittil har fått permanent karakter. Jeg legger i denne forbindelse også vekt på de uttrykkelige utsagnene blant annet fra regjeringens side om ordningens midlertidighet.
KSF har i brev hit opplyst at bruk av dublering er et av de første tiltakene som vil opphøre når soningskøen «begynner å bli kraftig redusert». I lys av den rettslige situasjonen, herunder presiseringene som er foretatt i De europeiske fengselsreglene fra 2006, og de uheldige sidene ved dublering som er fremhevet fra flere hold, er jeg enig i at dubleringsordningen må være et av de første midlertidige tiltakene for å redusere soningskøen som avvikles. Jeg stiller imidlertid spørsmål om dette først skal skje når køen begynner å bli «kraftig redusert». Etter min mening bør KSF allerede nå begynne å utarbeide mer konkrete planer for avviklingen av dubleringsordningen, med tanke på en gradvis nedtrapping i takt med at soningskøen reduseres.
Etableringen av nytt Halden fengsel med 251 nye fengselsplasser antas å ville være et viktig tiltak i arbeidet med å avvikle den eksisterende soningskøen og hindre at en slik kø på nytt oppstår. Jeg har merket meg at Justiskomiteen i Innst. S. nr. 261 (2006-2007) peker på at byggingen av fengselet er et veldig viktig tiltak blant annet for «å kunne avvikle dei midlertidige køavviklingstiltaka som for eksempel dublering og framskoten lauslating». Fengselet, som tidligere har hatt planlagt oppstart i 2009, antas nå å bli ferdigstilt i april 2010. Ettersom KSF i brev hit har opplyst at dublering som køavviklingstiltak vil opphøre innen 2009, legger jeg til grunn at den utsatte oppstarten av det nye fengselet ikke vil få avgjørende betydning for avviklingen av dubleringsordningen.
Det kan etter min mening settes spørsmålstegn ved det å utvide bruken av dublering i den foreliggende situasjonen. Regjeringen har, til tross for at et klart flertall av høringsinstansene var imot, foreslått å utvide bruken av dublering tilsvarende 20 fengselsplasser, jf. Ot.prp. nr. 31 (2006-2007). Justiskomiteen har i Innst. S. nr. 82 (2006-2007) i liten grad kommentert forslaget, men det fremkommer ikke vesentlige innvendinger fra komiteens side.
Regjeringen har i proposisjonen opplyst at tiltaket med økt bruk av dublering ikke vil bli iverksatt før den pågående undersøkelsen herfra er avsluttet. Jeg presiserer for ordens skyld at det ikke er aktuelt for meg å gi noen tilslutning til en økt bruk av dublering. Dersom tiltaket skal iverksettes, må dette skje etter grundige overveielser i forvaltningen, som også vil stå ansvarlig for forsvarligheten av tiltaket.
Jeg har merket meg at KSF i brev 24. juli 2006 til regiondirektørene i kriminalomsorgen har strammet inn på vilkårene for bruk av dublering. Det er blant annet stilt krav om dokumentert samtykke ved dublering over 30 dager og presisert at cellene som skal benyttes til dublering, må ha tilfredsstillende toalettforhold. Jeg forutsetter at dette blir fulgt i praksis og at det også ut over dette foretas en forsvarlig vurdering av egnetheten av de celler som benyttes til dublering. I denne forbindelse må kriminalomsorgen også se hen til CPTs uttalelser om fysisk utforming av celler, herunder størrelse m.v. Jeg viser for øvrig til det jeg uttalte i brev 16. mars 2004 til KSF om at det må foretas fortløpende forsvarlige helse- og sikkerhetsmessige vurderinger av forholdene, og at de helsemessige sidene av dublering må følges særlig nøye.
I ovennevnte brev understreket jeg også at dublering bare måtte anvendes for innsatte som soner kortere fengselsstraffer. Kriminalomsorgens sentrale forvaltning har i brev hit opplyst at den har lagt vekt på at det er tiden det dubleres og ikke domslengden som er avgjørende, og har derfor presisert at ingen i utgangspunktet skal dubleres i mer enn 30 døgn, uavhengig av dommens lengde. Dette er nå også inntatt i KSFs retningslinjer til straffegjennomføringsloven pkt. 3.15. Dersom KSFs redegjørelse hit er slik å forstå at domslengden i utgangspunktet ikke blir tillagt betydning for hvorvidt en domfelt vurderes som egnet for dublering eller ikke, er dette, slik jeg ser det, en tvilsom tolkning av ordlyden i forarbeidene til straffegjennomføringsloven. Jeg viser til at det i Ot.prp. nr. 5 (2000-2001) s. 156 heter at dublering fortrinnsvis bør anvendes overfor «innsatte med kortere straffedommer».
Jeg er enig i at tiden innsatte tilbringer i dublert celle bør være så kort som mulig. Det er imidlertid viktige hensyn som tilsier at domslengden også bør tillegges vekt når det vurderes om innsatte skal plasseres i en dublert celle. Det er blant annet, som understreket i De europeiske fengselsreglene, et behov for å skille visse grupper innsatte fra hverandre. Dessuten vil fengselscellen for de langtidsinnsatte i større grad fungere som et hjem der ivaretakelse av retten til privatliv må være et grunnleggende hensyn.
KSF har opplyst at det er en målsetting å avvikle flermannsrommene i Åna fengsel, men at dagens situasjon med soningskø gjør det vanskelig å iverksette en ombygging. Under mitt besøk i fengselet 3. februar 2005 ble det fra fengselsledelsens side opplyst at ordningen med flermannsrom ble sett på som meget utilfredsstillende. Det som særlig ble trukket frem var uheldig påvirkning mellom innsatte i forhold til rus og faren for vold.
I mitt brev 16. mars 2004 til KSF konkluderte jeg med at flere av de samme hensynene som taler mot bruk av dublering også gjør seg gjeldende i forhold til bruk av flermannsrom. Jeg understreket at myndighetene må legge særlig vekt på helsemessige forhold og de innsatte og tjenestemennenes sikkerhet. I KSFs brev hit 9. mai 2006 opplyses det at utbedringsbehovet i Åna fengsel vil være en del av de vedlikeholdsplanene som skal utarbeides for fengslene. Jeg ber om å bli holdt orientert om de planer som er eller blir utarbeidet med hensyn til flermannsrommene i Åna fengsel.»